«Auf wiedersehen, Herr Kapitän!»

Ove Tollefsen (Njotarøy 1995)

Områdesjef og artikkelforfatter Ove Tollefsen

Til fredsjubileet på Nøtterøy 8. mai 1995 forelå i kun tre eksemplarer «Krigsminner. En beretning om Mil.org. Nøtterøy og Tjøme». I løpet av de siste fem årene hadde ikke minst områdesjefen selv, Ove Tollefsen, ført i pennen den verdifulle lokalhistoriske beretningen om Mil.org. Tollefsen selv døde høsten 1994 og fikk ikke oppleve 50-års feiringen. Det er også i respekt for hans og hans kameraters innsats vi bringer denne artikkelen som han selv har gitt tittelen «Langt døgns ferd mot krise». Det var Nøtterøy kommune og Nøtterøy Historielag som sammen påtok seg den tekniske fullføringen og utgivelsen av «Krigsminner».

Denne historien blir vi nødt til å la områdesjefen fortelle selv, for det første fordi han delvis var alene på denne turen, for det annet døde hans følgesvenn på en del av turen, Einar Gjelstad, mens vi utarbeidet dette kapitlet. Denne historien har Ove fortalt i et par foredrag hvor Einar Gjelstad var tilstede og kunne bekrefte riktigheten om noen hadde spurt.

Årsaken til turen var en innkalling til alle områdesjefer i A 153 om et møte med sjefen for D 15, «Martin» Josef Haraldsen, på en liten gård i vestre Andebu. Vi får nøye oss med å antyde møtedato til omkring 15. april 1945. Til dette møtet var også avsnittsjef og nestkommanderende innkalt. Ove hadde naturligvis problemer med å komme ut av eget område uten å legge veien over Stokke, og sjøtransporten dit var også forbundet med atskillig risiko. (Fra Stokke kunne han så sykle til en møteplass i eller i nærheten av Tønsberg.)

Det er vel neppe nødvendig å si at tur-retur et stabsmøte var en tidkrevende og ganske risikabel affære. Herfra lar vi områdesjefen selv fortelle: «For en områdesjef å få innkalling til distriktets øverste leder, en person han hadde hatt kurerpostforbindelse med meget lenge uten å vite noe som helst om hans person, var en helt spesiell opplevelse. Avsnittssjefen, som visste at jeg pleide å bruke Bogen i Stokke som utgangspunkt når jeg måtte ut av området, hadde gitt områdesjefen i Sem og Slagen ordre om å sykle et stykke sørover fra Sem for å møte meg på et avmerket sted på kartet ved 8-tiden om morgenen.

Over fjorden til Stokke

Einar Gjelstad var den som sørget for at jeg kom over fjorden til Stokke. Han mente at vi burde starte fra brygga i Strengsdal klokka 04.30 for at jeg skulle ha god tid på meg, og fordi vi på et så tidlig tidspunkt neppe ville bli hindret av tyske oppsynsbåter. Vi hadde fått en viss erfaring for at de startet opp fra Melsomvik atskillig senere på morgenen. Båten vi skulle bruke, var den samme som «Harry» hadde brukt fra Nøtterøy til Koster. Den lå klar ved brygga i Strengsdal for anledningen. Så tidlig på morgenkvisten hadde ingen av oss regnet med å treffe folk der. Men til vår store forbauselse sto det en ung mann på brygga og glante utover Vrengen. Han snudde seg da han hørte skrittene våre og så mildest talt himmelfallen ut da han fikk øye på meg. Det var en av mine elever på handelsskolen, Josef Jensen, som hadde tatt seg en tidlig morgentur. Josef visste at jeg var tilknyttet Mil. org. på en eller annen måte, og jeg visste at Josef var Mil.org.-mann selv. Selv hadde jeg glemt det, men Josef har siden minnet meg på at jeg en gang har brukt ham som kurér til Tjøme i en hastesak.

Folk flest visste ikke bedre enn at jeg befant meg i Sverige – og skulle ikke tro noe annet heller. Om Josef hadde hatt mistanke om at jeg fremdeles var i Norge, vet jeg ikke. Jeg sa: «Dette Josef, har du aldri sett! !» «Neida», svarte Josef, «jeg kommer til å banne på at jeg aldri har satt mine ben på Strengsdalsbrygga klokken fem noen morra, hvis noen spør!» Dermed forsvant han ut av syne, og vi kunne starte turen over til Bogen i Stokke. Foruten min sykkel hadde vi med et par lette håndvåpen. Turen gikk uten problemer, og vi ble enige om at Einar skulle komme tilbake til samme sted klokka 19 om kvelden og vente til klokka 21. Var jeg ikke kommet til da, skulle han dra hjem igjen og regne med at jeg tok en annen vei hjem.

