Anne Lisbeth Kopperud (Njotarøy 1995)
Ollene på Nøtterøy har betydd veldig mye for vannforsyningen til mennesker og dyr opp gjennom tidene, spesielt i tørkesomre med lite vann i brønnene. En olle ble beskrevet av Ragnhild Paulsen som en herlighet til eiendommen, noe mange kan underskrive på. Her på øya ble vi tilkoblet Akersvannet fra 1932, og fra da av ble nok ollenes betydning etter hvert mindre. Men som drikkevann har rent og godt kildevann beholdt sin popularitet helt til i dag. Forfatteren har på oppdrag fra Nøtterøy Historielag registrert oller på Nøtterøy og funnet 136 slike.
Grunnvann kan vi enkelt definere som det frie vann som fyller porer og sprekker i jord og fjell. Der det finnes hulrom, faller en del av nedbøren dypere ned i grunnen og blir til grunnvann.
En kilde er et oppkomme av grunnvann som trenger fram til jordoverflaten. Vi kan også si at en kilde danner en bekk, olle eller et oppkomme. De finnes ofte i skråninger hvor et sand, eller gruslag ligger over et vanntett leirelag, eller ved foten av fjell eller berghammere
Olle? Brønn?
Forskjellen på en olle og en brønn er at mens vannet kommer opp av seg selv i olla, må man grave, sprenge eller bore seg ned til grunnvannet for å få vann i brønnen. Skjerveolla har alltid vært kalt en olle, men egentlig er det en brønn fordi man gravde 3,5 m. ned før man traff en vannåre. Så litt forvirring er det nok om begrepene. Når det gjelder definisjon av ordene oppkomme og olle, kan vi si at det stort sett er det samme, men at ordene brukes litt om hverandre avhengig av hvor i landet man bor.
På folkemunne sies det likevel ofte at et oppkomme er som en liten dam som stort sett brukes av dyrene, mens en olle er bearbeidet på forskjellige måter for å gjøre den mer renslig og tilgjengelig for mennesker.
Mange gamle oller er i dag borte. Den største grunnen til det er at man ikke har hatt behov for dem eller at de har gitt alt for mye vann der det nå f. eks. er dyrket mark.
Vannet har da vanligvis blitt drenert ut i grøfter, bekker eller kommunale avløp, og olla har blitt fylt igjen. En del oller og oppkommer ble fylt igjen kun for å hindre at barn kom til skade når de lekte ved vannet.
Noen oller har bare blitt fylt igjen med stein eller jord uten at vannet har blitt drenert bort, men da er det ofte et fuktig miljø rundt den gamle olla fordi kilden fremdeles er mer eller mindre intakt. Andre oller har sakte men sikkert tørket ut og grodd igjen.
En del oller er borte på grunn av grave- og sprengningsarbeid til hus- eller veibygging. Man har da kommet borti vannårene så de har blitt ødelagt. Andre oller igjen er det nok fremdeles bra med vann i, men forurensing av forskjellige slag har gjort at man ikke kan drikke vannet.
Mange mennesker i dag er glade for å ha en olle eller brønn med vann på eiendommen sin, enten de bruker den eller ikke. Det er foruten godt drikkevann en viktig vannreserve både når det gjelder tørkesomre og hvis det skulle skje noe med den kommunale tilførselsen av vann. Vi har en del husstander på Nøtterøy som ikke er tilkoblet Farrisvannet, men som kun bruker vann fra en olle eller brønn på tomta si.
1. Liten olle ved sjøen på Ramberg.
2. Hjørnet Sundveien/Torsvei på Kaldnes. Stordam, vannreservoir for Kaldnes mek. Verksted. Opprinnelig gammel olle? Fylt igjen for 20 år siden.
