Fra poteter og melk til løk og salat

Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2011)

Gammeldags høyonn på Veierland. Bestefar Anders Larsen får hjelp av sin kone Dina og to sommergjester til å trekke høyvogna fra jordet. (Foto utlånt av Margit Amundsen)

Landbruket totalt forandret på 70 år

Som så mye annet i vår tid har også landbruket vært i forandring; ikke minst på Nøtterøy, og særlig siden 1940. Den gang var dyrehold og melkeproduksjon den viktigste inntektskilden, og på jordene var det mest eng, havre, hvete og rotvekster. Det var 1000 dekar poteter, og skolebarna fikk potetferie om høsten. Og hva nå? Siden 2007 er det ikke en eneste melkeku igjen. Det er slutt på svineavl og ingen dyrker poteter. Derimot har ammekuer kommet inn i landskapsbildet. Det dyrkes mest hvete, og grønnsaksdyrkingen har nærmest eksplodert. Antall mindre foretak minker betenkelig, mens store enheter stadig vinner terreng.

I uminnelige tider har jorddyrking vært til føde for mennesker. Dikteren Jonas Dahl skrev i 1902 den berømte bondesangen: «All kultur er dyrken – først og fremst av jord!» Med dette ville han fremheve at vår kulturhistorie har sine røtter i bondenæringen. Atten år senere fikk Knut Hamsun nobelprisen for å skrive «Markens grøde», hvor han skildret Isak Sellanrås kamp for å rydde ny jord. Også i vår kommune har det vært nybrottsmenn som har slitt med å rydde jord for røtter og stein og har livnært seg av jordens grøde. På denne bakgrunn er det trist å se når store og gode landbruksarealer blir tatt ut av produksjon og omdisponert til byggeformål.

En dose med lokal landbrukshistorie

Historien om landbruket på Nøtterøy er lang og tradisjonsrik. Utviklingen har likevel ført til at spesialdyrking av grønnsaker har fått slike dimensjoner at det vekker oppsikt langt utenfor kommunens grenser. Men før vi går nærmere inn på det, skal vi nøste opp litt hagebrukshistorie. Dyrking av grønnsaker i kjøkkenhager har tradisjoner flere hundre år tilbake. I klostre og på prestegårder ble det dyrket urter og flere typiske grønnsaksslag. I 1907 var det 1388 dekar kjøkkenhage i Vestfold, men bare 412 dekar grønnsaker på åker (av det 60 da. gulrot og 250 da. hodekål).

En som fikk fart i denne utvikling var Wergeland-sønnen, bonde og lærer, Olaf Knudsen, som bodde på Svensrød. (Se egen artikkel i årets Njotarøy) Allerede i 1887 – 90, da Knudsen var formann i Nøterø Landboforening, holdt han en rekke foredrag om «Jordbruget og havedyrkningen». Olaf Knudsen drev med studier og forsøk i betydelig omfang. Det gjaldt både korn og erter, som var hans spesialitet, men også frukt, bær, blomster og grønnsaker. Men ellers var det husdyravl og melkeproduksjon, som helst var på dagsorden på landbruksmøter ved det forrige århundreskiftet, og helt fram til 1950.

For å illustrere den store forandringen, kan det vises til bokverket Norske gardsbruk, som ble til ved krigens slutt, og utgitt i 1947. I to Vestfold-bind er de fleste Nøtterøyagårder tatt med, og det er bilder av alle gårdsbruk. Men dessverre er det ti større og mindre bruk som ikke har kommet med. Vår første fylkeslandbrukssjef, Abraham Hillestad, som bodde i Hellaveien, var medarbeider i bokverket. Han skriver blant annet om kombinasjonen sjømann, bonde og hvalfanger og om bønder i nyere tid: «Et tydelig prov på intensiveringen i jordbruket er den voksende bær- og grønnsakdyrkinga.»

Høy på hesjer på Rønningen Gård Strengsdal. (Hovland: Såtid – grotid – høstetid)
Jordbrukstellinga i 1939

Nøtterøy hadde da 370 eiendommer med minst 5 dekar jord. Av disse hadde 70 fra 50 – 100 dekar og det var bare 24 som hadde over 100 dekar. Etter hvert var det noen som bygde drivhus og satset på dyrking av blomster, tomater og slangeagurker. På Meum startet Henry Bakken en planteskole, og de fleste gårder hadde hager med frukt og bær og en kjøkkenhage. Men det var dyrehold som dominerte. Tellingen viste ca. 1700 storfe (melkekuer, okser og kviger), 300 arbeidshester, 600 svin og omlag 30 000 fjørfe. Her er to eksempel på hvordan de mange små og store bruk disponerte sine eiendommer i 1944.

