Fiat lux på Nøtterøy i 1918

Av Tore Dyrhaug (publisert Njotarøy 2005)

Elektrisiteten kom sent til Nøtterøy

Bare den som har vært på militærøvelse en overskyet natt på Romerike i august, vet hva totalt mørke er: Dypt inne i en dyster skog fantes intet gjenskinn av lys fra nærliggende bebyggelse, ja natten var så mørk at vi måtte holde mannen foran med godt tak i ryggsekken for å komme oss fremover: Hva førstemann gikk etter; er et mysterium til denne dag. Dette møtet med det absolutte mørke og det totale fraværet av lys er inspirasjonen for denne artikkelen.

Den svenske katolske biskopen Olaus Magnus (1490 — 1557) dro etter at reformasjonen ble innført i Sverige til Roma. Der utgav han det monumentale verket Historia di gentibus septentrionalibus i 1555. Verket ble oversatt til svensk i perioden 1909 til 1912 og gir et bredt bilde av ulike aspekter, fiktive og faktiske, av livet i nordisk senmiddelalder. Illustrasjonen viser et par, utstyrt med tyristikker til belysning. For å kunne ha hendene fri, bruker begge munnen som lysestake, en praktisk, men ikke ufarlig metode.

Lysets kulturhistorie er ikke skrevet. Og heller ikke mørkets. Tenk bare på de fem okkupasjonsårene uten synlig lys utendørs. Men lys var viktig for mennesker av typen homo erectus som levde for et par millioner år siden. Evnen til å lage redskaper var en forutsetning og markerer vårt første og viktigste kulturelle gjennombrudd. Med ilden kom også lyset i form av fakler. Ikke bare lyste de opp omgivelsene, de var også transportable. I norsk fortid ble faklene avløst av tyristikker. Innendørs ble de stukket inn i sprekker i veggen, en meget tidlig forløper til våre tiders vegglamper.

Bivoks og talg

Middelalderens kirke var en storforbruker av lys. Lysene skulle være av bivoks, en sjelden og kostbar råvare. Menigmann måtte finne noe billigere. Resultatet ble talglys, laget av biproduktet etter høstens slakting. De beste og fineste talglysene skulle spares til jul. Talglys sto i hjemmelagede staker av tre, leire eller jern. For oss dagens mennesker er det vanskelig å forestille oss at 600 nøttlendinger på 1600-tallet ikke hadde annen lyskilde enn et talglys på et bord ved siden av flammene i et åpent ildsted.
Et alternativ til lysestaken var kolen. De var ofte laget av kleberstein og var formet som et lite trau. Man helte flytende fett oppi, fett fra hval og sel var best, men også tran kunne brukes. Veken var hjemmevevd og lå løst over kanten. Bruk av koler var av naturlige årsaker mest vanlig langs kysten. Men både talglys og koler var primitive lyskilder, ved minste trekk begynte de å blafre og i verste fall slukne. Men brannfaren var ikke så stor, datidens hjem var svært sparsomt møblert.

Harriet Backer (01845 — 1932) er ved siden av Kitty Kielland Norges mest kjente kvinnelige maler. Og kanskje fremfor noen er hun interiørenes kunstner. Få har som henne behersket lysets betydning for menneskene i et rom, enten det er et kirkeskip eller en dagligstue. Den lesende kvinnen på dette maleriet fra 1890 viser lysets betydning i form av lampen som kaster et mykt skinn over klær og møblement. Bildet kan tolkes som et symbol på betydningen av kunstig lys for menneskene i Norden, på 1800-tallet som i vår tid

Krig og karbid

Neste stadium var bruk av lamper. Glass ble vanligere i Norge fra det 17.århundre til bruk i vinduer og ikke minst i flasker. Hadde man ikke råd til et lite vindu, kunne man ta en tom brennevinsflaske og dandere den inne i en sylinderformet metallramme. Talglyset ble flyttet fra staken til flasken, og man hadde en enkel, men ikke særlig lyssterk lampe. Nøtterøy lå fortsatt i mørke. Men fra midten av 1800-tallet begynte ting å skje. Lampene ble forbedret og glasset endret form. Talgen ble erstattet av olje. Lysstyrken økte. Fra 1880 kom parafinlampene. De var en revolusjon, og folk på Nøtterøy kunne nå plutselig ha flere lyskilder i hjemmet. Parafinlampene på Nøtterøy hadde sin storhetstid helt til 1917 da importen av parafin fra USA ble sterkt redusert som følge av at også USA var blitt krigsdeltager.
Løsningen for nøttlendingene ble de nye karbidlyktene. Vanlig vann ble dryppet inn i en beholder med kalsiumkarbid. Resultatet av den kjemiske prosessen var acetylen-gass som så kunne antennes. Lampene brant med en lys og klar flamme, forsterket av en blank reflektor.