3. Olleroa, nå beliggende i Munkerekkveien 120.
4. Hvittingolla.
5. Olla i Bakkeveien 15.
6. Olle i Øvre Strandvei 12. Murbasseng med hus/tak over. Borte.
7. Olle i Røsselgt. 14. Forsyner huset med vann idag.
8. Feolla på Føynland.
9. Olla i Munkvika.
10. Olla på Ilen.
11. Magnhildåsolla.
12. Kildeframspring ved teltplassen i Hella-skogen.
13. Olle på Ørastranda.
14. Andreasolla. Borte.
15. Støkkolla på Stangeby. Borte.
16. Bjønnesolla.
17. Volleolla.
18. Venåsolla.
19. Lillengolla. Borte.
20. Skjerveolla.
21. Flott skogsolle 300 m sydvest for kanon-stillingene på Vardås.
22. Olla på Samstykket.
23. Olla ved Skaugrinda.
24. Buerolla. Borte.
25. Olle i Berganveien 254
26. Olla på Buerteigen.
27. «Myra»
28. Olla ved Kastebekken
29. Brevikolla. Borte.
30. Ollene i Kjøpmannskjær.
31. Skjerpeolla. Borte.
De som er understreket er de oller som er nevnt spesielt i artikkelen.
Litt historikk om vannet på Nøtterøy
På Nøtterøy fikk vi strømmen tilkoblet i 1918. Fra da av ble det mulig å bruke elektriske bor for å få opp vann. På 1920-tallet ble det derfor bygget tre viktige, store vannbasseng.
Man boret flere huller ned til grunnvannet, bygde pumpestasjoner og la vann i rør til en del av husene i nærheten. Først bygget man bassenget i krysset Grindstuveien/Bakkeveien på Teie, deretter «vannverket på Nesbryggen» og til slutt bassenget på Tokenes i Kjøpmannskjær. Disse var i bruk lenge etter at vi fikk innlagt Akersvannet fra ca. 1932. Farrisvannet fikk vi først i 1968. Da ble Akersvannet reservekilden vår. På lang sikt skal Eikeren overta som hovedvannkilde, men det blir nok ikke før godt inn i neste årtusen.
Bruk av ønskekvist
Det er interessant å se litt på hvordan enkelte mennesker har evnen til «å ta ut vann» ved bruk av ønskekvist. Dette er en eldgammel skikk og har vært en svært viktig egenskap for å finne vann. En stor del av befolkningen (ca. 20 – 40%) har faktisk denne egenskapen, mange uten å vite om det selv. Det er ikke vannet under jorden som virker på kvisten, men bæreren av kvisten som er følsom for påvirkning. Det finnes noen enkle viktige knep for å få best mulig resultat. En frisk kvist med en kløft (Y) av typen rogn, selje eller hassel egner seg bra, men man kan også bruke både kleshenger og ståltråd.
Man bør ikke ha på seg gummisåler som virker isolerende. Det er viktig at man står med overarmene i kontakt med kroppen, holde en grein i hver hånd og fingrene knyttet oppover rundt kvisten. Når man kommer over en vannåre, bendes kvisten vanligvis nedover, men kan også gå oppover. Virkningen kan avhenge av hvor følsom man er for dette, eller hvor langt ned det er til vannet. Det kunne være litt av en påkjenning for dem som gikk mye med ønskekvist fordi de på en måte selv ble tappet for energi. Enkelte kunne føle seg syke med slapphet, svimmelhet eller kvalme.
Når man fant vann, kunne man oppleve sterke reaksjoner, som for eksempel at barken ble vridd av kvisten når man prøvde å holde igjen. Den kunne også snurre rundt og rundt og gi en pekepinn på hvor mange meter det var ned til vannet.
Hos Inger Panzer på Haukemyr ble ønskekvisten brukt da de skulle bore etter vann. Kvisten gikk 33 ganger rundt, men de fikk beskjed om å bore 37 meter ned. På 33 meter kom det litt vann, men så datt boret ned til 37 meter og vann-strålen sto himmelhøyt. De kan i dag med skikkelig pumpe ta opp 2200 liter pr. time.
En liten kuriositet har dukket opp i 2016. Denne artikkelen sto i en avis i 1920.
