«Bever» på Håøya i april 1945?

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2010)

Sluttfasen av annen verdenskrig skjuler et problem

Nøtterøy er et udramatisk sted. Kommunen har ingen spor etter borgerkrig, slik som på Re eller Stiklestad, heller ingen minner etter viktige avgjørelser innenriks eller storpolitikk. Nøtterøy er også nesten kjemisk fri for steder som kan knyttes til krig, med Bolærne som eneste unntak.

Problemet er at Bolærne ligger så langt fra land at minnene om kampen i 1940 og den russiske dødsleiren ligger utenfor den jevne nøttlendings bevissthet. De siste års manglende masseutflukt fra Nøtterøy til Bolærne får være bevis godt nok. Men leter man nøyere, vil det oppdages steder, som i det minste indirekte, har hatt en innvirkning på historien. Tanken går til to steder. Det første er Håøya som i 1905 var en sterk og moderne festning som skulle beskytte Marinens reservehavn i Melsomvik. Hadde svenskene iverksatt sin plan om et militært oppgjør med Norge etter unionsoppløsningen i 1905, ville Håøya gått inn i historiebøkene. Svenskene planla en landgang på Tjøme for å kunne nøytralisere minefeltene i Vrengen og mot Veierland, dessuten en landgang på Nøtterøy. Fra Arås skulle de opp på Nøtterøys høyeste fjell, enten Vetan eller Vardås og derfra beskyte Håøya med langtrekkende artilleri. Ble Håøya nedkjempet, sto Melsomvik for tur.

«Biber» med miner utenfor marinemuseet i Horten. (Foto: Marinemuseet)

Håøya og Kjøpmannskjær

Slik gikk det heldigvis ikke. Langtrekkende norsk imøtekommenhet under forhandlingene i Karlstad hindret krig. Håøya gikk inn i dvalen. I 1940 kapitulerte Håøya uten å ha løsnet et skudd. Tyskerne overtok festningen og foretok seg lite bortsett fra at de flyttet de to 12 cm kanonene til Trøndelag. Å være tysk militær på Håøya må ha vært paradisisk, langt som det var fra østfronten og bombekrigen over Tyskland.
Det neste stedet som fortjener å nevnes er Kjøpmannskjær. Havnen ved Vrengen var base for de norske hvalbåter som før 9.april 1940 utgjorde nøytralitetsoppsynet i Ytre Oslofjord. Det var fra Kjøpmannskjær Leif Welding Olsen på Pol III la ut på sitt fatale møte med den tyske invasjonsflåten natt til 9.april. Kanskje en liten minnetavle kunne være en ide?

U-båtstasjonen på Teie

Vi gode nøttlendinger tenker på Nøtterøy som en hel øy, det vil si: Nøtterøy starter ved Kanalen i nord. Men slik er det ikke. Først et stykke oppe i Bryggeribakken møter vi skiltet med Nøtterøy, en grensedragning som er fysisk unaturlig, men går tilbake helt til 1877. Tønsberg fryktet at det kunne komme en konkurrerende by på Nøtterøy-siden av havnen og fikk Stortinget, Regjeringen og selveste kong Oscar II med på å ta Kaldnes fra Nøtterøy.
Denne revestreken frarøvet Nøtterøy opphavsretten til et tredje minne, nemlig ubåtstasjonen på Teie. Kanskje ikke et så stort tap, men viktig nok i sammenheng med denne artikkelen. Norge fikk sin første ubåt så tidlig som i 1909. Det var «Kobben». Da 
krigen kom, hadde Norge i alt ni ubåter, alle foreldet. Tre båter var stasjonert på Teie, A2, A3 og A4, men ingen av dem oppnådde noe som helst når det gjaldt å senke angripende skip. Lite glorverdig, med andre ord.

Håøya okkupert

Så fulgte nær fem års okkupasjon. Også her slapp Nøtterøy unna. Ikke et hus ble bombet, hverken av tyskere eller briter. Ingen nøttlending omkom i direkte krigshandlinger på Nøtterøy.
Noe annet var det om man var sjømann i britisk tjeneste, jøde eller aktiv i motstandsbevegelsen. Blant disse krevde krigen ca 165 offer.
På Håøya fortsatte idyllen for tyskerne. De tilhørte Hærens kystartilleri som opererte i konkurranse med Marinens kystartilleri, som hadde ansvaret for de største og best utstyrte tyske kystfortene. Håøya ble aldri noen operativ festning. Den tyske besetningen var opptatt med vakthold over etterlatt norsk materiale og forsendelse av to 12 cm kanoner til Rørvik alt i 1940. I 1942 begynte man å interessere seg for de gamle, men hurtigskytende 65 mm kanonene og drev opplæring på dem.

