«Er’nte du fra Jyppy?”

Norvald Fuglestrand:

Gipø: Et gammelt landbruksområde, men også et kommunalt senter for omsorg.

Stedsnavnet Gipø skrives og uttales ulikt og kan ha forskjellig betydning. Det som i år 1413 het Gipøy, heter i 1593 Gipøen og Gippøen, i 1668 Gibøen og i 1723 Gibøe. Senere heter det Gipø. I gamle dager sa folk verken Gipøy eller eller Gipø. De sa ”Jyppy», «Jippe» eller «Jippi.» l dag er Gipø for aviser og folk flest en institusjon, som også har endret navn. Først het det Nøtterøy pleiehjem, så Nøtterøy alders- og sykehjem, og i februar 1989 bestemte kommunestyret at navnet skulle være Gipø bo- og behandlingssenter: Referenten i Tønsbergs Blad skrev da at det gjensto et problem. Navnet var så langt at det ikke var plass til det i en overskrift. «Dermed gjør vi som vi alltid har gjort. Vi skriver Gipø, kort og godt, alle vet hva det er.» Skrev Asbjørn Øvrebø! Mon det ?

Uten problemer er det i hvert fall ikke når en institusjon identifiseres med et stedsnavn. En eldre pleiepasient som bodde et sted sør i bygda, fikk daglig besøk av en hjemmesykepleier som var gift med en bonde på Gipø. Så en dag kom spørsmålet: «Si meg søster, hvor bor du hen?» ”Jeg bor på Gipø.» «På Gipø, sa du Gipø… alt nå … ? Ja, ja, men … du ser da ikke så gammel ut…!”
Fra en 90 år gammel nøttlending, som hadde bodd på stedet i sin barndom, kom spørsmålet fra en helt annen vinkel: “Si meg, er’nte du fra Jyppy?» «Jo, jeg er da det.» Men der er jo flere gårær der. Bor du på sønre, nordre eller nedre Jyppy?”
Disse utsagn viser at stedsnavnet Gipø er noe langt mer enn et bo- og behandlingssenter. I areal måler stedet ikke mindre enn 1300 mål med åser, skog og jorder. Bortsett fra eksisterende bebyggelse skal det etter intensjonen ikke bygges nye boliger, så sant de ikke er knyttet til gårdsdrift. I 1960 var folketallet ca. 100 med smått og stort, men etter at pleiehjemmet ble bygget, har det øket til mer enn det dobbelte.

Da Gipø var ei øy

I Njotarøy 1993/1994 er det en artikkel og to kart fra tidlig middelalder der Gipø ligger som ei øy. Her illustreres ny viten om gårdsnavn og bosetting fra den gang vannstanden lå henholdsvis 10 og 5 meter høyere enn i dag. Sistnevnte, som er fra viking-tiden, for 1200-1300 år siden, er fra midtre Nøtterøy. Her ligger øya Gipøy meget sentralt. Hvordan forstavelsen Gip skal tolkes er historikerne ikke enige om. I Lorens Bergs bygdebok fra 1922 gis det to muligheter.
En teori går ut på at gip er et fiskeredskap, og det vises til at det er et sted i Lardal som heter Kongs-gipane hvor de drev med laksefiske. Bygdefolket bruker ennå ordet gip som en slags fiskeinnretning. En annen forklaring er at gip på bygdemål kan bety gap eller kjeft, og som stedsnavn sikter til åpent terreng, bredt mellomrum. Ordet øy kan også ha en annen betydning enn det vi er vant til, nemlig «en vid åpning, eller flad strækning langs Vand,» i vårt tilfelle langs bekken.
Hva som er rett er ikke godt å si, men med basis i gammelt kartverk, kan man vel helle til den oppfatning at Gipøy var den øya der bøndene, som bodde vest og sør for øya, hadde faste fiskeinnretninger. Rundt Gipøy har det sikkert vært god strøm med rikt fiske, så tolkningen kan ha noe for seg.

Forgylt spenne av bronse fra vikingtiden, funnet ved utgraving av liten gravhaug på Gipø ca. 1880. (Lorens Berg.)
Forgylt spenne av bronse fra vikingtiden, funnet ved utgraving av liten gravhaug på Gipø ca. 1880. (Lorens Berg.)

Gravfunn fra vikingtiden

Hvor var den første bosetting? I Lorens Bergs bok på side 25 -26 er det dokumentert at det var på nordre Gipø, like under Seileråsen. Her har det sikkert vært bosetting i vikingtiden. I 1870-årene ble det funnet og gravd ut en god del gjenstander i jern, bronse og kleberstein som påviselig bekrefter det. I 1880 ble gården (b.nr.1) overdratt fra skipsenke Nicoline Bjønness til Martin Olsen. Samme år ble de oppsiktsvekkende funnene innsendt til Oldsakssamlingen i Oslo. Martin Olsen (1852–1940) var far til åtte barn. Blant dem var Thorvald Marthinsen som overtok gården i 1935, og Otto som hadde gård på Hovland. Den gamle Martin satte sin ære i å fortelle om gravfunnene til sin familie, men også til barn i nabolaget.
Det er sparsomt med opplysninger i senmiddelalderen og fram til 1663. Det som er anført, er at gården var delt i to, nordre og søndre, allerede i 1413 og at brukene etter hvert ble oppdelt flere ganger. Med landhevningen forsvant sjøen rundt Gipø-øya. Dyrkbar jord kom til syne, og det dannet seg bekker som ble en naturlig avgrensing til Bugården, Bjønnes, Nøtterø, (Borgheim) Elgestad og Tanstad. Bekkene som omkranset Gipø, hadde utløp til Ekenessundet og til Øhrebukta. Men hva så med Ekenesgårdene? I vikingtiden lå nok det meste av jordene under vann, men noe har sannsynligvis tilhørt Gipøy.

