Fra vardebål til kysttelegraf

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2007)

Før 1814 lokalt og nasjonalt; en hyldest til forsvarsviljen

Fortiden har ikke enkle kår. Godtfolks interesse må deles med flommen av andre livsviktige opplysninger som kan dreie seg om alt fra at Tønsberg Fotballklubb har fått nye drakter, via enda mer økonomisk snusk i visse miljøer i Oslo, til absolutt siste nytt om liv og levnet til hip hopperen Snoop Dogg. Ikke bare er konkurransen om oppmerksomhet stor, den er også avhengig av runde tall. Hvis noe er skjedd for 50, 100 eller 500 år siden, er fenomenet interessant, i likhet med at Mozarts musikk er ekstra spillbar hvis det er 250 år siden han ble født. Det samme med Grieg, bare at her skal det feires at han døde for akkurat 100 år siden.

Sund ligg sentralt i leia mot Bergen. Her «Prospect av Bukken 1808». Etter eit ungdomsarbeid av J.C. Dahl. Biletet har følgjande tekst på baksida: «To danske Kapere opbringer et engelsk Fartøi. Signalet, som Manden paa Høien heiser, betyder: Vore Krigsskibe have taget et fientligt Fartøi.» Datering: 1808; Eigar: Bergen Museum, B.7375h. Fotograf: måleri av I.C. Dahl.

Tema for foreliggende artikkel er krigsårene før 1814, med et forsøk på å sette Nøtterøy i sentrum. Rent tilfeldig er det også mulig å markere et to hundreårs minneår for året 1807.
Akkurat i 1807 utbrøt krig mellom England og det nordiske tvillingriket, Danmark-Norge. Som så ofte både før og senere ble Norge og Nøtterøy bare brikker i det dramatiske spill som til 
slutt ble kronet med grunnloven på Eidsvoll i 1814.

Napoleonskrigen

Keiser Napoleon var siden 1804 herre på det europeiske fastlandet. Men England holdt ut som fiende. I 1805 klarte britene å nedkjempe den spansk-franske flåten som Napoleon hadde samlet for å kunne gjøre landgang på de britiske øyer. I 1807 hadde Napoleon beseiret Preussen og sluttet fred med Russland. På ny fryktet britene en invasjon. Men Napoleon hadde jo ingen flåte? Jo, den lå der og ventet, fryktet britene. Hvis Napoleon rykket nordover fra Tyskland, kunne han lett erobre det nøytrale Danmark og ta den store dansk-norske flåten som lå i opplag i København.

Britene reagerte raskt. De sendte en sterk flåtestyrke mot København og forlangte overfor kronprins Frederik at enten skulle Danmark-Norge alliere seg med britene eller utlevere hele flåten som pant på fortsatt dansk nøytralitet. Etter at britene hadde vunnet den endelige seier over Napoleon, skulle flåten leveres tilbake.

Kronprins Frederik, som i 1808 skulle bli kong Frederik VI, ble rasende. De britiske krav stred mot Danmarks ære. I tillegg ville en allianse med britene medføre akutt fare for at Napoleon kunne rykke nordover og okkupere hele Jylland. Så han sa nei til det britiske kravet.

Den engelske flåten og en britisk landgangsstyrke omringet København. Kampen begynte 23. august 1807 og ble avsluttet 7. september i og med at København og kronprinsen kapitulerte. Bombardementet av byen hadde vært intenst. For første gang i krigshistorien brukte britene brannraketter av Congreves type mot fienden, og brannene raste i den beleirede byen.

Prisen for kapitulasjonen var utlevering av flåten. Britene tok et krigsbytte på 18 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger og 23 kanonsjalupper og joller. Ekstra bitterhet vakte britenes ødeleggelse av i alt seks skip som sto på beddingen. Den dansk-norske flåten var utradert. Kronprins Fredrik hadde ikke noe valg. I Paris inngikk han en allianse med Napoleon, mannen som på det tidspunkt var hersker over fastlandet og var hans eneste mulighet til å vinne flåten tilbake.

