Fra Teie skole til de hollandske Molukker

Av Sigrun Riedel Lundstøl (Njotarøy 2008)

Barndomsminner fra Teiehøyden 1939 – 48 

Hva hadde Teie skole med de hollandske Molukker å gjøre? Hva var beste bilde- karakter – ekorn eller elefant? Hvordan fant skomaker Hatlestad alltid ”dine” i den digre pyramiden av reparerte sko? Hvem hadde den mest elegante slengen når melken ble øst opp av storspannet på Smidsrødveiens meieri? Adjunkt Sigrun Riedel Lundstøl fra Asker (som jente Johansen), selv 1932-årgang, husker mye og muntert fra sin oppvekst og skolegang på Teie.

”Nå glemmer du jammen mye,” hører jeg av og til fra den yngre generasjonen. ”Men tenk på alt jeg husker,” sier jeg, og det er virkelig sant. Mye helt unyttig og uviktige ting, kanskje. Skjønt unyttig? Det gir da virkelig glede å huske små episoder, mennesker fra den gangen og hendelser som fant sted for mange år siden.

Teie torv var et sentrum i min barndom. Her fant vi alt vi trengte. Slakter Jacobsen i det gule huset øverst på torvet. Her ekspederte både far og sønn. Den gamle husker jeg veldig godt – han ga meg nemlig en gang en hel knackwurst gratis. I den lange, grå bygningen på nordsiden av torvet var det leiligheter i annen etasje og i første etasje forskjellige forretninger som skiftet eiere flere ganger; bare Eides kolonial var der hele tiden. Haugens skoforretning lå i krysset Smidsrødveien/Ørsnesveien med meieriet bakenfor.

På meieriet styrte frøken Kristiansen. Hun hadde en spesiell, elegant sleng på litermålet når hun målte opp melken. På det andre hjørnet, i den lange, gule bygningen, var det fargehandel, post- kontor, Haldis Haugs garnforretning, fru Mathiesens kolonial kalt Delikatessen, min onkel Wolfgang Riedels fotobutikk og en slakter på hjørnet. Midt på torvet stod den rødmalte, kvadratiske drosjebua. Øverst på torvet, fra slakter Jacobsens hus og sørover, var det tidlig i min barndom et gammelt, langt jernstativ som var malt rosa. Der var det festet ringer bortover; de var til å binde hester i. Stativet forsvant raskt, men jeg husker vi drev og turnet i det.

Mange bosteder

Selv er jeg født i Lundveien 2, vokste opp delvis i Gamleveien 37, Smidsrødveien 13, senere et par år i Smidsrødveien 32 og de fleste årene i Ørsnesveien 32, det hvite huset ”ovafor Menighetshuset”. Vi flyttet alltid enten 14. april eller 14. oktober. De ble kalt ”flyttedagene”. Bakgrunnen for denne ordningen er jeg usikker på. Vanligvis flyttet vi med vognmann Andersen, som bodde i krysset Smidsrødveien/Teglverksveien. Siste gang – i 1942 – benyttet Andersen hest og kjerre, noe som var voldsomt flaut for en 10-åring. Men det var jo krig og ikke bensin å få.

Jesus stiller stormen

I august 1939 begynte jeg på Grindløkken skole. Det var to førsteklasser det året, en pikeklasse og en gutteklasse. Vi pikene fikk frøken Anna Backer som lærerinne (den gang het det nemlig lærerinner!). Guttene fikk frøken Malmø og senere frøken Susanna Samuelsen. Den første gangen jeg ble ”hørt” i bibelhistorie, var jeg fascinert av den sterke historien om Jesus som stiller stormen. Og jeg dramatiserte visst voldsomt, for jeg husker helt klart at frøken Backer sa: ”Det var bra, men neste gang må du prøve å stå litt stillere.” Jeg elsket frøken Backer, men denne uttalelsen skuffet meg nok litt, for jeg syntes selv at jeg hadde gjort det storartet.

