Da Vestskogen ble landsby

Av Terje Fr. Gulbrandsen (Njotarøy 2014)

Den største boligutbyggingen i Nøtterøys historie

Vi som bor på Nøtterøy, er vel stort sett enige om at kommunen vår er et godt sted å bo. Den kombinerer det landlige med nærheten til byen. Vi har store friluftsområder og bærekraftige, lokale sentre med Teie torv som det mest utviklede med et bredt spekter av tilbud. Vegg i vegg ligger Tønsberg med rendyrkede byfordeler. Hvordan har Nøtterøy møtt utviklingen med sterk tilflytting?

Dette kartet er merket NØTERØ og har målestokk 1:12 500. Det er kjent i flere justerte versjoner. Den nye, rette veien over Teie-jordene var ferdig i 1873. Det er ikke markert noen grense mellom Nøtterøy og Tønsberg, og siden den kom i 1877, er det rimelig å tro at kartet er fra ca. 1875. Vestfjordveien er tydelig markert fra Fagertun til Munkerækken. Midtveis går en vei rett vestover, og traseen er vel identisk med den nåværende Måltrostveien. Området mellom Vestfjordveien og Hellaveien den gamle! – er ubebygd, bortsett fra prestegårdens husmannsplasser: Labakken, Aronsletta (Pgd.pl) og Tørkopp. (Privat eie).

Fra 1800 til 2014 ble Nøtterøys befolkning nesten tidoblet, mens Norge bare opplevet en seks-dobling. Det forteller en historie om Nøtterøy som et attraktivt sted å leve livet. Etter krigen økte befolkningsveksten fra 50 personer pr. år i 1946-50 til, og 210 i 1950-55. Kommunen innså at boligbygging i stor stil var påkrevet!

I perioden 1964-2014 økte Nøtterøys befolkning med temmelig nøyaktig 50% (fra 14 200 til 21 200). Alle disse 7 000 personene har fått et sted å bo, barna har stort sett fått barnehageplass og alle har en skole å gå på, mange har fått arbeid i kommunen, men de fleste har nok arbeidsplassene sine utenfor, først og fremst i Tønsberg. De eldre har fått sine aldershjemsplasser, og alle har kunnet utnytte et stadig større vareutvalg i alle slags bransjer. Men antallet forretninger har ikke økt, snarere tvert imot, tendensen har gått mot store butikksentre, som har utkonkurrert de mange, små forretningene over hele øya.

Summen av alt dette utgjør Nøtterøys tiltrekningskraft: dette er et god sted å bo, for store og små.

Som vi skal se, har halvparten av befolkningsøkningen på 7000 personer fått plass i ett sammenhengende område: Vestskogen.

Vestskogen

Vestskogen i dag er et stort sett sammenhengende boligområde avgrenset av Vestfjordveien i øst og nord, Amundrødveien i vest og Prestegårdsskogen i sør. Etter krigen har området blitt bebygd i flere etapper, og det er den mest omfattende utbyggingen som denne artikkelen skal dreie seg om. Det store boligområdet fikk ikke navnet Vestskogen før i 1963

Boligbyggingen før Vestskogen

Ingen slår seg ned et sted, hvis de ikke får en akseptabel arbeidsplass og et rimelig godt boligtilbud. Nøtterøy kommune sto bak en epokegjørende utbygging, da Nøterø Haveby ble planlagt og bebygd på 1920-tallet med 2000 beboere til slutt. (Se Njotarøy 1998). Ellers kom spredt boligbygging over hele øya frem til krigen.

I krigsårene ble det ikke bygget noe av betydning, så etter freden var behovet for boliger stadig økende. Folk fikk litt bedre råd år for år, og barnekullene var stabilt store etter krigen sammenlignet med tiårene før. I tillegg fortsatte tendensen til at folk flyttet fra innlandet og bygdelivet til kystnære områder og et mer bylignende liv. Behovet for moderne boliger økte, og Nøtterøy ble stadig mer attraktivt å flytte til. Det kunne også henge sammen med at kommunen årvisst hadde ett av landets laveste skattører.

Veisystemets mor

Vestfjordveien går fra Kirkeveien til Munkerekka, og den har nok en lang historie som forbindelsesvei mellom flere gårder på midtre Nøtterøy og Vestfjorden. Den er faktisk utgangspunktet for hele veisystemet som utviklet seg i den nordre og østre delen av Vestskogen. Øverst i Grågåsveien ble to små tomter utparsellert i 1894. Den første bebyggelsen på 1900-tallet og som i stor utstrekning står der fremdeles, kom på begge sider av Vestfjordveiens øverste del rundt 1920 og noe senere på veiens østre side i tiåret 1925-35, fra Kirkeveien til der hvor Myrveien begynner i dag.