Karbidlamper ble omsatt i Tønsberg helt til strømmen var et faktum i februar 1918. Men deretter falt markedet sammen. Med slutten av første verdenskrig kom dessuten parafinen tilbake for de få som ennå ikke hadde ”lys på veggen ”

Skepsis på Nøtterøy

Karbidlampenes seiersgang på Nøtterøy skulle bli kortvarig. For allerede den 2. februar 1918 fikk nøttlendingene tilgang til en ny energi og lysbærer: den elektriske kraft. Mye kan sies om nøttlendingen – og sikkert også meget riktig – men det må være dekning for påstanden: han forhaster seg ikke. Det måtte ha vært kjent blant mange at elektrisk kraft hadde opplyst hjemmet til fabrikkeier Rosendahl i Fana utenfor Bergen så tidlig som i 1885. Men skeptikerne var mange. Var ikke lampene med kulltråd både dyre og upålitelige? Og hendte det ikke ofte at strømmen rett og slett uteble? Og hva var egentlig denne elektriske kraften? Den var jo usynlig. Den siste innvendingen synes relevant til denne dag, det er jo i bunn og grunn ufattelig hvor mye nyttig arbeid som man kan gjøre ved å koble til stikkontakten.
Problemet var at Tønsberg var først ute. Allerede i 1894 sendte brukseier Christensen søknad til byens formannskap om rett til å starte et elektrisk lysverk. Men tiden var ikke moden. Rådmann Johan Garben innstilte på avslag; Christensens planer var for løst fundert. Men elektrisiteten var på rask seiersmarsj. Bare tre år før Chistensens søknad hadde Hammerfest fått gatebelysning fra byens eget kraftverk. I 1901 skal det ha vært 614 kraftverk i Norge, fra de største som kunne opplyse hele byer til de minste med et par husstander som kunder. Så tidlig som i år 1900 var det bare 10% av den norske befolkning på 2,24 millioner mennesker som hadde elektrisk lys – en lampe eller to – i hjemmet.
Selv om Christensens initativ fra 1894 hadde kortsluttet, hadde Tønsberg menn som ville koble seg til tanken. Og denne gang var tiden moden. Det private Tønsberg Elektrisitetsverk ble etablert i 1899. Verket kjøpte tomt i St. Olavs gate og bygget der sin sentralstasjon.

Dette bildet skal vise et grosserer-kontor i årene rundt 1905. Ledningene i taket og de hengende lampene viser klart at kontoret har fått installert det aller siste og mest moderne: elektrisk strøm.

Privat kraft i Tønsberg

Tilgi en liten omvei: Elektrisk kraft lager seg ikke selv, kanskje unntatt lynnedslag ved tordenvær. Kraften må skapes ved arbeid, slik alle syklister har følt det ved å tråkke med dynamo på forhjulet for å få strøm til lykten ved styret. En annen løsning er å benytte naturens egent arbeid ved å utnytte at meteorologien løfter vann fra havets overflate til høytliggende sjøer og oppdemmede vassdrag. Dette vannet har en fallenergi som kan benyttes i lavereliggende kraftstasjoner med sine store generatorer som gir strøm. Dette er hemmeligheten bak Norge som kraftnasjon.
En tredje vei er å tilføre varme. Kullkraftverk, gasskraftverk og atomkraftanlegg bygger på samme prinsipp. Kull, gass og uranspaltning skaper varme, varmen får vann til å koke og dampen kan drive generatorene. Tønsberg Elektrisitets verk var en variant av et slikt varmekraftverk. Man fyrte med kull, og gassen ble overført til to store motorer som igjen drev generatorene. Motorene var kjøpt brukt i Tyskland og hadde hver to store svinghjul som veide 5,5 tonn.
Bråket fra maskineriet var betraktelig, og avbrudd og verre forhold skapte ofte strømbrudd og irriterte abonnenter. Verst var en eksplosjon der en av maskinistene fikk en motordel i hodet slik at han omkom. Et langt mere permanent problem var at gassdriften både skapte lukt og sterk støy, så mye av begge deler at naboene reiste erstatningskrav overfor verket grunnet at deres eiendommer var forringet i verdi.