Områdesjefene i Mil.org. Vestfold samlet etter krigen — Ove Tollefsen i annen linje (stående) midt på bildet.
Områdesjefene i Mil.org. Vestfold samlet etter krigen — Ove Tollefsen i annen linje (stående) midt på bildet.
Møte med Martin

Jeg møtte «Lie», Conrad Berntsen, områdesjef i Sem og Slagen, på avtalt sted. Sammen syklet vi så til møtestedet i vestre Andebu. «Lie» visste hvor stedet var, og vi hadde ingen problemer med å komme presis til møteplassen. For første gang fikk vi anledning til å hilse på den øverste sjefen vår. Hvor mange av oss som kjente ham igjen som Josef Haraldsen til tross for farvet hår, vet jeg ikke. Ingen røpet noe i den anledning. Selv hadde jeg hatt en begrunnet mistanke om hvem han var, men sikker var jeg ikke før jeg traff ham. Jeg kjente ham bare av utseende.

Da tragedien med Erling Solheim inntraff 9.4.1945, altså bare noen få dager tidligere, hadde jeg øyeblikkelig rapportert hendelsen til både avsnitt og distrikt. (Solheim ble skutt på Gipø av en tysk streifpatrulje. Reds. anmerkning). Nå fikk jeg anledning til å legge fram saken med flere detaljer enn det kunne gjøres i en kort depesje. Det ble et langt møte, men det vil føre alt for langt å komme inn på detaljene. La meg si det slik: Møtet var den siste briefing før Mil.org. skulle i aksjon.

Distriktssjefen hadde sikkert lignende møter med alle avsnitt og områder i Vestfold. Alle var klar over at krigen gikk mot slutten, at det bare var et tidsspørsmål når tyskerne måtte kapitulere. Men hvor lang tid det ville ta før de ga seg, eller hvordan de ville oppføre seg i Norge, hvor de jo var godt og vel 300.000 mann, visste naturligvis ingen.
Jeg kan huske at vi fikk med oss en del skriftlig materiell, men om dette var notater vi tok selv under møtet, eller det var ferdig stoff fra distriktssjefen, må jeg innrømme at jeg ikke erindrer. Fordi alle områder er forskjellige, var de instruksene vi fikk, generelle. De måtte settes ut i livet slik som det passet i de enkelte områder. Instruksene vi fikk med oss, inneholdt egentlig ikke noe nytt, men med dette møtet hadde vi fått en nødvendig presisjon. Vi forlot møtet enkeltvis med passende tidsdifferanser og tok hver vår vei hjem til eget område.

Problemer

Det var på hjemveien jeg begynte å få problemer. Jeg var alene og valgte å sykle samme vei tilbake som den vi brukte til oppturen. Det vil si at jeg ikke syklet mot Sem da jeg kom til Fossnes, men fortsatte indre vei sørover og krysset «Den sørlandske» (E18) ved Skjee, og brukte bygdeveier i Stokke fram til Bogen. Så langt gikk turen uten problemer, og jeg var fremme noen minutter over klokka 19. Der var imidlertid ingen Einar og ingen båt. Egentlig var det ikke noe å undres over. Einar hadde vel antakelig fått plunder med motoren eller noe annet og var vel bare litt forsinket. Jeg fant et sted på stranda like ved Bogen brygge, ute av syne for et hus som lå ganske nær. Det så forresten ikke ut til å være folk hjemme. Da klokka passerte 20, og ingen Einar var i sikte, begynte jeg å forstå at noe var galt. Imidlertid ville jeg vente til klokka 21, før jeg foretok meg noe for å komme hjem til Nøtterøy på annen måte. Ved bryggen lå en pram, som jeg vurderte muligheten av å «låne». Jeg fant årene til den også. Imidlertid var båten låst fast på en slik måte at jeg eventuelt først måtte bryte løs en bryggeplanke for å få frigjort den. Jeg kunne muligens funnet noe å bryte med, men i den stille fine kvelden ville et slikt forsøk kunne høres lang vei. Gamle spikere, som trekkes ut, pleier å gi lyd fra seg! Dessuten begynte det å blafre litt i gardinene i det huset som tidligere hadde sett tomt ut. Jeg ble iakttatt! Det var bare en ting å gjøre: Komme seg fra Bogen hurtigst mulig!