  1. Elgestad, Østre (i dag parkeringsplass): 10 dekar jord, 1 ku, 1 gris, 1 geit, 60 høns. En del av eiendommen er lagt ut til hage. Frukt og grønnsaksdyrking. Eieren har vert mange år på hvalfangst.
  2. Skjæret (Smidsrød, Østre): 179 dekar, produktiv skog 15 dekar. 3 hester, 22 kyr, 1 okse, 3 ungdyr, 1 gris og 12 høns. (i dag ingen dyr)

Krigen 1940-45 var en vanskelig tid for mange med rasjonering og mangel på det meste. Da var det populært og godt å ha en bondegård, og det var mange plener i villahager som ble omgjort til grønnsaksparseller.

Flukten fra landsbygda

Etterkrigstiden fra 1945 bar preg av store omstillinger i landbruket både på Nøtterøy og ellers i landet. Etter som rasjonering på matvarer ble avviklet og arbeidsplasser i industri, hvalfangst og sjøfart ble mer attraktive enn de bondenæringen kunne tilby, ble flukten fra landsbygda et betegnende uttrykk. De små gårdsbruk sluttet først med husdyr.

Rundt 1960 var det mange melkeprodusenter som gikk over til ensidig korndyrking. Traktorer avløste hestene som trekkraft, og skurtreskeren avløste de en gang så geniale selvbindere og treskeverk. Tiden da kornnek ble hesjet eller satt i rauk er nå historie. Det gjelder også den litt romantiske høyonna hvor det gjaldt å få kjørt store høylass vela berget i låve og løe.

Ensidig korndyrking gav likevel for tynt næringsgrunnlag. Derfor var det en god del som fortsatte med melkeproduksjon og et tradisjonelt landbruk. Noen tok annet arbeid eller spesialiserte seg på eggproduksjon, svinehold og dyrking av frukt og bær. Produksjon av tomater, slangeagurker og blomster i veksthus og drivbenker under glass gikk sin gang og økte ettersom etterspørselen ble større. Det ble flere planteskoler som fikk mange kunder etter hvert som kommunens parker og private hager fikk mer og mer beplanting av busker og trær. Men fremfor alt var det grønnsaksproduksjonen som ekspanderte.

Ole Schjesvold, vår første herredsgartner

Tidligere er omtalt Olaf Knudsen på Torød, og det kan vel hende at det var flere som burde vært nevnt. Merkelig nok fikk kommunen allerede i 1915 sin første herredsgartner, som het Ole Schjesvold, mens vår første herredsagronom, John Martin Hovland, ble ansatt først i 1955. Schjesvold hadde grønnsaker og frukthage hjemme på Brattås, og han inspirerte andre til å prøve det samme. Han stiftet både Nøtterøy hagebrukslag og Midtre Vestfold kontraktdyrkerlag og var formann i begge lag i en årrekke. Ved krigsutbruddet i 1940 var han pådriver for å få Tønsberg Bryggeri til å starte konserveringsfabrikk, som skulle få en enorm betydning for bønder i distriktet. Det skal vi senere se på.

Grøftedemonstrasjon. Fylkesagronom Alb. Swift understreker en påstand, men vår herredsagronom John M. Hovland ser betenkt ut. (Hovland: Såtid – grotid – høstetid. Foto: Norvald Fuglestrand.)
Kunnskap, teori og praksis

Det moderne landbruk stiller store krav til utøverne. De må ha fagkunnskap og vite det meste om jordstruktur, gjødsling og plantevern og jordvanning, reparasjoner av maskiner og redskap og – ikke minst økonomi og markedsføring. Noen er så flinke at de klarer seg på egen hånd, men med tidens krav velger de fleste å gå på fagskoler.

Gjennestad Gartnerskole

Undertegnede, som i 1945 var lærling på Tomb jordbruksskole i Råde, hadde på ferja mellom Moss og Horten en samtale med en av våre lærere, Olav Lofthaug. Han skulle da til Vestfold for å finne et sted hvor det kunne opprettes en ny hagebruksskole med kristen formålsparagraf, slik som på Tomb. Lofthaug fremhevet at Vestfold hadde gode forutsetninger for å drive med grønnsaksdyrking. Valget falt på Store Gjennestad i Stokke, og i 1946 ble hagebruksskolen innviet med Olav Lofthaug som skolestyrer. Skolen, som etter hvert forandret navn til Gartnerskole og Videregående, ble snart en stor og ledende fagskole for hele Norge. Så godt som alle grønnsaksbønder på Nøtterøy har fått sin utdannelse der.

Gafa, forsøksringen og gode veiledere

En gartner skal ikke bare lære om ulike planter, deres vekst og krav, men også om å etablere og drive egen bedrift. Planlegging og behandling av kunder og arbeidsfolk hører også med. Det gjelder å følge med i utviklingen. Hele tiden skal det læres av egne og andres erfaringer. På Gjennestadatunet ligger Gartnerienes Fagsenter og Forsøksringen i Vestfold (Ga-Fa), og gode veiledere på stats- og fylkesplan bidrar også med kompetanse.