Tønsberg hadde privat e-verk siden 1899. Strømkilden var en motordrevet generator som i årene frem til 1913 ga abonnentene strøm. Problemet var at kapasiteten ble for liten, driften av motorene var meget støyende, og flere eksplosjoner viste faren ved denne typen e-verk. Tønsberg fikk i 1913 elektrisk kraft fra Treschow, inntil byen i 1930 kjøpte sin egen kraftstasjon på Hvittingfoss.

Nøkkelåret 1911

Mens borgerne i Tønsberg hadde tilbud om å kjøpe elektrisk strøm til belysning, måtte nøttlendingene klare seg med sine parafinlamper. Først i 1911 finner man i arkivet de første spor av at strømmen også ville komme til Nøtterøy en gang. Det var ordfører Jonathan Johnson som fikk tilslutning i formannskapet for sine fremstøt for å skaffe kommunen elektrisk kraft.
Problemet var at kraften måtte kjøpes utenfor kommunen. Tre leverandører pekte seg ut: 1) Treschow Fritzøe i Larvik, 2) Vestfold fylkeskommune (Jarlsberg og Larviks amt) og Tønsberg E-verk. Problemet var at bare Treschow hadde strøm, fylket eller amtet ville ha et samarbeid mellom alle landkommuner om å sikre strømforsyningen i nær fremtid. Løsningen med Tønsberg var heller ikke populær. Dessuten var det private verket under avvikling.

Hjelp utenfra

Politikerne på Nøtterøy følte seg på tynn is og måtte ha sakkyndig hjelp. De engasjerte i 1913 Christian August Thorne fra Kristiania som konsulent. Han beregnet behovet for strøm på Nøtterøy til ca. 200 kilowatt. Alt til belysning, tanken på å bruke strøm til oppvarming og til hele spekteret av elektriske hjelpemidler i hjemmet, fra støvsuger og kjøleskap, via radio og TV til air-conditioning og elektriske tannbørster, lå utenfor alles fantasi og fatteevne, naturlig nok.
I 1913 skjedde ytterligere et fremstøt. Nøtterøy herredstyre nedsatte en komité på tre medlemmer for å få fortgang i strømsaken. Det var kaptein Wilhelm Wilhelmsen, Gimle, kontorsjef Thorvald Berg, Ekeberg og stykkjunker (oversersjant ) Marius Nilsen, Håøya. Denne komiteen arbeidet i det stille og kunne våren 1915 fremme følgende forslag for Nøtterøy herredstyre : Nøtterøy kommune blir medlem av Mellom Jarlsberg kommunale Kraftselskap. Det besto av kommunene Sem, Stokke, Andebu, Borre, Åsgårdstrand, og Nøtterøy.

E-verksbestyrer Karinius Sem ledet Nøtterøy e-verk fra starten under første verdenskrig til 1960.

Rammene legges

Året var 1915. Første verdenskrig raste. I Tønsberg var det private e-verket avviklet, og byen hadde etablert et nytt kommunalt kraftverk med basis i en kraftstasjon ved Gravenfoss i Numedalslågen syd for Skollenborg. Dette nye anlegget sto klart til å levere strøm fra 1. oktober 1913. Tredje faktor var at det interkommunale initiativet med Mellom Jarlsberg var blitt en realitet med Treschow Fritzøe som kraftleverandør.
Dermed var de ytre rammer lagt. Det var langt igjen. Parafinlampene på Nøtterøy skulle brenne i ytterligere nær fire år. Men nå ble det arbeidet målrettet og parallelt. En ting var å skaffe strømabonnenter. De ivrigste av disse ”strøm-ververne” var Nøtterøys lærere som tjente kr 0,75 pr time for sin fritidsvirksomhet. Like viktig var å etablere et e-verksstyre. Det skjedde alt sommeren 1915 og besto av skipsfører Charles Røed, kjøpmann Olaf Bjerke, skipsfører Ole Jensen og kirkesanger Markus Andersen.

