Av Bjørn Backman (Njotarøy 2013)
Nøvikhaugen på Føynland
Fortsatt er det mange på Føynland som kaller det for Nøvikhaugen, og peker på det gamle huset som i dag har adresse Føynveien 1. Men egentlig er det den flate fjellknausen tvers over veien som er Nøvikhaugen. Ungdommen pleide å samle seg her.
Hvorom allting er; Navnet skriver seg fra Elias og Constance Nøvik. Selv kalte de huset for Trollhi og fylte det med trollunger.
Eiendommen på på toppen av veien fra den gamle brua over Ekenessundet mot Myrasundet blir i Lorens Bergs Nøtterø-bok fra 1922 omtalt som Nordre Føien, Anden halvdel. I Sigurd H. Unneberg bygdebøker fra 1971 betegnes den med gårdsnummer 18, bruksnummer 11.
Sigurd H. Unneberg skriver: «Statsgartner Peter Nøvik kjøpte eiendommen i 1906 til sin sønn Elias».
I virkeligheten var det et spleiselag mellom Elias sin far og hans svigerfar. Svigerfar var Mathias Siem, opprinnelig fra Lesja. Han hadde slått seg opp som forretningsmann i Ålesund.
Elias giftet seg på sin 33. fødselsdag, 10. april 1906. Den utkårede var Laura Constance Siem. De to traff hverandre på Statens Havebrugsskole for kvinner, Vaartun ved Steinkjer, hvor han var lærer og hun var elev i 1902.
I Unneberg-bøkene finner vi også omtalt en annen eiendomshandel. Laura Constance Nøvik kjøpte i 1908 eiendommen Solheim for 950 kroner. Tre år senere solgte hun den for 3 000 kroner. Det får man kalle forretningsteft. Vi må tro at hennes far hadde en finger med i spillet.
De fylte huset med trollunger
Nøvik-familien kalte selv huset sitt for Trollhi, så ble det jo også fylt av trollunger. Sju barn vokste opp. Den førstefødte, Eyolf, fikk et kort liv. Han døde tre dager gammel i 1907.
Ingeborg Liv ble født 1908, Peter Eystein Mathias 1909, Reidun Solveig 1910, Bergliot Astri 1912, Hjørdis Vilrid med klengenavnet Villa 1913, Oddvar Ørnulf 1916 og Dagfrid Margaretha 1920.
I august 1921 ble hele ungeflokken pent oppstilt hos fotograf i Tønsberg. Sikkert en stor dag, med forventninger og planlegging fra foreldrenes side. Pene klær og skyss til Tønsberg med hest og kjerre. Hesten het «Håkon». Bussrute fra Tønsberg til Føynland og Husøy kom ikke før året etter.
Elias og Constance Nøvik hadde begge studert gartneri i Tyskland. De brukte tysk, når de snakket sammen og ikke ville involvere ungene.
Årene 1910-1920 var hektiske. Ungeflokken økte fra to til sju, og handelsgartnervirksomheten var på sitt beste. I sesongen fikk Elias og «Håkon» mang en tur til Tønsberg torv. Elias satset på å så grønnsaker og selge plantene, men han dyrket også grønnsaker selv. I fjøset hadde de et par kuer, noen høner og en gris eller to som ble slaktet til jul.
Mange somre på denne tiden kom onkel Sverre og tante Elida med sønnen Kåre på besøk. De kom selvfølgelig med båt, til Husøy-brygga der «Håkon» hentet dem. Det var stor stas med onkel Sverre, han var utrolig til å underholde barna. Han sang og lagde opptog med flagg og ablegøyer. Sverre var Constances bror. Familien bodde i Oslo. Sønnen Kåre var den senere velkjente pianisten Kåre Siem.
Onkel Sverre hjalp til med forefallende arbeid og vedlikehold. Han var meget fingernem. Det var visst ikke den ting han ikke kunne få til av håndverksarbeid. Av profesjon var han malermester med flere svenner, men det var kunstmaler han ville bli da han var ung. Faren, forretningsmannen fra Ålesund, satte imidlertid en stopper for det. Han var jo handelsmann, og kunst forsto han seg ikke på.
Tante Elida hadde oppsyn med hele ungeflokken. Blant mye annet tok hun de med seg til Fjærholmen for å bade.
Skrev selvangivelser for halve Føynland
Ordningen med selvangivelser ble innført med den nye skatteloven i 1911. Dette var noe som ga hodebry for mange. Det var nok enda vanskeligere før enn nå.
Jeg tror pappa skrev selvangivelser for halve Føynland, sa en av Elias Nøviks døtre en gang. Det var ganske mange som tok turen til Nøvikhaugen for å få hjelp med å fylle ut skjemaet.
Elias interesserte seg for lokalpolitikk, og skrev innlegg i Tønsbergs Blad. Politisk var han konservativ, og engasjerte seg i den «borgerlige strid». Fra 1919 og noen år var det to borgerlige lister ved kommunevalget. De mest konservative syntes det var helt unødvendig. Egil Christophersen omtaler et av Elias Nøviks leserinnlegg i første bind av Nøtterøys historie 1900-tallet.
