Et Elgestad-skilt og en slede fra Petterød

Per Thoresen:

To gaver fra Nøtterøy til Vestfold Fylkesmuseum er bakgrunnen for museums-direktør Per Thoresens artikkel. Det dreier seg om en gammel bredslede fra Petterød og et butikkskilt fra Elgestad. Hvilken Nøtterøy-historie kan disse gjenstandene fortelle?

Bredslede fra Petterød (Idag i Vestfold Fylkesmuseum).
Bredslede fra Petterød (Idag i Vestfold Fylkesmuseum).

En bredslede 12. november 1991 fikk Vestfold Fylkesmuseum i gave en komplett bredslede («breisleè»1) av familien Petterød på Petterød gård på Nøtterøy. Sleden er 162 cm lang og 96 bred. Den er utstyrt med et dobbeltsete vendt i kjøreretningen. Armlener, rygg og selve setet er trukket med et ullstoff i gråblått/beige mønster. Bak er sleden utstyrt med en «hundsvott» (et lite rundt sete for kusken) som er festet på en svungen jernbøyle som igjen forbinder meiene. Sleden har også et buet frontstykke med hønsenettingfóret skvett-brett. Tremeiene er jernskodd. Treverket er grønnlakkert med lysere grønn staffering. Skjækene er 248 cm. lange. Hverken maleren, møbeltapetsereren eller sledefabrikanten har signert sitt arbeid.
Bredsledene fant sin form på 1700-tallet og har blitt produsert nokså uendret til vår tid. Det er særlig i detaljdekoren endringene har funnet sted.
Trafikken på Nøtterøy var til opp i vårt hundreår helt dominert av hestekjøretøyer. Ragnhild Paulsen (født 1897) har i sin minnebesvarelse fra 1981 følgende skildring fra sin skoletid på Bergan:

«…ingen barn hadde sykler, vi visste bare om tre sykler i det hele tatt …Eller tror dere vi tok buss? Nei, ingen busser, ingen biler. De første privatbilene vi så, syntes vi var merkelige, og vi sprang så vi lå flate for å se dem på nært hold. De bråket så en hørte dem lang vei, og da ropte vi: En automobil! En automobil! Det var sensasjon det! Skulle vi til byen (Tønsberg lå halvannen times gange fra mitt hjem), så måtte vi gå, men det hendte jo at vi fikk sitte på med en hestekjører».

Fra 1890 til 1907 gikk hesteholdet på øya opp fra 241 til 272. Til sammenligning var det 175 hester hjemmehørende i Tønsberg by i 1907 (2).
Eldre mennesker husker hvordan hesteholdet dominerte tettstedene både på godt og vondt. Hørsel og luktesans gav viktige bidrag til helhetsopplevelsen. Vognparken var omfattende og mangslungen: fra primitive, skrikende møkkakjerrer til innebygde, duvende kareter med gummiskoning og med hestespann foran.
Etter det første ordentlige snefall om vinteren overtok imidlertid de stillegående sledene. Hestene ble utstyrt med dombjeller så folk på veien ikke skulle bli nedrent uten varsel. Ved siden av spiss-slede og sluffe (kort kasseformet treslede med sittebukk på tvers midt på) var slike bredsleder de vanligste til personbefordring frem til bilen så smått også overtok på vinterføre. Bredsledene ble «mye brukt av embetsfolk på lange reiser eller flytninger»… «til de berømmelige julefestene på John Colletts gård Flateby i Enebakk omkring 1800, kjørte gjestene fra Chistiania i lange rekker på 15 bredsleder»(3).
Helt frem til like etter annen verdenskrig skal en og annen bredslede ha vært i bruk som drosje i hovedstaden.

Skiltet som etterhvert utspilte sin rolle.
Skiltet som etterhvert utspilte sin rolle.

