Alle manns tørn

Av Jacob Anker Jensen (Njotarøy 2008)

Jacob Anker Jensen, ca 20 år gammel. (Tilhører Wenche Fjeldanger).

Sjømann var det eneste en ubemidlet Nøtterøy-gutt kunne bli

Jacob Anker Jensen ble født på Nøtterøy i 1890. Faren døde da han var fire år og da han dro til sjøs som nykonfirmert 14-åring var han foreldreløs. Han gikk gradene, tok skolene og var skipper i Wilhelmsens rederi i over 30 år før han ble inspektør i rederiet. Han satt tre perioder i Nøtterøy kommunestyre, og var et svært aktivt medlem i Tønsberg Sjømannsforening der han også var formann tidlig på 60-tallet. Da Kronprins Olav deltok på Sjømannsforeningens 150-års jubileum i 1946, holdt Anker Jensen talen for H.K.H. Kronprinsen.
På sine eldre dager skrev han ned sine minner for sine to barn, og det er med deres tillatelse dette utdraget om hans barndom og førstereistur kommer i Njotarøy. Det er redigert av Lisbeth Higley. For å lette lesingen er noen eldre stavemåter forandret og mellomtitler satt til.
Anker Jensen døde i 1988, 98 år gammel.

“Når jeg har besluttet at nedskrive en del data vedrørende mitt eget liv og mitt virke, er det kanskje naturlig først at nevne litt om mine forfedre. Min farfar, Jens Jørgen Jensen, var skipsfører og bodde i Knarberg. Han mistet livet på sjøen idet hans skip forliste i skjærgården sydvest for Færder fyr og hele mannskapet blev vekk. Min farfar var den gang en forholdsvis ung mann og hele barneflokken på syv var ukonfirmert. Den eldste sønnen kom vekk på sjøen som ganske ung mann. Min far, Daniel, blev også vekk på sjøen da han var i 30-årsalderen. Han var styrmann på Agate som gikk fra Pensicola i januar 1894, og senere var skipet aldri hørt fra, bortsett fra at et tysk skip rapporterte samme vår at det under en voldsom storm i Atlanterhavet hadde observert et skip med nødflagg oppe. Etter beskrivelsen, måtte det være Agate. Stormen var imidlertid så voldsom at det tyske skip ikke kunne komme det nødlidende skip til unnsetning, og alle mann på Agate fant nok sin død i Atlanterhavets bølger.
Min morfar het Anders Arnt Andersen. Han eide og drev en av Skallestad-gårdene. Ved siden derav arbeidet han visstnok i vintermånedene som skipstømmermann på Hverven i Knarberg.

Barndommen

Mine foreldre, Ellen-Marie og Daniel, giftet seg da de var i 24-25 årsalderen. Jeg hadde to søstre, Dagmar og Asta, og en bror, Wilhelm, som ble født etter far ble borte på sjøen. Da jeg var to-tre år, kjøpte far et hus, “Fagerstrand”, i Sevigen. Dette hus lå like ved sjøen, ja så nær, at når høststormene satte vann inn i bukter og viker og det ble usedvanlig høyt, kom vannet inn i vår kjeller. I Sevigen levet jeg det meste av min barndom.

Våren og sommeren 1894, da far hadde blitt vekk på sjøen, må ha vært forferdelig for mor. Å gå hele denne lange tiden og vente og håpe på å høre noe fra far, og ettersom tiden gikk sluktes håpet etter hvert inntil det var et ugjenkallelig faktum dette at far var borte og mor var alene igjen med tre små barn og det fjerde ufødt.

Ved siden av sorgen over tapet av far hadde mor naturligvis økonomiske bekymringer. Det var jo ikke stort mor og far hadde fått spart sammen. Vi eide nok huset vi bodde i, men noe synderlig ut over dette hadde vi vel ikke.

Den ukjente far

Far kjente jeg overhodet ikke, da jeg jo bare var fire år da han døde. Jeg har imidlertid fått han beskrevet som en dyktig sjømann, uforferdet og pågående, men med et overmåte hissig temperament som han ikke maktet å beherske, og som derfor ofte brakte ham opp i vanskeligheter. Han kunne være umåtelig følsom, men til andre tider ganske egensindig og hard. Han hadde vel noe av en ubalansert karakter, og han hadde et utpreget pessimistisk livssyn.

