Fra Hovland-stua til Torød-konflikt

Trygve Bratteli:

«Mor og far håpet inderlig at jeg skulle bli det fjerde og siste barnet. Derfor fikk jeg navnet Trygve, og Martha ytterligere syv unger på rekke og rad», sa tidligere statsminister Trygve Bratteli i et foredrag i Nøtterøy Historielag, hvor han også spesielt utdypet den dramatiske arbeidskonflikten som toppet seg på Torød skole i 1932.
Bratteli holdt sitt foredrag 8. november 1983, bare noen måneder før han døde. Slik fortalte han:

Jeg ble født i 1910 på Nøtterøy. Mine foreldre kom hit et par år tidligere og slo seg ned på Hovland, det småbruket som fremdeles er i familiens eie.
Jeg vil gjerne se min barne- og ungdomstid i relasjon til utviklingen fra første verdenskrig gjennom 30-årene og framover mot vår tid. Det som fulgte med 1914-18-krigen, kom til å prege oppveksten for mange.

Seks Bratteli-barn fra Hovland, ca. 1917. Nederst til venstre Esther Marie (Tønnessen) f 1912, bak henne Trygve Martin f 1910, bak Hans Georg f. 1905 og Harriet Karoline (Erlandsen) f 1907, sittende med halskjede Agnes Regine (Holm) f 1908 og Torborg Alice (Pettersen) f 1914. Fru Martha Bratteli hadde sydd alle barnas klær og faren Terje Hansen Bratteli hadde sydd alle sko.
Seks Bratteli-barn fra Hovland, ca. 1917. Nederst til venstre Esther Marie (Tønnessen) f 1912, bak henne Trygve Martin f 1910, bak Hans Georg f. 1905 og Harriet Karoline (Erlandsen) f 1907, sittende med halskjede Agnes Regine (Holm) f 1908 og Torborg Alice (Pettersen) f 1914. Fru Martha Bratteli hadde sydd alle barnas klær og faren Terje Hansen Bratteli hadde sydd alle sko.

Nøtterøy privilegert

Nøtterøy var på flere måter privilegert. Kommunen har aldri vært av de forfulgte steder. Nøtterøy ble aldri rammet hardest. De som er på min alder, snart 74 år, har gjennomlevet kolossale sosiale og økonomiske forandringer.
Realistisk vurdert var Nøtterøy likevel for mange et fattig sted, men dog av de mindre fattige på den tiden. De forandringene som har skjedd, la oss si i løpet av de siste vel 50 årene, har gjort at folk er blitt tiltrukket av øya og vil slå seg ned her.

Harde livsvilkår

Når jeg tenker på min egen ungdom, er det ubegripelig hvor mye mennesker under «alminnelige livsvilkår» slet for å finne et rimelig livsgrunnlag. Far var telemarking, eldst av 12 unger. Mor kom fra Risør og var eldst av seks. De kom fra uhyre vanskelige kår, forhold som vi i virkeligheten knapt kan forestille oss. Jeg husker ikke første verdenskrig noe særlig. Det oppblandede grove brødet fikk vi smake. Og margarinen, som man kunne mistenke for å være menneskefett.

Skolegang

På Skjerve skole var jeg den eneste i klassen som hadde lyst til å gå på middelskolen, men far tok meg til side og understreket at med en rad mindre søsken var ikke det mulig. Jeg kunne få gå på framhaldskolen. Den gikk jeg også på Skjerve med Martin Moe som lærer.
Nøtterøy hadde den gang, som landet ellers stort sett, femdelt skole. Det var ikke plass på Skjerve skole til alle. Så stua i en bondegård nede i Skjervebakken ble leid til 1. klasse. Der begynte jeg som seks-åring.