Et butikkskilt

Den andre gaven er et butikkskilt som ble skjenket museet i 1990 av Hege Tangstad på Nøtterøy. Det er et stort, rektangulært skilt (157 x 34 cm) av glass i svartmalt treramme. Med gullbokstaver står det skrevet: «ELGESTAD LAND-HANDLERI Inneh. I. Steinsholt» Skiltet er signert «Såstad».
Opplysningene på skiltets katalogkort (VF 10723) er følgende:

«Elgestad Landhandleri ble startet i 1928 av W. Jahnsen. Han solgte eiendommen i 1929 til Amalius Berg som drev forretningen fra 1929 til 1951. Tore B. Ljungren leide lokalene og drev forretningen her fra 1951 til 1955. Ingolf Steinsholt drev forretningen fra 1955 til 1977 (kjøpte eiendommen i 1968). Elna Johansen leide lokalene og drev forretning her fra 1977 til 1982, da den ble nedlagt. Det er i dag frisørsalong på stedet (…) Skiltet har vært brukt både av A. Berg og I. Steinsholt. Skiltet ble ikke brukt av Ljungren, men ble tatt fram igjen fra kjelleren i 1955 av I. Steinholt som fikk Bergs navn strøket og ført på sitt eget navn i stedet. Det er usikkert når skiltet ble begynt tatt i bruk, men skiltet ble tatt ned av veggen ca. 1977. I begynnelsen av 1970-årene fikk skiltet en konkurrent ved siden av seg i form av et ca 3 meter langt neon-lysskilt som det sto kun «Elgestad» på. Betegnelsen landhandleri var da noe gammeldags og ble delvis kuttet ut. Fra 1977 til 1982 het forretningen Elgestad Dagligvare.»

Disse opplysningene som er knyttet til dette skiltet, kan settes i forbindelse med teknisk utvikling og økt mobilitet blant folk.

Skysstasjonen på Elgestad (Etter foto).
Skysstasjonen på Elgestad (Etter foto).

For det første ville man omkring 1970 unngå betegnelsen «landhandleri». Det ble følt gammeldags. Litt gammeldags er vel betegnelsen enda, men ikke lenger avlegs – kanskje er den heller litt «in». Det er blitt moderne å være «gammeldags». Slik kan holdningene på få år svinge.
«Landhandleriet» (eller mer endefram «landhandelen») er noe vi alle har et forhold til. Når professor Sverre Steen hørte ordet, så han for seg én bestemt butikk:

«Det er et heller lite rom i et våningshus av den vanlige typen i bygda; en disk i vinkel deler rommet i to; et veld av varer over alt og av alle slags, utenfor disken og innenfor, langs veggene og under taket, i hyller og skuffer og binger og kister og butter og tønner, saltete varer i stamper, matvarer og tøyvarer og metallvarer, brød og sukker, melkespann og bøtter, pyntesaker og sauebjeller og hestesko, alt det som trengs på en gård til livets opphold og den daglige drift… »(4)

Før kjøpstedenes handelsprivilegier ble oppmyket i de liberalistiske 1840-årene, var det gjerne omvandrende kramkarer og skyss-stasjonene som sørget for den lille detaljhandel som fant sted på bygdene. Skyss-stasjonene kunne gjøre dette i forlengelsen av sin eksklusive rett til å selge reisende «ædendes og drikkendes Varer til Nødtørftighed». Hvem som var «reisende», var det ikke alltid lett å kontrollere. «Nødtørftighed» var vel også et tøyelig begrep. Med handelsloven av 1842 ble det åpnet mulighet til å drive detaljhandel lovlig på bygdene. De nye forretningene ble gjerne lagt inntil hovedveiene og i veikryss. Landhandelen ble ofte knyttet til den gamle skyss-stasjonen. På kirkestedet ble det også soft regel lagt en landhandel. Stor omsetning var det i forbindelse med høymessen om søndagene. Landhandlene ble, i tillegg til omsetningssted, sosiale sentra og kom derfor til å prege bygdelivet sterkt. Nyheter nådde dit først. Gjennom butikken fikk man også kontakt med den store verden. Hit kom forsyningene landverts med hest på vogn og i slede, eller med dampbåten.
Landhandlene ble mellomstasjonen mellom den fjerne byen og de sluttede gårdssamfunn.
Inn i bygdesamfunnet fikk man nå et uroelement som skapte «krambod-kulturen» – et fenomen bl. a. Knut Hamsun sterkt foraktet. I kramboden var det fisk på boks. Noen foretrakk den selv om fjorden var full av fersk fisk. Landhandleriet hadde likevel kvaliteter som vårt mobile konsumsamfunn holder på å miste (jfr. Sverre Steens beskrivelse).
De ekspanderende supermarkedene har blitt lette å nå med privatbilen. Våre handelsknutepunkter i dag er som regel preget av pågående og estetisk mindreverdige markedsføringseffekter. En forsiktig tilpasning til denne nye tiden forsøkte Ingolf Steinsholt seg på ved å fremheve forretningen ved å føye et mye større neonskilt til. Det gamle, pene skiltet måtte ha tidsmessig assistanse. Men i konkurransen som oppstod mot større og færre kolonialforretninger, bukket likevel Elgestad Landhandleri under. Krambodene hadde utspilt sin rolle. «Volvon» hadde for lengst erstattet «breislean».