Den arbeidssomme mor

Mor var en intelligent kvinne. Hun hadde et klart hode, stor energi, fast vilje og dessuten hadde hun en praktisk sans. Hun var en kjærlig og oppofrende mor. Etter fars død ble mor sterkt religiøst påvirket. Mor måtte naturligvis finne på noe å gjøre for å kunne bringe fortjeneste til livsopphold for seg og sine. Hun åpnet således en moteforretning, og hun sydde kyser og hatter. Senere åpnet hun også en kombinert kolonial- og manufakturforretning. Omsetningen og fortjenesten var nok minimal, men det ble da så vidt vi med største nøysomhet kunne leve. Mat manglet vi aldri, og klær hadde vi også.

Omtrent et år etter fars død ble Asta, som var tre år, adoptert av min onkel, Ole Christian Larsen, Lunneborg. (Han var gift med farens søster, Trine Kristine Jensen, og etter å ha fart som skipper gikk han i land og var formann i ligningsrådet og herredskasserer på Nøtterøy i en menneskealder. De bodde på Østre Nøtterø, gnr. 1, bnr. 3 på Borgheim.) De var barnløse og ville gjerne ha Asta som sin egen. Det var sikkert med sårt hjerte mor lot et av barna sine reise fra seg, men Asta var jo ikke stor nok til at hun ville føle noe savn etter det hjem hun forlot.

Noen prektige naboer

Noe som sikkert bidro til å gjøre min barndom lykkelig, var at vi til naboer hadde noen prektige mennesker; mor Sørensen som var enke etter en Sørensen som hadde drevet handelssted i Sevigen i den tiden stedet var livlig trafikkert, da all trafikk til og fra Tjøme gikk den vei. Da veien ble lagt frem til Kjøpmannskjær og ferjestedet flyttet, ble Sevigen nærmest et avsides sted. Men mor Sørensen drev handelsstedet med tilhørende sjøboder, stor brygge og sist men ikke minst båter. Dette var riktig et eldorado for en gutt som meg.

Mor Sørensen var et prektig menneske. Hennes yngste sønn, Mangaard, var min gode lekekamerat. Vi rodde, seilte, fisket og badet sommer etter sommer så langt jeg kan huske tilbake. Om vinteren boltret vi oss i sne, akte kjelke og sto på ski. Mor Sørensen kunne aldri si nei til noe Mangaard ba om, og alt han fikk, delte han med meg. Hans eldre bror, Jul, var også umåtelig snill mot meg og han lærte meg å seile og fiske og mange andre ting. Også Halfdan Andersen og Lorentz Øhre, Tangrønningen, var mine uatskillelige venner og kamerater i tykt og tynt.

Ingen av oss hadde lov til å gå på dårlig is og bli våte, men det gjorde vi ofte enten vi “fløy seigis” eller seilte på isflak. Da vi ikke torde komme våte hjem, bygde vi en hytte i skogen der vi fyrte opp og tørket klærne våre på varme stener.

Hver sommer i juni måned kom ishavsskutene hjem med fangst som de skulle koke ut ved trankokeriet i Kjøpmannskjær. De skutene kjente vi alle sammen, og vi var faste gjester der om bord. Vi boltret oss i riggen og fikk beskøiter som vi anså som den rene lekkerbisken. Noen av skutene hadde levende isbjørner i bur, og de hadde jo vår dypeste interesse. Ved siden av all vår lek, hadde vi gutter også mange plikter.

Hjemmet vårt ble oppløst

Tross at fattigdommen under hele min barndom lå oss like innpå livet, forsto mor allikevel å gjøre livet lykkelig og hjemmet lyst for oss barna. Men hennes helbred ble tidlig nedbrutt både på grunn av sorg og det stadige slitet tidlig og sent som måtte til for å skaffe nok til livets opphold for oss alle sammen. Da mor døde i 1903, måtte naturligvis hjemmet vårt oppløses. Så var problemet hva som skulle gjøres med oss. Min eldste søster, Dagmar, var så vidt konfirmert og hun fikk en huspost. Jeg kom til min onkel på Lunneborg. Og når skjebnen først skulle berøve meg det hjem jeg hadde, kunne jeg umulig få det noe bedre enn jeg fikk hos onkel og tante der jeg fikk et nytt og godt hjem sammen med Asta. Wilhelm, som bare var åtte år gammel, var det verst med, stakkar. Han ble bortsatt. Både Dagmar og Wilhelm besøkte oss på Lunneborg, så vi så hverandre ofte.