Blant flere kan nevnes Nøtterøy-mannen, Arne Omre, som lenge var knyttet til LOG og Norsk Frø AS. Fra 1981 til 1988 var han avdelingssjef i Statens planterådsutvalg. En annen rådgiver var fylkesagronom og senere professor Gudmund Balvoll, som sammen med rektor Ola Bjelland på Gjennestad skrev læreboken: «Grønnsakdyrking på friland», som er utgitt i seks utgaver. Rådgiverne var ofte rundt på forskjellige gårder og utvekslet erfaringer med forsøk på ulike sorter og dyrkingsteknikk.

Bruk av plantevernmidler

Ugrasbekjempelse og plantevern har alltid vært et problem. Særlig har kveke vert vanskelig å bekjempe, men også kålfluer og soppsykdommer har skapt problemer. Derfor ble det forsket på alle slags sprøytemidler som kunne lette arbeid og hindre skader. Det tok litt tid før bøndene lærte å bruke sprøytemidler, og ikke alle midler var miljøvennlige. Men hvordan landbruksarealene i dag skulle sett ut uten bruk av sprøytemidler, kan man knapt tenke seg. På den annen side gjøres det store anstrengelser for å produsere økologisk mat, og det er prisverdig.

Drenering og jordbruksvanning

Et godt klima er viktig, men for å lykkes med planteproduksjon er drenering, kalking og gjødsling klare betingelser. Grøfting for hånd var i sin tid svært arbeidskrevende, men etter at traktor- og gravemaskiner overtok dette arbeidet, ble det virkelig fart i systematisk drenering. For grønnsaksproduksjon er jordvanning en betingelse. Her har det også vært utvikling. Noen av bøndene har investert i kostbare vannmagasiner og tilførselsledninger. Blant annet har Nils Edvart Freberg lagt en ledning fra sine dammer i Stangeby-skogen og helt fram til Ekenes. Men de fleste er avhengig av å kjøpe vann fra offentlig vannverk. Det er også kostbart, men kommunen har skjønt betydningen av dyrkernes behov, og det er fastlagt bestemte ordninger for landbruket. Det gjelder også i andre kommuner hvor Nøtterøy-bønder leier jord. På 1970-tallet var det bare vannspredere å se på jordene, men etter 1980 er det helst større vanningsvogner og vanningskanoner som sprer vann utover jordene.

Gammel og ny tid. Hesteplog og moderne treskjærs vendeplog til traktor. (Foto: Norvald Fuglestrand)
Dyrkingsmetoder

På 1970-tallet ble det gjort store fremskritt for å forenkle utplanting og høsting. Maskiner ble konstruert for å så ett og ett frø ned i torvblokker som ble satt på aluminiumsbrett. Når så frøene spirte og ble til planter, ble brettene satt på en plantemaskin. Arbeiderne kunne nå sitte side om side bak maskinen, og det kunne plantes i flere meters bredde. Moderne høstemaskiner ble også tatt i bruk. Marius Gundersen, som vokste opp på Astoria, var en kjent oppfinner, som i samarbeid med Gjennestad fant nye muligheter for bruk av plast i forskjellige former. Fiberduk strekkes over gulrotarealer for å hindre angrep fra gulrotflua, og plast strekkes over plantefelter for å fremskynde plantevekst om våren. For femti år siden var det vanlig med benkegårder med vindusglass over. Senere er det brukt plasthus og moderne veksthus.

Jordbruk skaper arbeidsplasser

Sysselsetting i jordbruket har også vært i endring. Gårdsgutter «til tjue kroner månen» og budeier hører fortiden til. På 1970-tallet, da bøndene for alvor begynte å utvide sin planteproduksjon, kalte de på husmødre som var glade for å få arbeid på jordet. Men også det har endret seg. Før var det norsk arbeidshjelp, men i senere tid er bær- og grønnsaksbønder fullstendig avhengig av utenlandsk arbeidshjelp. Det er særlig sesongarbeidere fra Polen, de baltiske land og Kina som gjør intensiv dyrking av bær og grønnsaker mulig. Bøndene fremhever at de ikke har sosiale problemer med sine arbeidsfolk, som kommer igjen år etter år. Grossister og bedrifter relatert til landbruksproduksjon gir også mange arbeidsplasser.

Kontraktdyrking for Tønsberg Bryggeri

Historien om kontraktdyrking av bær og grønnsaker er i første rekke knyttet til Tønsberg Bryggeri. Bedriften, som ble startet i 1856, søkte like før 2.verdenskrig å finne nye produksjonsmuligheter. På den tid var det på Nøtterøy ikke mindre enn 36 432 frukttrær, plomme- og kirsebærtrær og 21 730 bærbusker, og det var ikke lett å finne omsetning for alt. Derfor var det av største betydning at bryggeriet startet med saftpressing, sylting og konservering av frukt og grønt. 14. juni 1941 ble kontraktdyrkerlaget stiftet og det ble gjort avtaler om faste priser.