I nord kom de første veistumpene med den tidligste utbyggingen rundt første verdenskrig: Grågåsveien, Stærveien, Svaleveien og Steindulpveien. Disse ble etter hvert forlenget til de møtte Måltrostveien, som ble anlagt på tvers. Den dag i dag kan man følge veiløpene og se at veiene ble anlagt i etapper, bare se på Stærveien!

Den østre delen av Fugleveien ble neste oppgave. Da planene om en storstilt utbygging kom rundt 1960, ble det fort klart at de nye boligområdene måtte få en ny tilførselsvei, ellers ville Fugleveien bli svært belastet med trafikk.

Etter krigen

Noe av det første som ble bebygd, var Fuglevei-området. Det er ganske naturlig at byggingen begynte her, siden det fantes en del hus fra før krigen i dette området. Som nevnt gikk de første stikkveiene ut fra Vestfjordveien nordre del og sørover i et lett fallende terreng, og alle hadde og fikk fuglenavn. Folkevittigheten tok selvsagt poenget og kalte området for Kvidrelia.

Et stykke ned i lia kom Måltrostveien på tvers, og etter hvert ble de øverste veiene forlenget etter hvert som behovet meldte seg. I de første årene etter krigen ble det bygget en del hus med halvannen etasje, og poenget med dem var at annenetasjen måtte leies ut for å få husbankfinansiering. Det er viktig å huske på at alle slags byggematerialer var sterkt rasjonert, slik at det gjaldt å få flest mulig boliger av de knappe ressursene.

Boligsamvirket

Mellomkrigstidens økonomiske og sosiale problemer førte til at samvirketanken sprang ut i full blomst, særlig i jordbruket. Men også behovet for boligbygging førte til at denne ideen slo rot. Det første boligbyggelaget var OBOS i Oslo, etablert i 1929, men i de fleste kommuner kom boligbyggelag i tur og orden. Mange av Nøtterøys politikere var ikke overvettes begeistret for boligsamvirket, som var uløselig knyttet til Arbeiderpartiets mål om en sosial boligbygging. I en kommune med ubrutt Høire-styre var det rimeligvis ideologiske forskjeller i synet på boligbyggelagsidéen. Men de ideologiske motsetningene bleknet med årene, og på 1960-tallet var NBBL en selvsagt aktør i boligbyggingen.

Nøtterøy Boligbyggelag ble etablert i 1946 og satte i gang en del prosjekter på 50- og 60-tallet, Elgestad og Hjemseng (1962), Skoleveien (1964) og Lysaker (1965). Private utbyggere sto for flere områder, blant annet Rosanes og Bryggerijordet.

I 1960 ytrer NBBL ønske om mange flere byggeklare tomter, og det viser seg i et sterkt stigende medlemstall i laget.

Disposisjonsplanen fra 1963. Her er Vestskogen planlagt bebygd til langt sør i Presteskauen. De to sørligste feltene og ikke minst de to prosjekterte veiene ble ikke realisert. Et viktig rekreasjonsområde ble dermed sikret. (Nøtterøy kommune).
Infrastruktur

Etterspørselen etter tomter gjorde at kommunen måtte ta mer omfattende grep enn den noen gang hadde gjort. Den kastet øynene sine på et nesten ubebygd skogområde sør for Måltrostveien, mellom Vestfjordveien, Vestfjorden og Munkerekka og Hella, men før noen planer kunne påbegynnes, måtte to grunnleggende forutsetninger på plass. Kloakken fra Vestfjordveien, Øvre Fjellvei og Øvre Munkerekka gikk ut i Kjernåsbekken, som dermed ble et forurensnings- og helseproblem. I tillegg førte oversvømmelser ofte til skader på Guttormsens gartneri på Elgestad. Av tre forslag ble det vedtatt som omfattet en stor ledning fra Vestfjordveien til et nytt renseanlegg på Tørkopp.

Den andre forutsetningen var en lenge planlagt, men urealisert, sammenkobling av Hellaveien, som endte i Hella, og Munkerekkveien som begynte i bunnen av Brekka, Vestfjordveiens nordlige ende. Med disse to grunnleggende faktorene på plass åpnet mulighetene seg: et skogområde på ca 2000 mål kunne i løpet av noen år bli et storslagent boligområde.

Disposisjonsplanen fra 1963

Da Nøtterøys avislesere åpnet Tønsbergs Blad og Vestfold Arbeiderblad 24. august 1963, fikk nok mange av dem bakoversveis. Store referater fra en pressekonferanse Nøtterøy kommune holdt dagen før, kunne fortelle om et reguleringsprosjekt som kommunen aldri hadde sett maken til. Kommunearkitekt Sverre M. Pettersen presenterte de storstilte planene for Vestskogen, som omfattet praktisk talt hele området fra Fugleveien til Hellaveien. Bortsett fra små jordlapper i Labakken, på Aronsletta og ved Tørkopp var området dekket av skog og lite egnet til dyrket mark.