Lunneborg på Borgheim tilhørte kommunekasserer Ole Christian Larsen som var Jacobs onkel. Da moren døde, ble dette Jacobs hjem. (Tilhører Wenche Fjeldanger)
Det eneste en gutt kunne bli

Allikevel, og på tross av all den godhet jeg ble møtt med, følte jeg nok, kanskje ubevisst, at jeg på en måte måtte spise nådens brød. Jeg stundet nok til den dag da jeg kunne bli konfirmert og komme i fortjeneste og klare meg selv. Og allerede tidlig, som ganske liten gutt hadde jeg bestemt meg for å bli sjømann. Bestemmelsen om livsvirke var i grunn ikke vanskelig å velge for meg heller. Det eneste en gutt ute på Nøtterøy uten midler og forbindelser overhodet kunne bli for å komme seg frem i verden, var sjømann.

Etter ca. to år på Lunneborg skulle jeg konfirmeres. Ved en særlig anordning hvorved gutter som skulle til sjøs tidlig på våren kunne bli konfirmert tidligere enn det vanlige kull, ble jeg konfirmert i mars 1905 i Nøtterø kirke. Jeg var 14 år. Det var allerede tidligere på vinteren bestemt at jeg skulle til sjøs med Trio, et skonnertskip som førtes av min onkel Olaus Henriksen og ble disponert av konsul Olsen i Tønsberg. (Olaus Edvard Henriksen Hengerød, var gift med farens søster, Agenta Marie Jensen). Vi begynte å rigge til skipet som hadde ligget i opplag fra høsten før. Etter riggingen slepte vi ut til Stranna på Nøtterø hvor vi skulle laste props for West Hartlepool. I den tiden vi lastet var jeg selvfølgelig ofte hjemme en tripp om aftenen. Og så en dag skulle vi seile dagen etter. Jeg ble hjemme på Lunneborg den natten før vi skulle seile. Jeg var tidlig oppe neste morgen og var ferdig til å gå klokken seks, husker jeg. Den dag jeg hadde stundet frem til, hadde kommet – og da syntes jeg – altfor brått. Det var med gråten i halsen og med en beklemmende følelse om hjertet jeg så fort som mulig sa farvel til onkel, tante og Asta. Jeg sprang av sted – sprang til reisen ut i livet på egen hånd. Det var den andre store forandring i mitt unge liv. Uvitende, uskyldig godtroende, men optimistisk, energisk og med troen på meg selv, gikk jeg ut i den verden som er så full av farlige båer og skjær hvorpå så mange menneskeskjebner har strandet og havarert.

Vindmøllen klarte nesten å holde skipet lens… Her er det den aldrende arbeidshesten, barken «Ygdrasil» som holdes flytende med vindmølle pumpe. Mølla sees mellom stor- og mesanmasten. (Foto: Charles Jenssen)
Trio var gammel, kjølsprengt og lekk

Vi ble slept ut i maksvær til Færder. Der satte vi seil, og jeg ble satt til rors. Jeg var stolt over å styre en skværrigger og passet på at jeg hadde en svak skjæver i bramseilet og at de øvrige seil sto helt fulle.
Trio var ingen skarpseiler. Den var gammel, kjølsprengt og lekk. Særlig når den var utsatt for seilpress. Den var fyldig i linjene som en matrone, men den var en god sjøskute. Den kunne ri av en storm i mak med små seil bare den hadde driverom. Men til å seile seg klar av land under en pålandsstorm dugde den ikke. Riggen var i en miserabel forfatning. Det var just i den tiden dampbåtene tok loen fra seilskutene. Seilskutene kunne ikke tjene penger i konkurransen og måtte derfor slite på fillene, og mange av dem bukket under i kampen med elementene på grunn av den forfatning de var i. De gamle seilskutene var langt fra sjødyktige etter vår tids forordninger. Det var også det siste året Trio seilte i utenriksfart. Året etter fikk den den forsmedlige skjebne å bli avrigget til lekter, etter i mange og lange år å ha trosset elementene på det åpne hav.

Vi hadde fint vær i to dager. Så blåste det opp en nordlig kuling. Skipet begynte å slingre, og jeg ble forferdelig sjøsyk. Ut på natten ble min frivakt purret ut for å berge seil. Jeg ville gitt alt i verden for å kunne fått lov til å ligge, men opp måtte jeg. Jeg mer krøp enn gikk bortover dekkslasten for å komme til riggen. Vi fikk seilene fast og godt var det å komme tilbake til køyen igjen, men frivakten var nesten slutt og så var det opp til vakt på dekk igjen

Vindmøllen klarte nesten å holde skipet lens, men hver aften i vaktskiftet var det alle manns jobb å pumpe til vi fikk ordentlig lensing.

