Tore Dyrhaug (Njotarøy 1997)
Om evakueringen i 1944
At Nøtterøy i stigende grad er blitt en magnet for innflyttere, er en kjent sak. Også at kommunen i nyere tid har tatt i mot flyktninger fra andre kanter i verden. Men norske flyktninger har det heldigvis vært få av – unntatt i perioden 1944-46 da mange tvangsevakuerte finnmarkinger fant et midlertidig hjem hos gjestfrie nøttlendinger:
Året 1944 skulle bli ouvertyren til Tysklands totale militære nederlag i mai 1945. I juni kom invasjonen i Normandie, senere samme måned kom den russiske sommeroffensiven på den sentrale del av Østfronten. Samtidig har russerne styrker nok til å angripe finnene på det Karelske nes. Den 4. september må Finland inngå våpenhville. Det russiske kravet er at finske tropper skal internere de tyske soldater som ennå står i landet. Fra 18. september er Finland i krig med Tyskland, og den tyske 20. Gebirgsarmee med 200 000 mann må trekke seg tilbake til Norge. Denne evakueringen lykkes, men 18. oktober rykker sovjetiske styrker inn i Norge og besetter Kirkenes den 25.
Selvsagt hadde både den tyske militære ledelse og NS-myndighetene i Norge forutsett en slik utvikling. Allerede dagen før det sovjetiske angrepet, den 17. oktober, kom en forordning fra politiminister Jonas Lie, for anledningen utnevnt til styresmann for Finnmark, om frivilligevakuering. Men så kom angrepet dagen etter, og den 28. oktober bestemte Hitler at 20. Gebirgsarmee skulle trekke seg tilbake til Lyngenstillingen.
Tvangsevakueringen
Med alle midler måtte videre sovjetisk fremrykking hindres. Metoden skulle være tvangsevakuering av befolkningen og ødeleggelse av alle hus, kaier, kommunikasjonsmidler; alt som kunne være de sovjetiske soldatene til hjelp i den kommende vinteren. Krigens harde krav skulle ubønnhørlig ramme Norge.
Så begynte krigens største tragedie på norsk jord. 50 000 mennesker ble fraktet sørover, 11 000 bolighus ble brent sammen med 300 fiskebruk, over 100 skoler, 21 sykehus og sykestuer og 27 kirker. Praktisk talt hele Vest-Finnmark ble lagt øde, i Øst-Finnmark fikk tyskerne dårligere tid. Også deler av Nord-Troms ble berørt. Den ansvarlige på tysk side, generaloberst Lothar Rendulic, ble stilt for alliert rett etter krigen, men frikjent for ødeleggelsene i Nord Norge. «Den brente jords taktikk» var ikke et tysk påfunn, den var brukt av russerne både i 1812 og i 1941.
Den store folkevandringen fra Finnmark og Nord-Troms fikk også betydning for Nøtterøy. Allerede den 3. november 1944 skriver leder av Nasjonal Samlings Vest-Viken Fylkesorganisasjon i Drammen, Thor Tjersland, et brev til fylkesmann Christian Lange i Tønsberg og ber ham undersøke hvor mange evakuerte som kan underbringes i fylkets kommuner. Og Tjersland advarer «…at det ikke nytter (for ordførere) å komme med avvisende svar om at de ikke kan ta imot noen. Det vil bare føre til at jeg kommer til å beslaglegge alt som jeg finner passende, uten hensyn til hvem det tilhører eller måtte gå ut over».
Situasjonen var vanskelig. Det norske folk hadde vært okkupert i fire og et halvt år. Vareknappheten var stor, transportsystemet var nær brutt sammen, mange skoler var allerede rekvirert av tyske militære. Og like før full vinter skulle et stort antall landsmenn uten annet enn et knytte personlige eiendeler, skaffes det aller nødvendigste.
Oppgaven var formidabel.