Tyske soldater oppstilt på Teie Torv. Bildet er tatt av min onkel, fotograf Wolfgang Riedel. Det må være tatt før november 1940, for da rømte min andre onkel, Helmut Riedel, til Sverige med sin unge kone. De står her begge i forgrunnen. (Foto utlånt av forfatteren)
Ekorn bedre enn kylling

Frøken Backer ville lære oss å skrive riktig, men også pent. Til det bruk hadde hun en eske med dyrefigurer som kunne trykkes i skriveheftene. Dyrene var nummerert fra en til tyve. Nummer en var en kylling og var dårligst, nummer tyve var en elefant og veldig vanskelig å få. Dette gjaldt bare skriften og ikke rettskrivningen. Ikke alle klarte å skrive riktig, men alle kunne skrive pent hvis de ville, sa ”frøken”, så systemet var i grunnen ganske demokratisk. ”Å få dyr” var voldsomt spennende. Første gang fikk jeg et ekorn som var nummer tre, og det var temmelig dårlig. Men venninnen min, Berit Johannessen, fikk en kylling, så da var det ikke så ille med ekornet.

Evakuering i 1940

Men så kom jo 9. april 1940. Min mor lå da på Rikshospitalet, min far var på nøytralitetsvakt på Mågerø, og jeg bodde kort tid hos mine besteforeldre, Maria og Victor Riedel, i Lundveien 10. Jeg var da sju år, og ”for at barnet skulle komme i sikkerhet” (de var redde for at Horten skulle bli bombet), sendte de meg senere i april til slektninger på Mæl stasjon på Rjukanbanen. Dit kom jeg samtidig med de første tyske soldatene, men det er en annen historie.
Da jeg kom tilbake til Nøtterøy høsten 1940,hadde tyskerne okkupert Grindløkken skole, og min klasse var delt. Noen ble overflyttet til Herstad skole, resten til Teie. Jeg hørte til i den siste gruppen.

Overføring til Teie skole

Teie skole var gammel med to klasserom i første etasje, der lærerne Hans Eriksen og Victor Nielsen holdt til med storskolen. I annen etasje regjerte frøken Caroline Sørby; rødhåret, temperamentsfull og sporty. Astrid Ruud het den andre lærerinnen for småskolen. Hun ble pensjonert kort tid etter.
De fire lærerne bodde på skolen; ungkaren Nielsen hadde leilighet i første etasje, Eriksen i annen og de to lærerinnene hadde hver sin lille leilighet i tredje etasje. Ugifte frøkner trengte jo ikke så mye!

På Teie skole var det satt opp et nytt bygg inntil Gamleveien. Det skulle egentlig være sløydrom og håndarbeidsrom. Men da det kom så mange nye elever fra Grindløkken, ble disse to rommene tatt i bruk som klasserom. I annen og tredje klasse hadde vi vårt klasserom i nybygget og fortsatt frøken Backer som lærerinne. Jeg husker det som en stor skuffelse at vi fra Grindløkken, bygdas nyeste og flotteste skole, havnet på gamle Teie. Noe lærerværelse fantes ikke på Teie skole. Av og til var lærerne ute og spaserte i skolegården i friminuttene og gikk og pratet med hverandre. Jeg tror sjelden de blandet seg i elevenes gjøren og laden. Men det var vel ikke så mye å blande seg i den gangen heller!

7. klasse på skitur utenfor Teie skole. I bakgrunnen Øbergs rosamalte hus, bygd av betong – stein. Fra venstre: Randi Bergan, Anne-Sofie Magnussen, Evi Josefsen, Inger-Lise Gaardbo, Brita Baglo, Elsa Skjelbred, Marit Juul Johannessen, Edith Hansen, Åse Andersen, Eva Marion Bredstrup, Aud Helgheim, Bjørn Werner Pedersen, Anne-Lise Kløv, Tordis Sørvaag, Knut Hagen, forfatteren nesten skjult, Ivar Numme og Odd Tiller. Foran: Leif Nyegaard, Ingar Nilsen, Bjørn Nilsen og Ragnhild Øberg. (Foto utlånt av forfatteren)
Utelek

I sommerhalvåret hoppet pikene tau i friminuttene. ”To med to imellom” og ”En i samme” var magiske uttrykk alle kjente. Eller vi lekte og sang ”By meg, bytte meg onni, onni ei”. En annen og mer spennende sanglek var

”Kom Tordis, vil du ride
på livets landevei
med (guttenavn) ved din side?
Svar ja eller nei.”

