«En eneste lang kamp mot døden»

Av Bjarne Løveid (Njotarøy 2003)

Da sir Ernest Shackleton kom tilbake til Syd Georgia

Dr. Bjarne Løveid var lege på landstasjonen Husvik Harbour og er omtalt i flere av de brev som Søren Berntsen sendte hjem og som Njotarøy har trykket utdrag av. Disse brevene er samlet i en bok, som også inneholder et brev fra dr. Løveid til Tønsbergs Blad, som trykket det mandag 14. august 1916. Her gir han en levende skildring av den legendariske Ernest Shackleton, som etter en strabasiøs og livsfarlig ferd endelig kommer til Husvik Harbour. Mellomtitlene er satt inn av redaksjonen.

Sir Ernest Shackleton var 40 år da han ved utbruddet av den første verdenskrig dro til Sydishavet i spissen for en britisk ekspedisjon som skulle krysse det enorme antarktiske kontinent over land fra vest til øst. (Lansing: Endurance.)

“Det var søndag formiddag den 21 de mai 1916 i Husvik Harbour, hvor Tønsberg hvalfangeri har sin landstasjon. Vinteren var allerede begyndt at sætte ind med sne og kulde. Og styggveir ute paa feltet hadde idag jaget fangstbaatene tilbake til havn. Vi sat borte i bestyrerboligen og saa ut gjennem vinduerne, utover fjorden, som vi ofte pleier at gjøre, for at se, om der var nogen baater at faa øie paa ute i fjordgapet eller om der kanske kom nogen søndagsgjester til os fra nabostasjonerne.
Da svinger en hvalbaat rundt Bucentaurodden, en halv mils vei ute i fjorden, og vi saa snart, at det var gamle ”Mathilde” fra Leith Harbour. En stund efter klapper den til bryggen, og vi ser et følge paa 4 personer langsomt komme bortover stranden henimot vort hus.

Slit og lidelser

2 av dem kjendte vi. Det var bestyrer Hansen i Leith Harbour og en av vort selskaps skibsførere. Men hvem var de to andre, der bevæget sig besværlig og blev støttet under armen av sine ledsagere? At der var noget i veien med dem, kunde vi se. Kanske de skulde søke doktor?
Følget var litt efter litt kommet nær huset, og vi gik ut for at ta mot dem. Den første av de ubekjendte var en noget lutende, mager skikkelse i
firtierne. Den anden vel av samme alder. Høi og mørk med buskete øienbryn. Slit og lidelser stod præget i begges ansigter, og i blikket laa der noget underlig, usikkert, noget rørende, der bragte en til at tænke, at her laa der en tragedie bakom.
Da sa en av os: ”Men det er jo Shackleton!,” og han var den første. Den anden var Crean, helten fra Scotts ekspedisjon, han, der sammen med Lashley under store anstrengelser fik slæpt sig tilbake til vinterkvarteret, og som blev syk av skjørbuk under hjemreisen.
Shackleton skulde jo nu, hvis alt var gaat efter beregningerne, være kommet over til den anden side av det antarktiske fastland, paa barrieren ved Rosshavet eller kanske paa vei hjemover. Hans skib ”Endurance”, hvis maal hadde været at bringe ham med ledsagere til fastlandet ved bunden av Veddelhavet, hadde man ventet tilbake til Syd Georgia i mars eller april. Nu var vi langt ute i mai, og ingen ventet dem længre iaar.
Men her kom altsaa Shackleton og Crean spaserende. Der blev presentasjon og lykønskninger, og vi fik vore gjester ind i huset.
Jeg husker saa godt Shackleton, da han struttende av ungdom og av kraft talte til studenterne fra Grand Hotels balkong i Kristiania efter tilbakekomsten fra sin første polfærd, mens fakler blusset, og hurraropene ustanselig bruste op mot ham. Denne mand, hvis ansigts savn og langvarig kamp for livet hadde preget, med den lutende krop, de usikre skridt og de dårlig sittende klær, var den samme Sir Ernest.

James Caird sjøsettes foran seilasen fra Elefantøya for å hente hjelp på Sør-Georgia, ca. 1300 km unna. Tømmermannen McNeish hadde gjort et ypperlig arbeid på båten. Med enkle redskaper, kassebord og seilduk hadde han omskapt James Caird til et dekket, sjødyktig fartøy. (Huntford: Shackleton…)

En besynderlig reise

Og med et ansigt, der næsten var mimikløst, begynte Shackleton at fortælle tragedien om isdriften nede i Veddelhavet, hvor hans gode skib tilslut knustes mellom isblokkene, om hvorledes proviant og utstyr delvis var reddet ut paa isen, og om den eiendommelige seilads paa et isflak, der stadig slog sprækker og blev mindre og mindre, fra Veddelhavet og opover mot Elefantøen. Et halvt aar varte denne besynderlige reise. Og han fortalte om, hvorledes han med 5 ledsagere, efterat ekspedisjonen var bragt iland paa Elefantøen, i aapen livbaat, kun overbygget med nogen seilduk, dels hadde rodd, dels seilet den ca. 140 mil lange vei til Syd Georgia. Denne tur maa ikke netop ha været behagelig. Den sydlige halvkules vinter hadde sat ind. Storm og sjø truet stadig med at ødelegge deres lille fartøy. Deres klær var hele tiden vaate. Deres soveposer var ødelagt under færden paa isen, og til beskyttelse mod kulden hadde de kun nogen uldtepper, der som alt andet var vaate. De hadde jo ingen anledning til at faa tørket sig.
Det var en eneste lang kamp mot døden. Men paa den 14de dag var de naadd opunder et snedækket, forrevet klippeland. Det var Syd Georgia. Og efter deres observasjoner skulde den bugt, de nu laa ved, være King Haakons bay i det vestre parti av øens sydvestkyst. 2 døgn gik med, før sjøen blev saapas rolig, at landstigning var mulig.

