Færder samlag i forbudstiden

posted in: Kulturhistorie | 0

Tore Dyrhaug (Njotarøy 1988)

Politiske beslutninger får ikke alltid det tilsiktede resultat. Loven om permanent forbud mot brennevin og hetvin av 1919 førte til reseptmisbruk, hjemmebrenning og ikke minst storsmugling. Særlig i smuglingen sto Nøtterøy sentralt med sin ideelle beliggenhet ytterst i Oslofjorden. Begynnelsen av 1920-årene var derfor en dramatisk tid for mange nøttlendinger —enten de var tollere eller syndere…

Smuglerskøyter innefrosset i isen i Stranda i begynnelsen av 1920-årene. Skøyteløperen på bildet er Torbjørn Arnesen.

Før viste Færder kun hvite lys, nu lyser den «Black and White», het det i en tegning i vittighetsbladet Vikingen fra året 1921. Og dermed er vi rett i kjernen for denne artikkelen om Nøtterøy og de nære farvann i perioden 1920 — 1927, den epoken som er gått over i fortiden som «forbudstiden». Og det må vel kunne innrømmes, nå over 60 år senere, i sentrum for oppmerksomheten i forbudstiden sto nok Nøtterøy. Forklaringen på denne merkelige status var enkel. Forbudstiden, det var perioden da «alle», i det minste de som hadde båt lyst og anledning, drev med smugling. Avstanden fra Nøtterøys østside og ut til Færder eller Grisebåene var ikke større enn at den kunne tilbakelegges selv med robåt en mørk og stille natt. Kysten er lang og med mange og trygge bukter og viker på øyene utenfor. Videre gikk det lett å frakte smuglergodset til Tønsberg. Tjømlingene derimot, de måtte bruke ferge over Vrengensundet, og der kunne jo politi og lensmann lettere holde kontroll. En annen viktig faktor var at Nøtterøy nettopp fra høsten 1921 hadde mange arbeidsledige sjøgutter, delvis karer som hadde vært med på hardere tak under torpederingene under første verdenskrig. I 1921 var det bare tre år siden den hadde sluttet.

Endelig finnes det også et slags objektivt mål for Nøtterøys tetposisjon som smuglerområde nr. 1: Ser man på bevilgningene til smuglingskontroll i budsjettåret 1924/25, gikk tredjeparten av beløpet på 1,5 millioner kroner, til Tønsberg tollsted alene. Resten ble fordelt på det øvrige Norge …

Forskningsfattigdom

Forbudstiden er en periode som har avfødt lite litteratur og seriøs historisk forskning. Det går an å spekulere litt rundt mulige årsaker. For det første må mangelen på interesse tilskrives selve temaet. Smugling, søkklastede spritbåter utenfor territorialgrensen, tolljakt og skuddvekslinger, alt dette er liksom ikke helt stuerent. Historien blir først «fin» hvis den har noe med politikk og stortingsdokumenter å gjøre …

En annen forklaring ligger selvsagt i mangelen på kilder. Under og etter forbudstiden var det ikke lurt å fremstå som åpenlys smugler. Ingen smuglere har utgitt sine memoarer — muligens unntatt Arthur Omre, som skrev dem ned i romans form. Ellers hersker tausheten.

Så går årene. Okkupasjonen kommer i 1940. I 1945 har krigen overtatt nesten all historisk interesse. Og årene går. Folk som var med, dør — enten de var tollere eller smuglere. I fraværet av sikre kilder, åpnes for fantasi og legendedannelse. Historien blir til gode historier.

Denne artikkelen blir ikke bare en kort beretning om forbudstiden på og rundt Nøtterøy. Den blir også en liten studie i lokalhistorisk forskning, om latskap og tiltak og ikke minst om de forsømte anledninger. Skal man trekke en eneste lærdom, og har lyst til lokalhistorisk virksomhet, blir konklusjonen: Gjør det NÅ! Intet tæres så fort av tidens tann som lokalhistorie, vitner dør eller blir for gamle, papirer og fotografier blir borte, materielle forhold forsvinner eller endrer seg til ugjenkjennelighet. Derfor, har du lyst på en stor eller liten lokalhistorisk utfordring: Ta den NÅ! Om et halvt år, «når du har tid», kan det være for sent.

Medisin og brennevin

Forbudstiden i Norge og Nøtterøy er et direkte resultat av første verdenskrig. Allerede 4. august 1914 forbød regjeringen Knudsen produksjon og utskjenkning av brennevin. Senere ble det tillatt å importere brennevin, men myndighetene forsøkte under hele krigen å føre kontroll med omsetning og konsum av alkohol.
Sommeren 1918 kom spanskesyken til Norge. Det var en slags ondartet influensa, og ekstra uhyggelig virket det at særlig unge menn raskt bukket under for sykdommen. På høsten 1918 var stemningen i Norge såpass panisk at myndighetene måtte tillate salg av en halv flaske cognac til hver husstand — som medisin. Medisinen kostet kr. 4,50, og ble utlevert på rasjoneringskort på nærmeste apotek. Men det viktigste var at brennevinet hadde fått status som «medisin» — selv om altså mengden pr. person var ytterst beskjeden. En tendens i samme retning var at leger under hele første verdenskrig kunne skrive ut resept på brennevin til syke mennesker og dyr …

I 1919 inviterte regjeringen til en rådgivende folkeavstemning om alkoholspørsmålet. Etter at 62% av de stemmeberettigede hadde sagt ja til forbud, kom loven som satte varig forbud mot «tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og hetvin». Folk fikk klare seg med vanlig vin og øl. Trodde myndighetene. Men slik gikk det ikke.