Mange viktige koblinger

Styret under Charles Røeds ledelse fikk travle tider. Oppgavene var mange: det måtte skaffes kapital. Lån på kr 300 000 ble opptatt i Tønsbergs Sparebank til 5% rente. Det måtte forhandles med grunneiere om avståelse av grunn til ledningstraseene. Høyspenten krevde jernmaster, mens sekundærnettet kunne klare seg med stolper. Lokale skogeiere sto som leverandører. Så måtte det skaffes transformatorer og kobberledninger. Dette skulle bli et stort problem som følge av verdenskrigen.
Krigen ble som vanlig ført med militære stridsmidler, men også med økonomiske. Motpartens sivilbefolkning måtte hindres i å få tilførsler av mat og råvarer. Britenes tradisjonelle våpen var blokaden, tyskernes nye var ubåtene. Men også nøytrale land som Norge ble blandet inn. Britene fryktet at import til Norge ble eksportert videre til Tyskland og innførte et kontant og effektivt kontroll-regime som la store kjelker i veien for kobbertråden til Nøtterøy e-verk.
Også Tyskland skapte problemer for Nøtterøys kommende strømforsyning. I 1917 stoppet landet eksporten av jerntråd og øker prisen på transformatorer og annet teknisk utstyr. Første verdenskrig i Norge er historien om inflasjon. Prisene steg med 400 % og kullkastet alle optimistiske kalkyler fra krigens første tid.

Også i januar 1918 var det farlig å klatre i master med strømførende ledninger. Og her var faren dessuten helt ny.

Sem og “Fjell”

Nøtterøy e-verk måtte ha en daglig leder. Det var 33 søkere til stillingen. Konsulent Thorne innstilte slik overfor e-verkskomiteen: Nr 1: ingeniør Karinius Sem. Han ble enstemmig ansatt og tiltrådte sin pionerstilling 10 februar 1916. Sem var født i 1890 på Sem på Nøtterøy. Han vokste opp i Tønsberg og ble uteksaminert som elektroingeniør ved en tysk høyskole. Tilbake i Norge arbeidet han et par år ved Oslo Lysverker før han tiltrådte stillingen på Nøtterøy.
Det nye e-verket måtte ha et kontor. Eiendommen ”Fjell” i bakken nedenfor det nye Kulturhuset ble innkjøpt for kr 6700 kroner senvinteren 1916. E-verket hadde lager i kjelleren og verksted på kjøkkenet. Det forteller noe om en helt annen tid at den nyansatte daglige leder fikk bevilget penger til en tråsykkel. Det var travle tider før strømmen kunne slås på: Stadige konflikter med grunneiere om avståelse av grunn, hærverk på e-verkets anlegg og store og små uhell når stolper og master skulle reises. Jo, Karinius Sem var sin kommunale tråsykkel verdig!

Montør Niels E. Hanssen var ansatt på Nøtterøy e-verk fra starten i 1918 til han ble pensjonist i 1963, med 43 års tjeneste bak seg.

Sent, men godt

Endelig, den 2.februar 1918, kom den elektriske kraft til Nøtterøy. Strømmen kom først til Føynland. Deretter Teiehøyden, Glitre og Torød. Det var gått syv år siden ordfører Johnson tok initiativet til at folk på Nøtterøy kunne få seg lys ved ”bare å ta på veggen”.
Nøtterøy hadde i 1918 ca 6500 innbyggere. Av disse var 1100 strømabonnenter, hvilket betyr at de fleste hjem hadde fått innlagt strøm. Gjennomsnittlig tok hver abonnent ut 260 watt, det er fem 50 watts pærer. Alt gikk til lys, ingenting til oppvarming. Men gjennomsnittstall forteller ikke alt. Hver husstand fikk i 1918 bare tildelt 100 watt. Resten av den totale strømmengden gikk til lokale bedrifter, offentlige anlegg og til Forsvaret på Håøya.
Kraften kom til Nøtterøy via en høyspentledning fra den store transformatorstasjonen i Slagen. Derfra gikk ledningen over Husvik, til Husø og derfra til Føynland. Over Ekenessundet hang høyspenten lavt, bare 7-8 meter over vannflaten. Kom båter bort i ledningen, ble strømmen selvsagt brutt, ikke bare for alle abonnenter på Nøtterøy, men også for alle tjømlinger. Høyspenten til Tjøme gikk ut via Kjøpmannsskjær.
Til sammen på Nøtterøy var det i 1918 36 km med høyspentledninger og 84 km med sekundærnett (lavspent). Det er mulig å spørre hva strømmen kostet. En kilowatt hver time et helt år kostet i 1918 i underkant av 100 kroner. Ser man bort fra ulike
tariffer osv, ville to 50 watts pærer som sto på hele året koste kr 10. Til sammenligning tjente en vanlig arbeider i verkstedindustrien 90 øre timen.