Ollens betydning
Kildevann er kjent for å være både sunt og godt. Den friske smaken kommer av at det inneholder karbondioksyd og luft, samt salter. Farrisvannet er overflatevann og blir derfor renset og tilsatt blant annet klor og ammoniakk for å drepe bakterier.
I tørkesomre med mer eller mindre tørre brønner og med dårlig smak på Akersvannet var ollene svært gode å ha. Mange av ollene har vært kjent for sitt gode vann og folk reiste gjerne langveis fra etter godt kaffevann.
Ofte var det slik at man prøvde å spare på brønnvannet til husholdningsbruk, mens man dro til ollene for å vaske eller skylle klær og he-te vann til dyrene.
I harde tørkesomre kunne også mange av ollene gå tomme for vann, mens enkelte av dem var kjent for aldri å gå tørre. Disse har vært svært populære og mye brukt.
En del av ollene har også vært årssikre, det vil si at det alltid var vann der og at de aldri frøys igjen, uansett hvor kaldt det var. Oppkommer var også viktig for dyrene som ble sluppet løs i sameiene. Disse var gjerne ikke så store, og de var lette å drikke av. Det finnes likevel flere historier om kuer som falt ned i oller eller oppkommer, men stort sett gikk det nå bra.
Ollene har opp gjennom tidene blitt brukt til mye forskjellig. I myra nord for Vetan var det et oppkomme som var som en stor myr og med veldig kaldt vann. Det ble på varme somre gravd ned kasser med melkeflasker for at melka skulle holde seg. De firte også ned saftflasker og andre innpakkede matvarer. I Munkerekka var det for noen år siden to spesielle oller som også ble brukt på en uvanlig måte – nemlig til oppbevaring/oppdrett av ørret. Den ene var lagd som en stor brønn og tok opptil 100 ørret på opptil to kilo. Den andre var steinsatt mot fjellet og tok på det meste 600 ørreter! Andre har hatt både ål og kreps i ollene sine, og det med godt resultat.
Stell av ollene
Det er viktig å ta vare på en god olle for å få best mulig vann. I gamle dager steinsatte man dem, gjerne for å få bedre plass og for ikke å komme borti sidene eller bunnen så vannet ble virvlet opp når man hentet vann. Da ble det også lettere å holde rent.
Det var også vanlig å grave opp olla for å sette ned en eiketønne uten bunn. Den virket som en sil, men gjorde ellers samme nytte som en steinsetting.
Ellers fortelles det om alt fra laftet treverk til vanlige sementringer som er satt ned.
Det er dessuten viktig å stelle olla ved å tømme den og rense opp en gang imellom, også når vannet brukes jevnlig.
Når det gjelder sikring av brønner og oller, fikk vi en lov i 1957 som sa at «brønn skal til enhver tid være sikret slik at barn hindres fra å falle i den.» Andre grunner for å ha tak, «hus» eller lem over er å hindre løv o.l. i å falle nedi samt å hindre dyra i å drikke fra vannet. Mange typer tak og «hus» har vært og er i bruk. Alt fra spisse eller flate blikktak, tretak med eller uten takstein og vanlige sementkummer med jern- eller trelokk.
Klesvask ved olla
«De’ var mangensti’ dåli’ me vann åmm såmmrænne, satte husbrønnænne inte hållt te matvann, langtminndre te vattne kretturræ’, hæller te vasske kle’er i, å da var ållene go’e å ta te.»
Slik begynner fortellingen «En vasskeda ve Lillæng-ållæ», skrevet av Ragnhild Paulsen. Dialekten er slik den ble uttalt i hennes barndom like etter århundreskiftet.