Milorg-mannen, senere ordfører og stortingsmann, Torgeir Andersen spionerte og rapporterte om tyskernes planer på Håøya. (Foto: Nøtterøy kommune)

Milorg 1533 i aksjon

Den norske motstandsbevegelsen i Milorgs område 1533 hadde selvsagt ingen lett adgang til Håøya. Øya er bratt og piggtrådsperret, og havnen på nordsiden var strengt bevoktet. I august 1944 fikk distrikt 15 et oppdrag fra Forsvarets Overkommando i London for å finne ut om tyskerne hadde planer om å skifte ut de to gjenværende kanonene, de med diameter på 21 cm.
Oppdraget gikk via Ove Tollefsen til Torgeir Andersen, senere ordfører på Nøtterøy og stortingsmann for Høyre. Sammen med Georg Flaatten og Henrik Bakke Danielsen tok han seg over til Håøya og kunne rapportere: «Oppdraget utført. Objektene de samme som før. Målene vedlegges. Ingen tegn til nye planer.» Men det som var korrekt i august, var ikke riktig senere på høsten.

De første ubåter

Men først en lang omvei. En av menneskehetens mange drømmer har vært å kunne fly som en fugl og svømme som en fisk. Når det gjaldt svømmingen, ble det fra det 16. århundre, som oftest på papiret, konstruert dykkerklokker som kunne beveges under vann. Det var først under den amerikanske borgerkrigen at sydstatene klarte å konstruere noe som minnet om den første operative ubåten. Den første typen het «David». Den var dampdrevet og kunne bare «dykke» til pipens åpning mot luften. På en lang stang fra baugen hadde den festet en sprenglanding. En vellykket eksplosjon mot fiendens skip ville med stor sannsynlighet også ramme «David» selv. Smart tenkt, men noe kortsiktig. Den neste typen het «H. L. Henley» Den kunne dykke og dermed nærme seg fienden skip uten å bli sett. I stedet for en dampmaskin, ble denne båten drevet fremover med håndkraft. Sprengladningen var av samme type som på «David». Først rundt år 1900 kom i flere land løsninger som har preget konvensjonelle ubåter til denne dag. Hovedvåpenet var utskytbare torpedoer. Typen ble drevet elektrisk av batterier i neddykket tilstand og av dieselmotorer i overflatefart, motorer som også ladet batteriene og sørget for trykkluft for å tømme ballasttankene.

Einmanntorpedo»Marder»

Ny teknologi

Selv om de gamle norske ubåtene skuffet i 1940, hadde tyskerne lenge stor suksess med sine langt mer moderne typer. Toppen i antall senkninger av allierte skip skjedde høsten 1942. Men tyskerne fortsatte ubåtkrigen til krigens siste dag, delvis med moderne typer og bedre vern mot britenes radar og fly.
Et nytt element i ubåtkrigen skulle komme alt høsten 1941 fra et uventet hold, Italia. Om natten den 18. desember lyktes to bemannede torpedoer med et mannskap på to mann hver å trenge gjennom de britiske forsvarslinjer i den viktige marinehavnen Alexandria i Egypt. Torpedoene sørget for fremdrift under vann og het «Maiali» eller svin på norsk.
De brakte med seg utløsbare sprengladninger på 300 kilo. Italienerne klarte å feste sprengladningene under kjølen på slagskipene «Queen Elizabeth» og «Valiant». Sprengladningene eksploderte, og begge slagskip sank på grunt vann. Under forsøket på å flykte, ble torpedodykkerne tatt til fange. Suksessen inspirerte tyskerne til å forsøke noe lignende. I 1943 begynte de å utvikle typen «Neger». Dette var en dobbeltorpedo. I den øverste satt føreren og styrte. Den underhengende torpedoen var selve kampvåpenet som kunne avfyres langt fra målet. Problemet var at «Neger» ikke kunne dykke og at føreren satt åpent og utsatt til like over havoverflaten. Forsøket var mislykket. Men tyskerne gav seg ikke. De forbedret «Neger» og utviklet en ny type, som ble kalt «Marder.» Også den besto av to torpedoer, en for føreren og en for utskytning. Førertorpedoen ble forlenget til 8,3 meter og ble utstyrt med en plexi-glasskuppel som kunne åpnes og lukkes. I tillegg kunne «Marder» dykke opptil flere ganger. Opp stigningen ble sikret ved en beholder med 10 kilo trykkluft.
For å sikre førerens luftinntak ble «Marder» utstyrt med 200 kilo surstoffblanding. «Marder» var en teknisk forbedring, og hadde en viss suksess ved invasjonsstrendene i Normandie sommeren 1944. Og vi vil møte typen igjen i mer hjemlige farvann.