Ordfører Frich på Nøtterøy
Ordfører Olaf Frich på Nøtterøy gikk så løs på utfordringen. Han satte inn minst to annonser i Tønsbergs Blad og deltok på et møte i Tønsberg den 25. november med blant andre fylkesmann Lange og fylkingsføreren i Arbeidstjenesten (AT). Det ble her bestemt at AT Skulle ta imot de evakuerte som kom til Vestfold og foreløbig innkvartere dem på Byfogdløkken skole som var frigitt av tyskerne. Byfogdløkken kunne huse 150 eller flere. Men problemene var mange, som spisebestikk og middagsservise. Tyskerne ville frigi noe koks til oppvarming av skolen. Så var det problemet med avlusning, det skulle finnes en innretning for slikt i Oslo. AT-lederen opplyste at man satt på 60 tonn poteter, men at dette var ment for AT utover våren…
De kommunale myndigheter på Nøtterøy fikk en travel periode i desember 1944. Kunne fiskere fra Finnmark gjenoppta sitt yrke på Nøtterøy? Kunne de skaffes garn og liner og båt? Kunne man tvangsrekvirere rom hos private som bare hadde ved nok til å fyre opp et par rom? Kunne man ta i bruk Foynland feriekoloni? Kunne Likvidasjonsstyret frigi møbler fra boet til folk som var flyktet til Sverige? Hvor mange ultepper kunne rekvireres fra kjøpmenn i Tønsberg?
Nå løste problemet seg selv. En stor gruppe finnmarkinger ankom Nøtterøy alt i midten av desember 1944 og fikk hver sitt rasjoneringskort, okkupasjonstidens viktigste personlige dokument. Med en liste fra Forsyningsnevnden av 4. des. skriver forretningsfører Eid til ordfører Frich at 16 personer hadde fått opphold på Nøtterøy, alle privat. De kom fra tre steder, Berlevåg, Hammerfest og Hasvik på Sørøya. Den eldste var 70 år, den yngste bare halvannen måned gammel.
De fleste var i familie med hverandre, i alt fem familier.
Ser man på oversikten for februar 1945, gir den et godt inntrykk av hvilke evakuerte som bodde på Nøtterøy, hvor de kom fra, alder, eventuelt yrke og adresse her.
Endelig frigjøring
Så kom frigjøringen i mai 1945. Myndighetene i London hadde fra 1944 gjort seg tanker om hvordan Finnmark skulle gjenreises. Tanken var konsentrasjon av befolkningen på steder som hadde grunnlag for «en bærekraftig utvikling» – for å bruke et mer moderne uttrykk. Men slik gikk det ikke. Noen dro nordover, med eller uten familie, allerede sommeren 1945. Ønsket var å forsøke å gjenskape et livsgrunnlag på et hjemsted i ruiner. Andre var avventende her sørpå, selv om mange følte seg som fremmedelementer. Noen ville forsøke å skape seg en ny fremtid her syd, 1700 km i luftlinje fjernere fra Nordpolen.
For myndighetene i Oslo bød alt dette på problemer. I et nedslitt land skulle man ikke bare sende hjem 350 000 tyskere og nær 80 000 østeuropeiske fanger, man skulle også gjennom et gigantisk og finmasket rettsoppgjør med okkupasjonstidens tapere. Landets industri og samferdsel og handelsflåte måtte bygges opp igjen, folks levestandard skulle økes, bombede byer gjenoppbygges. Og Finnmark bygges opp nær fra grunnen.