Oserød — en skrekk og fryd

Sammenlignet med i dag var forholdene for mange enormt fattige. Oserød var fattiggården, hvor kommunen plasserte mange. Egentlig var gården anskaffet for å ta hånd om voksne åndssvake og samtidig oppbevaringssted for gamle. Det var lenge et stort, lokalt stridsspørsmål før det ble gjort noen forandring på denne kombinasjonen.
Så ble selve pleiehjemmet på Oserød bygget. Der var det helt annerledes. Hun som kom til å bestyre Oserød (Martha Hansen, reds. anm.) var et funn. Hun var som skapt til oppgaven. Uten noen formell utdannelse, som er vanlig i dag. Hun var elsket av alle.
Likevel ble det sånn, det skal ikke gjøres noen hemmelighet av det, at min far ikke ville dit for noen pris etter at han hadde passert 70. Han havnet der først da han ikke lenger kunne rå seg selv. Sine siste leveår hadde han forøvrig på Gipø. Der trivdes han og andre eldre godt.

Arbeiderpartiet reiser seg

I de nærmeste årene etter 1920 var det egentlig ingen reelle politiske kommunevalg på Nøtterøy. Arbeiderpartiet var gått i oppløsning landet over på grunn av indre stridigheter om forholdet til Moskva. På Nøtterøy styrte den senere lensmann Nils Agerup (lensmann fra 1923 til 1941, reds. anm.) bak kulissene.
I 1926 ble vi enige om å forsøke gjenreise Arbeiderpartiet på Nøtterøy igjen. En liten flokk møttes på Tinghaug. Første gang det ble skikkelig kommunevalg igjen, var i 1928, det første kommunevalget jeg engasjerte meg i. Det skulle velges 28 representanter til kommunestyret. Høire fikk 22, Venstre hadde så å si evig rett til to, lærer Helle og nok en lærer, mens Arbeiderpartiet fikk fire mot ingen i perioden foran (Johs. Jonassen, Ole Østby, Karl Bringaker og Terje H. Bratteli, Trygves far, reds. anm.). Vi syntes det var strålende med fire representanter, fordi Nøtterøy lå midt i det konservative kystbeltet fra Drammen til Sandefjord. Selv i et mørkeblått Vestfold skilte Nøtterøy seg ut. Bygda var stokk konservativ. Vestfold og Nøtterøy har alltid vært en nøtt, sett fra mitt politiske synspunkt.
I parentes nevner jeg at jeg aldri har hatt et kommunalt tillitsverv.

Arbeid og arbeidsledighet

Et spørsmål som særlig virket inn på min generasjon. var arbeidsløsheten. Det fantes ikke arbeid å få. Når jeg kjører rundt på Nøtterøy, kan jeg peke ut for min kone, Randi, det ene taket etter det andre som jeg har lagt skifer på. Det ble min jobb en rekke år før jeg forlot Nøtterøy, men det var uregelmessig. I løpet av fem kalenderår fra 1930 gikk jeg sammenlagt arbeidsløs i tre av dem. Samtidig ble immigrasjonen til Amerika stanset på denne tiden. Jeg søkte selv om visum, men ble rammet av innvandringsstoppen.
Noe annet begynte å skje. Familiene startet en selvpålagt fødselskontroll. De som ble født like før og under den første verdenskrigen, er faktisk den siste generasjonen hvor det kom «unger og år», som man sa. Vi ble jo på Hovland etterhvert en svær flokk på 11 barn, jeg var nummer fire.

Trygve Brattelis barndomshjem på Hovland, slik det ser ut i dag.
Trygve Brattelis barndomshjem på Hovland, slik det ser ut i dag.

Visergutt og hvalfanger

Etter framhaldskolen begynte jeg i 14-års alderen som visergutt på Teie, og holdt på med det noen år. Man måtte ta det arbeid man kunne få. Mange fikk intet. Men vi skal også være klar over at de som går arbeidsledige i dag, har bedre livsvilkår enn mange av dem som hadde arbeid den gang. Selv havnet jeg også på hvalfangst en tur, på Leith Harbour i 1927. Det var ettertraktet å komme på hvalfangst, men ikke så storartet som mange hjemme trodde. Jeg var borte i ni måneder, og da jeg kom hjem og fikk gjort opp mellomværendet med Salvesen-rederiet, så hadde jeg i den tiden tjent brutto 900 kroner.