Mens jeg ventet i Bogen, overveide jeg muligheten for å sykle veien fra Melsomvik over Hogsnes til Tønsberg, gå i dekning i en dekkplass jeg hadde i Teglhagen, og derfra ordne biltransport til Kjønnerød. I midlertid fant jeg det klokere å finne et overnattingssted og heller sykle til Tønsberg sammen med arbeidere fra Stokke som jobbet på Kaldnes Mekaniske Verksted – eller andre steder i byen. Tyske streifpatruljer undersøkte sjelden eller aldri folk som var på vei til jobben om morgenen.

Jeg hadde kontakt med nestkommanderende områdesjef i Stokke, Oddvar Aas, som bodde i Stokke sentrum, og bestemte meg for å undersøke om han hadde en seng ledig eller kunne skaffe en. Det var på veien dit jeg begynte å føle utrygghet – en ganske sterk følelse av at jeg var i fare. Jeg kan i dag ikke erindre om jeg noe steds på veien hadde sett tyskere eller om jeg var blitt advart mot tysk aktivitet i området. Det kan være at jeg produserte angsten selv, og at grunnlaget for den var de papirene som jeg hadde med meg fra møtet med distriktssjefen. Hvis jeg ble tatt med disse papirene på meg, ville jeg være ferdig, og papirene kunne jeg ikke kvitte meg med. De skulle danne grunnlaget for kommende stabsmøter.

Følelse av fare

Jeg kom fram til huset hvor Oddvar bodde ved 22-tiden. Det var imidlertid ingen hjemme. Jeg ventet – godt skjult – en god times tid, men da ingen viste seg, måtte jeg finne en annen utvei. Følelsen av fare forsterket seg mens jeg var på veien nedover mot Melsomvik på jakt etter ei utløe eller noe som kunne gi meg ly for natten. Det var ganske kjølig, og jeg hadde ingen sovepose med meg – så i hus måtte jeg på en eller annen måte.

En annen ting som begynte å plage meg, var tørsten. Det kan tenkes at jeg hadde litt feber. Begge stortærne mine var betente, og jeg gikk med et par lette turnsko for ikke å irritere dem for mye. Jeg syklet ganske langsomt og fikk faktisk øye på et sted som muligens kunne være brukbart. Det lå inntil skogkanten med et stort jorde foran. Jeg stanset og gikk av sykkelen for å se etter en vei bort til det som sannsynligvis var ei løe. Det var mørkt og vanskelig å se noe tydelig. Mens jeg sto der og kikket, hørte jeg en person komme gående nedover samme vei jeg selv var kommet. Den fornøyde plystringen kunne tyde på det var en fyr som hadde hatt et vellykket møte med kjæresten. Jeg måtte ha vann for enhver pris og bestemte meg for å spørre ham når han passerte. Joda! vann skulle jeg få – det var bare å følge med ned i «vika» der han bodde. Vi havnet inne i et gårdsrom, og gutten som vel kunne være mellom 20 og 25 år gammel, gikk inn for å hente vann. Mens jeg drakk vannet, bestemte jeg meg for å gi ham et stikkord.

«Sov godt!»

Jeg spurte om han kjente en venn av meg: Einar Gihle. (Einar drev forretning i Melsomvik og var rømt til Sverige noen uker tidligere.) Da kvakk han til og sa: «Jasså, du er en av dem! Hør her; du ser fullstendig gåen ut, det du trenger er en seng!» Lyset fra gangen innenfor gjorde at han kunne se meg skikkelig. Dermed gjemte han bort sykkelen min og fulgte meg inn i huset, opp i annen etasje og videre opp en trapp til loftet. Der oppe var det innredet et pent lite soverom med en oppredd seng og ellers alt utstyr som hører til på et soverom. Antagelig var det et gjesteværelse.
«Her», sa den unge mann, «er du trygg. Kom deg i seng og sov godt!» Ikke et eneste spørsmål om hvem jeg var, hvor jeg kom fra eller hvor jeg skulle. Det var vel omtrent slik som det må være å komme til himmelen. Følelsen av fare forsvant og ble erstattet av en forunderlig opplevelse av trygghet. Jeg sovnet visst før hodet nådde puten!