Smuglingen på og rundt Nøtterøy begynte alt i 1920. Toppårene var 1921 og 1922. Etter den tid klarte tollvesenet med store anstrengelser å legge smuglerne en rekke hindringer i veien. I 1926 falt brennevinsforbudet i en ny folkeavstemning, og i 1927 kom A/S Vinmonopolet i den form vi kjenner det i dag.

En forutsetning for smuglingen til Nøtterøy var tilførsel utenfra. I 1920 var Tyskland slått til jorden. Pengeverdien sank, det var overskudd på skip av mange typer, og det fantes arbeidsløse krigsveteraner som gjerne ville tjene penger kombinert med eventyrlyst. For billige tyske mark kjøpte de opp brennevin og ren 96% sprit i havner i Nord-Tyskland, pakket lasterommet fullt og satte kursen nordover.

Færder samlag

I 1920 kunne de ankre opp utenfor Færder. De befant seg da i internasjonalt farvann og brøt ikke norsk lov. De norske kundene kom i småbåter og betalte for flasker og 10 liters svarte og firkantede spritkanner med gode, norske kroner. Fortjenesten både av salget og valutakursdifferansen må ha vært svimlende for de første tyske smuglerne. I 1921 ble den norske tollgrensen utvidet til 10 nautiske mil. Åpent salg fra «Færder samlag» var nå forbudt etter norsk lov. De tyske og etterhvert mange danske brennevinsbåtene ankret så opp på et nytt sted, på Grisebåene syd av Torbjørnskjær. Andre la seg permanent på det som ble kalt «Herthas flak» utenfor Skagen i Danmark.

De utenlandske smuglerne ble også lurere. De tollforseglet lasten og skaffet seg skipspapirer som viste at lasten var bestemt for «Båhuslän», «England». og endog «Stillehavet». Ble en slik båt påtruffet i norsk farvann, ble den muligens oppbrakt av tollerne i Tønsberg, men var tollseglet ubrutt, måtte de slippe båten. Og begge parter var klar over at innen kort tid ville lasten være solgt, og båten på vei tilbake til Tyskland etter ny forsyning.

Pris og kvalitet på smuglerbrennevinet kunne nok variere — ikke minst med etterspørselen og værforholdene i området. Men for 96% sprit i 10 liters kanne, var prisen rundt 100 kroner. Originale merker whisky og cognac i faske ble omsatt for ca. 10 kroner. Takket være inflasjonen synes kanskje noen av dagens publikum at dette synes billig, men det var det ikke — pris og kjøpekraft tatt i beregning. En fagarbeider i verkstedindustrien tjente i 1922 kr. 1,60 i timen, hvilket ga en månedslønn på 310 kroner. I samme året kostet et vanlig rugbrød kr. 0,55, en kg geitost kr. 3,75 og en kg kaffe kr. 4,30.
Det må her legges til at de utenlandske smuglerne selvsagt ikke betalte slike priser i tysk havn; med gode, norske kroner til innkjøp, kunne de få varene for en tiendedel av det varene bie omsatt for på land i Norge.

Tollraceren «Rappen» i Nøtterøyskjærgarden.
Smuglingens metodikk

Smuglingen var en treleddet prosess. Først frakten fra tysk havn til oppankringsstedene utenfor kysten. Dernest kom kjøp og frakt av mindre partier som skulle bringes i land, enten til Kjøpmannskjær, Torød, Knarberg eller Nesbryggen. Siste fase var så salg og frakt til konsumentene. En nå avdød smugler fra Knarberg har fortalt om hvordan kundene kom fra Tønsberg, og noen ganger helt fra Drammen. De handlet så til seg de svarte spritkannene og fraktet dem i store kofferter, der tomrommet i kofferten ble fylt med tang for at ikke innholdet skulle gi fra seg mistenkelige dunkelyder…

Denne smugleren har fortalt at hele familien var med på smuglingen, og at inntektene kunne bli skyhøye. Men man måtte regne med tap. Tollerne hadde hjemmel for å beslaglegge båter som de mistenkte ble brukt til smugling. Ved Jersøy tollstasjon skal det en gang i 20-årene ha ligget 60 oppbrakte smuglerbåter av alle størrelser.