Da var det både spennende og flaut hvis en var litt ekstra begeistret for gutten som ble nevnt.
Men ”Slå ball” var det morsomste, kanskje fordi guttene var med da. To elever valgte lag, og først som voksen tenkte jeg over hvor fornedrende det sikkert var for dem som alltid ble valgt til sist.

Pirkeprøven

Én gang i året kom søster Aida og satte pirquet- prøve på oss. Søster Aida var en frodig dame som alltid kom på sykkel. Hun bodde i et hvitt hus på Kirkeveien nær Herstad skole. Alle gruet for ”pirkeprøven”, men vi voktet oss vel for å gi uttrykk for det. Søster Aida likte ikke slinger i valsen og kunne være kvass hvis noen tok til tårene.
Mange av oss hadde klengenavn. Jeg tror sjelden de var ondskapsfulle. De refererte ofte til tidligere episoder eller fortalte noe typisk om innehaveren. For eksempel ble en litt hissig venninne av meg kalt ”Tigerblod”, en annen ”Kattemaleren”. Selv het jeg en periode ”Lynaua”. I lavere klasser hørte jeg nok iblant også ”Tjukke bolle feita”. Tror ikke jeg ble skadd.

Næringsliv på skoleveien

Veien til Teie skole fra Ørsnesveien 32 var ikke lang. Først måtte Kirkeveien krysses. Biler var sjelden å se, så det var ikke noe problem. Til høyre lå skipsreder Thorvald Bergs herskapelige hus. Til venstre bygde skipsrederen senere et nytt hus der han hadde sine kontorer. Videre opp Grindstuveien hadde Josefine Nielsen sin kolonialbutikk til venstre, mens skomaker Ole Hatlestad holdt til høyre. Der satt han og sønnen Kåre og lappet sko, og de hadde alltid mye å gjøre.
Under og etter krigen måtte sko slites til de var totalt ubrukelige. ”Skobesparere” var vanlig, men de klampret fælt. En veldig skohaug lå alltid og ventet inne i det vesle skomakerrommet.
Men Hatlestad visste nøyaktig hvem som eide hvilke sko. ”Skomaker” Hatlestad skriver jeg her, men inni meg heter han ”skomakær” Hatlestad, akkurat som med bakeren; han heter absolutt ”bakær” Holm. Det sitter altså noe igjen av dialekten – heldigvis!

Like ved butikken til Josefine Nielsen lå huset til rørlegger Hansen. De hadde barna Øistein, Ruth Ellinor og Frank. De skiftet senere navnet til Fagernes. De var en del eldre enn meg, men jeg husker dem godt. Litt lenger opp svingte vi inn til høyre i Gamleveien der Bjarne Thorbjørnsen, senere Rebekka Andersen hadde sin kolonialbutikk. I det siste huset på høyre hånd før skolen bodde Helene Svendsen, en original og vennlig, middelaldrende dame. Hun var visstnok filologisk utdannet, men hadde ingen undervisningsstilling. Derimot tok hun imot elever privat, og det var oftest elever som slet med tyskfaget. Hun hadde ord på seg for å være spesielt dyktig. Min årgang hadde tysk i 6. klasse, men så ”kom freden”, og året etter ble det ikke undervist i tysk – forståelig nok – så da begynte vi med engelsk.

Etter krigens slutt ble speiderarbeidet tatt opp igjen. Her er speidere fra Nøtterøy på landsleir i Eidskog sommeren 1948. Stående fra venstre: Marit Horntvedt, Grethe Røssland, Wenche Andresen og Åse Andersen Ås. Med trekkspill: Brita Baglo og Bjørg Pedersen. Videre sittende i ring: Astrid Velle, Erna ?, Randi Dahl, Tull Kristensen, Berit Andersen Ås, Sylvia Berg, forfatteren bakfra, også bakfra Tordis Sørvaag, Liv Berg-Andreassen ?, Astrid Horntvedt, Anne-Lise Sørby, Inger-Lise Gaardbo og Tullemor? (Foto utlånt av forfatteren)
Lærer Hans Eriksen