Den unge mannen vekket meg ved halv åtte-tiden om morgenen. Han hadde informert sin mor om at det befant seg en hjemmefrontmann i huset og kunne fortelle at det var første gang hun var kommet i kontakt med slikt folk. Frokostbordet var klar til å ta imot meg når som helst. Den unge mannen skulle på jobb. Før han gikk, spurte jeg om han visste om en telefon jeg kunne bruke usjenert. Det var ikke telefon i huset, men han ville snakke med naboen, hvor han visste jeg kunne få låne en telefon. Folk som skulle på jobb på Kaldnes eller andre bedrifter i Tønsberg, var selvfølgelig dradd av gårde for lenge siden. Tidlig vekking hadde ikke vært i mine tanker da jeg krøp til sengs om kvelden. Jeg måtte altså finne en annen utvei for å komme meg tilbake til Nøtterøy.

I første etasje ventet fruen i huset med frokost. Jeg har nok damen mistenkt for å ha angrepet et kriselager som vel skulle vært brukt til annet enn mat for en sulten hjemmefrontmann. Jeg sier ikke for mye når jeg forteller at jeg ikke hadde fått så herlig frokost siden før krigen. Heller ikke hun kom med et eneste spørsmål om min identitet.

«Er fisken skikkelig iset?»

Etter frokost gikk jeg over til naboen for å låne telefon. Det som bekymret meg mest, var hva som hadde skjedd med Einar. Var han eksempelvis arrestert, ville det være krise over hele området. For å bringe dette på det rene ringte jeg Einars arbeidsplass, Henriksens Mekaniske Verksted i Tønsberg. Var han kommet på jobben, var saken enklere. Einar var på jobben, og jeg fikk snakke med ham. Jeg fortalte at fiskekassene han hadde bestilt, lå på brygga i Melsomvik, ferdig til avhenting. Einar forsto koden øyeblikkelig og spurte: «Er fisken skikkelig iset?» «Jada,» svarte jeg, «det er bra med is i kassene.» «Da sier vi at jeg henter fisken klokken 14,» repliserte Einar. «OK,» svarte jeg og la på røret.

Dermed sa jeg takk for lånet for telefonen og gikk tilbake til huset hvor jeg hadde tilbrakt natten. Det ville være uforsvarlig å vandre omkring i et lite tettsted som Melsomvik i fire timer. Jeg holdt meg innendørs og fikk en lang hyggelig prat om løst og fast som krigssituasjonen, tyskere, nazisme og ellers ting som var vanlige samtale-emner på den tid. Min egen situasjon kom vi selvsagt ikke inn på.
Klokken 14 la Einar til ved Melsomvik brygge og tok meg og sykkelen om bord. På veien hjemover fikk jeg vite årsaken til at han ikke var på avtalt hentested kvelden i forveien. To personer, som vi hadde sterkt mistenkte for å drive et slags etterretningsarbeide eller angivervirksomhet for tyskere eller nazister, hadde vist en påfallende interesse for båten vi brukte. Det var ikke første gangen disse to personene hadde vist seg på steder hvor de neppe kunne ha annet å gjøre enn å spionere på Mil.org.-folk. Vi visste at den ene hadde kontakt med tyskerne, men kunne ikke begripe hva den andre hadde i hans selskap å gjøre. Einar ville for enhver pris forhindre at de to skulle få på øye på meg. Han ville unngå at vi to ble sett sammen. De hadde vært svært så aktive etter opprullingen av «Harrys» rute, og det var jo nettopp «Harrys» .båt Einar og jeg brukte på denne turen. I dette avsnittet er det ikke plass til å gå nærmere inn på saken med de angivermistenkte.

Ove Tollefsen og Einar Gjelstad ble ivrige «fiskere» syd for Søndre Årø da de ble praiet av en tysk oppsynsbåt i april 1945. De kunne ikke la seg ta til fange
Ove Tollefsen og Einar Gjelstad ble ivrige «fiskere» syd for Søndre Årø da de ble praiet av en tysk oppsynsbåt i april 1945. De kunne ikke la seg ta til fange
Tysk oppsynsbåt

Einar hadde som regel båten liggende i Styrsvik. Nå mente han det var nødvendig å finne et nytt gjemmested for den, og i den anledning gikk vi gjennom Vrengen og fortsatte utover Mågerøflaket for å finne en plass på østsiden av Nøtterøy. Plutselig dukket det opp en tysk oppsynsbåt ved Mågerøodden. Det var ingen tvil om at han hadde sett oss og ville hilse på oss, fordi vi kunne se det skumme friskere rundt baugen hans. Vi la kursen rett inn mot Søndre Årø. Da vi satte farten opp, skjøt han et varselskudd. Det var ikke noe annet å gjøre for oss enn å slå av motoren og sige inn langs stranden. Der lå vi begge to over båtripa og lot som vi lette etter noe i strandkanten. Det han så var bare to buksebaker, karer som lette etter skjell til agn. At vi samtidig ble enige om en forklaring på vår båttur var soleklart. Han stanset omtrent ti meter utenfor oss og en stemme skrek «Heraus»! Det var ikke noe annet å gjøre enn å lystre ordre. Einar satte i gang motoren, og jeg krabbet opp på kahyttoverbygningen. Jeg hadde sett at jeg derfra kunne holde i relingen på oppsynsbåten. Einar la forsiktig siden inntil så man ikke skulle oppdage at vi hadde gjort visse forandringer med nummeret på båten, mens jeg tok et godt tak i relingen hans og spurte på tysk hva han ville!

