Fra badegjest til fastboende

Av Terje Reppen (Njotarøy 2012)

Hytta på Nøtterøy – ferie på landet

I 1958 kjøpte mine foreldre ett mål hyttetomt i krattskogen bak Tønsberg feriekoloni på Glomstein. Selger var Sverre Skar, bonde og hvalfanger på Glomstein gård. Her skulle etterkrigsvelstanden markeres: Det var slutt på åremålsleien av kårhuset på Hadeland, heretter skulle det være ferie ved sjøen. Jeg tror prisen var 5 000 kr. Det var jo en del penger: En Folkevogn kostet ca 12 000 kr.

Terje Reppen er dessverre fremdeles savnet etter ferie på Kreta i oktober. Vi takker hans kone, Aud Reppen, for at vi fikk lov til å trykke artikkelen og bruke bilder fra familiens album.

I 1960 ble bindingsverket til hytta reist i hagen til farmor i John Colletts alle i Oslo – med materialer fra Tønsberg.

Men eventyret hadde egentlig startet noen år før: Faren min var kontorsjef i firmaet P.T.M. Paasche (skipsutstyr og sånn) og ansatte en trivelig kar som het Roar Thorvaldsen og var fra Tønsberg. Hans familie hadde hytte ved Glomstein, nedover i bakken mot det vi kalte «Kommunebrygga». Vi fikk låne hytta, ble fascinert av Nøtterøy og kveldssol, kom i prat med den meget hyggelige hvalfangerbonden på Glomstein, faren til Sverre Glomstein som nå driver gården, og endte med å kjøpe hyttetomt det året vi egentlig hadde spart alle pengene våre til en biltur til Nederland.

Tross velstandsøkningen, som vi nesten kunne merke fra år til år i 1950-årene, var det en nøktern periode: Det var forbudt å bygge større enn 40 kvm. Det skulle bygges beskjedent: For vår familie betydde det at vi skulle bygge selv, og at standarden skulle være meget enkel.

Vi bygger hytte

Sommeren 1959 ble en sparesommer. Da var vi hjemme i Oslo, bortsett fra en helg på Granholmen ved Sandefjord. Om høsten begynte arbeidet: Først tegnet foreldrene mine hytte på millimeterpapir. Så innhentet kontorsjef Reppen høytidelige anbud på materialer, og en høstdag kom en lastebil fra Lars Christensen (dampsag & høvleri) i Tønsberg med masse materialer til reisverk. Utover høsten bygget vi skjelettet til hytta i farmors have i John Colletts allé. Det var nok noen naboer som stusset litt på den byggevirksomheten det selvsagt ikke var sendt ut nabovarsel om. Vi hadde god hjelp i byggingen av en byggmestervenn fra nabolaget. Dessuten var bestefar sløydlærer på framhaldsskolen i Oslo. Så ble alle delene nummerert og plukket fra hverandre. Senhøstes kom lastebilen fra Tønsberg tilbake og hentet alle materialene til hyttebyggesettet og stablet alt pent opp langs Glomsteinveien der stien til hyttetomten gikk opp.

Hytta reises på nytt i Glomstein.

Våren og sommeren 1960 ble det mange turer til Nøtterøy. Matkjeller skulle graves ut, pilarer støpes, og hytte bygges. I løpet av noen regntunge uker kom det meste på plass. Jeg husker spesielt at moderen hadde snekret et lite feltkjøkken, men at det til slutt ble ofret fordi vi trengte materialene til stubbeloftet. Alle materialer ble båret opp fra veien eller kjørt i bestefars trillebår med jernhjul.

Vi får brygge

Året etter fikk vi tillatelse til å bygge på, og da ble hytta dobbelt så stor, men fortsatt nokså hjemmelaget. Så ble det etablert et bryggelag, Nordre Glomstein bryggelag, med ca 10 hytte- og båteiere. En av hytteeierne som hadde moped og bodde i Slagen, hadde reist mye rundt og sett på bryggekonstruksjoner, og hadde funnet frem til en type brygge som ikke lot seg rokke av sjøisen. Men allerede neste vår ble bryggelagets medlemmer godt sammensveiset da bryggen måtte rettes opp og repareres. Kampen mot fjordisen brakte hytteeierne sammen i et godt fellesskap, år etter år.