Skoleklokka ringte inn kl. 08.25. Da stilte elevene klassevis i rekker, og foran oss på trappa stod Eriksen og Nielsen og så til at det var ro og orden i rekkene. Som det også som oftest var! Så marsjerte vi inn, hengte fra oss tøyet i gangen og gikk som regel rolig inn og stilte oss ved pulten vår. Eriksen kom til slutt, og så sang vi en salme. ”Vær så god å sitte ned,” sa Eriksen – og det gjorde vi. Så begynte undervisningen; først ”høring” av leksa, så gjennomgåelse av den neste. Eriksen var en eminent forteller og oppleser. Når han beskrev den unge kong Olav Tryggvason som hoppet bortover på årene mens mennene hans rodde, ja, da så vi kongen levende for oss. Og toppen av alt var når vi fikk Eriksen til å lese for oss. Når han leste ”Reformasjonen vart inn førd i Lomskyrkja” av Kristofer Janson, brølte vi av latter og gledet oss over den gamle kjerringa som skjelte ut kirkerøverne med de mest fargerike ordene.
Når en av elevene i klassen vår hadde fødselsdag, kom Eriksen i siste time høytidelig ned fra kateteret, stilte seg foran ”jubilanten” som reiste seg. Så spurte Eriksen: Hvor mange år? Svaret var for eksempel tolv. Eriksen:

Tolv år
av livets vår.
Hva mon de dølge
de år som følge.
Ja, den som visste det,
du lille Tordismor.
Og når er vi bedt?

Klokken fire var som regel svaret. Og så var høytideligheten over. Alle syntes dette var flott.

Til avslutning i 6. klasse laget vi skuespill. Fra venstre: Berit Johannessen, Inger- Lise Gaard bo, forfatteren, Kjell Andersen, Lars Pettersen og Bjørn Nilsen. Sittende fra venstre: Leif Nyegaard, Knut Hagen og Brita Baglo. (Foto utlånt av forfatteren)
Spennende fag

Vi hadde ofte grammatikk; analyserte og fant ordklasser. Det var spennende. Vanskeligst var adverbene. ”Når dere ikke finner riktig ordklasse, er det nok adverb,” sa Eriksen. Eller hvis han sa: ”Den til hvem eller for hvem noget skjer eller gjøres, sa gamle Hofgaard”, ja, da visste vi at det var hensynsledd. Dette har jeg lært så godt at jeg senere hadde store vanskeligheter med ny terminologi i grammatikken.

Geografitimene var særlig morsomme. Men én ting er fortsatt vanskelig for meg. Da vi kom til Tyskland i pensumet, sa nemlig Eriksen at det skulle vi ikke lære enda, for det kom til å bli forandret. Ja, det var jo så, men for meg har det ført til at jeg fortsatt har besvær med Tysklands geografi. Da vi senere kom til Asia i geografitimen, lærte Eriksen oss en spesiell regle:

De Hollandske Molukker
de smiler og sukker
til sine kusiner
de spanske Filippiner.
Men de sier nei takk,
de vil ikke ha slikt friersnakk,
de vil heller røke sigarer og tobakk.

Denne kunnskapen har jeg faktisk brukt én gang. Det var da jeg til examen artium i engelsk skrev om The British Empire, og i en bisetning kunne nevne at på den tiden eide Nederland Molukkene, mens Spania styrte på Filippinene der de blant annet dyrket tobakk.
Unødvendig å huske? Helt unyttig? Langt i fra! Stor glede gir det. Godt er det å ta slike minner fram igjen i alderdommens år.

Follow Sigrun Riedel Lundstøl:

f. 1932 på Nøtterøy, vokste opp på Teie. Bor nå i Asker. Pensjonist. Cand. mag. i 1965. Fulbrightstipend i USA 1966/67. Undervist på ungdomstrinnet i Nittedal og Asker. Leder for Pedagogisk senter i Asker i 15 år. Skrevet lærebøker i heimkunnskap for ungdomsskolen og syv fagbøker i geografi, historie og kultur om mange forskjellige verdensdeler. Medlem av Nøtterøy Historielag.

Legg inn en kommentar