Hvor mange som var med fra starten er ikke registrert, men den eldre generasjon husker at John Lotherington på Sjølyst, var en av bryggeriets ansatte. Han var rundt på gårdene og gav bøndene gode råd. Det var flere samlestasjoner for levering av produkter, blant annet hos Hans Omre på Borgheim. De fleste dyrket bønner, men noen hadde også kontrakt på levering av margerter og solbær. Etter hvert ble det kontrakter på spinat, rødbeter og en rekke andre kulturer. Fra 1951 begynte bedriften konservering av erter som mange bønder fikk nytte av. På slutten av 1960-tallet ble konservering av pikkelsagurker en stor sak. En bonde kunne fortelle at han et år tjente like mye på fire dekar agurker som på 40 dekar korn.

Stadige eierskifter

Tønsberg Bryggeri gikk imidlertid gjennom store omveltninger med hensyn til eierforhold og fabrikkanlegg. I en periode fra 1962 var Nora-Sunrose inne på eiersiden, men da konsernet flyttet agurkproduksjonen til Brumunddal, ble det slutt i Tønsberg. På den tid hadde bedriften 90 ansatte, men så kom Gartnerhallen inn på produksjonssiden, og de ansatte var sikret jobb. Det var i 1974, og da ble det også slutt på produksjon av øl og mineralvann. Vi tar også med at ved siden av konservesfabrikken ble det opprettet et kjøle- og fryseanlegg som betydde mye for frosne varer. Kontraktdyrkerne ble selvfølgelig lei seg da det ble slutt med agurkleveransen, men det skulle snart åpne seg for andre grønnsakskulturer.

Nye fabrikkanlegg

Året 1976 ble et merkeår for dyrking av blomkål. Da etablerte Nestlé Findus en fabrikk i Larvik for å lage grønnsaksblandinger. Litt senere begynte også Gartnerhallen med en tilsvarende virksomhet i Tønsberg. Da ble det mange nye grønnsaksprodusenter på Nøtterøy. Gartnerhallen forbedret sine fabrikkanlegg og skaffet seg store høstemaskiner for tresking av erter. Under ledelse av direktør Reidar Larsen startet fabrikken produksjon av pommes frites. Bedriften samarbeidet med Frionor og tok navnet Gro Industrier. Bama kom inn på eiersiden, og i 2006 ble det gjort avtale med Findus Norge som kjøpte alle aksjer og overtok det hele.

100-års jubileum: Såtid – grotid – høstetid

I 1884 ble Nøterø Landboforening stiftet med den fremragende lærer på Herstad, Thor Hansen, som formann. Senere skiftet foreningen navn til landbrukslag tilsluttet Norges Bondelag. Landbrukslaget har gjennom årene hatt stor betydning. I jubileumsåret 1984 var Kjell Andersen formann, og hans hustru, Grethe Sanne Andersen, var formann i Nøtterøy bondekvinnelag (senere bygdekvinnelag, og nå oppløst) som var stiftet i 1930. I den forbindelse skrev John M. Hovland jubileumsboken: Såtid – Grotid – Høstetid.

Kjøttproduserende dyr av typen charolais hos John Raymond Kjølner på Buer. Selv store kvier melker sin mor. (Foto: Norvald Fuglestrand)
Husdyrhold i tilbakegang

John Martin Hovland, Nøtterøys første herredsagronom, og senere fylkesagronom, var sterkt interessert i lokalhistorie. Han var Nøtterøy Historielags første formann fra 1979 og skrev som nevnt jubileumsboken for landbrukslaget i 1984. Her gir han en god innføring i lagets og landbrukets lokalhistorie. Som rimelig er, skriver han mest om storfe og melkeproduksjon, men også noe om skogbruk og andre næringer som svinehold og fjørfe. Som før nevnt har antall storfe gått dramatisk ned fra 1939, men det gjelder også andre dyr.

En dyretelling for Nøtterøy viser at det i 1939 var 17 746 høns, (andre kilder viser ca. 30 000), i 1959 13 106, i 1979 var det 8 500 og i 2010 er antall verpehøner nede på 3 617.

Når det gjelder svin, lå tallet på ca 650 fram til 1949, men da de fleste kubesetninger forsvant, økte svinetallet til 1 005, for senere å gå gradvis ned til null i 2010. De siste som sluttet med melkeproduksjon og svinehold var henholdsvis Nils Kverneland og Steinar Fuglestrand.

Ammekuer og kjøttproduksjon

En ny næringsgren har imidlertid dukket opp. Det gjelder oppdrett av storfe som er beregnet for kjøttproduksjon. Noen av dem beiter på øyene Bjerkøy og Søndre Årøy, men den største produksjon foregår på Buer. Her har John Raymond Kjølner satt opp nye driftsbygninger og driver stort med ikke mindre enn 60 ammekuer av typen charolais, som har kalvet i 2011. Dette har ført til at han har avtaler med flere bønder på Nøtterøy og ved Akersvannet for å skaffe grovfôr og beiter for sine dyr. I alt dreier det seg om 380 mål jord og utmark. Dessuten samarbeider han med Nils Kverneland og Tor Nystuen, som dyrker høy og grovfôr. En nedbørrik sommer har i år gitt så stor gressavling at Kjølner vurderer å utvide fjøset. Det er en sann fornøyelse å se disse kuer og kalver som beiter på forskjellige steder i distriktet.