Klarsignalet for utbyggingen gikk i 1962, da kloakkledningen ble ferdig. Sør for Fugleveien var det allerede bygd en del boliger i privat regi, men da kommunen krevde at utbyggerne måtte avsette grunn til veier, lekeplasser og friareal, solgte grunneierne de gjenstående arealene til kommunen. Arealene sør for dette området tilhørte prestegården, slik at kommunen avtalte med staten å feste disse med tanke på utbygging.

Store deler av prestegårdens skogarealer skulle bebygges med eneboliger, kjedehus og blokker, serviceinstitusjoner, butikker, friarealer og to nye veier. I prinsippet ble hele planen vedtatt, riktignok med et langt tidsperspektiv, men ingen kunne tvile på at byggevirksomheten kom til å prege området i 10-15 år.

Mange gledet seg nok til å få seg en ny bolig om noen år etter å ha bodd trangt og umoderne. Men det var også noen som skjønte at utviklingens gang ikke gikk i deres favør; tumleplassen som de brukte hver dag i fritiden, ville forsvinne.

Hvilken pris?

Når et stort naturområde blir beslaglagt til boligbygging, vil nok de fleste glede seg over at samfunnet kan tilby gode boliger i trivelige omgivelser. Men noe går tapt: spennende lekeområder for barn og ungdom. Et knippe informanter har mimret om oppveksten i nettopp Vestskogen, som ikke het det i deres tid. Noen kalte den bare Skauen, andre Fosaas-skauen og andre igjen Presteskauen.

Kuruka og Aronsletta

«Vi brukte Skauen som lekeplass, sommer som vinter. Om sommeren sparket vi mye fotball på den lille jordeflekken vi kalte Ruteig-jordet, etter bonden som eide arealet. Senere generasjoner kalte plassen Kuruka. Den lå nord for den nåværende Kjærnåsveiens østre del. Her gikk kuene og la selvsagt fra seg nødvendige saker, slik at navnet ga seg selv. I tillegg brukte vi Aronsletta, som etter 1904 var det eneste som var igjen av en gammel husmannsplass. Her kan steinruinene ennå ses.» (TT)

Fotball på amatørvis

I dag spiller mange unge, jenter og gutter, organisert fotball fra de er 5-6-7 år gamle. De har fotballsko og drakter i gilde farger og spiller på fint planerte gressbaner, ja, til og med kunstgress. Det er nå det, ikke da.

«Vestskogen-området, som var en del av vårt naturlige nærmiljø, var ubebygd, altså hovedsakelig skogsområde. Men det lå to sletter der, kalt Kuruka og Aronsletta, som var tatt i bruk som fotball-løkker. På en av dem var vi nesten hver eneste ettermiddag. Vi avtalte ofte på vei hjem fra skolen hvor og når vi skulle møtes. Den viktigste personen å få med var han som hadde en fotball. Vi organiserte jo aktivitetene våre selv, det fantes ikke noe materiallager eller noen materialforvalter. Vi satte opp mål av stenger vi hadde hogd til fra skogen, og av og til merket vi deler av banen med sagflis, antagelig hentet fra Fosaas. Spilleflatene var jo så som så. Litt humplete, av og til kumøkk etter beitedyr og særlig Aronsletta skrådde delvis ganske sterkt. Vi valgte lag, og så var spillet i gang. Tror ikke det er så mye mer å si om fotballaktiviteten, bortsett fra at vi hadde jo ingen dommer, så av og til kunne det bli lange og til dels opphetede diskusjoner om et skudd hadde gått i mål eller ikke, det fantes jo ikke noe nett, om en felling var straffe, og om ballen hadde vært utenfor «sidelinjen», innkast? Vi hadde også hyppige leteaksjoner etter ballen når den forsvant ut i skog og kratt. Ille var det også de gangene balleieren bestemte seg for å ville gå tidligere hjem enn en del andre.» (PEJ)

Kloakk og «krig»

«Gjennom den sumpete skauen rant det en bekk som endte i en dam på Fossås-jordene. I den badet ungene om sommeren, hvis det var vann nok, og gikk på skøyter der om vinteren. Ble de for tørste, drakk nok noen av vannet uten å vite at det visstnok gikk litt kloakk i bekken. En annen idrett var helt i tråd med erfaringene fra hundrevis av andre ungdomsmiljøer: krig mot nabogjengene med flere slags våpen, blant annet pil og bue. I dette tilfelle var det guttene fra Øvre Fjellvei som fikk unngjelde. Det kunne bli blodig alvor, for buene var laget av seige einerkvister og pilene var ofte skodd med spisse nåler.» (TT)

«Jeg vokste opp på Høneberget og lekte med gutter fra dette området og opp i Øvre Fjellvei. Vi var redde for guttene i Vestfjordveien, og av og til kriget vi mot dem.» (AA)

Rikt dyreliv

Men det var også andre ting som lokket barn og ungdom til Skauen. Her var det mye å hente for den som var eller ble opptatt av natur og naturopplevelser.