Vi går inn i historien litt senere for å se hva som foregikk når mor og datter skulle ut og vaske klær. «Dra-ut drakjæræ, du Rangnill, ho står på låven, så ske jæi pakke-ne’ maten å bæta’ne’ sjiddnetøie». Så lesste vi på drakjæræ. I dænn blå balæ såmm pappæ hadde hatt-himm, sto «Nøttlanns-våbene’», dænn brone låkkekørjæ me maten i, kåppærr å kniværr, å dænn svarte kaffikjelen me’ strihannkle runnt, tyrristikkene, fyrstikker å lett tørve’. I vannbøttæ, lutæ å grønnsåpæ, å allt sjiddnetøie’ i ett stort putevar å en sekk. Vi hadde fullt lass, mammæ dro å jæi skuvæ på, å så bar’e a’ste; nerråver vårt tra, igjænnem gå’ern te Olsen å’te Søernsen, åpp bakken te åsen, langs liæ å bott-te en brei steingal såmm vi måtte lemmpe parrgasse åver, mens kjæræ sto på utsiæ ga’ern.
Grytæ sto i ei bærrjskortte såmm var akkorat såmm en skørsstein, å no’nn store steinærr jole tennestæ såmm brannjæm te sættæ grytæ på. Ållæ lå nerri en krok imællem to steingalærr, å de’ var sjygge a’ to digre orer. Vanne’ var klart såmm glass, men de var tångt å dra-åpp, fårr en måtte ne’ på knenæ nårre by’nte å minnke, å de var’væll 10-12 skrett ifra ållæ åppte baiene. Først bærte jæi vann i grytæ me’ mammæ tennt’åpp, å me’ vanne værntte sæ, såpæ mammæ in klenæ å la’e-dem i ei bal såmm sto på en stein så’dde var passe høide te vasske.»
Heskjær
Det var liv og røre da folk fra Årøysund, Middelborg eller Stranda rodde eller seilte utover til Heskjær i store ekspedisjoner for å vaske tøy og kose seg. Dette skjedde så sent som på 30-tallet. På disse stedene var det lite ferskvann på tørkesomre, mens det på Heskjær var nok av vann. Den største olla ligger på toppen av øya og er så, stor som en liten innsjø. Den andre ligger litt lenger nede.
Flere familier reiste gjerne sammen en slik dag. Hver båt hadde gjerne en pram på slep, fullastet med det viktigste utstyret som besto av en trillebår, baljer, brannjern, bryggepanne, såpe, lut og skittentøy i massevis. Det var gjerne mannfolka som fyrte opp under bryggepanna, samlet rekved eller fisket. Ungene var også med denne dagen. De samlet også ved, lekte eller badet. Selve vaskinga var det kvinnfolka som tok seg av. Tøyet ble tørket på medbrakte snorer eller lagt utover fjell og busker. Folk rodde også til Nøtterøy fra Veierland for å vaske tøy. Da brukte de ollene som lå på Kjøpmannskjær. De er nå borte alle sammen. Det fortelles også at enkelte rodde over fra Nestryggen til Munkvika på Føynland for å hente vann i en olle nede ved sjøen. Den ligger der med vann i dag.
Roppestadholmen har også to små oller på toppen, men de kan være tørre som sommeren. Kjeldholmen har en olle som ligger i en 10 – 12 meter lang kløft.
Registrering av oller
Følgende kapitler er en registrering av de oller og oppkommer jeg har funnet på Nøtterøy – 134 til sammen. Mange av disse er nå borte og kun 52 har vann i dag. Der ollene ligger på private eiendommer er nåværende hus eller grunneier nevnt. Mange av ollene lå tidligere fritt eller i sameiene. Jeg har delt Nøtterøy opp etter skolens gjeldende kretsgrenser, og må på grunn av plassmangel bare nevne de viktigste ollene.
Teie og Grindløkken skolekrets
I Teie og Grindløkken skolekrets har jeg funnet 19 oller. 8 av dem har vann i dag. Ingen er direkte i bruk, annet enn av dyr som drikker av dem. «Hvittingolla» i Hvittingbrekka var vel den mest kjente av ollene i dette området. Den ligger i bakken ved bekken, ca. 15 meter sør for idrettsanleggene i Teieskogen, og var tidligere en svært populær og god olle. Den er steinsatt og har vann i dag. Vi har også en olle som i dag ligger hos Jon Skaug i Bakkeveien 15 på Teie. Den lå tidligere fritt og var veldig mye brukt, bl.a. til klesvask. I dag er det bygd en fin brønn over den gamle olla, og den inneholder vann selv om den ikke er i bruk.