Jeg titulerte sjefen for «Herr Kapitän», noe karen syntes å sette pris på! Jeg vekslet et par ord på norsk med en «tolk» om bord, men sa til «kapteinen» at jeg mente vi ville klare oss bedre med min tysk enn med «tolkens» norsk, hvilket «kapteinen» var meget enig i. Dermed begynte et inngående forhør. Tyskeren forlangte en nøyaktig redegjørelse for hva det var vi drev med. Svaret hadde Einar og jeg komponert på forhånd: Jeg svarte, som løgn var, at vi var ute i båten til Einars far; han ville ut og prøve fiskelykken i morgen, og i den anledning hadde han sendt oss av sted for å finne agn. Det ble en del parlamentering fram og tilbake fordi han ikke riktig kunne begripe hva vi hadde hatt å gjøre helt ute på Mågerøflaket, hvor han hadde oppdaget oss, da vi lette etter agn. Hvilket svar jeg komponerte på dette spørsmålet, husker jeg ikke.

«Auf wiedersehen»

Til slutt kom det spørsmålet vi var mest redde for, men som måtte komme: «Papirene på båten takk!» Jeg snudde meg til Einar nede i båten og sa: «Han ber om papirene på båten – har du dem med deg?» Einar satte opp et måpende fjes og svarte: «Du får si at det kunne ikke falle meg inn å ta med papirer for å dra langs strendene for å se etter agn!» Jeg oversatte så godt jeg kunne. Da bestemte han seg for å gå om bord for å sjekke båten. Mens han var iferd med det, fikk han imidlertid øye på et større lasteskip som kom inn i Vrengen vestfra – og det var mer interessant enn småfisken! Oppsynsbåten fór avsted mens «kapteinen» skrek til oss: «Neste gang jeg tar dere uten papirer vil jeg oppbringe dere!» Jeg vinket: «Jawohl – Auf Wiedersehen!»

Vi fikk båten over til Årøysund i en viss fart, fant en ledig plass til den og bega oss hurtigst mulig tilbake til kommandoplass Kjønnerød. Jeg har forsøkt å skildre denne episoden så udramatisk som mulig. Faktum var: Da jeg gikk opp på overbygningens tak, var jeg helt overbevist om at vår siste time var kommet. Hverken Einar eller jeg KUNNE la oss ta. Dertil var vi begge en alt for stor sikkerhetsrisiko. Det vi hadde med oss av papirer og våpen, ville felt oss øyeblikkelig. Gestapo lot seg sjelden bløffe, og det ville blitt kaotiske tilstander i områder og avsnitt. Da jeg for alvor aksepterte at dette var slutten, ble jeg iskald. Den eneste tanke som fikk plass i mitt hode, var denne: «Kan du bløffe deg ut av situasjonen?» Einar og jeg ville ha trukket det korteste strået i en ulik kamp mellom den tyske oppsynsbåten og vad-båten. Så dukket det altså opp et fremmed skip!

Tilbake på kommandoplassen stupte «Kommandanten» rett i køya og ble liggende i to stive klokketimer uten at det var mulig for noe menneske å få et fornuftig ord ut av ham. Reaksjonen kom hurtig og brutalt. Kanskje det var best slik.

Einars nervesystem syntes å være laget av et slags piggtråd. Hans lakoniske kommentar til situasjonen var denne: «Godt med litt språkkunnskaper, «Brenna», uten dem hadde vi vært ferdige begge to. Kan du forresten begripe at han ikke la merke til at vi gikk på bensin?» (Forbudt drivstoff for båter under krigen.)

Follow Ove Tollefsen:

f.1914 på Nøtterøy, d. 1994. Realfagstudier. Handelskolelærer, registrert revisor. Lyriker på amatørbasis. Områdesjef i Mil.org. på Nøtterøy og Tjøme under 2. verdenskrig.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.