”At bænde en jomfru”

posted in: Sjøfartshistorie | 0

Av Svein Hermansen (Njotarøy 2007)

Det gamle stabburet på Eie Andersens eiendom i Årøsund rommer fortsatt mange interessante gjenstander fra Sjøfarten. (Foto: Svein Hermansen)

Eie Andersens samling av maritime gjenstander

At Eie Andersen fra Årøsund var flink til å intervjue gamle folk og at han utga historiene i bokskatten om øyfolket, vet de fleste av oss. At han også var en ivrig samler av rent fysiske etterlatenskaper etter øyfolk og sjøfolk, er kanskje ikke like kjent. Alltid, selv etter at han ble syk, var han på jakt etter historier og ting som kunne fortelle noe om vår maritime fortid. I sjøboder og antikvitetsforretninger rotet han fram gjenstander som var på vei mot skraphaugen. Han var også en ivrig leser av avisenes bruktannonser. Samlingen av redskaper og minner fra hvalfangsten er siden solgt til Leganger Hansens Legat og noe av det er lånt ut til Tønsberg Sjømannsforenings lokaler i den gamle tollboden i Tønsberg. Hvorfor er ikke alt samlet på Nøtterøy, slik Eie ønsket det?
Men mye finnes fortsatt i det gamle stabburet i Årøsund. Her kan vi finne litt av hvert i kroker og kriker. Hva i all verden er disse merkelige tingene og hva ble de brukt til?

Jomfru
Jomfru

Til sjøs er en jomfru en flat, rund kloss av hardt tre med 3-4 hull, som man skjærer et taljereip gjennom. Brukes til ansetning (stramming) av stående rigg. Rundt jomfruen er en skjølp (grøping) som tauet (oftest et vant) bendes eller spleises rundt. Navnet kommer sannsynligvis av likheten med en «Jomfru Maria» (Marihøne). Å bende inn en jomfru er et forholdsvis vanskelig stykke matrosarbeid. Uttrykket brukes også i overført betydning.

Taljereip

 

Klækylle

Når man skal beskytte et tau mot skamfiling eller støtte en spleis, surrer man skibmannsgarn eller merling rundt. Dette kalles å kle tauet, og til dette arbeidet benytter man en klækylle. Antall tørn rundt kyllen avgjør hvor stram kledningen blir. To mann utfører arbeidet. Den ene kler, den andre fører nøstet rundt.

Blokk og talje.

En blokk består av et blokkhus av tre — alm eller ask — med 1, 2, 3 eller 4 skiver som dreier seg rundt en bolt (nagle). Småblokker lages av ett trestykke, mens større settes sammen av flere. Åpningen for skivene kalles dammene og treet som skiller dem kalles land. Skivene er av pukkenholt, metall eller jern. Blokker kan ha beslag av jern eller lages helt av jern. Blokka har en skjølp (grøping) til stroppen, som kan være av tau eller jern.

Landkrabber har ofte mange ord for samme ting, til sjøs bruker man bare ett — det riktige! Her er noen ord for de forskjellige delene av en blokk: Blokkhus, skive, bolt, boltehull, sidestykke, endetre, land, dam, skjølp, beslag, stropp, hake, bryst, nakke, hundsvott og flere. Blokker har forskjellig form til forskjellig bruk: Kasteblokk, katteblokk, fiolblokk, søsterblokk, veiviserblokk, vandreblokk, fotblokk, kraftblokk, skilpadde, skivgatt, hummergatt og flere.

En talje er et system av blokker og tau — taljeløper – som brukes for å vinne kraft til å få utført et tungt arbeid. Men det man vinner i kraft, taper man i tid. Man må hale mer i taljeløperen enn blokken på lasten beveger seg. Man taper også noe kraft på friksjon og taustivhet. Eksempelvis er kraftvinningen ved en firskåren talje 2,9.

Blokk og talje

Pren og dreier
Pren og dreier

Pren/merlpren er laget av hardt tre og brukes i forbindelse med spleising av tau, til å stikke opp for innstikning av kordelen og for å stramme kordelene etter innstikking (med bekniptørn). Ved spleising av ståltrådtau/veier (wire) bruker man på tilsvarende måte en merlspiker av stål.