Da Werenskiold solgte Nordre Gipø til leilendingene

Lars nevnes som bruker i 1593 og 1605. Bruket omtales som lensmannsgård fra 1610, sannsynligvis fordi brukeren måtte betale avgifter til lensmannen som en del av hans lønn. Omkring 1660 lå gården øde, og eieren måtte selv drive den. Anders Madsen var i sin tid borgermester og en av Tønsbergs mektigste menn. Han la under seg store landområder, og var også eier av Nordre Gipø. Men enda mer oppsiktvekkende er det at den meget velstående Niels Werenskiold, som var amtmann «på den are sia» av Oslofjorden og eier av Hafslund ved Sarpsborg, i 1728 kjøpte gårdene og solgte dem til leilendingene. Peder Sørensen kjøpte således Nordre Gipø, b.nr.1 for 190 riksdaler, men dessverre, han døde i 1744 ”i største fattigdom.»  
Når det gjaldt dyrket mark, ser det ut til at de enkelte bruk hadde sine grenser. Det var ikke tilfelle med skog, beiter og annen utmark som Ekenes- og Gipøgårdene hadde i fellesskap. Nabokrangel om bruksrett og eiendomsgrenser har det vært mye av. I bygdebøker kan vi lese at det var svært mange teigblandinger og at sameieskogen til Gipø og Ekenes ble delt så tidlig som i 1711. Derfor har det vært av interesse å finne gamle fortegnelser Over matrikulerte eiendommer og utskiftningskart og sammenligne disse med nyere eiendomskart. Det som er å beklage, er at det for en amatør er umulig å fremskaffe eiendomskarter for alle Nøtterøy-gårder i gammel tid. Desto viktigere er det å ta vare på det som fins for om mulig å forklare for nye slekter hvordan kulturlandskap, eiendomsgrenser og gårdsdrift har forandret seg.

Utskiftningskart for utmark gir unik informasjon

Et kart som i 1863 ble utarbeidet for noe som het Nøterø Thinglag, ble tegnet for å løse de sameieproblemer som hadde oppstått i forbindelse med skog og beiteforhold i Ekenes og Gipøs utmark (Njotarøy 1998). Hovedsaken var å trekke opp fremtidige eiendomsgrenser, men kartet viser også gamle ferdselsveger og gjengrodde stier som forlengst er glemt. Kartet er et studium verd. Hvem vet at det fra det nye byggefeltet i Ekenesskauen gikk en sti tvers over skog og innmark til Bjønnesolla, eller at det gikk en ferdselsvei fra Ekenesbrua langs skogsveier og fegater på Gipø til Nøtterøy kirke? En kjerreveg fra Ekenes på østsiden av Seileråsen til søndre Gipø er også «borte vekk». Det gjelder også en vei fra Tanstadveien tvers over Ekenes- og Gipøskogene og fram til Bjønnes.
Ved kartet følger også en eiendomsbeskrivelse med navn og bokstaver som viser hvem som eide de enkelte skogteiger. Svakheten med kartet er at det omfattet bare utmark og ikke innmark. Det som kjennetegnet bruksstrukturen, var at de fleste bruk var lange og smale. De tre bruk som lå for seg selv rundt en høyde på den vestre del av nordre Gipø (og ble kalt nedre Gipø), hadde en meget spesiell arrondering. I lengde var gårdene, inkludert en 250 m lang felles fegate, som fremdeles er der, men er gjengrodd av kratt, 1500 m lange og 20-40 m brede (østre del). Det er nok mange som har spurt seg hvorfor de har så forkjært arrondering.
Et utsagn går på at det var om å gjøre at alle brukere på Gipø skulle få adgang til å fiske ørret og ål i den vannrike Haubekken, som senere er kalt både Bruabekken, Bjønnesbekken og Semsbekken. Ole Kr. Bekkevar (1916–1999) mente bestemt at dette var riktig og får støtte av sin søster Kari Fjellhegn, som mener å huske at hennes far hadde uttalt etter å ha kjøpt et tilleggsbruk på Søndre Gipø: ”Nå får jeg enda en fiskerett.» Det viktigste var nok likevel at alle bøndene skulle få adgang til skog og beitemark.

Fegata der steinene falt under jordskjelvet 5. juli 1905. Nå er både fegata, steingjerdet, kuene og bonden, Elias Fuglestrand, borte. (Foto utlånt av forfatteren.)
Fegata der steinene falt under jordskjelvet 5. juli 1905. Nå er både fegata, steingjerdet, kuene og bonden, Elias Fuglestrand, borte. (Foto utlånt av forfatteren.)

Seksten matrikulerte bruk i 1888

I en fortegnelse over «Matrikulerede Eiendomme og deres Skyld den 30te juni 1888 i Nøtterø Herred var det på Gaards-No. 23 Gipø nordre (Udtales Jyppe.) syv brug, og på Gaards-No. 24, Gipø søndre, ni brug.» Det betyr at det var i alt seksten bruk på Gipø, men det var vel bare ti av dem som kunne betegnes som gårdsbruk. Det viste seg at i noen tilfelle ble jorda solgt og gårdstun utskilt, men også tomter ble utskilt for boligbebyggelse.
I Njotarøy 1998 er det en artikkel som beskriver landbrukets utvikling da nærsagt alle gårdsbruk på Nøtterøy skiftet eiere. Før 1880 var det skipsredere og sjøfolk som seilte ute, mens kone og barn strevde med å dyrke jord og stelle dyr. Ofte var det enker med mange barn som satt på gårdene. I løpet av 40 år var det total utskiftning av de gamle «skippergårdene», og særlig under første verdenskrig var det mange bruk som skiftet eiere. Tidligere er det påpekt at det var mange unge vestlandsfamilier som kjøpte seg «gard» på Nøtterøy, men det kom også andre.

