Dåpen – innvielsen til livet

posted in: Kulturhistorie | 0

Av Eivind Luthen (Njotarøy 2008)

Middelalderskatten i Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke har et klenodium som neppe har fått den oppmerksomhet det fortjener. Jeg tenker på døpefonten som trolig utgjør det fineste skulpturarbeid vi har i stein fra middelalderens Vestfold. Nå må det straks innskytes at det kun er snakk om sokkelen, skålen er fra 1920.

Døpefonten i Nøtterøy kirke. Sokkelen er trolig det fineste skulpturarbeid vi har i stein fra middelalderens Vestfold. (Foto: Svein Hermansen)

Intet fylke i Norge har flere middelalderkirker enn Vestfold, men de få bevarte steinrelieffene som finnes på portalene og i veggene er grove og skjematiske. Stort sett må vi besøke de store katedralene i Stavanger og Nidaros før vi finner arbeider som er på høyde med dem vi finner på døpefonten i Nøtterøy kirke.

Dåpen var viktig

Det kan innledningsvis være på sin plass å si litt om dåpens betydning i middelalderens kirker. For den udøpte fantes det ingen plass i datidens samfunn. Menneskenes liv kretset rundt kirken som regulerte og styrte fra fødsel til grav. Kirkens budskap ga trøst og styrke i en tid preget av en ofte kort og brutal tilværelse. Og det fantes ikke noe liv utenfor kirken. På godt og vondt. Dåpen var så å si innvielsesritualet for et liv i samfunnet.

Døpefonten er en beholder i stein, tre eller metall avsatt for dåpsvann. Ordet font kommer av det latinske fons; kilde. Gjennom dåpen blir det gamle mennesket “begravd”, mens det nye, åndelige oppsto i Kristus.

Fra begynnelsen døpte man i rennende vann til minne om døperen Johannes’ dåp av Kristus i Jordanelven. Dåpen fant i de eldste tider sted der hvor en fant rennende vann, fordi en ønsket at vannet skulle være «levende». I urkirken var døpefonten en brønn og rundt denne ble det bygget et batisterium, en slags dåpsbygning. Snart begynte man å oppbevare dåpsvannet i mindre beholdere og på kirkemøtet i Lerida år 524 ble det bestemt at døpefonten helst skulle være av stein, men også metall kunne godtas.

Forskjellige typer

De fleste døpefontene i Norden ble produsert i forbindelse med den omfattende kirkebyggingen på 11-1200-tallet. Det fantes mange ulike varianter knyttet til forskjellig mestere og skoler.

Ofte ble fontens skål, den såkalte cuppa, brukt til å fremstille den kristne historie på en skjematisk måte, fra Kristus fødsel til martyrenes død. På fontens nederste del, dvs. foten, ble de onde maktene ofte fremstilt. Døpefonten kunne være firkantet, åttekantet eller rund. Døpefontene var så dype at hele barnet kunne senkes ned i dem. De eldste døpefontene var utstyrt med et uttømningshull slik at dåpsvannet kunne renne fra bunnen i skåla og føres gjennom skaftet og ned i kirkegulvet. Vannet var vigslet og måtte derfor ikke helles ut hvor som helst.

Under høymiddelalderen ble døpefonten utstyrt med lokk og lås slik at de troende ikke kunne stjele det verdifulle vannet som ble ansett for å være magisk, det hadde blant annet helbredende virkning. Det tyder på at vannet forble i døpefonten som følgelig manglet en avtappingsordning.

Beholdt etter reformasjonen

Det er funnet fargerester på flere døpefonter i Sverige og Danmark, og det er godt mulig at døpefonten i Nøtterøy har vært malt i rene, sterke farger som blått, rødt, gult og grønt. Kirkerommet var ofte dekorert med fine farger, mye mer enn det som er alminnelig forstått.

Sokkelen fra nordvest. Biskop med mitra og bok. Til høyre for ham, steinhuggeren, og til venstre, knelende mann. Den hodeløse kvinnens far? (Foto: Svein Hermansen)

Døpefonten sto i nærheten av inngangen, fordi dåpen var sakramentet for innføring i kirken. Døpefonten ble som regel plassert på en opphøyd pidestall, det forklarer hvorfor det finnes så mange motiver under skålens underside.

I motsetning til det gamle alteret som gjerne ble byttet ut etter reformasjonen beholdt man døpefonten. Men den ble flyttet inn i koret, nærmere det aller helligste. Tanken var at barna i dåpen skulle komme nærmere Kristus.

Dåpens viktige rolle i kirkens liv ble således ikke endret av reformasjonen, snarere utydeliggjort. I dag står døpefonten ofte direkte på gulvet og motivene er derfor vanskelige å få øye på.

