Den er sterkest som står alene

posted in: Næringsliv og økonomi | 0

Av Odd Fagerli (Njotarøy 2007)

Nøtterø Sparebank sto imot alle fusjonsforsøk

Odd Fagerli, adm. banksjef i Nøtterø Sparebank 1973-2003.

Nøtterø Sparebank feiret sitt 150-årsjubileum i juni 2007 fortsatt som selvstendig sparebank. Hvordan har det vært mulig for banken å stå på egne ben i alle disse årene? Spesielt var fusjonspăgangen stor i tiårsperioden fra 1970 med gjentatte uformelle forespørsler fra så vel Tønsberg som Sandefjord. Vår fusjonsdør var imidlertid lukket. Vi så altfor mange muligheter til å utvikle Nøtterø Sparebank med vekt på lokalbankens fordeler i egen, sterkt voksende kommune.

Det store slaget sto våren 1980 etter at Vestfold Sparebankforening rettet en formell henvendelse til medlemsbankene om å slutte seg til foreliggende planer om etablering av en fylkessparebank. Jeg skal i det følgende belyse nærmere de sparebankpolitiske begivenheter som fant sted forut for styrets og forstanderskapets behandling av saken våren 1980.

600 sparebanker

Svært lite skjedde med sparebankstrukturen fram til 1960-tallet. I 1960 hadde vi rundt 600 sparebanker i Norge, og selv om antallet ble redusert med rundt 100 i de neste ti årene, endret dette lite på hovedstrukturen, siden det i alt vesentlig var meget små sparebanker som ble fusjonert inn i de større nabobankene i disse årene. Det var neppe tilfeldig at Sparebankforeningens styre i 1965 oppnevnte fylkesmann Nicolai Schei som formann i det som ble kalt områdekomitéen. Schei hadde kort tid i forveien ledet et utvalg som foreslo revisjon av landets kommuneinndeling, og som førte til at antall kommuner ble redusert fra 745 til 453. Fra sentralt sparebankhold var det et klart ønske om en tilsvarende utvikling i sparebankvesenet. Foreningen fryktet nok at hvis sparebankene ikke selv tok initiativ for å oppnå en hensiktsmessig struktur, ville myndighetene gripe inn. Strukturspørsmålet var derfor en gjenganger på dagsordenen i Sparebankforeningens årsmøter de neste 20 år.

Store endringer rundt Oslofjorden

Områdekomitéen var forutseende og så for seg store endringer i næringsstrukturen og dermed også i bosettings- og sysselsettingsmønsteret. Det ble spesielt vist til omfattende flyttestrømmer mot fylkene rundt Oslofjorden. En så for seg store strukturendringer innen industrien og en omfattende bransjerasjonalisering i handelsnæringen. Med en slik utvikling måtte det også påregnes en mer vidtgående spesialisering og større bruksenheter i primærnæringene. Alt dette betinget større enheter innen sparebankvesenet dersom en skulle konkurrere med forretningsbankene, der strukturen allerede var preget av få og store enheter.

500 sparebanker samles?

Komitéens prinsipale forslag gikk ut på at de vel 500 sparebankene skulle samles i 61 sparebanker. Utgangspunktet var fylkene med fra en til syv sparebanker i hvert fylke. Selv om utviklingen ikke i ett og alt har fulgt dette mønsteret, er det ingen tvil om at dagens sparebankstruktur har klare likhetstrekk med komitéens forslag.

Områdekomitéens innstilling ble behandlet på årsmøtet i oktober 1967 med følgende vedtak: Årsmøtet henstiller til Sparebankforeningens styre i samarbeid med fylkeslagene å ta initiativ til fylkesvise drøftelser av Områdekomitéens regionale plan for sammenslutning av sparebanker.

Teie torv. Nøtterø Sparebanks hovedkontor sentralt i bildet.(Nøtterø Sparebank 1988)

I ettertid ble det oppnevnt ytterligere to-tre strukturutvalg med stort sett samme mandat. Viktigst var Planleggingskomitéen av 1971 som tok initiativ til distriktsbankene.

Fusjonspresset på den enkelte sparebank forble betydelig i hele neste tiårsperiode og kulminerte i 1981 med etablering av Sparebanken Vestfold, som beskrives nærmere i det følgende avsnitt.

Hva skjedde i Vestfold?

I Vestfold var det ved inngangen til 1980 22 sparebanker med en samlet forvaltningskapital på vel 3 500 millioner kroner. Fylkesforeningen hadde nedsatt et utvalg som skulle utrede strukturen i Vestfold. Utredningen ble første gang presentert på et medlemsmøte i foreningen våren 1980. Spesielt Nøtterø Sparebank var aktiv i sin kritikk av de foreliggende planer. Organisasjonen, som det ble lagt opp til, besto av et hovedstyre på ni medlemmer med samme antall varamedlemmer, administrerende direktør og assisterende direktør og i tillegg skulle det etableres to ledergrupper med et fastbanksjefkollegium bestående av samtlige 22 lokalbanksjefer.

I Nøtterø Sparebank kunne vi vanskelig se noen av de påståtte stordriftsfordelene. Det var vel grunn til å tro at de andre argumentene for sammenslåing og større enheter var mer tungtveiende. Dessuten hevdet vi at selv en fylkessparebank med 3 500 millioner i samlet forvaltningskapital, dersom alle ble med, ville bli en liten fylkessparebank, særlig sammenlignet med forretningsbankene. Vi spådde en sanering av lokalkontorer og reduksjon av antall ansatte.