Bjarne Stabell — en landbrukets pioner

I året 1917 kom det en familie fra Trøndelag som skulle vise å sette spor etter seg da de flyttet til Søndre Gipø b.nr.6. Det var ekteparet Kristine og Bjarne Stabell, som tilhørte den tradisjonsrike Stabell-Castberg-slekten. Bjarne, som var utdannet agronom i Danmark, var fra Munkvold i Strinda og ble ansatt hos godseier Hagen på Storfosen i Ørland, en gård på 2400 innmark og en besetning med 200 melkekuer og 2 hester. Hagen hadde flere barn, og Bjarne falt for en av døtrene. Elise Kristine Hagen og Bjarne Stabell giftet seg i 1905 og overtok Munkholm som Stabell hadde til 1916. Etterhvert fikk de seks barn.
I det moderne landbruks historie har det på det offentlige plan vært mange aktører. Men også den nye generasjon av unge bønder har tatt lærdom og satt nyere forskning ut i praksis. Bjarne Stabell var blant dem som var skoleeksempler for andre bønder, ikke bare på Gipø, men i hele distriktet. Hans planteproduksjon og premierte besetning vakte oppsikt. Blant de mange oppgaver han tok del i, må det fremheves at han gikk i spissen for tiltak som kom hele bondenæringen til gode. Det var han som tok initiativet til å opprette Tønsberg Andelsmeieri, hvor han var styreformann eller medlem av forstanderskapet i en årrekke. For Felleskjøpet stiftet han Gipø innkjøpslag og ledet dette i 40 år. Både Kristine og Bjarne var aktive i bondekvinnelag og landbrukslag (bondelag) og ble hedret for det.
Som kjent var det mange gårdsbruk på Gipø, og flere av dem har nå opphørt som selvstendige bruk. De to siste i denne sammenheng er av flere grunner av landbrukshistorisk interesse. Generelt bør man være forsiktig med å røre med det som kan oppleves negativt, men siden det her er tale om en utdødd slekt, skulle det ikke være så betenkelig. Selv om jeg fortsatt er oppgående, fikk jeg en dag denne oppfordring: ”Dette må du skrive om før du dør!”

Tenger til å trekke ut råtne tenner. (Foto: S. Hermansen.)
Tenger til å trekke ut råtne tenner. (Foto: S. Hermansen.)

Skredderen og hans etterkommere

Det begynte i 1885 og handler om en skredder, hans fire barn og to barnebarn, som alle er gått bort uten å ha nære slektninger. Lars Nilsen Gryte het han, og flyttet fra Stokke til nedre Gipø i 1885. Bruket het Nordre Gipø b.nr.4. Lars var født i 1841 og døde i 1920. Han ble regnet som en driftig og allsidig kar, men bruket han kjøpte var for småbruk å regne. Det sies at han var viden kjent, og folk kom til han når de skulle trekke ut sine råtne tenner (Redskaper til dette bruk er bevart og i historielagets eie). Et godt hode må han ha hatt, og han var kjent med lover og regler. Derfor kom også folk langveisfra for å få hjelp til å skrive avtaler og kontrakter. Først og fremst var han skredder, men selvfølgelig også bonde som blant annet måtte sørge for at dyra fikk vann. Skredderdammen som han gravde ut øst for Gipøveien, var en attraktiv samlingsplass både for tørste kyr og barn som lekte der om sommeren og gikk på skøyter om vinteren. Kilde for brannvesenet var den også, men da det fra statlig hold i 1957 ble bestemt at alle åpne brønner og dammer skulle gjerdes inn eller legges igjen, ble Skredderdammen fylt med store stein. Gipø ble et kulturminne fattigere.
Hva så med skredderens barn, var de like kreative? Nei, nei. Intet skulle forandres. Alt skulle være som før. Mens landbrukslag og den nye bondestand lærte av andres forsøk og erfaring og høstet større avling og avdrått, sto utviklingen hos skredderens barn fullstendig stille. Ikke ble jorda drenert, kalket og tilført nødvendige næringsstoffer. Enga ble aldri tilsådd med timotei og kløver, og det ble høstet bare vollgras. Det stilrene huset på ”hauen” fikk aldri utvendig maling. På kjøkkenet sto ei grue fra fordums tid. Det ble aldri lagt inn vann.

Barnevogna som ”Hanna på Hauen” trillet full av egg til kjøpmann Christoffersen på Kolberg. (Foto: S. Hermansen.)
Barnevogna som ”Hanna på Hauen” trillet full av egg til kjøpmann Christoffersen på Kolberg. (Foto: S. Hermansen.)

Barnevogn med egg

Skredderens fire barn var født i tidsrommet 1876-89. Selv om de levde temmelig isolert fra omverdenen, uten aviser og radio, fulgte de dog med i tiden. De holdt et blad som het Urd og de hadde sin arbeidsfordeling. Den eldste, Hanna Mathilde, var utadvendt og var kjent som ”Hanna på Hauen”. Hun sto for salg av egg og nødvendige innkjøp av husgeråd. Hun var et kjent trekk på Kirkeveien da hun trillet en barnevogn full av egg, som hun leverte til kjøpmann Christoffersen på Kolberg. En kort tid var hun gift med Nils Pettersen.
Jente nr. to, Nicoline Marie, var ugift og levde en tilbaketrukket tilværelse. Hun stelte kuene og drev dem gjennom en felles fegate opp til Skredderdammen ved Gipøveien. Hun kom stadig i konflikt med og skjelte på rampete unger og ble kalt for ”Sinnatagga».
Nr. tre, Klara, ble i 1917 gift med Markus Henriksen som eide b.nr. 9 på Søndre Gipø. Dette medførte at det ble et nært forhold mellom de to familier og deres gårdsbruk.
Som barn nr. fire kom odelsgutten Nils, som måtte finne seg i å leve i uskiftet bo. «Pipenils» ble han kalt fordi han alltid ble sett på veien med ei pipe i munn, og når det regnet, snudde han pipa opp ned. Om sommeren var han iført lang vinterfrakk, angivelig for å holde varmen ute, ble det sagt. Han var en flink arbeidskar, og det ble sagt at når han jobbet for andre, gikk det unna. Ingen kunne følge ham når det gjaldt grøftegraving, ble det også sagt. Han var også rodeforstander og skulle påse at unge menn ble innrullert i det militære. Hver lørdag tok Nils Nilsen seg fri. Da ble han sett på sin vandring til Tønsberg torv, enten alene eller sammen sin nevø.

Tredje og siste generasjon

Den berømte skredderen fikk så vidt oppleve å bli morfar før han døde i 1920. Markus, den yngre, ble født i 1917 og hans søster, Lilly Ingerta i 1919, som barn av Klara og Markus Henriksen. Men tantene som bodde i huset på Hauen mente, etter sigende, at de hadde krav på Markus. Da skredderens barn døde omkring 1960, ble Markus og Lilly eiere av begge bruk. Men det var Markus som tok seg av gårdsdriften. Hvordan gikk så det?