Høy kvalitet

Sokkelen i Nøtterøy kirke karakteriseres av høy kunstnerisk kvalitet, arbeidet har trolig vært utført av en profesjonell grjótsmiðr, en skolert mester. Hjørnefigurene er naturalistiske, anatomisk svært korrekte – detaljene fine. Figurene er individuelt skildret med detaljert klesdrakt, utformet hår og ansiktstrekk. Noe bestemt teologisk program har sokkelfigurene neppe fulgt. Et par av de mindre figurene er grovere, muligens er de laget av mesterens læresvenner.

Kvaliteten på arbeidet indikerer at også den tapte skålen har vært rikt utsmykket med billedmotiver komponert i et stramt teologisk program slik vi finner på lignende døpefonter fra samme tid. Kanskje vi en dag finner restene av skålen under kirkegulvet eller innmurt som steinbrokker i veggen? Slike funn er gjort ved restaureringer og utgravninger i flere gamle kirker.

Fra Gotland?

Døpefonten har opprinnelig bestått av to deler som er hugget ut av hver sin blokk. Døpefonten har trolig blitt laget på Gotland som i flere hundre år drev en form for industriell produksjon av døpefonter som må regnes i kunsthistorisk verdensklasse. Det fantes ulike verksteder som arbeidet med mange slags uttrykk i forskjellig kvalitet, også halvfabrikata. Men det hersker liten tvil om den mektige katedralen i Lund med sine mange håndverkere var en kunstnerisk påvirkningskilde for de verkstedene som produserte døpefonter.

Fra sydøst. Ridder med sverd og spisst skjold. Til venstre for ham, akantus, til høyre dragen og den hodeløse personen. (Foto: Svein Hermansen)

Døpefonten har kommet til Nøtterøy, dvs. Tønsberg – kanskje med et Rostockskip? Tyskerne hadde en handelsbase på Gotland så vel som i Tønsberg.

Men hva har skjedd med skålen? Og hvorfor har den ene skulpturen mistet hodet? Er dette resultat av vandalisme eller en ulykke? Har protestantiske billedstormere gått løs på døpefonten, slått i stykker motiver som ble forbundet med papismen? Vi kan ikke annet enn å spekulere.

Detaljrike figurer

Det kvadratiske fotstykket er gjort i rød kalkstein. Det dreier seg om åtte motiver, fire hjørnefigurer, og forskjellige motiver på sidene.

Hjørnefigurene består av en biskop med mitra og bok, en ridder med sverd og spisst skjold, en person med avslått hode og sist en mann med krum stav. Mellom hjørnefigurene finner vi blant annet en sittende person med noe som ligner hammer og meisel. På en annen side ser vi en drage som krafser på den hodeløse skikkelsen mens den åpne kjeften er vendt mot ridderen. Den lange tungen på beistet når helt frem til soldaten. På den tredje siden finner vi et akantusblad, mens siste siden viser en knelende person.

Det er verdt å nevne at bildebruken i middelalderen ofte ikke var entydig, det ene utelukker ikke det andre. Ofte er det snakk om en ”både og tolkning”.

St. Jørgen

La oss begynne med å studere krigeren. I Nøtterøy kirkes jubileumsbok (1985) tror Bernt C. Lange at ridderen kan være St. Jørgen (på engelsk St. George), mens kvinnen hevdes å være prinsessen som han frelser fra dragen (det onde). I middelalderen var St. Jørgen en meget populær helgen, som var symbolet på det gode, mens prinsessen uttrykte det uskyldige og det rene.

Ridderen kunne også symbolisere enhver soldat som kjemper for Kristus, det vil si den gode sak.

Fra øst. Ridder, drage og hodeløs person. Dragen truer den hodeløse prinsessen, men ridderen lar seg ikke skremme. (Foto: Svein Hermansen)

Kanskje dreier seg om en korsfarer? Døpefonten ble til i en tid da soldater la ut for å slåss i Det hellige land eller i Spania i kampen mot de vantro. Disse soldatene oppfattet seg som pilegrimer, men vandrestaven var byttet ut med sverdet. Ridderen kan også være et symbol på ”ecclesia militans”, den kjempende kirke. At ridderen er barhodet, forteller at han står på hellig grunn, dvs. inne i kirken. Det er påfallende at dragen ikke vekker noen frykt hos ridderen som fremtrer svært så stoisk. Han har Kristus på sin side og har derfor intet å frykte.

Dragen truer – som nevnt – også den hodeløse personen. Jeg tror Bernt C. Lange har rett i at det er en kvinne, ikke minst fordi figuren er ganske rund i kroppsformen, mye fermere enn de andre skikkelsene. Kappens øvre kant kan tolkes som fletter, men detaljen kan også forståes som en pelskant. Uansett dreier det seg om en aristokratisk dame. Hun holder noe med begge hendene, hva det er, vites ikke.

På den andre siden av kvinnen kneler en mann med hendene strukket frem. Ansiktet er fordreid, gir uttrykk for en hjelpeløs fortvilelse. Lange tolker han som prinsessens ulykkelige far. I fortellingen om St. George hører vi at prinsessen, faren og byens innbyggere er hedninger. Moralen er: kristne har intet å frykte fra drager, det gjelder derfor å omvende seg. I fortellingen om St. George hører vi at prinsessen, hennes far og innbyggerne tar dåpen etter at dragen er drept.