For å unngå å bli tatt på fersk fjerning. var det viktig for smuglerne å vite hvor tollerne befant seg til enhver tid. Tollvesenet hadde to fartøyer ute «på felten». Det var tollkrysserne «Bell» (en liten hvalbåt) og «T 1». som hadde vært tysk marinefartøy under verdenskrigen. Enda farligere var nok «Rappen», som var stasjonert i Årøsund og ble ført av uthavnsbetjent Thon. Thon var ikke «Rappen»s første fører. I oktober 1921 ble toller Asbjørnsen skutt og drept av smuglere han forfulgte. Morderne ble nesten omgående arrestert — og var ikke nøttendinger …

I Tønsbergs Blad for 1. april 1935 beretter tollinspektør Ant. Abrahamsen i en større artikkel om forbudstiden, at i alt 20 mennesker omkom i forbindelse med smugling utenfor Nøtterøy. Resten av dødsfallene skyldtes forlis blant smuglerne på grunn av uvær eller kollisjon i mørket.

Men smuglingen fortsatte. Hvis ryktene sa at «Rappen» var på reparasjon, ble ikke veien lang. Men det var viktig å unngå å bli tatt med sprit ombord. En løsning var å feste spritkannene i en metallramme som ble halt etter båten. Kom tollerne, kuttet man trossa og spilte uskyldig — selvsagt etter å ha merket seg godt hvor den verdifulle lasten eller «zeppelineren» var sunket. En annen metode var det som på nøttlandsk ble kalt «sekkær og stein». Da ble varene plassert diskret på bunnen i en eller annen bukt for avhenting når farvannet virket helt klart.

Tollere på offensiven

Men tollerne var stadig på offensiven. I september 1922 ble to torpedobåter satt inn i smuglerbekjempelsen. Og avisene kunne snart etter melde at MTB «Tjeld» hadde brakt sitt første bytte inn til Tønsberg, smuglerfartøyet «Fortuna», som tross navnet, ikke hadde lykken med seg. Få dager senere oppbrakte samme MTB brennevinsskøytene «Venus», «Johan» og «Larsine», som var dansk. Til sammen ble det ved Tønsberg tollsted beslaglagt 200 000 liter sprit, hvorav det meste havnet på Løiten brenneri for redestillasjon.

Selv om store mengder sprit ble konfiskert, kom likevel det meste gjennom til brennevinstørste norske kunder. Bare i perioden september 1921 til april 1922 ble det regnet ut at Vestfold ble tilført tre millioner liter sprit og brennevin.

Den sterkt bevæpnede tollkrysseren «T 1» ble en farlig fiende for smuglerne utenfor Nøtterøy.
Den sterkt bevæpnede tollkrysseren «T 1» ble en farlig fiende for smuglerne utenfor Nøtterøy.

Smuglingen kunne til tider foregå nokså åpenlyst. Vinteren 1921-22 lå det innefrosset i Stranda et tysk fartøy. Båten het «Deltha» og skipper var tyskeren Handorff. Handorff var høsten 1921 dømt til 500 kroner i bot for smugling fra fartøyet «Grete», men ga ikke opp. Med ny last og ny båt overvintret han på Torød, sikkert til stor glede for tørste torødværinger. Men statspolitibetjent Holm kom på sporet etter den kalde kioskhandelen, og i Tønsberg byrett ble Handorff dømt til å betale 2000 kroner i bot og 50 kroner i saksomkostninger. «Deltha» ble inndratt til fordel for tolletatens understøttelsesfond og herr Holm fikk 1000 kroner i belønning for sin nidkjærhet …

Minner og arkiver

Forbudstiden er blitt et mer enn 60 år gammelt minne. Fartøyer som «Svip», «Sabeth», «Senator Holthusen», «Edel», «P. M. Mortensen» og «Camilla» ligger ikke lenger på Grisebåene og frister nøttlendinger med sin spennende last. Det som er ekstra synd er at hele denne perioden er i full gang med å forsvinne fra den lokalhistoriske hukommelse. Noe kan selvsagt gjenskapes via arkivene, men også her er det vanskeligheter. Tønsberg tollsted beholdt sitt rike arkiv til i vår. Her fantes rapporter fra tollstasjonene i Årøsund og Kjøpmannsskjær, her fantes journaler fra «T 1», «Bell» og «Rappen».

I vår ble alt lokalt stoff, rubbel og bit, sendt inn til Statsarkivet på Kringsjå i Oslo. Og derfra er det ikke tilgjengelig, fordi det skal registreres på nytt. Skal man derfor trekke noen moral eller konklusjon ut av forbudstiden på Nøtterøy, må det bli dette: Vil du arbeide med lokalhistorie, gjør det NÅ! Ellers er det som oftest for sent …

Kildebruken har ikke vært imponerende stor eller særlig systematisk. Jeg viser til P. O. Johansens bok fra 1986 «Brennevinskrigen». Forøvrig finnes en del verdifullt stoff i Tollmuseets klippbøker fra perioden. Det vises også til Tønsbergs Blads årganger, bl.a. 1/4-35. En viktig kilde har vært lydbåndsamtalen med smugleren J. A. Båndet er deponert i Nøtterøy historielags arkiv.

 

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.