De store, lysende øyeblikk

Da vi lå og ventet på losseplass, rodde 1. styrmannen og jeg i land til fiskemarkedet. Du verden for en masse fisk, mange slags jeg aldri hadde sett før, og jeg var helt imponert.

Jeg hadde hevet to shilling på hyren min hos skipperen. Nå skulle jeg bese byen. Den eneste by jeg hittil hadde sett var Tønsberg. Alt var nytt og rart for meg og alt jeg så kunne jeg ha lyst på, men først måtte jeg ha frimerker og såpe.

Jeg stanset utenfor en frukt- og grønnsaksforretning. I vinduet lå noen vakre røde frukter. Tennene gikk i vann ved synet – slike frukter hadde jeg ikke sett før. Jeg gikk inn og pekte på en av dem, betalte og gikk ut. Så tok jeg en god bit. Æsj, den var vond, og jeg slengte frukten vekk. Det var mitt første bekjentskap med tomater.
Lengre borte i gaten stoppet jeg ved en forretning der det lå noen kaker i vinduet. Jeg sto lenge å så på kakene som så deilige ut. Igjen gikk jeg inn og pekte på den kaken jeg ville ha, betalte og gikk ut. Det var en slags terte med noe kjøtt- fyll inni. Jeg var dypt skuffet og gikk om bord. Siden har jeg aldri “kjøpt katta i sekken”.

Etter utlossingen tok vi inn kullast for Ebeltoft i Danmark. Vi hadde en bra reise og jeg var nå kurert for sjøsyken. Jeg var blitt sjømann.

Losen som kom om bord, hadde med post. Jeg fikk mange brev og var strålende glad. Brevene hjemmefra er de store, lysende øyeblikk i en sjømanns liv. De er balsam på den bevisste eller ubevisste lengsel en sjømann alltid har. De er åndelig føde, sjelelig stimulasjon, de gir psykisk balanse.

På hodet i sjøen

En dag var det stor folkefest i bøkeskogen i Ebeltoft. Dit ble kokken og jeg med noen danske gutter vi var blitt kjent med. Folk var svært hyggelige mot oss. Vi lekte, drakk brus og spiste kake. Det var ordentlig kake vi fikk i Danmark.

Ikke ”Trio”, men ”Alice” av Arendal. Legg merke til de lappede og velbrukte seilene. (Foto: Norsk Sjøfartsmuseum)

Så etter mange dagers hardt arbeide med å skuffe kull, ble vi utlosset. Deretter tok vi inn sandballast. Det var også hardt arbeide. Så seilte vi til Piteå for å laste splintved for England. I Piteå engasjerte skipperen 10 jenter til å hjelpe til med å stuve lasten. Kommet helt ut til sjøs igjen, skulle jeg hale opp en pøs med vann. Vi hadde dekkslast, og som rekkverk hadde vi surret opp vandringer av tynne spirer langs sidene. Jeg kastet pøsen ut og lente brystet mot spiren for å få støtte når jeg skulle hale opp. Spiren var ikke blitt fastsurret, den ga etter og jeg stupte på hodet i sjøen med kastepøsen og det hele. Skipperen sto helt akter og da han så hva som hendte, kastet han i all hast ut en ende. Jeg kom akkurat tidsnok til overflaten til å gripe tauenden og ble halt om bord, men minus pøsen.

Vi dorget makrell

I Nordsjøen den reisen dorget vi en hel del makrell. Særlig på dagvaktene hang den seg livlig på dorgen. Vi saltet to hele tønner; en som skipperen og en som styrmannen skulle ha med hjem til høsten. Og så spiste vi masse deilig, fersk makrell og saltet en dunk til skipsbruk.

Etter å ha losset splintveden i Shoreham i den engelske kanal skulle vi til Methill i Scotland for å innta kullast for Norge; nærmere bestemt Tenvik på Nøtterø. Det er ikke så svært langt, men for oss ble reisen lang. Motvind, motvind hele tiden. Kommet ut i kanalen lå vi i ukevis for en frisk nordvestlig kuling og krysset og krysset for å holde oss klar av de hollandske banker. Og så begynte det å bli smått med mat. Vi raket opp for alt mulig nesten. Vi sopte brødkøien og spiste smulene. Til slutt hadde vi bare noen få helgryn og salt makrell igjen. De to tønner makrell vi hadde dorget og saltet ble en velsignelse for oss. Den oppholdt vi livet på. Så en dag fikk vi karret oss inn til Yarmouth. Da hadde vi ikke smakt annet enn salt makrell på mange dager. Vi satte ut livbåten og utpå kvelden kom karene tilbake med proviant. Jeg holdt vakt den natten og gikk og gnagde på deilig, engelsk, hvit kjeks hele natten. Det var så godt at jeg nesten ikke kunne bli mett.