Andre næringer

Det kunne sikkert vært skrevet et avsnitt om blomster og handelsgartnerier og annen virksomhet, som er mer eller mindre knyttet til gårdsbruk, men det kan jo nevnes at Sanda på Kjøle og Bekkevar på Gipø driver stort med planteskoler. May og Arvid Gyth Dehli på Bjørnebu har et skoletilbud. De har forskjellige dyr på gården og har utviklet tun og bygninger slik at de kan ta i mot skoleklasser som vil lære landbruket å kjenne. En driver hønseri og salg av egg. Enkelte bønder driver også med snørydding og anleggsarbeide, skogsdrift, juletrær og salg av ved. Oppstalling, foring og stell av ridehester kan også skaffe arbeid og inntekt. Et større område er også leid bort til golfbane.

Landbruksdagene 1988. Grete og Kjell Andersen på Prestegården fikk heder for sin innsats som formenn i bondekvinnelag og landbrukslag. (Foto: Øivind Skar)
Landbruksdagene på prestegården

Det har nok vært ulike landbruksutstillinger både før og etter 1988, men ingen kan måle seg med det store arrangement som fant sted fredag og lørdag 11. og 12. juni 1988. Det var Jonathan Hall på landbrukskontoret og landbrukslaget som kom med idéen, og fikk med seg alle som hadde med landbruk å gjøre. Både bondekvinnelag, skogeierlaget i Nøtterøy og Tjøme, birøkterlag, husflidslag, historielag og fjørfelag var med, samt gartnerhall, slakteri og meieri. Asbjørn Øvrebø i Tønsbergs Blad dekket begivenheten i Tønsbergs Blad på en fremragende måte og gjorde sitt til at arrangementet på prestegårdstunet ble så godt kjent.

Skolebarn lærte om landbruk

Fredag 11. juni 1988 var dagen da tusen skolebarn og lærere var på besøk og frydet seg over hva de fikk se. Mest populært var utklekking av små kyllinger, grisunger ved mors bryst, kuer og kalver, sau og lam. Ina Borsheim satt ved rokken og lot barna prøve å karde ull. Hun fortalte at hun fremdeles lot sin rokk spinne for å lage ulltråd og sokker til familien. Guttene var ellers opptatt av hvordan alle slags gamle og nye maskiner fungerte.

Flaggdag og fest for Nøtterøy-landbruket

Lørdag 12. juni var en festlig dag. Da vaiet flagg på alle gårdsbruk, og dagen begynte med opptog fra Tinghaug. Fremst i toget gikk en hest med staselig trille, og der satt ordførerne i Nøtterøy og Tjøme med fruer som æresgjester. Vel framme på prestegårdstunet var det åpningstaler som viste at landbruket er betydningsfullt. Programmet utover dagen bød på foredrag, musikk og omvisning så vel i skog og mark som på tun og i bygninger. I et av rommene var det grafisk informasjon som viste at allerede i 1988 var Nøtterøy på norsktoppen når det gjaldt grønnsaksproduksjon.

Å referere alt som foregikk vil føre for langt, men vi må ha med at forpakterparet Grethe og Kjell Andersen ved avslutningen ble overrakt en hederspris av daværende formann i landbrukslaget med disse ord: «Dere har ikke bare vært forpaktere, men også gode forvaltere av en høyst oppgradert prestegård!»

Prestegården som skoleeksempel

Kjell Andersen, f. 1926 med oppvekst på Gurød, var bare 22 år da han i 1948 ble forpakter på Nøtterøy prestegård. Han hadde agronomutdannelse fra gamle Fossnes, men ingen kapital. Selv om han fikk litt hjelp av andre bønder, var det nok vilje og lyst, et godt hode og sterke hender som var hans største ressurs. Bygninger, som var beregnet på husdyr, var i dårlig forfatning, og steinrike jorder måtte grøftes og kultiveres. Etter noen år med husdyr og tradisjonell drift gikk Andersen over til grønnsaker på gården og leide også tilleggsjord. Det varte ikke lenge før gården ble et skoleeksempel på god landbruksdrift.

«Han var min beste kamerat!» uttalte sogneprest Castberg om sin forpakter til Nøtterøy menighetsblad i 1972. «Tenk, han høster to avlinger på et år, først spinat og så erter for levering til Tønsberg Bryggeri.» Han sørget for å bygge nye og moderne lagerbygninger og fikk også gravd ut en stor vanndam opp i skogkanten som skaffet vann til spredning på jordene. Andersen spesialiserte seg på løk, men dyrket også grønnsaker av mange slag.

Gjennom årene var det her gjort en rekke forsøk med nye dyrkingsmetoder, og det var mange markvandringer på gården som samlet både bønder og fagfolk.

