Korsmerker i Hellaskogen

Anne Lisbeth Thomassen Kopperud (Njotarøy 1992)

Hvis man tar seg en tur i Hellaskogen og går på sidestiene ned mot de gamle grav­haugene, kan man nesten ikke unngå å se steiner med små, innhogde, rødmalte kors. Lenger inne i skogen finnes de nesten over alt, også hogd inn i fjellveggen. Steinene markerer eiendomsgrenser.

Grensene tilhører gårdene i nærheten, blant annet Sande, som er blant de eldste på Nøtterøy. Detaljerte kart viser hvor grensene går og hvilke typer grensemerker som er i bruk. Men før jeg kommer nærmere inn på korsmerkene, vil jeg nevne andre måter å markere eiendom på, måter som fra gammelt av har vært i bruk og fremde­les er det.

Trær har tradisjonelt vært mye brukt som grensemerker i store deler av landet. Tidlig på 1800-tallet ble det fra embetsverket anbefalt at korsmerker i tre burde gå av bruk. Den oppfor­dringen hjalp lite. I 1859 ble jordskifteverket opprettet, og det ble samtidig lagd bestemmel­ser om at trær ikke burde brukes lenger. På tross av dette er blink, kors og maling i trær ikke uvanlig som grensemerker helt fram til i dag, også i Hella. Furu egner seg best, blant annet fordi den kan bli 7-800 år gammel.

Steingjerder

Gamle steingjerder er dominerende i hele Vest­fold og har blitt brukt til hegning og og vern av områder. De fleste har nok oppstått som følge av dyrking og et behov for å bli kvitt stein. Frosta­tingsloven fra 1200-tallet har en artig bestem­melse om nyrydding:

«Kongen kan gi bureisningsløyve i allmenning til hvem han vil. Men den som tar land, skal kaste opp gjerde omkring innen 12 måneder. Siden har ingen rett til å flytte det.» Man fikk altså ikke mer land enn man kunne greie å lage gjerde rundt i løpet av ett år.

I Hellaskogen finnes det flere typer steingjer­der. Helt fra de lave, enkle til de som er imponerende flott laget. Det finnes også mange rester etter steingjerder. Man vet ikke hvorfor alle lig­ger plassert der de gjør, heller ikke hvor gamle de eldste er.

Steinrøyser og varder var også mye brukt som grense- og kjennemerker i gammel tid. De er gjerne plassert på høyder i terrenget. De kan variere fra 30 centimeter til godt over en meter i høyde og bredde, og de har gjerne en større stein i midten. Det finnes flere av dem innover i Hel­laskogen.

Enkeltsteiner

Grensesteiner er en gammel og svært vanlig må­te å markere grenser på. Måten varierer over tid og fra distrikt til distrikt. I Magnus Lagabøters landslov fra 1276 står det at merkesteiner skal nedsettes og nedgraves der man blir enig om, og legge ved tre steiner, og de kalles lyritter (vitner). Hovedsteinen stakk seg gjerne litt ut, helst av­lang i formen, mens vitnesteinene var mindre og ble lagt tett inntil hovedsteinen. Denne form for merking er lite brukt i Vestfold men finnes i stor grad i Buskerud og Telemark. Vanlige, enkle grensesteiner har vi derimot svært mange av, og­så på Nøtterøy, både med og uten kors.

I tidsrommet 1600-1850 ble det vanlig å bruke et «underlegg» under merkesteinene. Det kunne være bjørkenever, kull, potteskår, kritt, glass osv., og det fungerte både som sikring og identifikasjonsmåte. Man visste altså hvem som hadde lagt ned steinen, og at den dessuten stod støtt og godt.

Oppsetting av grensesteiner var betraktet som en alvorlig gjerning. Det ser vi av den måten dette foregikk på i f. eks. Setesdal og Telemark. Der steinen skulle stå, ble det gjort opp ild, som man lot brenne til det var en pas­sende haug med glør. Hovedsteinen ble så ned­satt mens begge eierne la sin hånd på steinen og sa: «Gjev han må brenne i helvites logar som dy denne deildi, slik som steinen brenn i snårti.» Deretter la hver eier ved sin vitnestein.

Ulike slag innhogde merker som kors, bokstaver, tall o.l. er mye brukt til grensemerking både i eldre og nyere tid. De finnes innhogd i fjell, berg, jordfaste eller nedsatte steiner, trær, stolper osv. Ved Farrisvannet i Larvik finnes det eksempler på at både gårds- og bruksnummer er hogd inn i fjellet. I gamle dokumenter finnes kors hogd eller gravd ned i jorden beskrevet.

Korsmerker

Fram til ca. 1980 var det jordskifteverket i Tønsberg som tok seg av oppmerking for grunn­eierne på Nøtterøy. Nå er det oppmålingavde­lingen i kommunen. De setter i dag ned jernbol­ter med «hoder» som grensemerke i stedet for å å hogge inn kors, men korsmerkene er fortsatt gyldige som grensemerker.

Korsene har forskjellig utførelse og størrelse. Dybden på innhogget varierer, og det er nok knyttet til redskapen man hadde, og steintypen. Armene på korset skulle være 10 centimeter lange og 1 centimeter dype. På 1950-tallet begynte de å male korsene røde med mønjema­ling, som er mosehindrende og soppdrepende.

