Da lærerne ble arrestert for 70 år siden

Av Knut Inge Tysnes (Njotarøy 2012)

Forsøket på å nazifisere lærerne var mislykket

Quisling-regjeringen vedtok de første dagene av februar 1942 to nye lover. For å innpode barn og unge den nazistiske grunnholdning ble det opprettet en NS-ungdomstjeneste. Samtidig ble det dannet et Norsk Lærersamband med pliktig medlemskap.

Alle lærere ble dermed pålagt å «… sette seg inn i den nye tids livsanskuelse og bli villige hjelpere i oppbyggingen av det nye samfunn».

Lærer Hans Eriksen på Teie skole var en av lærerne som ble arrestert våren 1942. (Foto utlånt av Knut Mello.)
Lærerne protesterer

Representanter for de tidligere lærerorganisasjonene var forberedt og handlet raskt. Gjennom kontaktapparat og kurertjeneste ble det sendt ut til alle lærere en erklæring som skulle sendes Norsk Lærersamband den 20. februar:
«Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp av NS’ ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap etter landslederens uttalelser bl.a. pålegger meg forpliktelser til en slik oppdragelse, og det dessuten stilles andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å måtte meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet».

De to første dagene kom det inn 4 000 brev, senere strømmet det på med flere. Aksjonen kom helt overraskende på makthaverne, og 27. februar ble alle skolene stengt: Det ble kalt «brenselsferie». I realiteten trengte nazistyret å vinne tid.

…og foreldrene

Også mange foreldre protesterte: 200 000 brev ble sendt myndighetene: «Jeg ønsker ikke at mine barn skal delta i NSUF’s ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeidet strider mot min samvittighet.»

Massearrestasjoner

25. februar ble utbetaling av lønn stoppet til de lærerne som hadde meldt seg ut av lærersambandet. Og det skulle bli verre. 20. mars startet massearrestasjoner av over 1 000 lærere. Noen ble bryskt vekket opp tidlig om morgenen eller hentet der de var, slik som det skildres under.

Nøtterøy-skolen også rammet

Knut Mello var elev ved Teie skole våren 1942. I et festskrift til Nøtterøy Lærerlags 90-årsfeiring forteller han om da Hans Eriksen, lærer ved Teie skole, ble arrestert midt i skoletiden.
Bilen mener jeg bestemt måtte være en Plymouth 1938-modell. Hvorfor jeg husker akkurat disse detaljene, vet jeg ikke. De bare sitter der. Fastspikret. Sammen med bildet av den høye og ranke læreren på Teie skole. Upraktisk høy for kjøretøyet og irriterende rank for sine plageånder måtte Hans Eriksen, formann i Nøtterøy Lærerlag, ha vært. Arrestasjonen foregikk midt i skoletiden. Det var kald vinter. Siden har jeg fått registrert dagen som 20. mars. Som førsteklassing forsto jeg vel neppe så meget av det hele — utenom at det var leit og farlig. Min lærerinne, Karoline Sørby, forsøkte å berolige oss. Men fru Eriksens angstfylte ansikt, forgremmet og oppskaket, det fortalte oss også at folkene i Plymouthen ikke ville vår lærer noe godt.

JEG KAN IKKE SKRIVE UNDER
Eriksen havnet via Stavern og Grini på Jørstadmoen og fikk her som mange hundre kolleger ultimatumet: Skriv under på innmeldingen i det nazistiske lærersambandet eller ta følgene! For ham som de aller fleste andre var svaret greit: Jeg kan ikke skrive under.

Likevel ble det ingen Kirkenes-ferd på Eriksen. Under idiotarbeidet på Jørstadmoen, som gikk ut på å flytte snø med pinner, bordbiter eller bare hendene fra et sted til sted til et annet, pådro han seg dobbeltsidig lungebetennelse og slapp på den måten unna D/S Skjerstad.

Etter hvert ble lærere fra store deler av landet samlet på Grini. Der ventet det oppstillinger, straffeksersis og usikkerhet. I denne situasjonen var de erfarne Grinifangene til god hjelp. De forklarte hvordan en best kunne greie seg i fangelivet. Ikke minst viktig var det at de kjempet for å beholde menneskeverdet midt oppe i alt det umenneskelige. Støtten var god å ha, særlig da det ble opplyst at de som ønsket å trekke tilbake reservasjonen mot å være medlem av lærersambandet, kunne melde seg. Bare fem gav etter – tre av dem var syke.