Bryggelagets strandparsell ble nok i minste laget. Mange båter skulle etter hvert ha plass, både ved bryggen og på land. Jeg vil tro at naboen til bryggeanlegget fikk mer hytteliv rundt seg enn han hadde behov for.

Hyttelivet starter

Feriestedet på Nøtterøy var dermed ferdig og ble møblert med kasserte møbler hjemmefra. Så var det hele i gang: Hver litt fine helg fra tidlig på våren satt vi lørdag etter skoletid i en Mercedes og kjedet oss gjennom bilkøen i Drammen og Holmestrand mens vi hørte på Trafikk og musikk med Oddvar Folkestad og Thorleif Karlsen i bilradioen. Søndag kveld gikk køen andre veien, da var det folkemusikk i radioen. Det ble mange bilturer og mange fine opphold på hytta. Pinsen var obligatorisk, og om sommeren var vi der fra St. Hans til rett før skolen begynte igjen. Påskeopphold ble derimot ikke noen suksess.

Hytta som opprinnelig var på 20 kvm, ble i 1961 bygd på til det dobbelte.
Oss privilegerte fra «byen»

Vi følte oss privilegerte: Vi hadde villa i Oslo, hytte på Nøtterøy, passbåt med 20 hester Mercury og som sagt: en Mercedes som etter hvert ga oss så mange utrivelige opplevelser at jeg aldri har blitt fristet til å ha en sånn bil selv. Vi var fra «byen» og så vel på en del av livet i Tønsberg og på Nøtterøy som litt pussig. Vi hadde jo tross alt innretninger som Sinsenkrysset i to plan å skryte av. Hvalenkrysset i Tønsberg med trafikklys var liksom ikke så imponerende. Ikke for det: Det var en del som imponerte med Tønsberg: Olafsens bog- og papirhandel gikk utapå det meste av det vi hadde av den slags i Oslo. Halvorsens konditori nederst på torvet hadde også mye bedre softice enn vi hadde i Oslo. Og Jensens fiskebutikk på torvet hadde et eventyrlig utvalg av god fisk. Kommunen var grei, de butikkansatte var hyggelige, og det var trivsel å merke overalt. Til og med turene med Øybuss var hyggelige. En tanke snek seg inn i meg: Kanskje ikke folk fra Oslo var så privilegerte likevel? Kanskje det simpelthen var bedre å leve i Tønsberg-distriktet enn der jeg bodde på «pen vestkant»?

Passbåten Pernille hadde en 20 hester Mercury påhengsmotor.
Kortreist hyttedrøm

Noe som jeg tenkte en del over den gangen, var at jeg syntes det var rart at så mange av de andre hytteeierne bodde i nærheten. Hiorths bodde på Herstad, Heide i Akselsgate, Vigulf Andersen bodde i Tønsberg, og James Andersen bodde i Søndre Slagen. Men egentlig var jo dette lurt: Den kortreiste hyttedrømmen lot seg realisere uten innkjøp av bil. Man kunne nå hytta med sykkel eller med en tur med Øybuss. (Da jeg langt senere ble lektor på Tønsberg gymnas, oppdaget jeg at inspektør Kielland-Lund reiste ut til hytta i Storebukt med sykkel. Bil hadde han ikke). I dag, mer enn 50 år senere, bor jeg fortsatt i området. Og Hiorth har fortsatt sin hytte, som datteren Ingunn nå bruker. Litt lenger oppi bakken er fortsatt fru Heide på plass, og nærmere meg holder Anne Lyberg til, som i sin barndom hadde hytte litt lengre syd på området, og broren hennes, Karl Petter Lyberg, har kjøpt seg hytte i området, han også.