Løksettemaskinen konstruert av Bjarne Jonstang i full drift. Under gode forhold setter den syv dekar i timen. Vanligvis brukte en person 30 til 40 timer på å sette ett dekar. (Foto: Nationen)
Stjerneløk – brokkoli – og løksettemaskin

Bjarne Jonstang, med oppvekst i Våle, kom til Østre Ekenes som forpakter i 1953 og kjøpte senere eiendommen. Fra 1966 til 1978 utmerket han seg som en pionér på dyrking av stikkløk og var den første som lanserte den velsmakende «Stjerneløken». Siden «den nye grønnsak» kom på markedet, har forbruk av løk økt betraktelig. Hele familien Jonstang, to voksne og fire sønner, var sterkt engasjert i «Stjerneløken». Det var eldste sønn, Roar, som stod for markedsføringen. Salget gav godt utbytte og Roar fikk sin del av fortjenesten slik at han kunne finansiere sin utdannelse ved universitetet. Bjarne Jonstang dyrket i sin tid løk på 90 dekar og var blant de største produsenter i landet. Han var tidlig ute med å bygge kjølelager og var den første på Nøtterøy som dyrket brokkoli. Fremfor alt ble han kjent for å utvikle og ta patent på en ny løksettemaskin. Under gode forhold kunne den sette opp til sju dekar løk i timen, og når det regnes med at en person brukere 30 til 40 timer for å sette et dekar, kan en trygt si at Jonstangs oppfinnelse kunne betegnes som en revolusjon.

Oppal av kålplanter i misbenker

En annen Ekenes-bonde som drev med grønnsaker i mange år, var Ole Rygh, som kom fra Sem og flyttet først til Bugården. Han var tidlig ute med å anlegge benkegård for oppal av kål og andre grønne vekster til salg og utplanting på bondegårdene. Etter at han kjøpte egen gård på Østre Ekenes og forpaktet en gård på Tanstad, dyrket han grønnsaker i mange år for salg på torg og til butikker.

Brødrene Aarsland

Brødrene Jonas og Eilert Aarsland hørte med til de rogalendinger som flyttet til Vestfold etter krigen. I 1957 kjøpte de Stokken på Østre Ekenes. Det varte ikke lenge før de markerte seg som dyktige bønder og hadde mange kulturer, blant annet meloner, som ble dyrket under glass. De dyrket også en spesiell rotvekst som råstoff for en majonesfabrikk i Drammen. Et basseng ved sjøen ble gravd ut for å skaffe vann. Da brødrene på 1960-tallet ønsket å rive den gamle låvebygningen for å erstatte den med nye og tidsmessige kjøle- og lagerbygg, forlangte landbruksmyndighetene at de også måtte bygge en avdeling for svineavl for å få byggetillatelse. Det ble gjort, men senere omgjort. Jonas sønn, Arne, tok over eiendommen i 1990. Arne og fru Inger fortsatte med dyrking av bringebær, men har spesialisert seg på jordbær, og til denne produksjon har han bygget veksttunneler for å fremskynde modningen. I sesongen har de hjelp av 50 ansatte.

Ragnhild og Nils Edvart Freberg har bidratt sterkt til Nøtterøys kraftige grønnsaksrevolusjon. De gjorde seg tidlig bemerket ved å dyrke blomkål og rosenkål til fabrikk og konsum. (Foto: Terje Wilhelmsen)
Fra 1976 ble det mange grønnsaksdyrkere

Anført av den unge og driftige Nils Edvard Freberg, som vi senere skal omtale, var det fra 1976 svært mange som lot seg friste av å dyrke grønnsaker til konservering og til friskmarkedet. Blant dem var Øyvind Semb, Gjert Sanne, Roar Fjeld, Ola Berge og Noravald Fuglestrand, Sverre Glomstein, Hans Torbjørn Fosaas, Ole Bekkevar, Hans Kverneland, Ole Kr. Johansen, brødrene Bjertnes, Fred Anton Maier, Kjell Ekelund, Bjørn Erikstad og Alf Harald Li. Ikke alle var med like lenge, men det var stor interesse for grønnsaksdyrking.

Utviklingen etter 1990

Selv om det tradisjonelle landbruket var på hell, var kanskje årene fram til 2000 de beste for bøndene. Prisutviklingen var gunstig for kontraktdyrkerne og optimismen stor. Men så økte driftsutgiftene på alle hold med kostbar redskap, dyrt kommunalt vann, gjødsel og andre driftsmidler, mens prisene for levering til fabrikk og grossister sto stille. Dermed var det to veier å gå, enten slutte eller å øke produksjonen betraktelig. Selv om noen av dem var så store at de hadde opptil 150 dekar med grønnsaker, var dette ikke nok. For inneværende år er det imidlertid tre av de mellomstore som fortsatt henger med. Sverre Glomstein og Ole Kr. Johansen hadde henholdsvis 150 og 100 dekar med blomkål og Ole Martin Bekkevar har 100 dekar rosenkål.