Tjære har blitt brukt andre steder i landet. Man kan lure på hvorfor akkurat kors er brukt som merke. En forklaring går ut på at den ene armen skal peke i grenseretningen. Hvis grensen var en vinkel, ble det enkelte ganger bare hogd inn en vinkel. Møttes tre eiendommer på samme sted, kunne man hogge inn et T-kors. En annen forklaring er at kors er et svært enkelt og naturlig tegn å lage og lett å hogge inn.

Ved jordskifter eller når grensene ble foran­dret, måtte man flytte på en del korssteiner eller hogge inn nye kors. De gamle korsene ble gjer­ne «fyeska opp», som de sier på Føynland, og så malt.

I nyere tid ble steinene kjørt til bestemmelsesstedet med traktor og om mulig plassert på synlige steder. I Hella ligger mange av steinene ved stier som ofte er naturlige grenser. Flere av korssteinene ligger i gamle steingjerder. De som ligger mer bortgjemt, er gjerne markert med rødmaling på trærne rundt steinen, eller med en rød metallstang ved siden av steinen.

Hvorfor merking?

Det er interessant å se litt på hvorfor og når det spesielt ble nødvendig å markere eiendommen sin, og da særlig i skogen.

En viktig tid var da skogen virkelig fikk verdi på 1500-tallet. Da vant nemlig oppgangssa­gene innpass, og de revolusjonerte sagbruket. Sager ble satt opp nesten i alle bekker, også på Nøtterøy. Behovet for bord og plank økte sterkt, eksporten tilsvarende. Norge kunne dekke en hvilken som helst etterspørsel etter sagbord fra utlandet.

Vi har en annen viktig grunn til at grense­merking ble nødvendig. I følge Nøtterøyboka til Lorens Berg ser vi at helt fra 1400-tallet og fram til 1750 var Nøtterøys bygdefolk stort sett lei­lendinger. Rundt 1750 skjedde det flere forandringer som førte til at mange av gårdene ble kjøpt av brukerne eller andre bygdefolk, og da ble det viktig å markere sine grenser.

På 17- og 1800-tallet steg også folketallet betraktelig. Både større og mindre bruk ble derfor oppdelt, og grensene for både de nye og gamle brukene måtte merkes.

Hvorfor kors?

Hvor lenge har skikken med å korsmerke steiner og fjell vært i bruk ? Det nevnes at metoden var kjent i Finland på slutten av middelalderen, mens den på Island var i bruk allerede i 1181.

Der ble steiner merket med kors kalt jordkros­sar.

Siden kristendommen ble den dominerende religion i de nordiske landene på 1000-tallet, kan vi vel lure på om korsene derfor hadde en religiøs betydning. Jeg har ikke funnet opplys­ninger som kan bekrefte en slik tanke.

Vi har et annet eksempel fra middelalderen hvor kors er brukt uten at det er klart om det hadde en religiøs betydning. Midt på torvet i Tønsberg stod «krossen», og der møttes vekter­ne når de skulle gå rundene sine. Korset var på den tiden et markedstegn i flere land. Ved de periodiske markedene pleide man å reise et kors når kjøpstevnet skulle åpnes, og det ble tatt ned når det sluttet. Etterhvert som byer ble dannet, og det stadig ble holdt markeder, fikk korsene stå som et varig symbol.

Når det gjelder kors i fjell og stein i Norge, vet vi at det i mange gamle dokumenter står at «…kors er brukt fra gammelt av.» Men hvor gammelt, vet vi ikke. Vi har en norsk utskiftningslov fra 1857, hvor det står: «Grændselinien mellom de udskiftede dele betegnes ved varige og tydelige mærker, saasom innhugne kors i berg, store stene eller nedsatte mærkestene med saakaldte vidnestene.»

På Nordmøre var korsmerking i bruk på 1700-tallet. Fra Søndre Sande på Nøtterøy har vi skyldsetningspapirer, som sier at kors i fjell var i bruk fra 1848. Det er vanskelig å finne papirer fra Sande som er eldre enn dette, og dermed kan vi ikke si noe om hvor gamle de eldste korsmerkene i Hellaskogen er. Det finnes et kart fra 1862 over gårdene Søndre Sande og Gunne­stad, hvor det er avmerket mange, små kors langs grensene innover i skogen. På kart som er i bruk i dag, er mange av korsmerkene avmer­ket, men slett ikke alle.

Litteratur

Sivert Moen: Grensemarkeringer. Hovedopp­gave v/Ås landbruksskole. 1985.
Harald Haraldstad: Grenseavmerking i Norge. Hovedoppgave ved NLH. 1970.
Sverre Steen: Langsomt ble landet vårt eget. Oslo 1972.
Lorens Berg: Nøtterø, en bygdebok. Kristiania 1922.
Magnus Lagabøters landslov av 1276. Univer­sitetsforlaget Oslo/Bergen. 1979.
O.A. Johnsen Tønsbergs historie, bd. 1. Oslo 1929.
Statsarkivet: Søndre Sande-papirer. Pantebok 1847-49. Søndre Slagen sorenskriveri.