Vestskogen skolekrets
I Vestskogen skolekrets har jeg funnet syv oller, tre av dem har vann idag. En hytte har innlagt vann fra olle i hagen. Den mest kjente olla ble kalt «Olleroa» og ligger idag i Munkerekkveien 120, i hagen til Kjell Korneliussen. Olla var tideligere steinsatt med spisst hettetak, men nå er det satt ned en sementring.
Herstad skolekrets
I Herstad skolekrets har jeg funnet 15 oller, 8 av dem med vann i dag. Flere av disse ollene har vært svært mye i bruk og jeg vil spesielt nevne tre av dem.
Olla på Ilen. Ilen er navnet på en slette som ligger ved Gipøveien mellom hus nr. 4 og nr. 6. Der ligger det en svært gammel olle og grunnen tilhører i dag Per Thoresen.
I Sigurd Unnebergs gårds- og slektshistorie nr. 1 (under nordre Gipø, br.nr. 7, Ilen) leser vi følgende om stedet:
«Da sameieskogen til Ekenes og Gipø ble delt i 1711 nevnes Ilen som en løkke i sameieskogen. Den var ryddet for lang tid tilbake av brukerne på Gipø, og den skulle de fortsatt beholde. Lorens Berg mente, med støtte hos Oluf Rygh, at Ilen kunne være identisk med, eller en del av den gamle gård Ilastadir som nevnes i «Den røde bok» i 1398 med formen Ilastodom. Første ledd kan være «Ili», en sideform til ila -kilde.»
Ordet «ile» brukes også i dag i stedet for olle eller oppkomme.
Olla på Ilen var fra gammelt av steinsatt. Folk kom fra gårdene med trillebår eller vannvogn for å hente vann. Olla frøs aldri igjen, samme hvor kaldt det var. Det var et idyllisk sted med oretrær og et rikt dyreliv. Det nevnes både elg, rådyr, rev, hare, mink og snømus.
Senere ble det lagt sementringer ned i olla, samtidig som det ble lagt rør og et pumpeanlegg som forsynte hus nr. 4 med vann. Selve olla ble fylt igjen i 1987 og vannet ble drenert vekk. Men det kommer fremdeles vann i rørene som går inn i huset, samt vann ut av dreneringsrøret som munner ut i det nord-østre hjørnet av sletta.
Bjønnesolla er den mest kjente olla på Nøtterøy. Den ligger ved Hjemsengveien, nedenfor den skarpe svingen midtveis mellom Bugården og Gipø. Bjarne Stabell kjøpte gård på Gipø i 1917. Det ble så en stor utskifting i 1920 fordi gårdene var lange, smale stykker som ikke lå samlet, og med steingjerder i mellom. Man fikk da samlet jordene til større stykker og etter den tid tilhørte Bjønnesolla Stabell. Både Gipø- og Bjønnes-gårdene hadde rett til å hente vann der, men den ble brukt av folk langveisfra, og ingen ble i følge Sofie Lundesgaard (datter av Stabell) bedt om å gå.
I dag er Ola Berge på Søndre Gipø grunneier. «Nøtterøy kommune har bygd brønn og brønnhus over den gamle Bjønnesolla. Olla har vært kjent for sitt gode vann. Skulle man koke god kaffe, måtte men ha vann fra Bjønnesolla.» (Sigurd Unneberg).Vannet kommer fra en åre i fjellet, går under veien i en renne og går via et rør ned i en stor firkantet sementkum med et blikktak over. Den gamle, firkantede steinsatte olla lå helt inntil sementkummen som ble satt opp i 1920-årene. En side av steinsettingen var en lang, flat stein som bl.a. ble brukt til å sitte på når man hentet vann. Den gamle olla er i dag borte.