”Pipenils” hadde grunn til å bekymre seg

Det lar seg ikke nekte at både onkel Nils og andre var noe bekymret for Markus. Etter at Nils hadde fått tuberkulose og kom til Rove i Holmestrand, fikk undertegnede avlagt ham et besøk før han døde. Jeg unnlot med vilje å snakke om Markus og hans gjøremål, men før jeg gikk, kunne ikke Nils la være å spørre om det som mest lå han på hjertet. «Hvordan går det med Markus?» «Jo, han går jo der og rusler”, svarte jeg litt forsiktig. ”Ja, han gjør vel det, men han får vel ikke gjort noe!», kom det fort og bestemt.
Det gikk heller ikke så bra verken med gårdsdrift, husdyr eller kosthold. Men Markus var merkelig nok like blid. Da andre bønder var ferdig med våronna, tok Markus frem plogen, og om ikke høyet kom tørt i hus, så kunne det alltids brukes som dekkhalm, sa Markus. Og hvis han ikke fikk sådd sitt korn før St. Hans, så kunne han vente til høsten og så høstsæd. En gang fikk han en brukbar avling på bygg. Det var bare det at kornet, som ikke ble modent før sent på høsten, ble utsatt for mye regn. Da det så ble godvær, gikk det ikke bedre enn at den innleide skurtreskeren kjørte seg fast i søla. Da sa Markus at nå skulle han grøfte. Bare han fikk tid! Det bør vel også føyes til at han alltid hadde tid til å slå av en prat, og aldri var opptatt av å klage verken på seg selv eller andre.

Huset på Hauen brytes ned. (Foto utlånt av forfatteren.)
Huset på Hauen brytes ned. (Foto utlånt av forfatteren.)

Jordlovens krav ble tatt til følge

Midt på 1980-tallet lå begge gårdene brakk. Gode råd hjalp ikke. Markus ville heller ikke bortforpakte. Naboer klaget og mente at nå måtte jordlovens § 55 (Vanhevdparagrafen) komme til anvendelse. Etter noe nøling grep så fylkeslandbruksstyret inn og gårdene ble tvangsbortforpaktet til Ola Berge, som fikk kontrakt mot at han drenerte jorden og fikk den i hevd. Så vidt en kjenner til er dette inngrep det eneste tilfelle i Nøtterøys historie.

Ole H. Bekkevar

Ole Hansen Bekkevar med kone og etterkommere har også spilt en rolle i Gipøs nyere historie. I 1918 kjøpte Bekkevar gården Søndre Gipø b.nr.1. Navnet Ole har gått igjen i fire generasjoner. I følge hans datter Kari Fjellhegn, den eneste av søskenflokken som fremdeles lever, var ikke hennes far en typisk bonde; han var først og fremst byggmester. Blant annet var han kjent for å bygge og noen år eie den store ”Bekkevargården” på Teie torv, hvor blant andre Nøtterø Jern og Bygg og Sparebanken Nor i dag har sine lokaler. Bekkevar bygde også den andre store bygningen langs Smidsrødveien ved Teie torv. Som ung var Ole H. en ivrig sykkelrytter og ble etter hvert en betydelig travkjører.
Av hans mange travhester var det hesten Lilllian som var familiens stolthet. Den lille arbeidshesten, som Ole H. byttet til seg i Andebu, klarte han å trene opp til å bli Norges beste travhest i 1932. Tre førstepremier og Jac. Meyers pokal vitner om det. Ole H. var også interessert i biler og kjøpte sin første midt på 20-tallet. Den siste, en Plymouth som var spesialbygget for turbruk, ble under krigen satt på bukker i garasjen, og ble båret ut på tunet av sterke karer da lynet slo ned og låvebygningen brant ned i 1943. Men så ble bilen sett av tyske offiserer og beslaglagt.
Ole H. var ikke så aktiv i gårdsdriften. Det var fru Anna og etter hvert barna som stelte med den. Da faren døde i 1940, ble det den 24 år gamle sønnen Ole Kristian som overtok. Ole Kr. delte ikke sin fars interesse for travhester og biler, men ble bonde på heltid. Han var fysisk uvanlig sterk og var høyt verdsatt som stabsoffiser for Mil.org. under krigen. I forhold til kollegaer og andre var han alltid villig til å gi en hjelpende hånd når noen trengte det. Han verken eide eller likte å kjøre bil, men å sykle eller helst gå, det trivdes han med. Stadig var han på farten i i utmark og på veiene i kjent Bekkevarstil!

Nordre Gipø, gnr. 6 i 1911. Personene er fra venstre: Leif Anker Hansen, Signe Kristiansen, Jenny Olsen, født Holm, sønnen Håkon, Kathinka Pedersen, født Olsen, Ruth Tangen Johansen f. Pedersen (på fanget), Judit Thinglum, f. Pedersen, Fredrik Gårdby, f. Pedersen, Agnes Olsen, f. Nilsen med senere kjøpmann Finn Eide på fanget. De tre bak: Ester Thorvaldsen, Gudrun og John. Videre: Petrine Henrikke Olsen (gift med Johan Olsen), Maggi, Harriet Olsen (foran), Agnes Hansen, Signe Olsen Eide, Ole O. Olsen (Trippelole), Kristine Marie Olsen (Maja), Johan Fr. Olsen og hesten Kvikk. (Foto utlånt av forfatteren.)
Nordre Gipø, gnr. 6 i 1911. Personene er fra venstre: Leif Anker Hansen, Signe Kristiansen, Jenny Olsen, født Holm, sønnen Håkon, Kathinka Pedersen, født Olsen, Ruth Tangen Johansen f. Pedersen (på fanget), Judit Thinglum, f. Pedersen, Fredrik Gårdby, f. Pedersen, Agnes Olsen, f. Nilsen med senere kjøpmann Finn Eide på fanget. De tre bak: Ester Thorvaldsen, Gudrun og John. Videre: Petrine Henrikke Olsen (gift med Johan Olsen), Maggi, Harriet Olsen (foran), Agnes Hansen, Signe Olsen Eide, Ole O. Olsen (Trippelole), Kristine Marie Olsen (Maja), Johan Fr. Olsen og hesten Kvikk. (Foto utlånt av forfatteren.)