På Jørstadmoen ble det hard straffeeksersis og meningsløst arbeid.
Midlertidig stopp Jørstadmoen

30. mars ble det oppstilling og busser til Lysaker. Inn i kuvogner – 45 i hver. Turen gikk nordover – og på flere stasjoner hadde det møtt fram barn og foreldre som sang fedrelandssanger. På veien videre ble det kaldt, ingen mat og mangel på søvn. Ved halv tre- tiden stoppet toget på Fåberg stasjon. Ut i full fart – for å stå og vente i kulda. Avmarsj til Jørstadmoen – tre kilometer på sølete vei. Soldater passet på med skarpladde geværer.

Framme på Jørstadmoen møter de noen kolleger som var kommet dagen før. Da var ikke noe ordnet for å ta mot fangene. Nå kom det etter hvert halm-madrassser. Men det var kaldt i brakkene, og det ble hard straffeeksersis og meningsløst arbeid. Etter en tid ble alle spurt individuelt om de vil gå inn i lærersambandet og komme hjem. Bare et fåtall meldte seg.

Til Kirkenes

Så går det lørdag 11. april mot oppbrudd fra Jørstadmoen. 500 skulle sendes med egen transport, ingen visste hvor de skulle. Tilbake til Fåberg stasjon nattestider, og inn i kuvogner igjen. Det bar nordover til Trondheim. Der var en båt rekvirert: Skjerstad var registrert for 250 og hadde liggeplass til 100. Nå kom det 500 på en gang. 110 lærere stuet inn i en salong på 5×6 meter, 160 på banjerdekket uten ventiler, like mange ned i nederste lasterom der vannet plasket over kjølsvinet.

En NS-lege kom om bord, og sa at transporten var uforsvarlig og måtte stoppes. Men en tysk lege godkjente at alle var «transportfähig» bortsett fra fire mann som ble plukket ut og sendt på sykehus. Biskop, domprost og 26 andre prester sendte telegram til Quisling, kirke- og undervisningsminister Skancke og Terboven med anmodning om barmhjertighet. Et svar fra Quisling var et hånlig og blankt avslag.

En ädel last

Det gikk ett skepp nordöver. Det var en skröplig skuta. Den var lastat långt över båtens kapacitet. Denna vårdlöshet kunde tyda på att man icke skattade lasten särdeles dyrbar, icke mer dyrbar än att man med jämnmod kunde ta risken för att den skulle kunde gå förlorad. Men det var en ädel last, den ädlaste nogon kjöl kunde frakta. Lasten var hundratals norska barnalärare, många av dem grånade i skolans tjänst.
(Biskop Gustaf Aulén, Stockholm 17. mai 1942.)

Reichskommisar Josef Terboven rekvirerte d/s Skjerstad til frakt av nesten 500 lærere til Kirkenes.
Matproblemer

Onsdag 15. april midt på natta hørte lærerne at maskinene ble startet opp, og Skjerstad seg fra kai. Sakte gikk det nordover, og etter hvert meldte sulten seg. Flere steder hadde Røde Kors ordnet med mat, men det var ikke lett å få det om bord. Noen av damene snudde seg og gråt. Et par kasser med smørbrød havnet hos tyskerne. Over Vestfjorden gikk det i konvoi. I Tromsø lå de over mens kompasset ble reparert, og så bar det langs Finnmarkskysten. Den 28. april kom de til Kirkenes.

De 144 lærerne som var igjen på Jørstadmoen, ble først fraktet tilbake til Grini. Men etter noen dager bar det også nordover for de fleste av dem. På Lillehammer ble alle kommandert ut for å få gjort sitt fornødne. Da fikk tolken også sagt fra at det ikke var mat til lærerne. Tyskerne forundret – de hadde jo rasjon for fire dager med? Den var antakelig underslått på Grini. Igjen tro Røde Kors til, og flere steder møtte de opp med mat.

Siste etappe

I Trondheim lå hurtigruteskipet Finnmarken og ventet. Denne transporten ble ikke så hard som den første, og de kom til Kirkenes 11. mai. Der fikk de en sørgelig melding: Lærer Olav Hole fra Østre Halsen var falt ned i lasterommet under lossing av en båt og mistet livet.

Lærerne ble innkvartert i brakker, og det var et svare strev å få ut all skitt og få slått sammen brukbare brisker å ligge på. Etter en tid ble det også satt opp telt av papp, og det måtte kjempes hardt for å få ovner inn.