«Faren min hadde småviltjakt i Sande skauen og gikk gjennom skogen der Kjernåsveien går nå. Det var dette området vi kalte for Kuruka, og jeg husker det som ganske tett kratt. Her stod det ofte rådyr som jeg var nede og lusket på, og krattet var fullt av trost. Midt på 60-tallet begynte jeg å bli interessert i fugler og var stadig nede i skauen og fulgte med på rugdetrekket». (AA)

«Noen av gutta samlet på fugleegg (Fy!), og på våren ble turen avbrutt av klatring i trær, uthenting av et forhåpentlig sjeldent egg og utblåsing av innholdet. Et par av gutta hadde imponerende eggsamlinger. Det var jo for øvrig et rikt fugle- og dyreliv i Vestskogen». (PEJ)

Det alle informantene har minner om, er fotballplassen Kuruka, som kanskje hadde mer preg av fotballøkke i tidlige tider, mens fotballsparkingen etter hvert ble henlagt til Aronsletta. Den ligger der den dag i dag, mens Kuruka ligger delvis under asfalten til Kjernåsveien, delvis som eiendommer nederst i Fasanveien. Aronsletta ble i mange år brukt til 17. mai-moro.

Badeplassene

«Ellers var ikke skauen for foreldrene og andre voksne; søndagsturen var ikke oppfunnet på denne tiden. Men for å komme til badeplassene i Tørkopp og Prestodden måtte alle aldersgrupper gjennom skauen.» (TT)

«Et annet minne som har satt seg, er de fine turene gjennom Vestskogen ned til Vestfjorden for å bade, til Skogro, som var vår strand. Både på hverdagskvelder, men også på søndager sammen med foreldre. Da gikk vi inn i skogen fra Vestfjordveien … i nedkant av forretningen til Terkelsen, og på idylliske stier fram til sjøen. Kan ennå huske synet av blå, glitrende sjø som åpenbarte seg på toppen av åsen når vi nærmet oss fjorden.» (PEJ)

Skirenn på Aronsletta. De som skal starte, er Trine Tønnessen (t.v.) og Merete Mello. De har skrevet to historiske særoppgaver som danner grunnlag for denne artikkelen. (Foto utlånt av Trine Tønnessen)
Vinterleker

«Om vinteren var det skigåing og hopping som sto på lekeprogrammet. Ungene måtte tråkke løyper selv, og de måtte også lage sine egne hoppbakker. Det var i alle fall to i området, den ene på tvers av Vestfjordveien ved nåværende nr. 17 med det talende navnet Ormåsen, og den andre hadde ovarennet i Brekka, den øverste delen av veien og unnarennet der Amundrødveien kom mange år senere.» (TT)

Ikke bare lek

«Men skauen ble også brukt til fredelige og nyttige sysler, og da var det ikke bare unger som deltok. Mange sanket kvister og kongler, som kunne komme godt med når vinterkulda satte inn.
Det var ikke mange unger eller damer som hadde sykkel for det var for dyrt, men svært mange fedre hadde en tohjuling som var nødvendig for å komme på jobben. Av og til fikk barna låne fars sykkel, slik at de kunne prøve seg på en sykkeltur, men da måtte de «stå i ramma», en krevende øvelse!
Skauen var den daglige tumleplassen for mange kyr, og for å hindre at de kom seg ut på Kirkeveien, var det en grind helt i sørenden av Vestfjordveien. De tilhørte Swensen på Fagertun, og de ble passet på av unge gjetere av begge kjønn.» (TT)

«Bestefaren min bodde på Nyhus og drev en del av skogen i området. I 1963 var jeg som 14-åring med på skogplanting og fikk som betaling Viking fotballsko, svarte og uten knotter. Året etter ble akkurat dette området brukt som tomter til blomsterveiene» (TB)

Folkelige stedsnavn

«Lokale stedsnavn fins i alle små miljøer og ett var på den iøynefallende, lille knatten sørvest for innkjøringen til Vestfjordveien, den fikk navn etter skomakeren i det nærmeste huset, Thomas Andreassen, og het selvsagt Thomas-åsen. Da utbyggingen av Skauen begynte helt i nord, fikk de første veiene sørover fra Vestfjordveien de første fuglenavnene, og da fikk det svakt skrånende området navnet Kvidrelia!» (TT)

Vestskogen Torv

Sentralt i området var det satt av plass til et 14 mål stort serviceområde. Det skulle inneholde «et hybelhus, et kontorbygg med post, bank og legekontor, bensinstasjon, prydpark, barnehave med leskur som kunne brukes som paviljong om kvelden, parkeringsplass, lekeplass, bakeri/konditori med uteservering, håndverk og industri». Denne rekken av serviceinstitusjoner skulle dekke de fleste av innbyggernes behov.

I tillegg skulle senteret etter hvert fylles med mange spesialforretninger: fiskebutikk, blomsterbutikk, kiosk med frukt, tobakk og aviser, vaskeri og dame- og herrefrisør. I tre større lokaler skulle det være manufakturforretning, fargehandel og kafeteria. Alt dette skulle grupperes rundt et fotgjengertorg.

