De døde langt hjemmefra

Av Bjørn Larsen (Njotarøy 2013)

Registrering av omkomne hvalfangere i Sydishavet

Det kunne vært interessant å vite hvor mange nordmenn som var knyttet til hvalfangsten fra Svend Foyn dro til Finnmarkskysten med hvalbåten «Spes & Fides» i 1864 og til Anders Jahres flytende kokeri, «Kosmos IV», som den siste ekspedisjon kom tilbake til Sandefjord i 1968. Men det dreier seg om titusener og er umulig å svare på. Heller ikke hvor mange som mistet livet på de ulike fangstfelt er lett å få oversikt over. Men noe er nå gjort.

De som døde ute på feltet under hvalfangsten, fikk ingen minnesmerker her hjemme som etterlatte kunne gå til. Dette ønsket foreningen Øyas Venner (Syd-Georgias Venner) å gjøre noe med. Øyas Venner har i alt samlet inn navn på 370 personer som døde ute under hvalfangsten. Disse navnene er gravert inn på åtte stålplater som henger i Bryggekapellet i Sandefjord. Bryggekapellet ligger på en flåte og er fortøyd i kaia.

Hvalfangere som døde under krigen og som er registrert i Minnehallen i Stavern, er ikke tatt med. De som ble tatt med hjem og gravlagt her er heller ikke med i vår registrering.

Registrering av gravlagte på Syd-Georgia

Minneplatene over de 137 avdøde som er gravlagt på Syd-Georgia kom på plass i 2004 i Bryggekapellet i Sandefjord. Navnene med fødsels- og dødsår er gravert på begge sider av to skipsplater av stål, fraktet fra Syd-Georgia. Dette arbeidet ble ledet av Fridthjof Jacobsen fra Sandefjord. Dette behovet kom sterkere opp etter Øyas Venners to turer til Syd-Georgia i 1999. Vi besøkte alle gravplassene og holdt minnestunder for deltakere som hadde sine fedre eller besteforeldre liggende der nede. Under tur nummer to var Helge Klingberg fra Stokke med og registrerte gravene med blant annet avfotografering av samtlige graver. Det ble også laget kart over gravplassene hvor en kan finne hvor alle ligger. Klingberg laget en bok, «Kirkegårdene på Syd-Georgia», som beskriver den enkelte kirkegård og deres gravsteder. Øyas Venner har noen eksemplarer til salgs hvis noen er interessert.

Klingberg skriver i forordet: «Øyas Venner kjente ikke til hvilken tilstand kirkegårdene var i, og en fryktet at de kunne være i forfall slik at det ville være viktig å få utarbeidet en reguleringsplan. Nå viste det seg imidlertid at kirkegårdsanleggene var i rimelig god stand, takket være tilsyn og innsats fra britene som er tilknyttet Syd-Georgia. I tillegg sørger reinsdyrene for å beite ned plantedekket slik at det er ganske snaut, omtrent som vi finner det på en kirkegård i Norge.»

Kirkegårdene i Grytvika, Husvik Harbour, Strømnes Harbour, Leith Harbour og Prince Olavs Harbour er besøkt og oppmålt samt fotografert. Klingberg har også gjort avskrift av gravminnenes tekster. Dessuten er det syv graver på Ocean Harbour og to synlige graver i Godthul. Disse er registrert av Robert Headland fra Cambridge University. I tillegg er ni gravlagte registrert i kirkebøkene for Syd-Georgia hos Magistraten på Falklandsøyene, men man vet ikke hvor disse ligger.

Begravelsene på Syd-Georgia foregikk fra kirken på Grytvika eller på de andre stasjonene, hvor kinolokalet ble benyttet til formålet.

I årene etter turen har Øyas Venner opparbeidet «Kirkegårdsfondet» som bidrar med midler for vedlikehold av gravene og kirken.

Kirken er 100 år

Kirken i Grytvika fyller 100 år 1. juledag 2013. Den ble bygget som ferdighus av Strømmen Trevarefabrikk i 1913. Kirken ble demontert på Strømmen og fraktet til Grytvika og bygd opp igjen der slik at den sto ferdig for innvielse 1. juledag 1913. Kirken ble bekostet av bestyrer på Grytvika, Carl Anton Larsen fra Østre Halsen, som stod for mesteparten, og andre innsamlede midler som strømmet inn.

Rundt 150 personer skal være med Øyas Venner på jubileumsturen. Turen går med fly til Buenos Aires, videre til Ushuaia sør i Argentina, hvor de går om bord på hurtigruta «Fram». De skal innom Falklandsøyene før de går til Syd-Georgia for blant annet å være med på 100 års-jubileet for kirken. Deretter går turen til kanten av isen på det antarktiske fastlandet.