Tjente 10 øre på veigrinder

Før 1926 hadde alle de tre bruk på nedre Gipø sine beiter øst før Gipøveien. De drev da sine dyr i en felles fegate. Fra denne delte eiendommene seg i tre parseller og gikk over Gipøveien og helt ned til Bruabekken. Derfor var det nødvendig med veigrinder som måtte åpnes og lukkes når kjøretøyer skulle passere. Av biler som kjørte der, var det stort sett bare brødbilen og fiskebilen, samt lege- og dyrlegebilen. Det medførte at sjåførene måtte stoppe og gå ut og inn i bilene flere ganger. Dette irriterte billistene, men guttungene tjente penger. Noen var generøse og gav ti øre for tjenesten. Berganbaker’n spanderte Wienerbrød. Det var den gang! Lauritz Andreassen som eide b.nr.3, og for øvrig var en meget flink bonde, hadde noen kuer og en hest som beitet ved Gipøveien. Den hadde ”en klamp om foten”, så den ikke skulle løpe for fort og lure seg gjennom grindene.

Gardsgutt til 20 kroner måneden

I de ”harde tredveåra” var det ikke lett verken for bønder som slet med gjeld eller lønnstagere å greie seg. Olav Klinge, som i 1933 kjøpte deler av b.nr.5, som var slått sammen med Østre Elgestad, b.nr.1, har fortalt at han en dag fikk besøk av to karer som tilbydde seg å jobbe gratis bare de fikk kost og losji. Den vanlige lønn lå vel helst på fra 30-40 kroner måneden. Ikke alle yrkesgrupper ble like verdsatt. Det nedlatende uttrykk ”en gårdsgutt til 20 kroner må’nen,» sier noe om det. Faktum er at de fleste var både arbeidsomme og hederlige og fant seg andre yrker senere. De fleste drenger og tjenestejenter bodde på gårdenes loftsværelser, men Stabell hadde egen drengestue hvor guttene i nabolaget hadde sitt samlingssted hvor det kunne være grammofonmusikk og livlige diskusjoner.

Da Bruabekken var badeplass

Tidene skifter. Hvem skulle i dag tro at et lite område ved utløpet av Bruabekken fram til 1950 var en yndet badeplass for store deler av Gipø og tilstøtende områder? Hvor lenge det har vært slik, er ukjent, men Otto Marthinsen fra Hovland, som hadde sin ungdomstid på Nordre Gipø, hadde et spesielt minne fra det. Det var den 5. juli 1905. I middagshvila sprang de ned til Bruabekken for å bade. Men det han husket best, var at da de gikk hjemover, kom det et lettere jordskjelv, og så merket de at langs hele den lange fegata hadde alle de øverste steinene i gjerdet falt ned.
En annen episode er fortalt av legen Hans Larsen på Sem, som døde i mai 2002: «Vi var noen gutter fra Sem som hadde vært i Bruabekken for å bade. På hjemveien, da vi gikk oppover en av fegatane, ropte Elias Fuglestrand på oss: «Hei gutter! Det tykner til. Kan dere hjelpe oss med å få høyet i hus før regnet kommer?» Vi hoppet over gjerdet og satte igang. Det gikk med liv og lyst, og det sto ikke på før det tørre høyet var berget i hus.» Da uværet kom og regnet silte ned, hadde nok både guttene, og ikke minst bonden, en god følelse.
Bruabakken, hvor kuer og hester gikk på beite, hadde en egen glans først på 1900-tallet, da Bruabekken med litt fiskemuligheter og badeplass var rene magneten. Her lærte foreldre sine barn å svømme. Et belte festet til barnets kropp og en lang stang, var et vanlig hjelpemiddel. Om vannet var forurenset, var det ingen som tenkte på den gang. En barneflokk, som ofte badet der i mellomkrigsårene, tilhørte familien Hansen fra Bugården. Alle de andre barna i omegnen kunne Hansens åtte barn på rams: Hans, Helma, Sem, Selma, Oliver, Olga, Jens, Anna.

Søstrene Jenny Stabell Lande og Sofie Lundesgaard. (Foto: Norvald Fuglestrand.)
Søstrene Jenny Stabell Lande og Sofie Lundesgaard. (Foto: Norvald Fuglestrand.)

Vannkilde og steinbrudd

Bjønnesolla, som tidligere er omtalt i Njotarøy av Ragnhild Paulsen og Anne Kopperud, var også et samlingspunkt fra gammelt av. Det hendte temmelig ofte at brønner gikk tomme om sommeren og at vannledninger frøs om vinteren, og da var Bjønnesolla god å ha. 86-årige Sofie Lundesgård, f. Stabell husker godt at olla hadde sin kilde under det vi kaller Bjønnesåsen, og at vannet alltid holdt fire grader pluss, og ble ledet i et rør med til den gamle olla, som lå der før Nøtterøy kommune støpte en stor og firkantet kum slik at den gode vannkilden ble lettere tilgjengelig. I gamle dager gikk veien (Hjemseng veien) nedenfor olla, kan Sofie fortelle, og i hennes fars tid ble det tatt prøver som viste at Presterødolla, Kjelleolla og Bjønnesolla hadde like høy og god kvalitet.
På 1920- og først på 30-tallet hadde kommunen steinbrudd i Bjønneåsen. Sigurd Olsen (73) har fortalt at hans far, Einar Henry Olsen, flyttet fra Tønsberg og kjøpte eiendom på Gipø i 1925. Grunnen var at han hadde fått jobb som formann i det omtalte steinbrudd. Det gikk greit noen år, men så ville kommunen redusere lønnen, og da ble det streik og oppsigelse.
Det er flere ting en kan undres over i dette området. Hvorfor kalles olla for Bjønnesolla og åsen for Bjønnesåsen når begge ligger på Gipø? En annen ting er å finne ut hvor den angivelige flomsag kan ha ligget, som alle bygdebøker forteller om uten å angi hvor på Gipø den lå. Kanskje et utskiftningskart over Bjønnes fra 1905 kan gi et holdepunkt. ved nærmere ettersyn kan det se ut til at det er tegnet inn noe som kan være en demning like sør for Bjønnesolla. Men hva skjedde i så fall med flomsaga når regnet høljet ned og det var store oversvømmelser? For det skjedde!