Jylland var dessuten reddet fra fransk okkupasjon. Det store minus i regnestykket var at Norge ville bli avskåret av overlegne britiske sjøstridskrefter i alle farvann rundt Syd-Norge.

Omslaget for Nøtterøy

Årene før høsten 1807 var en god tid for Norge som nasjon og særlig for Nøtterøy som sted.
Etter folketellingen i 1801 hadde landet 883.00 innbyggere. Innbyggertallet var en femtedel av dagens. På Nøtterøy bodde i 1801 2.089 mennesker, det er en niendedel av dagens tall.

Norsk økonomi gikk før 1807 på høygir. Landet var nøytralt mens krigen raste ute i Europa. Norske varer var etterspurt og dermed også frakten av disse varene. Helt siden høymiddelalderen har Norge hatt overskudd på fisk. Den ble eksportert, enten som saltsild i tønner eller som tørrfisk. Det norske jordbruket var så sent som før 1807 svært primitivt, og Norge måtte hvert år importere en fjerdedel av sitt konsum av matkorn fra Danmark i sør og fra Russland i nord.

Av andre norske overskuddsprodukter kan nevnes trelast i form av planker, stangjern eller spiker fra de mange jernverkene, kobber fra Røros og kobolt fra Blaafarveverket. Saltverket på Vallø produserte utelukkende for innenlandsk forbruk.
Eksport og import skapte et stort behov for skip og sjøfolk. I følge Helge Paulsen hadde Nøtterøy i 1807 400 menn som kunne regnes som sjøfolk. De var enten skippere, styrmenn, matroser eller drenger, unge gutter som startet sin sjømannskarriere. Resten av Nøtterøys mannlige befolkning var enten gårdbrukere, loser, tollere, tømrere, fiskere eller lokale fraktemenn. Mange sjøfolk hadde gårdsbruk, store eller små. De ble drevet av familiens hjemmeværende kvinner mens mannen var til sjøs. Utbyttet var magert.
Det er lett å forstå at begivenhetene høsten 1807 markerte en dramatisk omveltning i nøttlendingenes totale levestandard. Skipsfarten gikk i stå, skuter og mannskap ble oppbrakt i England, og korntilførslene uteble i et samfunn med et primitivt jordbruk.
Nøden på Nøtterøy er ikke hovedmotiv i denne artikkel. Det er derimot bestrebelsene for å stå i mot krigens resultater i årene før 1814.

Kystvernet

Et mulig militært forsvar av norskekysten kunne bestå av flere elementer :
1) Faste batterier på land ved utsatte mål. 2) Flytende kanonplattformer i form av kanonsjalupper og kanonjoller. 3) Nok innenlandsk ammunisjon til kanonene. 4) Et signal— eller varslingssystem langs kysten og 5) personell til å betjene batterier, båter og signalsystemer. Og endelig, nok penger til å betale for alt dette.
I vårt distrikt fantes i 1807 intet batteri, men for beskyttelse av saltverket på Vallø ble det i løpet av vinteren 1807/08 anlagt et kraftig batteri. Senere kom et batteri med mobile kanoner nær byen på Tønsberg-siden av Kanalen.

Privatfinansiert flåtebygging

I dagens Norge er forsvar et statlig ansvar. Det lille vi har tilbake, blir finansiert over statsbudsjettet. Annerledes var det høsten 1807. Det gikk en patriotisk bølge over landet, og mange privatpersoner forpliktet seg for egen regning til å betale for, bygge og å stille egnet eiketømmer til disposisjon. Stormenn, som skipsreder Mathias Føyn i Tønsberg, ga penger nok til å bygge kanonjollen ”Teje”. Andre borgere i byen, blant dem kjøpmann Carl Stoltenberg, samlet inn penger for å få bygget jollene ”Einer Tamberskjelver”, ”Axel Thorsen” og ”Hagen Jarl”.