Arbeidet var hardt, lossing av båter på havna. Noen ble sendt som hjelp på et gartneri. De hadde det forholdsvis greit. En god del var også på veiarbeid, tyskerne forlangte å få fram en vei fra Kirkenes til Jakobsnes. Dette var som oftest ikke altfor tungt, og det gav mulighet for sivile til å smugle inn litt tobakk eller brød. Sivilbefolkningen kunne også hjelpe til med å få sendt ut brev.

Hjemover

Utover sommeren gikk det stadig rykter om at det skulle bli slutt på oppholdet. 29. august får de første 160 dra, vesentlig syke. 4. november går resten om bord i troppetransportskipet Moltkefels som etter 14 dagers reise kommer til Trondheim – med karanteneflagg oppe. 70 lærere hadde fått dysenteri. Men etter en tid slapp alle i land, og så bar det hjemover. Etter Dombås ble lærerne frigitt, og de som bodde langs reiseruta, fikk ta farvel med kollegene fra Kirkenes.

Nøtterøy-lærere på Grini

Om Nøtterøy-lærernes videre skjebne forteller jubileumsberetningen:

FLERE LÆRERE ARRESTERT PÅ NØTTERØY
Foruten Eriksen ble to andre av lærerlagets medlemmer arrestert i denne perioden. Den ene var Grindløkken-læreren Breda Ruud, som imidlertid snart ble sluppet fri igjen, og dessuten Herstad/Berg an-læreren Fridtjof Berntsen. Berntsen satt imidlertid allerede inne da læreraksjonen begynte med massearrestasjoner som følge. Som medlem av herredstinget på Nøtterøy hadde han under en debatt latt falle en «uheldig» bemerkning. Det var en advarsel til ungdommen mot å la seg dra med i legionen. Det kostet ham 14 måneder på Grini, hvor han forøvrig senere ble sykepleier for sin Nøtterøy-kollega Hans Eriksen.

På Grini havnet også Tømmerholt-lærerinnen Holda Jacobsen. Hun ble arrestert først helt på slutten av krigen etter å ha deltatt i farlig illegalt arbeid sammen med sin bror. Han var fisker og brakte båt-flyktninger fra Holmen til Koster i Sverige. Holda Jacobsen tok imot og skjulte flyktningene i lærerboligen inntil overfarten. Etter seks uker i fangenskap kom freden og friheten til henne og alle i det okkuperte Norge.

«Se til Norge»
Lasterommet på Skjerstad var overbefolket, og lærerne manglet mat.

Men lærernes kamp hadde båret frukter. Den beste attesten fikk de av Quisling selv. Den 22. mai dro han, Schancke og bevæpnede politimenn til Stabekk skole. Der sa Quisling: «Det er dere læreres skyld at Norge i dag ikke er et fritt og selvstendig rike. – – Det er ikke streng nok straff for dette.»

Også NSUF ble et bomskudd – bare noen steder, bl. a. i Vestfold 1) – ble det innkalt til møter, og noen foreldre fikk bøter fordi barna ikke møtte. Men så mye var reddet – og president Roosevelts ord fra september 1942 gjelder også lærerne: «Hvis det fortsatt er noen som ikke forstår hvorfor vi fører denne krigen: Se til Norge.»

Etter 22. juli

Denne grusomme dagen lærte oss to ting. Det første er at hatstanker kan ta makten over et menneske. Det andre er svaret som kom – ikke minst fra mange av de unge fra Utøya: Gater fylt av kjærlighet. Rosehavet og visjonen om et fortsatt åpent samfunn fører ideene bak lærernes kamp for samvittighetsfrihet og ansvar videre.

Note

Se Njotarøy 2001, Fuglestrand.

Kilder

Kirkenesferda 1942. Cappelen 1946.
Krigens dagbok Norge 1940 – 1945. Forlaget Det Beste 1984.
Norge i krig, bind 4. Aschehoug 1986.
Festskrift til Nøtterøy Lærerlags 90-årsmarkering.

Follow Knut Inge Tysnes:

f. 1930 i Hønefoss, bor på Bergan, Nøtterøy. Pensjonist. Arbeidet som lærer i barne- og ungdomsskole flere steder og var i nær 25 år bispedømmerådssekretær i Tunsberg. Tidligere redaktør av Nøtterøy menighetsblad.

Legg inn en kommentar