På sledeferd i Tønsberg omkring 1905 (Fra Th. Larsens samlinger på Fylkesmuseet)
På sledeferd i Tønsberg omkring 1905 (Fra Th. Larsens samlinger på Fylkesmuseet)

Elgestad skyss-stasjon og landhandel

Bredsleder og andre hestekjøretøy ble forøvrig assosiert mer med Elgestad enn med de fleste andre gårdsbruk på Nøtterøy også før landhandleriet ble etablert. Fra 1840-årene av og frem til bilene så smått begynner å overta (dvs. til 1915) var det skyss-stasjon og gjestgiveri på Vestre Elgestad. Kramboden hadde en slags forløper gjennom dette. Det ble også holdt vår- og høstting her. Sigurd Unneberg skriver i sin bygdebok: «Det kunne være livlig på skyss-stasjonen i den tid sjøfolk strømmet til og fra fangstflåten i Vrengen»5). Fangstflåten som opererte i nordlige farvann, drog ut på senvinteren og kom tilbake igjen på høstparten. Sledeføre må det ofte ha vært i de korte og hektiske sesongene. At bredsleden fra Petterød ofte har vært innom Elgestad, er mer enn sannsynlig. Gården Petterød lå jo ikke langt unna en av opplagsplassene for fangstflåten.
I 1854 ble også øyas første poståpneri lagt til Vestre Elgestad.

Noter:

(1) Se Ragnhild Paulsens «Vestfoldmål Nøttlandsmålet omkring 1900» (Larvik 1981) s. 29
(2) Amund Helland «Norges Land og Folk» VII 3 (Kristiania 1915)
(3) Fra Norsk Folkemuseums Samlinger 1 (Oslo 1975) s. 28 og By og Bygd 1958-59 (Oslo 1960) s. 115
(4) Peter A. Munch «Landhandleren i Norge» (Bergen 1948) s. V
(5) Sigurd H. Unneberg «Nøtterøy II Gårds- og slektshistorie» (Gjøvik 1971) s. 1156

.

Follow Per Thoresen:

f. 1943 i Sandar. Cand. philol. med historie hovedfag i 1970. Ansatt Vestfold Fylkesmuseum siden 1972. Konservator. Utgitt «Sagabyen forteller» og skrevet diverse artikler av historisk art i bøker og tidsskrifter. Redaktør av Vestfoldminne fra 1979.

  1. Ragnar Torgersen .

    Skipperen som fikk 100 spesiedaler i bot for å ha slott og sparket en ung matros på 22 år om bord i seilskuta Hedevig i 1866 ,var min Oldefar Henrik Christian Torgersen , fra Ekenes stokken ,på Nøtterøy . Ja , Ja , familieforskning er ikke bare bare . Men jeg har heldigvis ikke arvet hans sinne .

Svar på Ragnar Torgersen . Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.