Seks selvstendige sparebanker

Utviklingen i ettertid viste at vi fikk sørgelig rett i våre antagelser.
Resultatet ble til slutt ble at de to bysparebankene Sem og Tønsberg sluttet seg til den nyetablerte fylkessparebanken sammen med fjorten andre, betydelig mindre sparebanker hvorav ti hadde en forvaltningskapital på under 100 millioner kroner. Tønsberg-bankene var uten tvil ryggraden i fylkesbanken med knappe 40 % av samlet forvaltningskapital. Vel så viktig var at de samme to bankene representerte over halvparten av bokførte fonds.
De bankene som valgte å forbli selvstendige var Sandar, Nøtterø, Brunlanes, Andebu, Borre og Tjølling. Dog valgte de to sistenevnte på et noe senere tidspunkt å gå inn i Sandar. Sett med lokale ”Tønsberg-øyne” var det beklagelig at de to store sparebankene i Tønsberg den gang ikke var mer offensive på vegne av distriktet. Sparebankstrukturen i Vestfold hadde da med all sannsynlighet fått et ganske annet og varig forløp.

Nøtterø Sparebanks hovedkontor på Teie. (Nøtterø Sparebank 1992.)

Fordyrende og tungrodd

Bankens forstanderskap ble innkalt til møte 29. april 1980 for behandling av planene om å etablere en fylkessparebank. Ovenfor har jeg redegjort for noen av våre motforestillinger. Spesielt var vi meget skeptiske til dimensjonene av det administrative overbygg. Vi var redd for at den ville bli unødig fordyrende og tungrodd.

Bankene var i 1980 under meget streng kredittpolitisk styring med plasseringsplikt, høye reservekrav og direkte utlånsregulering. Vi fryktet at Sparebanken Vestfold ville legge beslag på en betydelig del av fremtidige utlånsrammer. Det kunne lett få negativ innvirkning på aktiviteten i egen kommune.

Stor enighet på Nøtterøy

Selvstendighetstanken var sterkt fremtredende i Nøtterøy, ikke minst sett med kommunale øyne. Alle kommunale organer lå på Nøtterøy i motsetning til for eksempel Sem, hvor alt geografisk sett var plassert i Tønsberg. Det ville derfor vært helt unaturlig om den lokale sparebanken hadde valgt å gå inn i en eventuell fylkessparebank hvor hovedkontoret var bestemt lagt til Tønsberg, ikke minst med tanke på det langvarige samarbeidsforhold som lå til grunn mellom banken og kommunen på mange områder. For den politiske ledelse i kommunen ville det vært et meget uheldig signal.
Dessuten fryktet vi sterkt konsekvensene av en fremtidig sanering av avdelingskontorene til den påtenkte fylkesparebanken. Det ville være naivt å tro at dagens avdelingsstruktur med 22 lokale sparebanker med tilhørende filialer kunne opprettholdes over tid. Hva ville i så fall situasjonen bli for våre kontorer på Nøtterøy? Vårt nye hovedkontor på Teie torv ville raskt kunne ende opp som en byfilial under Tønsbergs Sparebank. Vårt kontor i Tønsberg, hvor vi hadde vært siden 1960, ville blitt nedlagt over natten.

Hensynet til de ansatte

For de ansatte ville det bety at mange ville miste arbeidet og for banken at den mistet verdifull kompetanse. På denne bakgrunn var det ikke unaturlig at de ansattes representanter i forstanderskapet gjorde oppmerksom på at de ansatte enstemmig sluttet seg til styrets forslag til forstanderskapet.
Kunne så vår stilling og vårt renommé som lokalbank opprettholdes? Til forstanderskapets møte forelå følgende innstilling fra styret:
”Styret foreslår enstemmig at Nøtterø Sparebank ikke slutter seg til en fylkessparebank.” Styrets innstilling ble enstemmig vedtatt.
I ettertid kan det fastslås at forstanderskapet fattet et historisk vedtak som har fått stor betydning for den videre utvikling av banken. Det har aldri vært noen tvil om Nøtterø Sparebanks ståsted som selvstendig bank.

2017 (redaksjonen kommenterer)

Bankene i landet har de siste 10 årene opplevd store endringer, og dn.no 23/9-16 sto følgende:

Sparebanker vedtar fusjon

Styrene i SpareBank 1 BV og SpareBank 1 Nøtterøy-Tønsberg har fredag vedtatt en fusjon mellom bankene, ifølge en pressemelding fra Sparebank 1 BV fredag.

«Vi vil skape en ny bank som fremstår som enda mer kundeorientert og relevant, og tilfredsstille markedets behov for effektive løsninger i tillegg til nærhet og lokal forankring» sier administrerende direktør Rune Fjeldstad i SpareBank 1 BV.

I juni ble det kjent at det var inngått en intensjonsavtale om fusjon mellom bankene.

Fusjonsavtalen fremlegges bankenes generalforsamlinger for beslutning 26. oktober.

Sammenslåingen antas å bli gjennomført 1. januar 2017.

Kontorene på Teie har vi fortsatt, i ny standsmessig prakt:

Sparebank 1 på Teie har blitt pusset opp igjen i 2016
Du slipper å stå i kø, nå kan du sitte og vente på din tur
Fra kundemottaket
Kassen i banken
Lokalet i 2016

(Bildenes opphav: Sparebank1)

Follow Odd Fagerli:

f. 1937 i Sandefjord, bor på Nøtterøy, pensjonist. Etter endt bankutdannelse og 10 års praksis adm. banksjef i Nøtterø Sparebank 1.1.1973 — 1.3.2003. En rekke tillitsverv i utvalg og råd i bankvesen og samfunnsliv, sentralt, regionalt og lokalt.

Latest posts from

Legg inn en kommentar