Fire grønnsaksprodusenter i særklasse

Nils Edvart Freberg er født 1949 på Øvre Stangeby. Han gikk på Gjennestad Gartnerskole i 1973/74, hvor han også traff sin hustru, Ragnhild, som ble aktivt med i driften. Det varte ikke lenge før Nils Edvart gikk i gang med å dyrke grønnsaker, først purre, så agurker og bønner. Freberg skulle snart utmerke seg som en kreativ bonde og kan vel ha medvirket til at Findus etablerte konservesfabrikk i Larvik. I likhet med Kjell Andersen var han et forbilde og fikk med seg 7-8 andre bønder på å dyrke blomkål og rosenkål til Findus fra 1976. I 1978 startet Nils Edvard sammen med sin bror, Morten, Brødrene Freberg Maskinforretning, som broren overtok og flyttet til Barkåker. Freberg har kjøpt flere gårdsbruk på Nøtterøy og en stor gård på Toten og leier også mye tilleggsjord. Totalt dyrket Freberg i 2011 2630 dekar hvete, 600 da. rosenkål, 400 da. knollselleri og 150 da. fabrikkgulrot.

Hans Torbjørn Fosaas har fulgt med i den store omstillingen fra tradisjonelt landbruk og har i de siste 30 år spesialisert seg på grønnsaker. Sønnen Jacob har overtatt driften, og er nå den eneste på Nøtterøy som dyrker løk, på 300 dekar. (Foto: Norvald Fuglestrand)
Kjernås gård

Blant de tradisjonsrike landbrukseiendommer som i senere år har omstilt seg fra husdyrbruk til grønnsaksproduksjon, er Kjernås gård. Her har det vært en usedvanlig fremdrift, som har skapt en allsidig planteproduksjon med store leveranser til forskjellige grossister. Hans Torbjørn Fosaas, var bare 21 år da han overtok eiendommen i 1959 og har gjennom årene fram til 2008 hatt en stor produksjon. Hans Torbjørn skal også ha noe av æren for at Gartnerhallen etablerte seg i Tønsberg 1975. I 2008 overdro han eiendommen til sønnen, Hans Jacob, som har fortsatt med å utvikle eiendommen til en betydelig bedrift. Andre landbrukseiendommer er lagt til, og det leies store arealer både på Nøtterøy og i nabokommuner. Nye driftsbygninger og et internat med høy standard er satt opp for utenlandske arbeidere, som trives godt og kommer igjen år etter år.

Årets produksjon innebærer at det dyrkes 315 dekar rosenkål, 300 da. kepaløk, 230 da. isbergsalat 180 da. purre, 75 da. jordbær, 60 da. blomkål, og 25 da. med selleri. I alt 1 185 dekar. Varene leveres til Findus, Coop og ICA.

Bjertnæs Salat AS

Smidsrød Gård hvor brødrene Leif Thore og Morten Bjertnæs og Mortens sønn, Åsmund, driver, er ikke bare Vestfolds, men en av Norges største salatprodusenter. Aksjeselskapet har, i samarbeid med Øystein Hoel, store arealer i drift i flere kommuner fra Horten til Helgeroa. Ingrid og Leif Aage Bjertnæs kom fra Ski og kjøpte gården i 1956. Det første han gjorde var å drenere hele eiendommen. Deres sønner beundrer sin far for hva han lærte dem om jordkultur. Da Leif Aage døde i 1976, overtok sønnene driften og fortsatte med grønnsaksproduksjon. I 1983 overtok de eiendommen, og fra 1999 spesialiserte de seg på salat.

I år 2011 ble det dyrket salat på 1 500 dekar, og noe av arealet ble høstet to ganger. Av hjertesalat ble det omsatt 1 millioner pakker, av isbergsalat 2 millioner, og det ble levert 800 tonn til en salatfabrikk i Lier. Av et nytt produkt som kalles Kosmossalat – og som bedriften har enerett på i Norge – ble det levert 200 000 pakker. Bjertnes har i sesongen nær 60 ansatte. Bedriften er godt organisert med flere formenn som leder arbeidet på forskjellige felter. Dessuten har de hvert år besøk av landbruksstudenter fra Polen, Russland og Kina.

Familien Bjertnæs har i løpet av 50 år på Smidsrød spesialisert seg på en storstilt salatproduksjon. Deres spesielle “kjøredoninger” er å se på de mange forskjellige steder der de på 1500 dekar høster salat fra vår til langt på høsten. (Foto: Norvald Fuglestrand)
Størst på sukkererter

Morten Fevang Johansen er en av de unge bønder som virkelig har gjort seg bemerket. Han overtok i 1999 gården til Anker Freberg på Brattås. Morten er født i 1973 og gikk ut fra Gjennestad i 1993. Han satset først på produksjon av flere slags bønner, men spesialiserte seg snart på produksjon av sukkererter som ble levert til Bama. Arbeiderne, som år etter år kommer fra østlige land, jobber i team. De slår ikke mindre enn 11 000 staur i bakken og strekker 2 millioner meter tråd fra staur til staur. Det krever mange arbeidstimer. Derfor har han i sesongen hjelp av 60 utenlandske arbeidere, som har gode boligforhold på Brattås. Morten dyrker sukkererter på 400 dekar på Nøtterøy, Stokke og Slagen og er absolutt den største produsent av sukkererter i Norges land.