«Marder» kunne dykke og hadde en viss suksess ved invasjonen i Normandie.

Tysk krigsbytte

Kjære leser, ha tålmodighet. Vi nærmere oss Nøtterøy, men tilgi at det også skjer og har skjedd viktige ting utenfor vårt område.
Etter suksessen med de britiske mini-ubåtene mot slagskipet «Tirpitz» i Altafjorden den 22. september 1943, forsøkte britene seg igjen natt til 23. november 1943. Denne gang var nordmenn direkte deltagere og målet var tørrdokken i Bergen. De norske MTB-ene 625 og 627 ble sendt fra Shetland, og i davitene hadde de to mini-ubåter hver av typen «Welman». De kom vel frem til øya Store Sotra, og de fire Welmennene ble sjøsatt med sine førere, to nordmenn og to engelskmenn. Selve angrepet ble en fiasko. Tyskerne var forberedt. Lyskastere ble tent, og «Welman 46» ble straks oppdaget og den norske fenrik Pedersen ble tatt til fange. De andre tre unnslapp og senket sine Welmenn. Erobringen av W-46 var et teknisk gjennombrudd for tyskerne. Alt tidligere på året hadde kapteinløytnant Hans Bartels, tysk krigshelt fra 1940 og senere stasjonert i Bergen, sendt et notat til marineledelsen i Berlin om nødvendigheten av å utvikle en skikkelig tysk miniubåt. Han fikk utarbeidet en prototype som ble kalt «Adam». Problemet var at den sank etter sjøsettingen. Med erobringen av «W- 46» fikk Bartels ny teknisk innsikt. Han dro til Tyskland og var med på å utvikle «Biber».

Så kommer beveren

«Biber», tysk for bever, var en skikkelig ubåt. Den var 9 meter lang. 1,6 meter bred og med en total vann-fortrengning på 6,3 tonn. For overflatefart var «Biber» utstyrt med en lastebilmotor på 32 HK. Drivstoffet var ikke diesel, som ellers var vanlig, men bensin. Dette kunne skape problemer med lett antennelige avløpsgasser, men dieselmotorer var en stor mangelvare.
«Biber» hadde to torpedoer, festet på hver side av selve skroget i øseformede utsparinger. Båten kunne dykke til 20 meter. Under vann var fremdriften avhengig av en 13 HK elektromotor, drevet av fire store batterier. Rekkevidden under vann varierte med hastigheten, fra 8,6 sjømil til 16 med laveste fart. Besetning: en mann. Han satt i et trangt tårn, riktignok utstyrt med et enkelt periskop og glassvinduer i tårnet. Friskluftinntaket for fører og motor og eksosrøret for bensinmotoren var koblet til periskopet i overflatefart. I neddykket tilstand måtte den ensomme føreren ta til takke med en surstoffmaske, med luft nok for 36 timer. Sammenlignet med nåtidens atom-ubåter var «Biber» et ytterst primitivt våpen, selv om prisen pr båt var lav, ca 40 000 norske kroner, etter kurs og kroneverdi i 1943.
Tilbake til Nøtterøy. Høsten 1944 var Geir Vinghøg fire år gammel. Han husker tydelig 
at han sammen med sin far, milorg-mannen Hans Vinghøg, var med på et «spionoppdrag» til det tyske lagerområdet på Ørsnes ved Kanalen. Faren kastet en ball over gjerdet, og barnekjære og hjelpsomme tyskere lot dem komme innenfor. Geir Vinghøg mener at han husker torpedolignede gjenstander på Ørsnes, men visste — selvfølgelig ikke — hva det var og hva de hadde som mål.