Etter første verdenskrig var elektrisk Strøm tilgjengelig over det meste av Norge, Særlig fordi mange kommuner hadde brukt ”de gode tider” under krigen til å investere i kraftverk. At ikke strømmen bare kunne brukes til belysning, viser denne annonsen fra firma Per Kure, antagelig 1920.

Strømmens velsignelser

Det gikk kort tid før folk flest innså elektrisitetens velsignelse. Private bedrifter som Aeroplanfabrikken på Ørsnes og Torvstrøfabrikken på Lofterød ville ha elektrisk kraft, bønder på Nøtterøy ville ha elektrisk drevne treskeverk og privatpersoner strøm til et strykejern eller en kokeplate. Og fikk de ikke det, fantes eksempler på bruk av ”tjuvkontakter”.
Nøtterøy E-verk er historie. Karinius Sem satt i lederstillingen helt til 1960 og ledet E-verket i 42 år. I oppstarten var det bare 5 ansatte, deriblant de to montørene Arthur Arntzen og Niels E. Hanssen. Arntzen var ansatt i 45 år, Hanssen det samme. ( se artikkel i Njotarøy 1991 om Hanssens barndom: ”Barnearbeid i Kjøpmannskjær”)
I 1960 fikk e-verket ny leder. Det var Einar Ramberg-Jacobsen. Da hadde verket 5500 abonnenter. På årsbasis forbrukte de 5500 KW. Årsgjennomsnitt pr. abonnement : 1 KW. verket hadde 25 ansatte.
I juli 1993 ble Nøtterøy e-verk slått sammen med Tjøme og fikk nytt hovedkontor på Skjerve. Men allerede i januar 2001 ble det sammenslåtte verket solgt til Skagerak Energi, og all virksomhet ble flyttet fra Nøtterøy.
Men strømmen og lyset har vi fortsatt, snart 84 år senere. Et liv uten elektrisitet er utenkelig – unntatt i noen romantiske feriedøgn – og vi vet alle at hele samfunnet stopper opp ved et langvarig strømbrudd. Visst kan man overleve noen dager på vedfyring og batterier til lommelykter. Men Kanalbroen er ikke til å rikke, hverken opp eller ned. Bensinpumpene virker ikke. Innholdet i fryseboksen tiner og den nye TV`en er helt svart. Så kjære terrorister, klarer dere å lamme den totale norske strømforsyningen, er slaget vunnet.
Nøtterøy er totalt forandret på disse årene. Befolkningen er steget til litt under 20000, og næringsgrunnlaget er endret. Nøttlendingen er ikke lenger sjømann, industriarbeider eller jordbruker. Han sitter på kontor, bak sin datamaskin. Hjemmene er forandret. Ikke bare er de større, men også varmere og fremfor alt lysere. Fiat Lux betyr Bli Lys. Og det skjedde på Nøtterøy for 87 år siden, den 2. februar 1918.

Kilder

Opplyste personer har selvsagt skrevet om lys og strøm før 2005. Til stor glede og nytte har vært Albert Steens bok ”Med lys og lampe gjennom tidene” (Samlaget 1970). Håkon Hoff ”En kraft i byen” (Cicero 1970) og Tore Asplin ”Elkraft i 60 år” (Tønsberg Aktietrykkeri). Videre avisartikler og avisannonser fra før 1918 ved prosjekt Avisregistrering. Takk også til Skagerak Energi for hjelp med detaljopplysninger. Historisk statistikk er alltid nyttig. Ansvaret for alt stoff i artikkelen, inklusive feil, ligger på forfatteren.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.