Fine ting å gi bort

Vi så nå at vi var så seilslitt at vi nesten ikke hadde seil å sette på. Vi ble liggende i Yarmouth i fem dager og hele mannskapet var beskjeftiget med å slå utav seil, lappe dem og bende dem igjen. Da vi nådde frem til Methill var det over seks uker fra vi gikk fra Shoreham.

I Methill tok kokken og jeg opp penger. Vi skulle hjem. Og vi måtte ha med oss noen presanger til våre kjære hjemme. Vi kjøpte skjellskrin. De syntes vi var nydelige. Så kjøpte vi to glassbilder. Jeg tror det var av “Mauritania” eller i hvert fall av en annen av de største linjebåter. De var også pene syntes vi. Båten var i sterke kulører med blå himmel og sjø i forskjellige nyanser, og glasset var påsatt en grønn plysjramme. Jeg hadde meget glede av tingene mens jeg hadde dem, og jeg var lykkelig ved å ha så fine ting å gi bort. Jeg pakket dem forsiktig ned i min skipskiste, men jeg hadde dem oppe mange ganger på hjemturen for å se på dem. Om de som fikk mine presanger hadde noen glede av dem, er vel tvilsomt.

Jacob Anker Jensen var kaptein i Wilh. Wilhelmsens rederi i over 30 år. (Tilhører Wenche Fjeldanger).
Mannskapets koner og kjærester trakk etter tur

Så en dag var vi ferdig og skulle seile hjem. Hvilken glede, hvilken lykke igjen å komme hjem. All den innestengte lengsel fikk liksom slippe løs. Vi lengtet mer enn noensinne, men nu var det en glede i lengselen, et håp. Nu skulle vi hjem.

Vi kom oss et godt stykke ut i Nordsjøen med god bør, men så tørnet vinden. Når seilskutene skulle hjem, var det mannskapets koner eller kjærester som skulle trekke etter tur. Den første dagen var det skipperens kone som skulle trekke, så styrmannens, 2. styrmannens o.s.v. – alt etter rang. Da vi kom til Arnts tur fikk vi motvind, og det var jo ikke rart for Arnt led av ulykkelig kjærlighet. Vi fikk kuling som øket til storm etter hvert. Seilene våre var så gamle og dårlige at de tålte nesten ingen ting. Flere seil revnet før vi fikk dem fast. Sjøen vokste og brøt inn over den dyp- lastede skute. Vindmøllen ble slått i stykker av en brottsjø. Den velsignede vindmølle som nesten hadde klart å holde skuta lens for oss. Nu var det å stå i pumpene ustanselig. Fra ror til pumpen og fra pumpen til ror. Og så alle manns tørn i pumpene i vaktskiftene. Vi sto i pumpene med tauender som var fast til masten om livet for at vi ikke skulle bli slått bort av sjøene.

”Ut å berge seil!”

Vakter og frivakter gikk om hverandre. Vi sov en lur når vi hadde anledning. I ruffen var det vann. Køyklærne var våte. Vi la oss med oljeklær og sjøstøvlene på. Våte var vi selvfølgelig også innenfor oljeklærne og vi hadde ingen sted å tørke noen ting. Vi forsøkte å få fyr på byssen, men rett som det var kom en sjø inn og slukket varmen. Mat fikk vi ikke kokt på flere dager.

En kveld da stormen raste på det verste, pumpet vi alle mann fra klokken åtte til elleve om aftenen før vi fikk tegn på lænsning. Når skipet arbeidet i sjøen, sugde det vann som en sil, og det var et forferdelig strev å holde det flytende.

Arnt og jeg hadde akkurat kommet inn i ruffen for å få en liten pust før vi skulle løse av på dekket ved midnatt. Så var det ordre: ”Ut å berge seil.” Det var alle manns jobb i riggen. Det ble en av de høstnetter til sjøs man aldri glemmer når man har opplevd dem. Stormen ulte i riggen, det var belgmørkt, skipet ble tosset hit og dit i det svære hav og sjøen brekket over dekket nesten til stadighet. Den eneste lysning vi kunne se gjennom mørket var de hvite brekninger når de fosset inn over skuten.