Ukelønna satt ned

Så til en av de mer dramatiske episoder i min ungdomstid på Nøtterøy, som jeg skjønner også har en viss historisk interesse. Torød skole ble et viktig ledd i det som skjedde. Det var et meget spent forhold den gang i 1932 mellom kommunen og mange av de ansatte. Man måtte dokumentere at man var far til mange barn for i det hele tatt å få arbeid.
Professor Arne Ording har sagt: «Mennesker gjør aldri opprør for å vinne noe de ikke har, men de lager lett opprør når man vil forsøke å ta fra dem noe de anser som sin eiendom.»
Det å arbeide for Nøtterøy kommune den gang var i sannhet ikke å få noe særlig utav. I disse vanskelige årene, ikke for det; Nøtterøy kommune har aldri hatt vanskeligheter i virkeligheten, ble det vedtatt å sete ned ukelønna til 32 kroner.
Da sprakk det.

Streik og statspoliti

Det ble streik. Konflikten tilspisset seg, og tilløp til streikebryteri gjorde ikke saken bedre. I denne sammenheng dukket det opp et navn, som skulle bli kjent og beryktet, Jonas Lie, Quislings politisjef noen år senere. Han hadde vært i Tyskland og lært sine kunster der.
Praktisk talt hele Kaldnes meks arbeidsstokk var uten arbeid på den tiden. Vi ble enige om å ta en tur ut til den største arbeidsplassen Nøtterøy kommune hadde da, nemlig bygging av ny Torød skole. En av mine gode venner, Syv er Samuelsen, var byggmester der. Dessuten jobbet det endel andre ved siden av ham.
Vi gikk på våre bein fra Tønsberg, jeg antar det var 50 — 60 mann. Det var altså en konflikt i kommunen. Vi ønsket å gjøre det klart overfor dem som arbeidet der at arbeidet burde nedlegges også på denne kommunale arbeidsplassen.
Det var første gang jeg for min del fikk erfare en utrykning av det nye statspolitiet. Raskt var de blitt budsendt. Jeg skal ikke si noe hverken pent eller stygt om de politifolkene som var med. De hadde vel ikke noe særlig erfaring i slike situasjoner og opptrådte meget provokatorisk. En av dem stilte seg opp i positur og sa noe slik som at hvis dere ikke fjerner dere i løpet av tre minutter, vil vi gå på.

Byggmesteren på Torød skole

Vi sto da rundt i haugene av store steinblokker som var sprengt ut. Situasjonen var meget ladet, politiet klar med sine lange køller, som de åpenbart tenkte å bruke.
Så skjedde noe jeg aldri glemmer. Byggmester Samuelsen, som var min partifelle, var også oppbrakt over det som skjedde. Opphisselse kan gi mot, og politiet hadde delvis misforstått situasjonen, når det gjaldt ansvarsforholdet på byggeplassen. Lange, svære Samuelsen skubbet seg fram til lederen for politioppbudet og sa: «Jeg vil ikke ha noe bråk på min arbeidsplass». Lederen for politiavdelingen mistet munn og mæle, for han trodde det var byggmesteren som hadde sendt bud på politiet.
«Hvem er De?», spurte politilederen bryskt. «Hvorfor blander De Dem opp i dette?»
«Det er jeg som er byggmester her». svarte Samuelsen rolig, men fast. Dette forvirret politiet fullstendig. Her kom byggmesteren og ba dem komme seg vekk, han som de trodde de egentlig var kommet for å støtte og beskytte. Nettopp det øyeblikket ble avgjørende. Lufta gikk ut av ballongen.
Vi på vår side valgte da å be demonstrantene om stille og rolig å forlate skoleområdet. Det skjedde da også.

Trygve Bratteli på besøk på Torød skole høsten 1981 — 39 år etter «Torød-konflikten». Mottagelsen var en annen. (Foto: Per Moe, Tønsbergs Blad.)
Trygve Bratteli på besøk på Torød skole høsten 1981 — 39 år etter «Torød-konflikten». Mottagelsen var en annen. (Foto: Per Moe, Tønsbergs Blad.)