Det forundret nok ingen at kommunearkitekten slo fast at deler av planen «ikke var realisabel på mange år.»

Denne skissen av hovedsenteret viser hva som ble planlagt, og det går klart fram hva som ble endret og
hva som ikke ble bygd. Mest iøynefallende er at høyhuset er flyttet, mens mest tankevekkende er at både
prydparken og barnehagen er borte. (Nøtterøy kommune)
Finn Eides forretning

Bregneveien 1 ble reservert til nærhetsbutikk. Av seks reelle søkere ble det Finn Eide som fikk tilslaget, og han måtte akseptere visse vilkår før han kunne åpne. Blant annet skulle denne butikken være midlertidig, til butikksenteret kunne realiseres. Høsten 1965 søkte Eide om få bygge en enebolig på tomta og bruke den som butikk til han senere kunne delta i konkurransen om butikken i hovedsenteret, og etter hvert benytte huset som bolig. Denne kreative løsningen ble applaudert av myndighetene.

Dermed kunne den nyinnflyttede befolkningen i Vestskogen handle i stua til Eide helt til mars 1969, da den nye butikken sto ferdig. Det er sagt at det var som å være i en gammeldags landhandel!

Bensinstasjonen

Det begynte med bensinstasjonen. Mange av de største oljeselskapene var med i konkurransen om å få kjøpe tomta, og det som fikk tilslaget, måtte påta seg å bidra til reisningen av selve senteret også. Da BP ble foretrukket av seks interessenter, forpliktet selskapet seg sommeren 1965 til å finansiere installasjonen av varmeanlegget i det nye kjøpesenteret, som selskapet skulle utarbeide planer for sammen med Finn Eide.

Amundrødveien mellom to byggefelt Vest for den nye Amundrødveien skulle Wilh. Wilhelmsens rederis stiftelse bygge aldersboliger for sjøfolkene sine. Selv om det var planlagt to veier, var det bare Niels Werrings vei som ble realisert, fordi det viste seg at grunnforholdene var så problematiske at planene måtte justeres.

Området øst for Amundrødveien ble planlagt med tre sløyfeveier for å unngå gjennomgangstrafikk. De tre boligfeltene ble forbundet med gangveier mot skogen i øst, slik at barna fikk bilfri skolevei. For å få en differensiert utbygging la planene opp til både eneboliger, kjedehus (vi ville vel i dag kalt dem rekkehus) og tomannsboliger, men interessen for dem viste seg å være så liten, at utbyggingen utelukkende kom til å bestå av eneboliger.

Storebror hever pekefingeren

Når utbyggerne skulle sette i gang, var det ikke bare å grave og bygge. Kommunen satte klare grenser for hva som var lovlig og ulovlig: Husene skulle ligge minimum 4.5 meter fra veien og 4 meter fra nabotomta, mens garasjen ikke kunne være større enn 35 kvm og ligge 2.5 meter fra nabotomta. Husene måtte gjerne ha en kjeller og et loft, som imidlertid ikke kunne være så stort at man kunne bo der (dvs. en annen hensikt enn boligene etter krigen.) Takvinkelen måtte ikke overskride 24 gr., og det ble ikke tillatt med knestokk, dvs at skråtaket måtte legges rett på 1. etasjen, slik at arealet i 2. etasje ble mindre enn i første.) Alle eiendommene måtte kobles til kloakkrenseanlegget på Tørkopp med en avgift på kr. 1200. Ønsket byggherren å ha gjerde mot naboen, kunne det ikke være høyere enn 50 cm for ikke å hindre bilførernes sikt.

Denne reguleringsgleden toppet seg da noen etterlyste regler for hvilke farger husene kunne males i. Da sa kommunen stopp; huseierne fikk bruke sunt vett!

I området mellom Fugleveien og den påtenkte Kjernåsveien, som allerede var delvis bebygd, skulle veiene ha fuglenavn. Men motet sviktet i veinavnkomitéen da den skulle døpe de tre nye sløyfeveiene. De fikk blomsternavn: Konvallveien, Skogstjerneveien og Nattfiolveien; den siste ble av en eller annen grunn omdøpt til Bregneveien. Her ble tomt nr. 1 reservert til nærbutikk.

Trafikken i området

Amundrødveien var hovedveien i området, og den skulle være fasadefri; det var ingen direkte utkjørsler fra husene. Inne i området skulle trafikken ordnes med gangveier mellom sløyfeveiene, slik at barna kunne ferdes til skole, butikk, venner og lekeplassen uten å komme i konflikt med biltrafikken. Parallelt med utbyggingen satte Øybuss i gang nye ruter.