For øvrig anbefales en artikkel av Lasse Jahnsen ”Geriljakrig til sjøs” i Vestfoldminne 1986 for dem som måtte ha stor interesse for de lokale kanonjoller i krig.

Verneplikten for Hæren lå på bondebefolkningen. Siden 1628 hadde hver fullgård plikt til å stille en soldat. Noen verneplikt for sjøforsvaret kom ikke i orden før rundt 1800. Da skulle verneplikten ikke være til Hærens fordel, men alle vernedyktige menn, bosatt innen en mil fra kysten, skulle stå til sjødefensjonens benyttelse. For Nøtterøys vedkommende innebar dette at alle og da særlig sjøfolk, kunne utskrives til kystbatterier, orlogstjeneste eller bli beordret om bord i kanonbåter, sjalupper eller joller. Det må være grunn til å tro at mange nøttlendinger gjorde tjeneste på de fire jollene som ble bygget i Tønsberg. Tjenesten var beinhard, ikke så mye på grunn av disiplinen som av vær og sjø. Jollene var åpne og hadde ingen kahytt, ikke engang en liten kabyss for å lage varm mat. I vind kunne man seile, i stille var det å gripe de 28 fot lange årene. Å bevege seg fra Sandøsund til Fredriksvern eller Hvaler under slike forholder et angrep på dagens fantasi. Hver mann levde på sin del av toften, i brennende sol, striregn eller kontrari snøstorm. Bare under land var det bygget nødtørftige hus for mannskapene. Også forpleiningen var enkel: smør, korn, saltkjøtt og en slant brennevin.

Krigsråd Gross foreslo i 1803/04 bruk av store signalflagg. Ved å kombinere de to flaggene og vimpelen kunne man få fram 78 kombinasjoner som hver for seg betød en bestemt melding

Selv om datidens matroser ikke tilhørte en bortskjemt slekt, kom de barske forholdene til å svekke helsetilstanden. I 1808 utbrøt en tyfusinfeksjon, som spredde seg til mange fartøyer.
De syke ble brakt i land til hastig improviserte sykehus hvor det var mangel på alt, fra kvalifiserte leger til madrasser og skift for gjennomsvette febersyke. Et slikt sykehus lå i hovedhuset til gården Presterød i Slagen.

 

Krigen med England høsten 1807 berørte også Nøtterøy organisatorisk. Kystvernet skulle omfatte landbatteriene, kanonbåtene og det nye signalvesen. Kysten i Syd-Norge ble delt opp i distrikter. Bragernes distrikt omfattet Buskeruds og Bratsberg amter pluss Jarlsberg grevskap. Distriktene var igjen inndelt i divisjoner. 4. divisjon ble ledet av krigsråd Grønvold, bosatt på Sem hovedgård. Divisjonene var inndelt i seksjoner. 3. divisjon skulle forsvare Nøtterøy og ble ledet av skipper og proprietær Ole Jørgensen på gården Smidsrødhagan. Han var født i 1785 og var, i likhet med mange militære ledere fra krigen etter 1807, både ung og sivilist.
Ikke alle nøtlendinger ble innkalt til kanonbåttjeneste. Resten av de vernepliktige skulle danne nærforsvar om fienden forsøkte en landgang eller strandhugg. Men da måtte de varsles.

Varsling langs kysten

Helt fra sen vikingetid hadde bål langs kysten varslet om angrep. At også Nøtterøy var med i denne varslingskjeden, forteller de to stedsnavnene Vetan og Vardås. Vardene ble bevoktet når det forelå krigsfare og skulle tennes når man så bål på nabovarden. Dette primitive varslingssystemet ble holdt i hevd helt opp til år 1800. De brennende vardene kunne bare varsle at et angrep var under oppseiling, ikke hvor og med hva slags styrker fienden kom med.