Litt metode
50 000 mennesker fra Finnmark og Nord-Troms som ble evakuert sørover, det er statistikk. Men bak hvert eneste tall i mengden lå en personlig beretning, en personlig tragedie. Men tidens kvern har rullet. For å forsøke å komme i kontakt med noen av de gjenlevende evakuerte som kom til Nøtterøy rundt årsskiftet 1944/45, ble kontakt tatt med avisen Finnmarks Dagblad i Hammerfest. Avisen ba dem som måtte ha minner fra tiden på Nøtterøy å ta kontakt med artikkelforfatteren. Ville noen melde seg? Leste de Finnmarks Dagblad? Levde noen fortsatt? Var tiden sørpå fortrengt? Men etter kort tid kom et brev, fra Aslaug Hegbom, født i 1920, nå gift Rosted. Hun og hennes ett år yngre søster Gerd, nå gift Haugen og bosatt i Alta, skulle bli livlinjen til fortiden. Begge har skrevet og i korte, konsise drag fortalt sin historie fra evakueringen, reisen sørover og om oppholdet på Nøtterøy.
Til tante Åsta på Nøtterøy
Gerd Hegbom (Haugen) skriver: «Da evakueringsordren ble slått opp rundt i Hammerfest, var det få som trodde at hele byen skulle brennes. Vi ventet at norske og allierte tropper skulle komme oss til unnsetning. Først da tyske tropper som som ble forflyttet fra Østfronten, stormet inn i huset vi bodde i, reiste vi med en sjark til Grundvåg på Seiland. Etter et mislykket forsøk på å flykte til fjells, ble vi med en skøyte til Tromsø. Vi bestemte oss for å reise til tante Åsta på Nøtterøy…»
Bare en utvei fantes for å komme sørover fra Tromsø: skipsleden. Og naturlig nok var de fire i familien Hegbom svært skeptiske; i alt seks hurtigruteskip var senket av de allierte siden september 1940. De dro, med det vanlige innslaget av tyske militære ombord. Og nådde Trondheim. Men frykten var begrunnet. Den 27. november 1944 ble D/S «Rigel» senket av britiske fly utenfor Tjøtta, et skip fullastet med 2350 krigfanger og nær 100 tyske desertører. Senkningen av «Rigel» er suverent den største skipskatastrofe i norsk sjøfartshistorie.
Gerd Haugen skriver videre: «I Trondheim ble vi møtt av NS-folk og tyske offiserer. Her måtte vi marsjere i tog opp til Vår Frue kirke, hvor det ble servert litt mat.» Så gikk det med tog til Oslo. Der ble familien innkvartert på hotell mens papirene ble ordnet. Så bar det videre til Tønsberg og til Skallestad på Nøtterøy. Om tiden på Nøtterøy skriver Gerd Haugen: «Folk tok vel imot oss, og vi fikk mange gode venner, spesielt familien til Signe Marthinsen og Åse Hoff, fremdeles har vi god kontakt…»
Beskjedne julegjester
Det var derfor påkrevet å kontakte et Nøtterøyvitne, Signe Marthinsen, bosatt i Hårkollen. Hun er født i 1918 og kom med sin far og søsken fra Kragerø kommune 10 år gammel til Nøtterøy. I nesten hele sitt voksne liv var hun syerske, i 1944 ansatt hos frøken Ekenæs i Tønsberg. Da familien Hegbom ankom Nøtterøy i desember 1944, tok de først inn hos en tante, Åsta Simonsen på Skallestad. Senere fikk de leie to rom i annen etasje hos fru hvalskytter Hansen på Skallestad. Et vennskap oppsto mellom de stillfarne finnmarkingene og familien til Signe Marthinsen. «De var veldig stille og beskjedne og ville ikke fortelle mye om det de hadde opplevd. Til jul slaktet vi en gris vi hadde en halvpart i, og synes det var riktig å dele vår rikdom med familien Hegbom. De ble bedt på middag en av juledagene, men etter måltidet ville de gå. Ikke tale om, sa vi, dere skal også bli til aftens. De var så beskjedne.»
Signe Marthinsen forteller videre at utover vinteren og våren 1945 ble hun og særlig Gerd Hegbom (Haugen) stadig bedre kjente, og at det sterke inntrykket var at finnmarkingene ville hjem så snart det ble fred for å gjøre sitt til gjenreisingen av Hammerfest. Og freden kom i mai. Men de fleste fra Finnmark måtte vente. Imidlertid var det også lyse stunder. I september 1945 giftet Gerd Hegbom (Haugen) seg med sin forlovede Sverre. Nesten alt var stadig rasjonert, men de nygifte, venner og kjente fikk benytte fru hvalskytter Hansens stuer på Skallestad til bryllupsmiddagen.