Vestskogen skole

Den store utbyggingen førte selvsagt med seg et stort og presserende behov for en ny skole som avlastning for Herstad, som området egentlig sognet til. Planen var å dekke behovet for 1. og 2. klasse, men kapasiteten ble fort økt til to paralleller på de seks første klassetrinnene. Skolen ble påbegynt i 1965 og sto ferdig i 1967. Den skulle selvsagt avlaste Herstad, skole, som imidlertid måtte ta imot «overskudd» av elever fra Vestskogen. Inntaket til 1. klassene var geografisk betinget: alle barn fra fugleveiene i nord gikk i en klasse, mens alle fra blomsterveiene i sør gikk i den andre. Om systemet var pedagogisk, sosialt eller praktisk motivert, sier kildene ikke noe om. Men det fortelles at en lærer fikk bare blomsterelever og en annen fugleelever de første årene.

Skolen fikk et nytt bygg allerede i 1974 med både spesialrom, vanlige klasserom og et lærerværelse. Den nye tid med sans for å dekke ungdommens behov for et sted å være, resulterte i at tilfluktsrommet i kjelleren ble brukt til Guffen, ungdomsklubben som ble et samlingspunkt for mange barn i området.

Byggeprosessen var omtrent lik for de fleste nybyggerne: graving, grunnmur reisverk og endelig første strøk med maling eller beis. (Foto: Knut Mello)
Nei til blokker!

I den store disposisjonsplanen fra 1963 var et stort areal nord for sløyfeveiene avsatt til fem store tre-etasjes blokker med plass til nærmere 200 leiligheter. Planen var presentert for kommunestyret, men i juli 1964 reagerte representanter fra flere partier på at de skulle bli så store. Mange mente at de var fremmedelementer, ja, de minnet en representant om en militærleir! Sterke ord illustrerte frustrasjonen: Slumbebyggelse! Kaserne bebyggelse! Rådmannen argumenterte mot dem ved å peke på at planene var forelagt og godkjent i prinsippet av kommunestyret. Hvis det ble vedtatt å stryke blokkbebyggelsen, måtte hele planen revurderes, fordi blokkene var en del av en differensiert utbygging. Dessuten skulle boligbyggelaget stå for denne delen av utbyggingen.

Etter en liten revisjon var fremdeles mange imot planene, men et flertall vedtok å realisere blokkbebyggelsen, som skulle romme 177 leiligheter. Høsten 1965 startet byggingen og etter to år hadde alle beboerne fått de nye leilighetene sine.

«Landsbyen» tar form

Høsten 1967 var blomsterveiene fullt utbygd, skolen var i drift, butikken og bensinstasjonen i full sving, blokkenes 177 leiligheter var bebodd og dessuten var boligbyggingen mellom Fugleveien og den kommende Kjernåsveien på det nærmeste fullført. Imidlertid beskrev planene fra 1963 et hovedsentrum med mange ulike funksjoner, som ikke var på plass, selv om de grønne lungene mellom veiene var realisert.

Ungdomsproblemer?

Selv om det hadde vært forskjellige erfaringer med utbygging av store boligfelt rundt om i landet, var det noen som forutså at en rask utbygging i et nytt boligfelt med familier i omtrent samme livssituasjon, kunne føre til rotløshet og sosial uro blant ungdom. 70-tallet var en brytningstid, og det lot seg ikke skjule at det også i Vestskogen var ungdom som ikke holdt seg på den riktige siden av loven. Ungdomsklubben Guffen hadde nok også som formål å hindre at ungdom slang rundt i området, ved å tilby forskjellige aktiviteter på kveldene.

Hva ble ikke realisert?

Konkurransen i dagligvarebransjen ble avblåst ved at Finn Eide ble alene om kundene i den nye, elegante forretningen sin. Skjebnen til de ni spesialforretningene, som skulle ligge rundt et intimt torv, ble trist; de ble værende i plandokumentene.

Høyblokka var tenkt som et hybelhus i syv etasjer, men planen endte i 1976 som et åtte-etasjes bygg for eldre. Den inneholdt da bank- og postkontor og den eneste spesialforretningen, Kjernåsbua, som førte broderier, garn, babytøy etc.

Innenfor det bebygde området var det en god del andre prosjekter som ikke så dagens lys. Mellom høyblokka og skolen skulle det anlegges minst seks lekeplasser i friarealet, men de ble sløyfet. Det samme gjaldt en undergang under Kjernåsveien.

Planene om et differensiert handelssentrum ble altså skrinlagt, ja, ikke en gang en skikkelig barnehave ble bygget. En liten barnepark ved høyblokka ble det eneste tilbudet til småbarnsforeldre i området. Men det skal sies at det private initiativ førte til mange private barnehaver rundt om i Vestskogen i tillegg et ukjent antall dagmammaer.

Hvorfor ble senterplanene barbert?