Ferielivet på hytta

Jeg skrev at vi følte oss privilegerte: Men etter en del somre på hytta kom en snikende følelse til meg om at det var mange andre bra måter å feriere på: Andre familier reiste og opplevde mange utland, eller fikk se mange nye steder i Norge. Men vi var på hytta. Så fast ble det at da vi engang spurte postmannen om postadressen vår på hytta, sa han bare «Reppen, Nøtterøy». Posten havnet for øvrig hos den lokale kjøpmannen på Tømmerholt der en meter med disk var reservert post, og der innkomne postkort ble oppfattet som offentlige.

Kjøpmannen, ja. Det var to av dem på Tømmerholt, eller rettere sagt Snipetorp. Vinndal handel lå rett ved krysset på vestsiden av veien. På østsiden lå butikken vi sognet til, som ble drevet av forskjellige kjøpmenn. Jeg husker kjøpmann Hansen og kjøpmann Svendsen. Hansens unge bud kjørte varer i en trehjuls motorsykkel uten særlig mye fjæring. Jeg husker spesielt leveransene av egg. De brune papirposene med klissent innhold kom noen ganger før den type leveranser ble stoppet. Svendsen hadde Opel med noe bedre fjæring enn motorsykkelen hadde. Vi hadde kasse ved veien, der varene ble levert, og der handleliste for neste leveranse ble lagt. Fordi det var langt å bære varer fra veien og opp til hytta, kjøpte mor pappmelk, og ikke flaskemelk. Pappmelken var litt dyrere. Men var det ferie, så var det ferie.

Det kom opp en flaggstang da familien hogde og barket en furu som sto på tomta.
Livet på fjorden

Til hytteliv ved sjøen hører det båt. Jeg startet karrieren som sjømann med en kano av oljekokt huntonitt til kr 265. Men den padlet jeg blant annet rundt Glomsteinskjær, og noen ganger padlet jeg helt til Håøya. Der var det fra først av forbudt å gå i land, og selvskudd var utlagt. I alle fall hadde Forsvaret hengt opp skilt om det. Så ble det feriekoloni. Ved Gåsøkalven lå det hvalbåter i opplag, og det var minst like spennende som å være på Håøya da det var forbudt. Det var en vaktmann som forsøkte å hindre oss barn og unge i å oppholde oss høyt og lavt på disse hvalbåtene. Han hadde det ikke greit. Mange år senere traff jeg ham igjen: Da var jeg blitt lektor på Tønsberg gymnas, og han var vaktmester. Han husket heldigvis ikke meg.

Senere ble det seilbåt, en BB11. Den fungerte som tur- og badebåt i mange år før broderen bandt den for dårlig fast i en høststorm. Etter det ble det kajakk. Der er jeg fortsatt. Da jeg begynte å padle kajakk i 1974, var det mindre båttrafikk enn i dag. Og ikke minst: Det var mer båtvett enn penger blant folk. Nå er det omvendt. Derfor har jeg kajakksesong helst litt utenom rushtiden på fjorden i juli.

En myte til sjøs

Da jeg begynte som sjømann, var foreldrene nøye med sikkerheten. Så lenge vi padlet langs stranden, gikk det greit uten flytevest, men hvis vi skulle ut på åpne havet, f.eks. over til Glomsteinskjær, måtte vi ha på vest. Dette fortsatte i så mange år at broren min og jeg etter hvert fikk mistanke om at Elvstrøm-vestene kanskje ga falsk trygghet. Ganske riktig, begge vestene våre sank som steiner da vi kastet dem ut fra bryggen.

Passbåten vi hadde, gav mange opplevelser. Vi brukte den til og fra Tønsberg, til Melsomvik, og på tur rundt Veierland og sånn. Men motoren bråkte så fryktelig at ingen av oss noen gang tenkte på en tur rundt Nøtterøy eller Tjøme. Det skjedde ikke før jeg fikk kajakk.

Vi hadde vannski. Astri Heide og jeg sto samtidig bak båten vår og laget avanserte show. En gang sto jeg fullt påkledd over til Melsomvik, og ble nesten ikke våt i det hele tatt. Av dette oppsto det følgende rykte, som jeg fikk servert forleden år av en mann som hadde tilbrakt barndommen på Glomstein: Jeg skulle ha stått i smoking på vannski fra Glomstein til honnørbrygga i Tønsberg og spasert rett inn på Hotel Klubben. Jeg punkterte der og da denne myten om meg og henviste til 007 James Bond.