Jordbærdyrkere på Nøtterøy

Jordbær er egentlig ikke en grønnsak, men hører likevel med i den store sammenheng. Her som ellers har arealene mangedoblet seg siden 1940. Hans Julius Sanne og Thorleif Müller har i flere år drevet sammen og har i år ca. 80 da. og 20 da. nyplantet. Arne Aarsland har 25 da. i veksthus tunneler og 70 da. på friland, Fosaas har 75 da.

Dyrking av korn og poteter

Selv om det dyrkes mye grønnsaker, er det likevel korn som dekker det største arealet med 20 % bygg og havre og 80 % hvete. Den hveten, som i år var tidlig sådd og høstet før regntiden satte inn, ble kvalifisert som matkorn, og utgjorde 20 % mens resten gikk til for. Avlingene ble mindre enn normalt, men det er færre skader her enn i andre bygder. Bøndene kan også glede seg over at kommunen har skrevet kontrakt med Felleskjøpet, slik at det blir kornmottak på Nøtterøy mølle i lang tid framover. Freberg har alene 2630 dekar hvete fordelt på Nøtterøy, i nabokommuner og på Toten. Roald Fjeld, som tidligere dyrket mye grønnsaker og hadde opp mot 70 dekar poteter, dyrker nå bare korn. Han hadde i alt 1700 dekar, hvorav halvparten ble dyrket i våre nabokommuner.

Arealfordeling og tallenes tale de siste 10 år

Det er ikke til å tro hvordan utviklingen har endret seg bare de siste 10 år. Målinger fra Statens kartverk viser at Nøtterøy kommune har et fastlandsareal på 60, 8 kvadratkilometer. Av dette dekker skog 31,7km2, dyrka mark 11,7 km2 og tettbebyggelse 7,1 km2. Oppgaver fra Statens landbruksforvaltning viser at det på dyrket areal i 2010 ble dyrket 9 107 dekar korn, 2 162 dekar grovfôr (eng og innmarksbeite, samt umodent korn som høstes eller ensileres), 4 125 dekar grønnsaker og 326 dekar ber. Dette regnestykket går ikke opp og tilsier at Nøtterøy-bønder også dyrker areal på fire tusen dekar i andre kommuner.

Produksjon av sukkererter er svært arbeidskrevende. Morten Fevang Johansen må ha hjelp av 60 utenlandske arbeidere i sesongen for å klare produksjonen på sine 400 dekar. (Foto: Foto utlånt av Morten Fevang Johansen)

Et annet forhold er at antall bønder som leier bort jord, stadig øker, noe jordleieprisene også gjør. I år 2000 var det 53 bønder som dyrket sin egen jord, mens det i 2010 bare var 35. Men det mest oppsiktsvekkende er likevel den store forskjell det er på grønnsaker og andre vekstgrupper. Førstehåndsverdien av husdyra og planteproduksjon i 2010 er helt utrolig. Men det må ikke glemmes at kostnader til bebyggelse, driftsmidler, arbeidshjelp og ikke minst de nye og revolusjonerende plante- og innhøstningsmaskiner, er svært høye.

Sluttord

Med denne gjennomgang av den lokale landbrukshistorie er det trukket noen linjer som viser enorme forandringer. Det er også en kjensgjerning at vårt kosthold også har forandret seg. Men i butikkene er det heldigvis fremdeles melk, poteter og juleribbe å få kjøpt. Vi registrerer også et stadig større forbruk av frukt og grønt, og særlig av nye salatsorter. Det kan vel også noteres at svært mye av grønnsakene, som selges i butikker over store deler av vår landsdel, blir produsert på Nøtterøy. Derfor må jordvern på Nøtterøy ha høyeste prioritet. Hva fremtiden vil bringe vet vi lite om, men hvis utviklingen fortsetter, som vi har sett i de siste år, så kan en vel lure på hvordan kulturlandskapet på Nøtterøy vil se ut om 20 eller om 70 år.

(Foto: Norvald Fuglestrand)
Kilder:

Norske Gardsbruk, Vestfold.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy Gårds- og slektshistorie.
Gudmund Balvoll: Grønsakdyrking på friland.
John M. Hovland: Såtid – Grotid – Høstetid.
Lokalavisprosjektet i Vestfold.
Statens landbruksforvaltning Avisen Nationen.

Follow Norvald Fuglestrand:

f. 1927 på Nordre Gipø. Bonde. 15 sesonger på hvalfangst 1949-65. Aktiv i Nøtterøy Landbrukslag. Vararep. for KrF i kommunestyret og to perioder i Nøtterøy Menighetsråd. Medl. av Salvesen Ex Whalers Club.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.