Diskusjonen om hvor Nøtterøys sentrum skulle være, hadde gamle røtter. Da Tønsberg sikret seg den nordre delen av øya i 1877, reagerte bøndene spontant og etablerte Nøtterø Forbrugsforening på det stedet da tiden kalte Nøttere, men som senere har blitt kalt Borgheim. Her var også sparebanken, postkontoret og kommuneadministrasjonen, så det kunne se ut til at Borgheim ville utvikle seg til å bli kommunesenteret sentralt plassert midt på øya.

Men da Nøtterø haveby ble etablert med et stadig økende antall forretninger, eget postkontor og bankfilial, samtidig som indre Nøtterøy ble stadig mer bebygd, flyttet nok sentrumstanken innover på øya. Det var mer enn symbolsk at Nøtterø Sparebank reiste sitt nye hovedkontor på Teie torv. På 70-tallet.

Sett i dette perspektivet kan Vestskogen Torv som et sentrum ha blitt vurdert som urealistisk med det befolkningsgrunnlaget som fantes i området.

Det første 17. mai-tog i Konvallveien. Vestskogen var i ferd med å bli kultivert! (Foto: Knut Mello)
Neste runde: boliger og institusjoner

Området øst for senteret og blomsterveiene ble ikke bebygd umiddelbart, men etter at de første fire familiene flyttet inn høsten 1972, ble det ifølge Tønsbergs Blad et «voldsomt tempo i boligbyggingen.» Første del av Labakken var innflyttingsklar i 1974.

Området nærmest Kjernåsveien var satt av til småbedrifter, men det hindret ikke at Steinerskolen i 1979 kunne etablere seg med en egenartet skolebygning, fem år etter etableringen, og samtidig åpnet en barnehage etter samme pedagogiske prinsippet. Skolen utvidet stadig med sin spesielle, antroposofiske arkitektur og dekker nå alle klassetrinn fra 1. til 10. i grunnskolen og tre årstrinn i videregående skole.

Et medisinsk senter så dagens lys i 1988 øst for Steinerskolen med et innhold som utviklet seg til dagens Oseberg medisinske klinikk med flere spesialisttilbud, og bygget inneholder også et apotek.

Det eneste som kan minne om disposisjonsplanens ide om småindustri, er det verdensomspennende firmaet B. Brauns etablering med et bredt produktspekter innenfor medisinsk utstyr.

Nå som nesten hele det regulerte området er bebygd med boliger for ca 3500 personer, er det tankevekkende at det i Norge i 2014 er 190 kommuner som har færre innbyggere enn Vestskogen!

Aronsletta

Aronsletta skulle moderniseres med treningsbane, ballfelt, akebakke og hoppbakke. «Ingenting av dette er blitt noe av, men Aronsletta er mye brukt, selv om det bare er en slette og en liten bakke.» Dette ble skrevet i 1978, og det gjelder vel fremdeles.

Den opprinnelige disposisjonsplanen fra 1963 beslagla det meste av Prestegårdsskogen til boliger (se kart), men området sør for blomsterveiene ble ikke bebygd før småhusbebyggelsen kom i Hellalia.

Ufullførte veiplaner

Det største urealiserte prosjektet var de to store veiene som skulle forbinde Vestskogen og Labakken med Kirkeveien. Nyhusveien skulle gå gjennom Labakken, følge den nåværende kjerreveien mot Prestrud, bøye av fra den inn på den nåværende Nyhusveien og komme ut på Kirkeveien omtrent ved kirken. Like vest for Prestrud skulle en ny vei, Prestoddveien, gå vestover fra den nye Nyhusveien og komme ut på Amundrødveien omtrent der Hellalia starter nå.

Dette veisystemet skulle betjene nye boligfelter, og i tillegg skulle det bygges en nærhetsbutikk like ved dammen på prestegården.

Slik sett ble altså de sørøstre delene av prestegårdsskogen spart for utbygging og sikret som friarealer for den store befolkningen i Vestskogen. I 1978 ble det skrevet: «Hele dette feltet ligger i dag urørt, og det er fortsatt et fint turterreng.»

Men dette terrenget var det eneste som var igjen av den store skogen fra århundreskiftet. Ferske planer om videre utbygging langs Gamle Hellavei ligger foreløpig på is.

Uregulert fritid

Mellom den eldste og den yngste av informantene er det ca 25 år. Felles for dem er at de benyttet skauen til lek og spill med både tamme og ville dyr som naboer. Men det var også et sted for andre anledninger. I Tønsbergs Blad TB, 6.3.65 skrev Einar Sunne om den gamle plassen Amundrød, som ble brukt av Herstad skole:

«Da gikk skolens elever i samlet tropp og i sine beste klær fra Herstad til Amundrød, hvor de lekte og koset seg med brus og kaker. Jeg husker ennu de gamle brusflasker med tynn metalltråd over korken. Utpå eftermiddagen kom gjerne husmødrene med smørbrød og nystekte vafler… Da ble det kos i buskene rundt sletten.»