Gravlagte på Syd-Georgia

Jeg tar kun med de som er oppgitt fra Nøtterøy- og en fra Tjøme, men det er sikkert noen som ikke har kommet med.

En våt grav

Foreningen Øyas Venner så at det var mange flere enn de som er gravlagt på Syd-Georgia som ikke har fått noe minne. Dette er de som fikk en våt grav eller er gravlagt i utlandet under hvalfangsten. Norvald Fuglestrand og undertegnende tok på oss den oppgaven. Det begynte med Kjartan Dahles avisregistreringer om skipsforlis generelt. Disse inneholdt ingen detaljer slik at vi måtte sjekke avisene det var henvist til. Her fikk vi hjelp av Terje Fr. Gulbrandsen, kjent som den mangeårige redaktør av Njotarøy, som sammen med Tore Dyrhaug hadde lykkes i å få tak i mange årganger av Tønsbergs Blad som skulle kastes på fyllinga. Vi kontaktet han, og her fant vi mye stoff. Vi fant også meldinger om ulykker i aviser som Vestfold Arbeiderblad, Sandefjord Blad, Østlands Posten og ikke minst ved søk på internett. Dessuten har folk vært oppfordret til å ta kontakt på mail eller telefon. Det har blitt mange og interessante samtaler gjennom de årene informasjonen ble samlet inn. Da får en erfare at arbeidet ikke er forgjeves. Det er mye ubehandlet sorg som kommer til uttrykk selv etter så lang tid.

Kirkegården i Montevideo

Jeg fikk kontakt med lederen for den engelske kirkegården i Montevideo, Uruguay. En servicemann fra min arbeidsplass, Kongsberg Maritime AS, i Horten skulle ned til området og fikk i oppdrag av meg å stikke innom kirkegården og avfotografere de gravene som var norske. Det ble gjort og folkene på kirkegården var behjelpelig med data. Her var det syv hvalfangere som lå begravet.

Litt personlig

Min bestefar, Otto Larsen, omkom ved «Shomas» forlis i 1934. Bestemor var da 38 år og satt igjen med seks unger. Den minste var bare tre uker gammel. Hun kom aldri over dette sjokket og sorgen. De fleste fikk nok en tilsvarende reaksjon da det på den tiden ikke var noe team som kunne hjelpe. Det verste var også at det ikke skulle snakkes om for unngå å minne etterlatte om det som var hent. Dette gjorde det enda verre.

De som ikke fikk noen grav hjemme

Minneplatene med deres navn ble hengt opp i bryggekapellet i Sandefjord i 2011. Totalt 233 navn er gravert inn på seks andre skipsplater. Avdukingen skjedde under en gudstjeneste på bryggekanten utenfor Bryggekapellet den 14. august 2011. Seremonien samlet flere hundre mennesker. Biskop Laila Riksaasen Dahl holdt gudstjenesten.

Samspillet mellom Bryggekapellet og hvalbåten «Southern Actor» var imponerende. Det ble slått 8 glass på hvalbåt og kapell, og flagget ble senket til halv stang. Så ble navnene på de 233 omkomne lest opp, og for hver plate ble det sunget et vers av salmen «Jeg er en seiler på livets hav».

Ekstra høytidelig var det da seremonien ble avsluttet med «La ankeret falle, jeg er i havn». Da kastet biskopen en krans på sjøen. «Amazing grace» ble spilt på trompet, flagget gikk til topps og et kraftig støt fra skipsfløyta på «Southern Actor» markerte at en verdig minnestund for de omkomne var vel i havn. Bryggekapellet i Sandefjord har dermed blitt minnestedet over hvalfangere som aldri kom hjem til sin familie. Selv om tiden har gått etter at de omkom, så merker vi fortsatt at behovet for dette minnet er stort blant mange etterlatte.

Omkomne hvalfangere uten grav

Det er registrert 175 omkomne uten grav. Disse ble borte eller senket i havet mellom 1903 og 1963. 32 av disse omkomne er fra Nøtterøy:

Tabellen viser kun omkomne fra Nøtterøy og Husøy.

Omkomne hvalfangere gravlagt utenfor Norge og Syd-Georgia

Vi har registrert 58 gravlagte på disse stedene: Uruguay (Montevideo), Peru, Syd-Afrika, Syd-Orknøyene, Signy Island, Syd-Shetland (Deception Island) og New Zealand (Stewart Island). Kun tre av disse kan vi si kommer fra Nøtterøy, men det er nok flere fordi bosted sjelden er oppgitt i opplysningene vi har.

Disse tre fra Nøtterøy ligger alle på Syd-Shetland (Deception Island):