Den tredje figuren har Lange tolket som en abbed, en assisterende geistlig som holder krumstaven for biskopen. Men kanskje er det snakk om selveste St. Peter? Det finnes nok av eksempler på at han er fremstilt i kirkekunsten som gammel mann med krøll i håret og hyrdestav slik vi ser her. Peter var lederen for de tolv apostlene og Jesus sa til ham: ”vokt sauene mine, fø lammene mine”. Peter var hyrde i apostolatet sitt.

Mange bildetolkninger

Den knelende steinhuggeren er blitt tolket som en narr, en gjøgler. Det tror jeg neppe er riktig. Døpefonten var en særdeles viktig del av de kirkelige kultgjenstandene og motivene uttrykker kun de mest sentrale kristne forkynnelser, og særlig sokkelen. Her var det ikke rom for profane scener. En gjennomgang av døpefonter fra 11-1200-tallet forteller at sokkelens motiver er preget av vokterfigurer, frelse og undergang. Vegetative motiv, beist og djevler er vanlig. På utsiden av Nøtterøy kirke kravler de til og med langs murene. Ja, helt opp til selve døpefonten. Desto lettere er det å forstå døpefontens opprinnelige plassering ved kirkens inngang.

Jeg tror mer på teorien om at motivet viser en steinhugger. Muligens er det mesteren for døpefonten, Gotlandsmesteren selv. Det viser at han er stolt av arbeidet sitt, vil gjerne vise frem produktet, en form for selvhevdelse. Vi kjenner navnet på flere døpefont-mestere, og flere signerte sine verker. Men steinhuggeren kan også uttrykke giveren, kanskje en velstående bonde som har skjenket døpefonten til Nøtterøy kirke. Og som ydmykt kneler for St. Peter (Kristi stedfortredende hyrde) som er den egentlige mottaker.

En av sidene på foten viser en stilisert akantusplante. Opphavet til dette bildet er en enkel tistellignende ugrassplante fra middelhavsområdet som ofte grodde på kirkegårdene. For kristne betød planten nytt liv, dvs. gjenfødsel.

Fra vest. Biskop, steinhugger og mann med krum stav. Selveste St. Peter? (Foto: Svein Hermansen)
Døpefontens sokkelmotiver

Som tidligere nevnt består døpefontens sokkel av åtte motiver. Det bringer oss til middelalderens tall- og geometrilære. Kirken og de kultiske gjenstander avspeilte en høyere orden som nedfelte seg i bestemte relasjoner. Den store kirkefader Augustin forklarte blant annet at åtte var et tall som bar bud om oppstandelse og udødelighet, for tallet åtte kunne oppdeles i Treenighetens tall tre, og jordens og materiens tall fire (de fire elementer). Tilsammen gir det tallet syv, som ifølge Augustin er å se som menneskets tall, fordi mennesket er sammensatt av ånd og materie. Men det er også dødens tall, fordi mennesket er dødelig. I dåpen blir Kristus født i hvert menneske til tre + fire + en = åtte, og Augustin underbygger dette med at Gud hvilte på den åttende dagen, og at Jesus sto opp fra de døde på den åttende dagen. På denne måten ble åtte et minne om dåpen, graven og oppstandelsen.

Tilslutt tar jeg med båndet som ligger øverst på sokkelen. Betydningen av bånd og knuter har vært viktig over hele verden til alle tider. De er symboler for å avverge ondskap, å binde den med. Mange av disse tegnene ble overtatt av kristendommen. De kom til spille en viktig symbolsk rolle som beskyttelsestegn mot onde makter, blant annet på døpefonten. Båndene er også dekorative, noe som gjorde det lett å arbeide med dem på en kunstnerisk måte.

Litteratur

Jubileumsboken for Nøtterøy kirke. 1985
Berg, Lorens: Nøtterø. 1922
Tuulse, Armin. Romansk konst i Norden. Albert Bonniers forlag 1968.
Benzon, Gorm. Vore gamle kirker og klostre. Lademann Forlagsaktieselskab. Utgivelsesår ukjent. Skalk nr. 1976.
Roosval, Johnny. Dopfuntar i Statens Historiska museum. Stockholm, 1917.

Nettsteder:

Skånes medeltida dopfuntar
http://medeltidbild.historiska.se/medeltidbild/typ foremal/dopfuntar/vilkamotiv.asp
http://sv.wikipedia.org/wiki/Dopfunt

 

Follow Eivind Luthen:

f. 1951 i Tønsberg. Cand.mag. med historie mellomfag. Kulturskribent og forfatter. Utgitt "I pilegrimenes fotspor." Var med på opprettelsen av Norsk Veimuseum. Bor i Oslo.

Latest posts from

Legg inn en kommentar