Kilder

Skriftlige:
Merete Mello: Vestskogen-utbyggingen I. Særoppgave i historie, NVS 1978
Trine Tønnessen: Vestskogen-utbyggingen II. Særoppgave i historie, NVS 1978
Disse særoppgavene er grunnmuren i denne fremstillingen.
Øyvind Thorsen (f. 1943). Spesialskrevet tekst.
Egil Christophersen: Nøtterøys historie. 1900-tallet. Bind 2
Sølver Laahne: Avisutklippsbok 1955-1965, (1-11). Nøtterøy-stoff.
Avisregistreringsprosjektet, Nøtterøy Historielag Nøtterøy kommune.

Muntlige:
Trygve Tallaksen (TT) f. 1927, vokste opp i Vestfjordveien 2.
Bente Dyrhaug, f. 1944, fhv. lærer på Vestskogen skole.
Per-Eivind Johansen, (PEJ), f. 1948, vokste opp på Herstad.
Arne Aronsen (AA), f. 1951, vokste på Høneberget.
Tom Brodin, (TB), f. 1953, vokste opp i nærheten av Vestskogen

 

Herstad-gutt, journalist, forfatter og kåsør Øyvind Thorsen avrunder denne artikkelen med en spesialskrevet tekst:

En Vestskogens sønn

Tegning: Inge Grødum

Det var ikke noe som het Vestskogen før. Fosaas-skauen het det, enda det var flere bønder enn Fosaas som eide skog der, Nyby for eksempel, på Øre. Han kjøpte mor og far tomt av i 1950-åra, og vi ble de første som bygde i det som siden skulle bli Vestskogen. Det var den gang det var ett hus mellom trærne, nå er det ett tre mellom husene. Vi kunne spenne på oss skia på trappa og forsvinne i tykkeste skogen etter fem meter og ikke se en grunnmur før vi var i Hella. Det eneste vi støtte på underveis var en åpning som het Aron-sletta, en av hjemmebanene våre der det ble utkjempet mang en drabelig fotballkamp. Vi hadde garderobe under to graner på østsida. Den andre banen var Kuruka, som også ble innlemmet i Vestskogen, og der traff vi for første gang mennesker fra Vestfjordveien og Kolberg. OK folk det også, viste det seg da vi senere begynte på skolen sammen med dem, men tøffere enn oss var de nok. De bodde jo tross alt nærmere storbyen Tønsberg enn vi fra Herstad. Kuruka var en veldig sleip bane; kuene til Fosaas hadde også hjemmebane der. Vi spilte dessverre etter melketid. Mens de store oppe på Teie-banen spilte etter kirketid.

Vi ungene fra Herstad brukte Fosaas-skauen blant annet til å gå igjennom for å komme til stranda. Det var to strender, Tørrkopp, med mye blåskjell og vanskelig bunn, og Skogro, med sandstrand og vasse mulighet. Men den muligheten fikk vi sjelden, for ungene fra Munkerekka holdt også til der, og dem var vi redde for. Vi var til og med redde for storfugl, de letta så brått og bråkete. Det var i det hele tatt mye fugl i Vestskogen før. Nå er det bare navnene igjen. Selv hadde vi adresse Fugleveien. Men det varte ikke lenge. Utbyggingen skjøt fart. Vi skifta adresse to ganger uten å flytte huset: Fugleveien, Flaggspettveien og Fasanveien. Så sånn matmessig sett kan man vel si at vi ble stadig finere, men det gikk mest i makrell.

Og mens vi er inne på dette med å gå, tidlig på vinteren gikk det an å gå på skøyter fra Herstad og innover i skogen. Fosaas-ane hadde ikke temma bekken ennå, den rant frisk og fin parallelt med Kirkeveien, det var til og med bro over den, nede ved Herstad kolonial. Og var høsten god med stor flom, var det bare å håpe på mange kuldegrader på tidligvinteren. Da var bekken blitt en elv, som så ble en sjø, for så å bli en skøytebane, brøyta med spark på tvers, og nesten 400 meter. Ble en lei av å gå rundt og rundt, kunne en altså ta en avstikker inn i skogen, over myra, og følge småbekkene over stein og tuer. Heldigvis hadde vi ikke så fine skøyter dengang, det var enten blikkspann med løse reimer eller skruskøyter. Men det vokste da opp noen skøyteløpere rundt det islagte jordet, og flere av dem gjorde det bra i både TT og TK, men da med trikot og Ballangrudskøyter.

Ellers kunne Vestskogen/Fosaas-skauen brukes til å plukke bær i. Men det gjorde vi ikke. Vi gikk heller ikke på tur, slik man gjør nå når det ikke lenger er noen skog å gå i.

En gang så vi en elg. Jeg tror den var fra Stokke.

Follow Terje Fr. Gulbrandsen:

Pensjonist. Lektor på Nøtterøy videregående skole til 2007. Leder i Nøtterøy Historielag 1990-1997, leder i Stiftelsen Fagertun 1993-2001, redaktør av Njotarøy 1997-2013.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.