Terje padler i kanoen Peter Pan med hunden Sjeik.
Sprekker i ferieidyllen

Følelsene for hytta på Nøtterøy gikk opp og ned. Vi var der jevnt og trutt, og først etter gymnastiden min fikk jeg til å være en hel sommer andre steder. Båtliv, bading og hyggelige hyttevenner til tross: Det var mye annet som ble mer spennende.

I 1960-årene ble det bygget mange hytter på Nøtterøy. Det at bilen kom i fritt salg gjorde at hyttedrømmen lettere kunne la seg realisere. Mange mennesker fikk etter hvert råd til hytte, ikke minst fordi kravene til standard var små. Det var utedo som luktet kjemikalier (Racasan). Det var brønn som var gravet der en mann med ønskekvist hadde sagt det var vann, men han hadde ikke fortalt at vannet smakte og luktet guffent. Det var en fullstendig uisolert hytte som knapt lot seg varme opp. Det meste var hjemmesnekret og så sånn ut. Når jeg i dag går tur i området, ser jeg at det er tett med hytter som har vokst i takt med konjunkturene og behovene for å vise status, og at strandplanloven kom altfor sent og har hatt for liten effekt. Men en ny istid vil helt sikkert renske opp i den kommunale unnfallenhet.

Brødrene Reppen prøveseiler den nyanskaffede BB 11
Her er vi hjemme

Etter endt studium skulle jeg ha jobb. Etter noen år i Nord-Norge og på Vestlandet dukket lengselen etter Nøtterøy opp. Litt flaks ga meg stilling som lektor på Tønsberg gymnas. Da skrev vi året 1975. Bosteds-spørsmålet ble løst på den elegante måten at jeg flyttet inn på hytta og bodde der til vannet frøs. Siste dagen jeg bodde der i oktober, fikk jeg 5 grader inne på tross av at alle panelovnene sto på maks og sikringene gikk jevnt og trutt. Så ble det hybeltilværelse på Nedre Råel om vinteren og retur til hytta i april. Da hadde jeg oppdaget sjarmen, stillheten, roen, og det vidunderlige landskapet for alvor.

Resten er raskt fortalt: Vi bor nå et steinkast fra hytta, i Holmsbrekkene. Jeg er på en måte fortsatt på hytta, hele året. Hytta er solgt, mennesker fra Bærum kan nå kose seg der, og kanskje oppleve alt det som hyttelivet kan bringe av gode og mindre gode opplevelser.

Nå er jeg innfødt i forhold til badegjestene som kommer i helger og om sommeren. Jeg har inntrykk av at de fleste kommer fra Oslo og Bærum eller tilsvarende. Selv om jeg opplagt har altfor kort fartstid på Nøtterøy til å kunne regne meg som nøttlending, er jeg i alle fall ikke badegjest. Jeg kan tillate meg å smile litt av den kulturen jeg selv var en del av for 50 år siden.

Hytte nå? Ikke tale om. Men takk til mine salige foreldre som åpnet portene til Nøtterøy for meg. Jeg har funnet min plass på jorden til meg og min familie, og har knyttet vennskap som fortsatt varer.

Gøy å på vannet med kanoen Peter Pan utenfor Holmen. Hytta til Kaldnes mek. Verksted i bakkant av bildet var opprinnelig et styrhus med senere påbygg.
Follow Terje Reppen:

f. 1950 i Oslo. Cand. philol. med norsk hovedfag 1975 fra Universitetet i Bergen. Lektor, siden inspektør/ studiekoordinator ved Greveskogen vg. skole (tidl. Tønsberg gymnas) ansatt fra 1975. Han kom ikke tilbake fra en fottur på Kreta i oktober 2012 og er dessverre fortsatt savnet. Minnegudstjeneste ble holdt i november 2012.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.