Dreier er en rund, tilspisset liten stokk av hardt tre som brukes under pålegging av bendsler eller liknende. Bendsel brukes istedenfor spleis når en kaus eller jomfru skal innbendes, eller en blokk innstroppes. Dreieren anvendes når de enkelte tørn eller innstikninger i bendselet skal strammes.

Klådde
Klådder

Den runde gjenstanden i midten er en klådd. Veiviserklådder er laget av pukkenholt eller en annen hard tresort og bendsles inn på forskjellige steder i den stående riggen for at tauene i den løpende riggen ikke skal tulle Seg bort, men løpe riktig. Denne klådden har sannsynligvis vært brukt til å vise en gording veien rundt et seil og forhindret skamfiling av seilet og dets underlik. En gording er et tau som løper fra råa, under seilet og opp til råa igjen. Med gordingen kan seilet (råseil) snøres sammen under råa, så det blir lettere å beslå når det ikke skal brukes.

På et gaffelseilgaffelen festes til masta med en rakkeline rundt denne. For at gaffelen skal kunne løpe lett opp og ned langs masta, trer man kuleformede klådder inn på rakkelinen. Seilet må festes, lisses, til masta. På lissetauet brukes tilsvarende klådder. Om dette er en rakkeline eller ei lisse vet jeg ikke.

Øivind Mathisen på bark «Edel» henger øverst i gordingen på fokka. Låret hans hviler på en klådd. (Gøthesen: Under seil)
Sekkelåser

Sekkelåser

Kiste, sekk og halmmadrass (”donkey’s breakfast”) var det vanlige utstyret sjømannen hadde med seg når han kom om bord. Skipssekken hadde han nok sydd selv. Den kunne låses med en sekkelås, et bøyleformet handtak med tverrstang. Tverrstangen kunne tres gjennom alle hullene i åpningen på sekken og låses til bøylen med en hengelås. Sekkelåsen var laget av messing, men ble ofte pyntet med sveiplegging og tyrkerknoper til et utsøkt stykke sjømannsarbeid.

Sekkelås
Vadhorn/vadbein og garnnål
Vadhorn/vadbein og garnnål

Et vadhorn eller vadbein er et stykke av horn eller bein som man fester til æsingen — båtkanten — som man lar fiskesnøret løpe over så det ikke slites.
Garnnålen brukes til å binde eller bøte garn med. Den er laget slik at den kan fylles med garntråd.

Seilhanske og likhanske
Seilhanske og likhanske

Seilhansken er sjømannens og seilmakerens ”fingerbøl”, og brukes for å beskytte hånden når den trekantede seilnålen med seilgarnet skal trykkes gjennom den tykke seilduken av hamp. Kanten av seilet (liket) forsterkes med et påsydd tau. Å like et seil er et arbeid for spesialister og betyr mye for seilets form og dermed også for dets effektivitet. Under likingen strammes seilgarnet ekstra godt ved at man legger noen tørn rundt tommelfingeren og drar til. Likhansken skiller seg fra seilhansken ved at den har ekstra lær som beskytter tommelen.

Seilhanske og likhanske

Tegningene til artikkelen er stort sett hentet fra Paulsen: Lærebok i praktisk sjømannsarbeid

Kilder:

F. W. Paulsen, Høibåtsmann ved marinens takkelloft  og seilloft, lærer ved sjømilitære korps underoffisersskole: Lærebok i praktisk sjømannsarbeid.

Erling Eriksen: Vår gamle sjøfartskultur.

Norsk riksmålsordbok.

Falk og Torp: Etymologisk ordbog over det norske og  det danske sprog.

Follow Svein Hermansen:

f.1940 på Nøtterøy. Rektor på Herstadskole. Diverse artikler av lokalhistorisk og faglig karakter, særlig seilskutefart.Varamann til Nøtterøy Historielag siden starten i 1979 til 1995.

Latest posts from

Legg inn en kommentar