I Ragnhild Paulsens barndom var det kun en åpen trerenne og vannet var krystallklart og godt. «Det frøs aldri, og i tørre somre var det trafikk der nesten hele døgnet. Det var ikke trær langs bekken helt fra brua og langt forbi olla. Så når folk kom kjørende med hest til å frakte vaskegreiene, kunne hesten gå på den fine, grønne bakken mellom veien og bekken.» Veien gikk den gang nedenfor olla. Det ble satt opp en pumpe ved olla på 50-tallet, men den frøs i stykker i 1975. Det er tatt flere vannprøver de siste årene, men alle viser at vannet dessverre er forurenset, uvisst av hvilken grunn.
Magnhildåsolla var også en svært populær olle. Den lå like ved Hellaveien, tvers ovenfor innkjørselen til Sanne-gårdene, ved det sør-østre hjørnet av Magnhildås. Grunneier er i dag Ågard.Olla var tidligere steinsatt med tak over og ble brukt av beboerne på Borgheim. Den var også kjent for å ha nydelig vann. Olla forsvant da den nye veien ble lagt.
Bergan skolekrets
I Bergan skolekrets har jeg funnet 21 oller, 7 av dem med vann i dag. Ingen av ollene er i dag i bruk. Ragnhild Paulsen har skrevet en liten morsom historie fra en brønn eller olle som ble kalt «Gustavabrønnen».
«I sameiet ned mot Voldegrinda, i krysset Sem-Kjøle og Føykås-Volden, lå det før 1911 ei gammel, rød liten stue hvor Gustava og Nils bodde. De var svenske og hadde ingen barn. Hun mente hun eide en brønn eller olle som lå uti sameiet, og hun eide en brønnkrok som hun tok med seg inn, for hun ville at folk skulle stå og prate når de kom etter vann. «Men mor hadde ikke tid til å prate bort tiden, så hun huket bøtta på en av krokene på åket og lånte ikke brønnkroken Gustavas. Gustavas kommentar: «Anne Helvig som var tjokk oppunder begge armane, hon drog vannet upp med åget!» (Sitat Ragnhild Paulsen)
Nesolla er muligens en av to oller som lå ved foten av fjellet mellom veien og hus nr. 50 i Berganveien. Ollene forsvant da de sprengte i fjellet for å lage ny vei.
Den ene lå i steinbruddet, den andre lå der sykkelstien ligger nå. Mange ble lei seg da ollene forsvant.
Helge Paulsen har funnet denne kilden i Riksarkivet:
Nesolla
26 Januar 1449. Kjoley.
Fire Lagrettemånd kundgjøre, at Bjørn Sigbjørnssøn og hans Hustru Gunlag Brynjulfsdatter samt deres Søn Sigbjørn Bjørnssøn og hans Hustru Joron paa den ene side og Olaf Helgessøn og hans Hustru Rannog Haakonsdatter paa den anden forligtes om den halve Brønd nordenfor Bjørns Gaard Kjoley paa Njoterey, som han i sin Tid med Samtykke af sin Broder Thord havde overladt (Rannogs Fader) Haakon Eskelssøn for en Ko; Olaf Helgessøn gav nu endvidere Sig-bjørn 2 Markelag i gode Penge og en levende Ko for Gunlaugs samtykke, hvorhos Ledingen fra østre Kjoley lagdes under vestre.
Torød skolekrets
I Torød skolekrets har jeg funnet 15 oller, kun tre av dem med vann i dag. I mange av ollene er vannet drenert vekk. En av de spesielle ollene finner vi hos Bjørn Panzer på Buerteigen. Den var tidligere en steinsatt olle med eikestokker i bunnen. Når olla var tømt, sto vannet opp med to til tre 15 cm lange stråler til olla var fylt igjen. I dag ligger vannet i rør ned til en vanningsdam på 12 x 4 m. Det tar seks dager å fylle den opp igjen.
Olla ved Kastebekken eller «Sandhøllet» var også en populær olle. Den var fra gammelt av steinsatt og med nydelig vann. Den ble bl.a. brukt av tørste unger som skulle til Strengsdal for å bade, og ikke minst av folk som ville ha godt kaffevann.
Nå er den gamle olla borte, og vannet er lagt i rør nedover skråningen som en del av et hageanlegg.