Hans Vinghøg med familie hos fotografen like etter krigen, Geir i forgrunnen. (Foto utlånt av familien)

Ubåtenes skjebne

Så kommer vi nær frigjøringen i mai 1945. Det er etablert at tyskerne hadde minst to Kleinboot-flottilien i Oslofjorden i mars 1945: en i Stavern med 14 Mardere og en på Måkerøy med 14 Mardere. Men i følge andre kilder fantes også en «Biber»-flotillie på Håøya.
Det er ingen skriftlige bevis på at det fantes Bibere på Håøya. Kildene snakker om funn på Måkerøy eller Stavern og om hvordan norske myndigheter forsøkte å redde så mye som mulig av det tyskerne etterlot seg. Motkreftene var sterke. De seierrike maktene, USA, England, Sovjetunionen og Frankrike var enige om at ingen tysk rustningsindustri måtte få overleve i fremtiden, derfor måtte alt tysk militærmateriell i Norge ødelegges.
Men først om det vi vet med sikkerhet. Det fantes to avdelinger med mini-ubåter i ytre Oslofjord, en med Mardere på Måkerøy og en tilsvarende i Stavern. Den tredje, K1/265 med 20 Bibere, var opprinnelig forlagt på Engeløya ytterst i Vestfjorden, vest for Narvik. Den skulle flyttes til Håøya, men kapitulasjonen i mai 45 hindret dette. Dette i følge en kilde. Den andre opplyser at K 1/265 faktisk ble flyttet til Håøya. Tar man kontakt med Steigen kommune, som også omfatter Engeløy, får man napp. En eldre dame, Ida Pedersen hevder med bestemthet at hun husker at Biber-flotiljen dro før kapitulasjonen. Hvor hen vet hun ikke. Hvis dette er riktig, forsvant alle Biberne uten spor ved frigjøringen. Rakk tyskerne å senke dem på dypt vann? Det finnes en udatert rapport fra Håøya, sannsynligvis fra juni-juli 1945.

Journalist Rune Sørlie og oppsynsmann og «konge» Bjørn Kaltvedt på Håøya med surstoffapparat av den typen som ble brukt på «Biber», funnet på Håøya. (Foto: Jeanine R. Norbeck)

Hva med Håøya?

Altså ingenting om mini-ubåter. Man kan undre seg over påstanden om at Håøya var uten telefonforbindelse, den hadde eksistert siden Nøtterøy fikk telefon før 1890. Når det gjelder Måkerøy, kan tidligere Milorg-mann Sverre Simonsen, Tjøme, erindre at der lå torpedoer på stranden da HS rykket inn i mai 1945, og disse torpedoene går igjen i skriftlige kilder fra samtiden. Det samme gjelder Stavern.

Detalj av surstoffmaske, merket «Draëger», firmaet som laget maskene til «Biber». (Foto: Jeanine R. Norbeck)


Det er litt vanskelig å oppgi Håøya. Tyskerne var etter kapitulasjonen i Berlin etter Hitlers død klar over at krigen var tapt. Det ville være en enkel sak å senke samtlige «Bibere» på relativt dypt vann og la mannskapene forsvinne. Kan god, gammeldags arkeologi løse problemet? Rune Sørlie på Tjøme har ved graving på Håøya funnet en surstoffmaske lik de som ble brukt på «Biber.» Det er ved dykking funnet vrakdeler på bunnen utenfor Håøya, uten at disse er nærmere undersøkt. Tyskerne hadde fire grovkalibrede festninger i Norge. Alle skulle bekjempe en fryktet alliert invasjon. De to største fantes i Nord-Norge, i Harstad og på 
Engeløy. De to neste var Møvik ved Kristiansand og den ikke helt ferdige Vardås på Nøtterøy. Det er logisk at tyskerne ville beskytte Vardås med mini-ubåter, men ikke logisk at de trakk ubåtene vekk fra Engeløy. I tillegg kom transporten sydover. I tiden før krigens avslutning hadde britene nærmest totalt luftherredømme, også over tysk kysttrafikk. Det måtte være en svært dristig operasjon å frakte Bibere til Håøya. Og hit kom de heller ikke. Dyktige medlemmer i Steigen historielag klarte i 1992 å få kontakt med en av de tyske veteranene fra Westwind Biber-flotillie på Engeløy, Helmuth Buckwald. Han fortalte at seks «Bibere» ble sendt mot Murmansk den 5. januar 1945, resten lå i ro i Westwind helt til august 1945. Altså ingen «Bibere» fra Engeløy til Håøya. Men som bildene beviser, må det minst ha vært en her, sannsynligvis sprengt eller senket. Som lokalhistoriker kan man bare beklage at det sommeren 1945 ikke var nok lokal nysgjerrighet til å skaffe seg et fullstendig bilde av krigens siste fase på Håøya.

Gleden over frigjøringen kan være en forklaring, avsky for okkupanten og alt som kunne forbindes med ham, en annen. Livet skulle videre. Så fikk heller Håøyas nære historie bli liggende i skyggen.

Udatert og usignert rapport fra Håøya juni – juli 1945
Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.