Da vannet steg

At broene på fylkesveiene var oversvømmet av store vannmasser og skapte problemer, er vel kjent. Men en gang var det helt spesielt. Sofie Lundesgård og hennes tre år eldre søster som ble født i 1913, husker at det senhøstes midt på 1920-tallet var storflom på Nøtterøy. Da steg vannet så høyt at Gipø igjen ble ei øy akkurat som på det før nevnte kart fra fordums tid. En plutselig kuldeperiode satte inn før den høye vannstanden hadde trukket seg tilbake. Vannet frøs og isen ble liggende. De to søstrene kunne iallfall minnes at de gikk på bukkehornskøyter og kunne gå fra Meum og helt til Øhrebukta på en islagt Nøtterøy-sjø!
Grunnen til at det ofte var oversvømmelser, var at høydeforskjellen fra Haubekkens utløp, Bruabekken, og halvveis rundt Gipø til veidelet nedenfor Borgheim bare var tre meter. Når da Haubekken i hele sin lengde grodde igjen, er det lett å forstå at vannet steg. For bøndene var det om høsten vanskelig å berge kornrauker som ofte sto i vann. Derfor ble det dannet et bekkelag som sørget for at bekken med jevne mellomrom ble senket og vedlikeholdt slik at dreneringsvann kunne få avløp og jordene bli tørrlagt.

Glade Gipø-barn i snøhauen. Foran fra venstre: Turid og Steinar Fuglestrand og Lene Hansen. Bak: Heidi Hansen, Ivan og Agnar Johansen og Hilde Hansen. (Foto utlånt av forfatteren.)
Glade Gipø-barn i snøhauen. Foran fra venstre: Turid og Steinar Fuglestrand og Lene Hansen. Bak: Heidi Hansen, Ivan og Agnar Johansen og Hilde Hansen. (Foto utlånt av forfatteren.)

Enorme snømengder

På vinterstid, da store snømengder og snøstormer herjet som verst over Gipøjordene, var det heller ikke så enkelt for skolebarn og andre å komme frem. Før de moderne snøryddings- redskaper ble tatt i bruk, var det bøndene med sine arbeidshester som sto for snøryddingen. Å måtte dra kommunens store snøploger gjennom snøfonnene kunne til tider være et umenneskelig slit for hestene. Og når brøytekantene ble meterhøye, og nye snøstormer fylte veiene igjen, kom hesteplogene ingen vei. Da måtte hestekarene lage seg sledeveier ut på jordene, og folk som ikke fikk hesteskyss, måtte gå på ski eller vasse til knes.
Da vinteren var på hell, måtte veien åpnes, og da kunne man ikke sende bud på en kraftig hjullaster eller en stor snøfreser. Veiene måtte måkes for hånd. Det gjaldt også Tanstadveien. Av de mange som var med i snømåkergjengen var en tenåring som nå nærmer seg 80 og heter Kaare Fuglestrand. ”Vi tjente jo noen kroner og var glad for det.”, kan han huske.

Åser med flere navn

Dette med navn på åser er ikke så lett å finne ut av. Fra gammelt av var det ikke mindre enn fem åser som ble kalt for Seiler’n. På nyere kart er det bare en ås som heter Seileråsen, den som er 33 m høy og ligger mellom Ekenes og Gipø. (At en vei i Teieskogen har fått navnet Seileråsen må nå være kommunal bommert!) På et eldre kart er den også benevnt Gipøås. På et annet kart ligger Gipøås på en høyde sørøst på Gipø, hvor det under krigen var en skibakke som ble kalt Bekkevarbakken. På et tredje kart, og i Unnebergs bygdebok, har også den åsen hvor pleiehjemmet ble bygget fått navnet Gipøås. Dette er feil, sier eldre Gipøfolk. I gammel tid het den ca. 30 da. store eiendommen Søndre Åsen, men senere ble den i alle år kalt Haugen. Der var det den rene naturpark hvor alle unger plukket blåveis.

Friluftsmøte i Haugen

Vi har tidligere nevnt Kristine og Bjarne Stabell. To av deres døtre, Jenny Stabell Lande, f. 1913 og Sofie Lundesgård, f. 1916 er fortsatt oppegående og har gode minner fra den gang de bodde på Gipø og plukket blåveis i haugen. De kan også fortelle om da Nøtterøy kristelig ungdomsforening hadde friluftsmøte i åsen en søndag midt på 1920-tallet. Prost Backer kunngjorde dette fra prekestolen, og de var veldig spente, kan Jenny og hennes søster fortelle. Lærer Berntsen, som var formann i foreningen den gang, og som i sitt 99. år var pleiepasient på Gipø, har også fortalt om dette. ”Vi var så heldige å få Johannes Smidt, en tidligere speiderleder og en ildsjel for Strand-møtene og leirstedet Knattholmen, som taler.” Smidt ble senere biskop i Agder. Ved en annen anledning var det også bondestevne oppe i Haugen.

Første revefarm

I mellomkrigstiden ble mange Nøtterøy-bønder, i likhet med en rekke andre bønder utover landet, hektet på pelsdyrnæringen. Det var som det luktet gull og en lys framtid. Et andelsselskap ble i 1929 stiftet med kapital av 45 andeler á 1000 kroner og tok navnet Nøtterø Pelsdyrlag. Revegård og røkterbolig ble satt opp akkurat der hvor inngangen til pleiehjemmet ligger i dag. I styret satt foruten grunneieren, Bjarne Stabell, også baker Marthinsen (tidligere Gipøgutt) og politi Kjos Hansen. Det ble innkjøpt seks par sølvrev og tre par blårev, som alle hadde fått de beste premier både i Oslo og i Ålesund. Men gleden varte ikke så lenge. Det gikk her som på andre steder. Etter 10 år var de fleste revefarmer lagt ned. De som var først ute med å selge avlsdyr, og helst platina, gjorde det meget bra. Bernhard Helgesen, som hadde vært røkter for andelslaget, anla en mindre revegård på eiendommen Granstua ned mot Gipøskogen, men også han sluttet etter en tid.