Brattås skolekrets
På vestsiden av Tenvikveien har jeg funnet 15 oller og 7 av dem med vann i dag.
Det har vært mange gode oller i dette området og av dem kan vi nevne Andreasolla ved speiderhytta (borte), Støkkolla på Stangeby som var kjent for sitt gode vann (fylt igjen) og olla på Ørastranda (med vann).
På østsiden av Tenvikveien har jeg funnet 19 oller, ti av dem med vann i dag.
En av de mest kjente ollene ble kalt Olla ved Skaugrinda (Veibakken).
I hagen til Marthinsen i Kirkeveien 372 lå det i gamle dager en steinsatt, fin olle. Fra olla gikk det en trerenne med vann ned i en håndlaget vasstro av stein beregnet på tørste hester. Det kunne være stor trafikk både til byen og til fergestedet på Hella. Det er store vannårer i fjellet bak huset. Vannet har senere blitt lagt i rør ned i bakken og det ble gravd ut en fire meter dyp brønn med en pumpe som ennå forsyner huset med vann. Ved stort vannforbruk tar det to timer før det er bra trykk på vannet igjen. I dag vokser det gress over den gamle olla.
Skjerveolla ligger på plenen ved Skjervekiosken ved Kirkeveien. Det var en kjent olle som ble brukt av 5 gårder i nærheten. Som tidligere beskrevet er det egentlig en brønn fordi man i 1840 gravde 3,5 meter ned og traff en vannåre. Den ble steinsatt som en flott brønn og har den dag i dag et spisst, svartlakkert hettetak over. Fra «Olla» gikk det også her en renne ned i et håndlaget vasstro til hestene. Vannet i «olla» forsvant på grunn av sprengningsarbeidene for utvidelse av Kirkeveien.
Olla på Samstykket i Brattåsveien var også en kjent og god olle. Eier av grunnen er i dag Bjørn Kaale. Tidligere var det en steinsatt, fin olle med årssikkert vann. I dag er det satt ned sementringer med lokk over og det er fremdeles vann i olla.
Kjøpmannskjær
På Kjøpmannskjær har jeg funnet fire oller som nå er borte alle sammen. De lå omtrent på rad og rekke langs Kirkeveien. I hagen til Svendsen i Tokenesveien 1 lå det for lenge siden en god olle. Dette er den eneste olla man kan huske det er solgt vann fra. Eieren satt visstnok litt trangt i det og tok noen øre pr. bøtte vann.
Føynland skolekrets
I Føynland skolekrets har jeg funnet 14 oller, fem av dem med vann i dag. Hos Gyth-Dehli på Bjørnebo er det ved vannkanten en stor fin olle med vann. Tyve meter lenger nord er det et lite oppkomme hvor sauene i dag drikker vann. Den mest kjente olla finner vi nede ved sjøen i enden av Nedre Fjærholmvei. Der er det i dag en olle med vann på nedsiden av fjellkanten som tidligere ble kalt «Feolla». Den ble tidligere mye brukt både til klesvask og vann til kuene som gikk løse.
Veierland
På Veierland har jeg funnet syv oller, tre av dem med vann. En fin olle med nydelig vann ligger i Oslebakksundet, helt nede ved vannkanten. Den ble tidligere brukt av øybeboerne samt sjøfolk/fiskere. Det blir fortalt at olla var et slags sjømerke i og med at dette sundet hadde en god ankringshavn. Det var omtrent en dagsreise fra Oslo til Veierland, og her passet det derfor med en stopp for å skaffe seg ny forsyning vann.
Nøtterøy kommune og Nøtterøy Historielag har til hensikt å prøve å sette i stand en av ollene på øya. Den mest aktuelle olla har vært Bjønnesolla, men siden vannprøver viser at vannet ikke er rent nok, er planene foreløpig utsatt. Men det arbeides med saken. Andre «frittliggende» oller er også i søkelyset, men det må foretas flere undersøkelser før noe blir avgjort.
Legg inn en kommentar