Under stormen hadde vi drevet langt tilbake, og i den tilstand seilene våre var i, nyttet det ikke å fortsette reisen hjemover. Vi lenset av igjen og bar inn Lithsfjorden under fremdeles frisk kuling. Der inne ble vi liggende til ankers i åtte dager for å reparere seilene våre. Skipperen reiste i land og kjøpte seilduk til å lappe med.

En slags tro hos sjøfolk

Og så var vi klar igjen til å ta til hjemreisen. Igjen kom vi oss med god vind et godt stykke ut i Nordsjøen, men så fikk vi storm igjen. Denne gangen gjorde vi fast alt som hette seil, og vi drev for bare riggen. Og så lenge alt holdt på for resten, hadde vi bare pumpene å passe. Men vi hadde nok med det. Under det verste av stormen en natt sto vi alle mann i mesanriggen fordi det ikke fantes et sted på dekket som vi kunne oppholde oss. Sjøen brøt over ustanselig. Jeg husker at Arnt sto oppe i riggen og kavet mot hver brottsjø som truende kom veltende mot oss. Det var visst en slags tro hos sjøfolk dette, at når man kavet mot sjøen skulle den brekke før den nådde skipet, og brottet ville ikke komme over skipet med så stor kraft.

Denne stormen varte ikke så lenge heldigvis. Vinden løyet av og så fikk vi et heng av god vind. Vi satte seil. Vinden frisknet til etter hvert til frisk bris og vi gikk for god bør hjemover. En tidlig søndag morgen i midten av november kom vi opp under Færder fyr. Vi kastet til og blusset etter los, men vi så ingen losskøyte. Da det lysnet om morgenen og det fremdeles ingen los var å se, la skipper’n innover igjen og lot det stå til inn fjorden. Han var godt kjent i de farvannene og det gjaldt å komme inn mens vinden var god, så vi ikke risikerte å drive av igjen. Vi seilte helt inn Vrengen. Der møtte vi en losskøyte som skulle til Færder for å løse av på vakt. Losen kom om bord og seilte oss inn på Sevikbukten hvor vi ankret opp klokken 12 middag. Vi var hjemme igjen! Alt strev og alle strabaser lå bak oss og var som blåst bort fra vår erindring. Fremtiden lå oss lys og god i møte.

Foto av Lunneborg tatt helt på slutten av 1800-tallet. Til venstre ser vi Ole Christian Larsen, hans kone Trine Kristine, f. Jensen og Jacobs søster Asta. Tanten og onkelen adopterte henne i 1895 da hun var tre år gammel. De andre personene er ukjente. (Tilhører Wenche Fjeldanger).
Hyre etter skutas fortjeneste

Jeg fikk lov til å gå hjem med det samme. Jeg mer sprang enn gikk for å komme hjem til Lunneborg. Og der ble jeg hjertelig mottatt. De satt og spiste middag og jeg fikk riskrem – det var livretten min den gang – og jeg følte et utrolig velvære ved å være hjemme igjen.

Dagen etter skiftet vi til Tenvik med slepebåt. Og så ble jeg avmønstret. Jeg hadde vært til sjøs i 71⁄2 måned. Min kontrakt var at jeg skulle ha hyre etter fortjeneste. Jeg ble avmønstret etter 18 kroner per måned. Normalhyren for førstereisgutter den gang var 25 kroner per måned. Skipperen sa at jeg i grunnen skulle hatt større hyre for jeg hadde vært flink gutt, men skuta hadde seilt så meget til akters at han ikke kunne betale mer. Jeg fikk altså hyre etter skutas fortjeneste og ikke etter min egen, som forutsetningen var. Imidlertid hadde jeg da vel 100 kroner som jeg selv hadde tjent og spart, og hva jeg led i skuffelse over ikke å få større hyre, fikk jeg rikelig igjen i og med den ros jeg fikk for å ha vært flink gutt på min førstereistur.

Follow Jacob Anker Jensen:

Kaptein

f. 1890 i Sevika. Kaptein. Bodde på Teie. Ansatt i Wilhelmsens rederi i over 30 år. Som pensjonist fra 1950 var han i mange år aktiv politiker for Høyre. Han var et aktivt medlem og også formann i Tønsberg Sjømannsforening. Han døde i 1988.

Latest posts from

Legg inn en kommentar