Rådyrskulpturen i bronse som ble gitt pleiehjemmet av Gipø-damen Beatrice Gundersen i forbindelse med innvielsen i 1963. Skulpturen er laget av Carl E. Paulsen i 1962. (Foto: Norvald Fuglestrand.)
Rådyrskulpturen i bronse som ble gitt pleiehjemmet av Gipø-damen Beatrice Gundersen i forbindelse med innvielsen i 1963. Skulpturen er laget av Carl E. Paulsen i 1962. (Foto: Norvald Fuglestrand.)

Strid om plassering av nytt pleiehjem

På slutten av 1950- årene, var det planer om å bygge nytt pleiehjem på Oserød, og de utløste en heftig diskusjon i aviser og i kommunestyret. Oserød lå avsides og ble assosiert med et blandet klientell. Noen ville derfor at det skulle bygges mer sentralt og i nærheten av kirken. Men da forslaget kom om å legge det til Gipø, ble det skikkelig røre. Den som på vinterstid har prøvd å ta seg frem i de verste snøstormene over Gipø- og Semsjordene måtte da skjønne at her gikk det ikke an å bygge et pleiehjem!, mente blant andre redaksjonssekretær Johs. Holst, som da bodde på Buer. Men da den vakre bygningen likevel ble bygget på Gipø og innviet i 1963, var det som om de verste stormene hadde lagt seg. Vi nevner også at en kjent Gipødame, Beatrice Gundersen, forærte pleiehjemmet en fin rådyrskulptur i bronse, som står ved hovedinngangen.

Omstilling

Omstillingen fra skipperbruk til heltidsbruk ved århundreskiftet var som ellers på Nøtterøy av stor betydning for landbruket. Gårdene var relativt små og alle brukene, bortsett fra ett, dyrket opp ny jord for å øke sine produktive arealer. Med stubbebryter, vågemat, spett og spade var det et slit å fjerne stubb og stein. Hest og steinslede og støytkjerre var transportmiddel. Steingarder ble satt opp, og undertegnede kan så vidt huske at han diltet etter sin fars kjerre da stein ble dumpet på Smidsrødveien da denne ble utbygget først på 30-tallet. Men å produsere var en ting. Melk og kjøtt, grønsaker og egg skulle også selges. Av samvirketiltak var det først og fremst felleskjøp og meieri som løste innkjøps- og salgsproblemer. Etter krigen kom også Vestfold Slakteri til stor lettelse for alle som drev med kjøtttproduksjon.
Alle Gipøbøndene hadde i 1930-årene avtaler om å frakte melkedunker på faste ukedager med hest og vogn til Teie eller Tønsberg, men da krigen kom, ble det godsruta fra Øybuss som overtok transporten. Noen kjøpte melk i literspann på gårdene, men Olav Klinge gjorde avtaler med blant annet alle husstander i Svend Foyns arbeiderboliger om å levere melk ved dørene. Klinges eldste datter, Margareth, husker best at det ble en mengde tomme melkespann som måtte vaskes opp før de ble fylt opp igjen den neste dag.

Da kuene ble borte

Om det var store forandringer i driftsformer i første del av det forrige århundre, så ble det ikke mindre da bøndene på Gipø på 1950- og 60-tallet gikk over fra den tradisjonelle og allsidige gårdsdrift til mer spesialisert drift. Alle kjøpte traktorer. Kristoffer Berge og Olav Klinge var de første som kjøpte skurtreskere. Å greie seg økonomisk med ensidig korndrift gikk ikke så lett. Noen satset på slaktegris, men sluttet etter hvert. På Nordre Gipø, br. 6 ble det i 1971 bygd ny driftsbygning beregnet på kombinert svineproduksjon med ”fødestue”, slaktegris- og purkeavdeling. I årene som fulgte startet flere med kontraktdyrking av agurker, blomkål og andre produksjoner. Sammen med en kamerat startet Ole Bekkevar (tredje generasjon Ole) en betydelig planteskole.

Kornband i rauk på jordet nedenfor Stabells (Berges) eiendom. (Foto utlånt av forfatteren. )
Kornband i rauk på jordet nedenfor Stabells (Berges) eiendom. (Foto utlånt av forfatteren. )

Om folk, bygdemål og andre dialekter

Som kjent kom innflytterne mange steds fra, og de beholdt sine dialekter. Mine foreldre, som kom fra Jølster, sa ikke jeg, men eg. Olav Klinge fra Stange sa je, og så hadde vi noen svensker fra Båhuslen som heller ikke brukte det gamle ”nøterømålet”. Som eksempel tar vi med en liten snutt. Det var den tilårskomne postombringer Johannes Johannesen, som av en eller annen grunn ble kalt ”Johannes i hatten”. Han kjørte posten med en sykkel, som hadde ett hjul bak og to hjul foran og en kasse for posten. Johannes pratet langsomt og med alle og enhver på sin lange rute øst for Borgheim. Da han en dag kom til Kjøle for å putte brev i postkassene, skal han etter sigende ha sagt: ”Det var ingen briver til Kjølli i dag. Jo, forresten, det var ett og det la jeg i verpekassa!” (Postkassa til familien A. Varpe.)
Som guttunge kan jeg så vidt huske Borger Berntsen. Han ”dro bæljen” bak kirkeorgelet i Nøtterøy kirke før dette fikk elektrisk kraft. Som nabo var han ikke blid da vi som barn lekte ”Jyppe på pinne” og pinnen traff lysledningen hans og lyset gikk. Da fryktet vi ”borgerkrig”. En annen som vi hadde stor respekt for, var ingeniør Andrew Gundersen som bodde i huset ”Retiro” vest for Bjønnesåsen. Han hadde vært verksmester både på Aker og Fredrikstad mek. verksted og hadde sin egen omgangskrets. Hans datter, Beatrice Gundersen, var en dame som gjorde seg gjeldende i herredsstyret og ikke minst med sin mangeårige formannstid i i Røde Kors, noe som førte til at hun fikk Kongens fortjenstemedalje.