Brysk arrestasjon og fengsling

Men politiet måtte ha resultater. Det førte til min første politiske arrestasjon noen dager senere. Fire av oss ble plukket ut av statspolitiet. Det var Ingvald Løgavlen, Reinhardt Heimdal. meg selv og en fjerdemann (Arne Johansen. red.s anm.).
Selve arrestasjonen foregikk etter metoder som jeg senere skulle få stifte enda mer brutalt kjennskap med. En tidlig morgen da jeg sov i loftskammeret hjemme i vårt fredelige lille hus på Hovland. jeg antar det var ved 05-tiden, hørte jeg plutselig bråk nede i gangen. Mannsstemmer jeg ikke kjente, og så mors litt spede røst oppi disse. De skulle ha greie på hvor jeg befant meg. Så veldret statspolitiet med sitt utstyr opp trappen og slo opp døra. Politi Harald Tandstad. Nøtterøys egen kjente og egentlig populære polititjenestemann. var meget motvillig med på dette. Han beklaget overfor meg at han var utkommandert til å vise vei. Han var en skikkelig kar.

Kjente prosedyren

Jeg likte svært dårlig at den politifullmektigen som ledet det hele var sønn av presten Alfred Eriksen, Arbeiderpartiets første valgte stortingsrepresentant. Etter et kort opphold på Tinghaug bar det til kretsfengslet i Horten. Slik det var den gang var vi nødt til å lære oss litt jus, mest mulig om våre rettigheter. Jeg visste at vi ikke behøvde avgi forklaring til politiet som hadde arrestert meg. Vi kunne forlange å bli avhørt i retten.
I Horten møtte jeg igjen denne unge Eriksen. Han begynte med en straffetale, og så sa jeg: «Er dette et slags forhør?» Han brøt da av han skjønte jeg kjente til prosedyren.
For å bli fengslet måtte det være en dommer til stede. Jeg er skråsikker på at den dommerfullmektigen som møtte opp, ville ha meg til å si noe som gjorde at de andre og jeg kunne settes på frifot igjen. Men vi var ikke interessert i det. Vi ville kjøre løpet til ende.

Frifunnet

Det skjedde også noe rørende. For første gang i mitt liv fikk jeg blomster. Unge mennesker fra rundt omkring sendte bukett på bukett til fengslet, så det ble pyntet som en blomsterhage.
Vi ble stilt for retten i Tønsberg og dømt, riktignok mildt. Vi var ikke innstilt på å la det passere, så vi appellerte til lagmannsretten. Og i lagmannsretten i Drammen med bl.a. en rekke solide folk fra industrien langs Drammenselva i juryen, ble vi blankt frifunnet. (Ifølge Nøtterøy Arbeiderpartis 50-års beretning ble Arne Johansen straks sluppet fri etter arrestasjonen. LOs juridiske konsulent Trygve Lie, den senere utenriksminister og FN-generalsekretær, kom ned til Vestfold og fikk med seg Løgavlen under arrest til Oslo. Løgavlen ble senere dømt til tre dagers fengsel, subsidiært 200 kroner i bot. Han valgte fengselet. Red.s anm.).
Jeg lærte den gang hvilken forskjell det kan være på anklagende og dømmende myndighet når det gjelder å felle dommer over mennesker.

Follow Trygve Bratteli:

f. 1910 på Hovland, Nøtterøy, død 1984. Bygningsarbeider på Nøtterøy. Stortingsrepresentant 1950-1981. Nestformann i Arbeiderpartiet fra 1945, formann 1965-1975, finansminister, samferdselsminister, statsminister mars 1971 - oktober 1972 og oktober 1973 - januar 1976. Utgitt bl.a. «Fange i natt og tåke» (1980, den største boksuksess i Norge hittil), «Våren som ikke kom» (1981).

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.