De to nygifte var begge ansatt i Televerket og fikk dra nordover i januar 1946 til en fremtid som startet i den ytterste forsakelse fra alle materielle goder. I løpet av 1946 flyttet alle de andre evakuerte tilbake.
«Til alle gode nordmenn på Nøtterøy!»
Er dermed historien slutt? Ikke helt. Den 8. september 1945 kunne Tønsbergs Blad fortelle at Nøtterøy kommune hadde bevilget hele 50 000 kroner til gjenoppbyggingen av våre nordligste landsdeler. Målt med dagens pengeverdi utgjør en slik sum minst 1 million kroner. Bevilgningen var enstemmig. Pengene skulle brukes til nye fiskebåter.
Men nøttlendigene ga seg ikke med det. Kommunen nedsatte også en komite som skulle arbeide for landsinnsamlingen til Nord-Norge. Søndag 18. november 1945 arrangerte innsamlingskomiteen en matiné i Tønsberg Kino til inntekt for saken. Johan Møller Warmedal ledet møtet, Ivar Dillan leste sin egen prolog, Egil Nordsjø sang, pianisten Kjell Krane spilte en egen komposisjon før Einar Aas fortalte nordlandshistorier. Det hele ble avsluttet av Nøterø Mannskor med «I midnattsol» og fedrelandssangen.
Så begynte alt å gå så mye bedre. Finnmark og Hammerfest ble gjenreist. Selv om det tok tid og alt kanskje ikke ble så pent, var optimismen stor. Heldige Nøtterøy, praktisk talt uten krigsskader, kunne for fullt delta i hvalfangst og skipsfart. Hjulene kom igang, raskere og raskere, folk følte på kroppen fra år til år hvordan rasjoneringene forsvant og livet ble lettere. Perioden fra 1945-1960 var Norges lykkeligste år, men det er en annen historie.
Likevel en fjern fortid
Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms i oktober 1944 må kunne kalles den største ulykke som har rammet Norge siden Svartedauden. Likevel er den bare blitt et avsnitt i nyere norsk historie. Forklaringen kan være relativt enkel.
Datidens finnmarkinger – og for den saks skyld nordmenn generelt – må ha tilhørt en hardfør og takknemlig slekt. Selv om alt bak dem var brent og ødelagt, krigen pågikk, det var mangel på alt, hadde de likevel Livet og Håpet. Bortskjemte var de heller ikke. Tvangsevakueringen kunne ha blitt en katastrofe like før fimbulvinterens innbrudd. Men det løste seg, dette å huse, bekle, fø 50 000 ekstra munner i et rest-Norge nedslitt av nesten fem års okkupasjon. Man kan lure på hvor mange krisepsykiatrikere, prester, omsorgsindustrielle, levekårsforskere, TV-kommentatorer, dagsordens-politikere osv som hadde stått beredt om dette hadde skjedd i dag. Men det skjedde i 1944/45. Verden var i krig og det var alvor. Og så er det jo så forferdelig lenge Siden. 53 år..
Opplysningene om Storkrigen og tvangsevakueringen av Finnmark, finnes i alle nyere verdens – og norgeshistorier.
Opplysningene fra Nøtterøy i 1944 og 1945 er tatt fra kommunens eget arkiv, boks merket «Skrivelser vedk. evakuerte flyktninger 1945». Søstrene Aslaug og Gerd Hegbom er allerede nevnt, likeledes Signe Marthinsen, Hårkollen.
Opplysningene Om Nøtterøys økonomiske bidrag til gjenreisningen i nord, er hentet frem ved hjelp av Prosjekt Avisregistrering.
Legg inn en kommentar