Svend Foyn ga skipperen ros

Hvis det er slik at en må ha bodd på Nøtterøy i fire generasjoner for å være en ekte nøttlending, var det i min barndom ikke mange på Gipø som oppfylte det kravet. Men noen var det. Karin Synnøve Hansen (f. 1931), nå oldemor og fremdeles boende i Gipøveien, og oldebarn til Petrine Henrikke og Johan Fredrik Olsen som eide Nordre Gipø br.nr 6 fra 1876-1917, er kanskje den som har røtter lengst tilbake. I sin slektsopptegnelse fra 1993 har Ruth Tangen-Johansen gitt ”Gipøfamilien” stor oppmerksomhet. Denne boka er en verdifull slektshistorie til eksempel for andre. Skipper og gårdbruker Johan Olsen, som blant annet førte den berømte seilskuta ”Morgenen”, fikk følgende attest av Svend Foyn: ”At Capt. J.F.Olsen Gipø, Nøterø har vært i min tjeneste som skipsfører i 21 år og stedse utført sitt arbeid til min tilfredshet med ros herved. Firmaet Svend Foyn.»

Med Salvesen på hvalfangst

Ikke alle yrkesutøvere var bønder. De kunne være håndverkere og annet. Noen var sjøfolk og seilte i handelsflåten både i. krig og fred. Andre var hvalfangere. Tro det eller ei, men av Gipøs 23 husstander, hadde ikke mindre enn 9 personer, for kortere eller lengre tid, vært ansatt i det britiske rederiet Chr. Salvesen, og vært innom rederiets landstasjon, Leith Harbour på Syd Georgia. Der hadde Albert Lødrup vært sekretær for Leganger Hansen, og Einar H. Olsen hadde vært på et av Salvesens flytende kokerier. Hvalfangsteventyret ble også undertegnede til del. Min nærmeste nabo, Søren Hansen i Norsk Sjømannsforbund, skaffet meg hyre. På kort varsel og en måneds sjøreise med gamle ”Saluta” var det med en viss spenning vi som førstereisgutter møtte den meget omtalte hvalfangerøya i Antarktis. ”Nå er vi hjemme igjen!” var det noen som sa, mens andre bare var der for å tjene og helst spare til hus eller annet. Med 12 sesonger og to overvintringer møtte jeg utrolig mange Gipøkarer der nede: Georg Fjellhegn (Hansen), Thoralf Høijord, (som hadde vært kommandosoldat og var med i invasjonen i Frankrike i 1944) Ole Kr. Bekkevar, Harald Olsen og brødrene Egon og Sven Hansen (ex Husøy.)
Mange navn og ting kunne sikker vært tatt med i en beskrivelse som denne. Det være seg utvikling av vei, vann, strømtilførsel, telefon, skolegang og lesestoff. Heldigvis gir våre bygdebøker svar på det meste, og utviklingen er mye lik over hele vårt land. Tenk på den gang det var hest, ku, gris og høns på alle gårder, og hestevandringer ble byttet ut med elektrisk kraft! Brønnvann og vann fra ollene ble erstattet med trykkvann fra Akersvannet og Farris. Dette førte også med seg at store grønnsakarealer kunne gis kunstig vanning. At kommunen overtok Gipøveien i 1979 ser vi også som en begivenhet, selv om det var vanskelig å få til.

Skuronn. Gårdbruker Bjarne Stabell passer meieapparatet, mens datteren Jenny sitter med tømmene og styrer slåmaskinen. Michael Østgaard holder tømmene. Bak står August Fagervoll og Bjarne Stabell junior. De to karene til høyre i bildet vet vi ikke navnene på. (Foto utlånt av forfatteren.)
Skuronn. Gårdbruker Bjarne Stabell passer meieapparatet, mens datteren Jenny sitter med tømmene og styrer slåmaskinen. Michael Østgaard holder tømmene. Bak står August Fagervoll og Bjarne Stabell junior. De to karene til høyre i bildet vet vi ikke navnene på. (Foto utlånt av forfatteren.)

Kulturlandskapet før og nå

Siden det første utskiftningskart ble tegnet i 1863, har kulturlandskapet på Gipø unektelig forandret seg. Den gang var det ikke mindre enn ti bruk av en viss størrelse. Nå er det fire. Veier og stier er lagt om eller grodd igjen. Åpne diker er drenert og fylt igjen. Arbeidshester trekker ikke lenger snøploger, bredslede, kjøkkenvogner, karjol eller redskap for jordbearbeiding. Slåmaskiner med meieapparat og den geniale selvbinder sees helst på museum. Kunsten å lesse og tråkke et skikkelig høylass er det bare den eldre garde som kjenner til. Kuer som ble melket med hånd og på sommertid drevet mellom fegater og ut på beite, er også borte. Ingen hopper i høyet eller leker ved Skredderdammen. Sannelig er det store forandringer både på Gipø og ellers i vårt land. Det som her er skrevet, har stort sett sin grunn i opplevelser i det forrige århundre, og særlig fra undertegnedes barndomstid.

Sluttord

Vi som nå er pensjonister, har vel en følelse av at vi har et livsløp som våre besteforeldre bare kunne drømme om. Hver måned får de fleste av oss tilsendt en brukbar pensjon i posten. Vi slipper å leve på kår, på et loft eller sidebygning og til byrde for andre. Nå kan vi tenke tilbake på opplevelser fra barne- og ungdomsår. Det kunne nok bli en del ”tvangsarbeide”, men ellers hadde vi nok å ta oss til med lek og sport, sommer som vinter. Noen av oss var speidere. Ungdom og voksne var med i foreninger, alt fra skytterlag til seilsport og misjonslag. Hjemme hos oss var det en kultur med mange husmøter, taler, sang og musikk. Og på kjøkkenet hvor naboer, venner og alskens folk gikk ut og inn, kunne det være.heftige diskusjoner som kunne ende med smil og latter og gode historier, slik som denne:
Det var han far og en annen vestlending som pratet og la ut om sine erfaringer. Da sier far ettertenksomt: ”Eg har lært av feila åt far min!” ”Det har jeg å!” kom det kvikt fra en liten guttepjokk som lyttet til samtalen. ”Sjå trollet du!” sa far, på ekte jølstramål.

Follow Norvald Fuglestrand:

f. 1927 på Nordre Gipø. Bonde. 15 sesonger på hvalfangst 1949-65. Aktiv i Nøtterøy Landbrukslag. Vararep. for KrF i kommunestyret og to perioder i Nøtterøy Menighetsråd. Medl. av Salvesen Ex Whalers Club.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.