I 1918 ble Elias smittet av spanskesyken eller influensa, som samtiden kalte sykdommen. Han ble aldri helt frisk. Han var også plaget med pukkelrygg, som slet på hjertet, og døde i 1922.
Jobbet på storgården Bjørnebo
Med sju unger i huset var det utfordrende for Constance Nøvik å bli enke. Den yngste jenta var bare to og et halvt år, den eldste fjorten. Barna måtte selvfølgelig hjelpe til med alle gjøremål på gården hjemme. Så fort de ble store nok, jobbet de i onnene for Arvid Gyth Dehli på Bjørnebo, storgården på Føynland.
Minstejenta, Dagfrid, husket hele livet sin første jobb på Bjørnebo. Der ble en flokk unger satt til å luke hver sin rand. Etter en stund kom Arvid Gyth Dehli forbi og utbrøt:
Nei, jenta mi, dette går for sakte! Dagfrid tittet opp, og oppdaget til sin forskrekkelse at alle de andre var langt foran henne.
Slik skal du gjøre, sa Gyth Dehli, og jobbet sammen med henne til de andre var tatt igjen. Det var en nyttig lærepenge.
Nøvik-jentene jobbet på Bjørnebo bare i sesongene. Litt annerledes var det med Oddvar, som var jevngammel med Gyth Dehlis eldste sønn, Bjørn Ola. Oddvar var i arbeid på Bjørnebo året rundt. En periode hadde han en fast melkerute med hest og kjerre innover til melkekunder på Øhre og Smidsrød.
Hesten svømte over til Nesbrygga
I Sigurd H. Unnebergs bøker får vi et inntrykk av hvordan Constance Nøvik fikk endene til å møtes ved salg av tomter. Selv om hun sammen med ungene fortsatte med gårdsdrift, var det trangt. Tomtesalg ga nødvendige bidrag til husholdningen, flere parseller ble skilt fra og solgt opp i gjennom tjueårene.
I fjøset hadde de både ku og hest og gris, en periode visstnok sauer også. Hesten «Håkon» var en rødbrun gamp, som ble godt over 20 år. En gang den gikk på beite, svømte den over sundet til Nesbrygga. Da måtte Constance langt av sted for å hente den.
Hun var en sliter. Også fulgte hun datidens mote, med langt hår som skulle stelles og flettes. Den lange fletta ble surret til en tull og festet på toppen av hodet. Det ble en «snakkis» på Føynland den gang fru Nøvik hadde klipt av seg fletta. Det var tenåringssønnen Oddvar som fikk den jobben, da hun ikke lenger orket å jobbe med armene over hodet.
Trollungene flyttet ut
Eystein, den nest eldste av trollungene, var tilbakestående i dag ville vi kanskje si psykisk utviklingshemmet. Han gikk på spesialskole i Oslo og var ikke så mye hjemme annet enn om sommeren. Som voksen var Eystein plassert bort som gårdsgutt på forskjellige steder, der ikke alle behandlet ham like pent. Fra 1951 var han på Skauen gård på Tjøme, hos søsteren Astri og svoger Leif Ottersen.
Ingeborg Liv var den eneste av jentene som gikk på middelskolen. Om hun også gikk på handelsskole vet jeg ikke, men hun hadde kunnskaper i regnskap. En av hennes første jobber var hos Tønsberg Seilforening på Fjærholmen, der hun førte regnskap i sommersesongen.
De andre jentene gikk et år på fortsettelsesskolen, før de fikk seg huspost. Dagfrid fikk som femtenåring jobb på Nøtterøy trygdekontor, takket være at søster Villa var i huset hos skipsreder Torbjørnsen på Ørsnes. Han satt i trygdestyret.
Oddvar reiste til sjøs, og gikk i land i USA før annen verdenskrig. Som så mange norskamerikanere havnet han i 99. bataljon under krigen, en av flere bataljoner spesialtrent for norske forhold og ment å skulle invadere Norge. Tilbake i USA etter krigen, ble han taubåtskipper på New York havn.
Liv dro til Oslo for å få jobb. Der var det naturlig å ha kontakt med onkel Sverre og tante Elida.
Tanten var medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dages Hellige. Liv ble interessert og sluttet seg til mormonene i 1928.
Senere kom både Reidun og Villa til Oslo i jobbsammenheng, og også de konverterte i 1936 og 1944. Etter krigen emigrerte først Liv og Villa til Utah, USA i 1948. Året etter også reiste Reidun.
For Constance var det vondt å se at jentene sluttet seg til Jesu Kristi Kirke. For henne var det lettere å akseptere at hun hadde fire av sine barnebarn i Amerika. Hun var i ferd med å spare til USA-tur, men døde brått før hun kom så langt i 1952.
I 1937 var det bare Dagfrid igjen hjemme. Constance besluttet å selge Trollhi og flyttet til Øhrebekken.
Legg inn en kommentar