Frank Worsley var kaptein på ekspedisjonsskipet Endurance og var navigatør under seilasen med James Caird under seilasen til Sør-Georgia. (Huntford: Shackleton…)

Med tau og isøks

Hvad skulde de gjøre nu? Hele denne delen av øen var ubebodd. Paa nordvestkysten laa alle hvalstasjonerne. Dithen matte de se at arbeide sig frem.
De var utslitt efter sjøreisen, og det første, de trængte, var hvile. Vinden holdt sig stadig saan, at et forsøk paa at træ
nge frem sjøveien, rundt vestpynten, syntes ugjennemførlig. Da var der ingen anden utvei end at ta veien over fjeldkammerne og bræerne, og dette blev iværksat. Først 10 dage efter ankomsten til King Haakons bay var det mulig at starte.
Shackleton valgte til ledsagere ”Endurance”s kaptein og Crean, disse vandret saa og si uten avbrytelse i 36 timer, tværs over øen. Det var kun 4 norske mil. Men det var et terræng, hvor tau og isøks maatte til, og i en temperatur, hvor et forsøk paa at faa sig litt søvn kunde blit skjebnesvangert. De var saa at si uten mat og andre beskyttelsesmidler mot kulden end de vaate klær, de gik i.
Det er den første kjendte færd tværs over Syd Georgia, som her blev utført av disse iforveien utmattede mænd. Mens de klatret opover den fjeldryg, der skiller Fortuna bay og Strømnes bay, hørte de skriket av en dampfløite fra den anden side. En stund efter hadde de naadd toppen og fik først øie paa masterne paa seilskibet ”Fulwood” og paa hele stasjonen i Strømnes Harbour, hvor Sandefjord hvalfangerselskap har sine anlæg.
”Then we shaked hands”, sa Shackleton, og saa bar det ned mot stasjonen.

Som usoignerte landstrykere

Siden de i oktober ifjor forlot ”Endurance” hadde de ikke været av klærne. Haar og skjæg hadde faat vokse som det lystet, og saape hadde ikke været i berøring med deres kropp. Det kan defor ikke forundre, at disse mænds tilsynekomst nede paa stasjonen vakte en del sensasjon.
Her kom nogen om de værste landstrykere mindende fyrer ned fra fjeldet og spurte efter ”the manager”. De første, de støtte paa, gav etter hvad Shackleton fortalte kun fra sig et forbauselsens utrop og trak sig øjensynlig dypt rystet tilbake.
Endelig traf de paa en, som forstod engelsk, og som efter at ha forhørt sig om deres hensigter, fulgte dem hen til bestyrerboligen og underrettet
bestyreren om, at der stod tre forunderlige skapninger utenfor og spurte efter ”the manager”. De følte sig saa usoignerte, at de kvidde sig for at gaa ind.
Bestyrer Sørlie gik ut og hilste paa dem. Men først da Shackleton nævnte sit navn, gik det op for ham, hvem han stod overfor, og dog hadde de ofte været sammen før starten fra Syd Georgia for 1 1/2 aar siden.

Bad og hvite laken

Nu blev der stas. Der blev bading og barbering og haarklipping og rene klær og tusenvis av spørsmaal fra begge kanter. En hvalbaat, hvormed kaptein medfulgte, blev sendt avsted for at hente de 3 tilbakeblevne i King Haakons bay.
”Men da vi tilslut ved 10-tiden om aftenen blev vist ind paa soveværelset og saa 2 senger med rent sengetøi og hvite lakner, da maatte vi le», sa Shackleton.
Efterhvert som han fortalte, var det som om han litt efter litt glemte trættheten. Der kom liv i ansigtet, nu og da, naar han hadde fortalt noget pudsig, kom der en kort, skrattende latter. Baade han og Crean hadde forfrosset føtterne under vandringen tvers over øen. De var svulne og ømfindtlige, men naar undtages det ytterste parti av endel tær forøvrig all right.

Resten reddet

Før 3 døgn var gaat efter deres ankomst, var en hvalbaat med norsk fører og mandskap utrustet for at hente de etterlatte på Elefantøen. Shackleton og hans kamerater var kommet i betydelig vigør igjen. De hadde sovet godt og spist godt, og benene smertet ikke synderlig længre. De var spøkefulde og glade. De vilde være med for at hente sine kamerater tilbake til livet. Og da Shackleton viftet til avsked fra hvalbaatens kommandobro, var det ikke en træt, lutende mand, som stod der.”

Forsøkene på å redde de 22 som var igjen på Elefantøya med hvalbåten Southern Sky lykkedes ikke. I over tre måneder slo pakkisen som omga Elefantøya, ethvert framstøt tilbake. Shackleton ga seg ikke, fikk låne de underligste fartøyer og måtte gi seg gang på gang. Endelig den 30. august 1916, klarte den eldgamle chilenske taubåten Yelchio omsider å nå fram til de gjenværende på Elefantøya. (Huntford: Shackleton…)

 

Follow Bjarne Løveid:

lege på Husvik Harbour, Syd Georgia i flere sesonger.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.