Det må tilgies innskutt en liten refleksjon. I dag har hver eneste norsk 10-åring mobiltelefon med kamera og kan dermed prate, sende meldinger og bilder på sekunder praktisk talt over hele verden. For to hundre år siden var vardene eneste nyhets- og kommunikasjonsmedium. Og varslet var grovt: krig! Men ute i Europa var ting i ferd med å endre seg. I Frankrike utviklet Claude Chappe en optisk telegraflinje i 1794 mellom Paris og Lille. Linjen var 200 km lang og hadde 20 stasjoner. På hver stasjon sto en lang, loddrett stang. På toppen av den var festet en svingbar arm med vinger. Vingene kunne peke opp og ned og den svingbare stangen kunne plasseres enten horisontalt eller i ulike vinkler på den loddrette stangen. Hver posisjon hadde betydning av en fastlagt bokstav eller et tall mellom 1 og 10.

Faksimile av instruksjonsboken for den optiske telegrafen.

Nå kunne meldinger sendes mellom de to byene. Å formidle en enkelt bokstav tok to minutter, en lengre tekstmelding kunne ta opptil en time.
Det er lett å forstå at Chappes oppfinnelse ble lagt merke til i resten av Europa… I 1802 ble det i Norge nedsatt en kommisjon som skulle foreslå
et system for ”gode Signal Innretninger langs Kysten, som i sær ere nødvendige for at sætte hele Kystens Defension i Forbindelse.”

Flaggsignalering

Det konkrete oppdrag ble gitt til krigsråd C. Grooss. Han skulle finne signalpunktene under følgende forutsetning: Hovedstasjonen for signallinjen skulle ligge på Færder. Herfra skulle det være forbindelse til Fredrikstad og videre til Fredriksten. Fra Færder en linje inn til Akershus og dessuten en linje til Fredriksvern. Krigsråd Grooss benevnes i mandatet som ”Telegraphist”.

Allerede i 1803/04 kunne Grooss avgi sin rapport til kommisjonen. Han hadde pekt ut en linje fra Akershus slott og ned til Halden og en fra Fredrikstad og over til vestsiden av fjorden og nedover kysten, helt til Lindesnes. Av lokal interesse er forslaget til kryssing av fjorden.
Fra Søsterøyene i Østfold skulle linjen gå til Store Færder og videre til Kjerringfjellet i Tjølling og derfra til Fredriksvern. Avstanden mellom Søstrene og Færder er ca 15 km, Færder – Kjerringfjell er 20. Grooss foreslo bruk av store signalflagg, hvite eller mørke (røde eller blå).
Fra høsten 1807 ble det bestemt at hver stasjon måtte ha tre flagg, hvert med en høyde på ca 1,5 meter og en lengde på 2,5 meter. Ett flagg skulle være hvitt, et annet mørkt, enten blått eller rødt, og det tredje blandet: rødt eller blått med et hvitt kors i midten. I tillegg skulle anvendes ”stendere” eller vimpler. Det skulle være to vimpler, den ene hvit, den andre farvet, blå eller rød. Årsaken til valgfriheten på farven var mangelen på egnet flaggduk, man fikk bruke det som var lettest tilgjengelig. Ved å kombinere tallet og plasseringen av flagg og vimpler på flaggstangen, kunne man få frem i alt 78 kombinasjoner som hver for seg betød en bestemt melding. Et par eksempler: Lys vimpel over blandet flagg og mørkt flagg betød signal nr 33:
”De observerte skip krysser utenfor kysten”.
Andre signaler kunne signalisere større fare, som mørk vimpel alene: Det var signal nr 4:
”Skipene som sees, er fiendtlige.”
Ved vindstille skulle man ved hjelp av tauverk, svinge flaggene slik at signalet ble synlig for neste stasjon. Nattsignalering skulle foregå med såkalte ”bluss”. Det var fakler som kunne antennes med halvannen meters innbyrdes avstand, inntil tre bluss. Bruken av de tre faklene er et primitivt signal og kan bare bety at et fiendtlig angrep er å vente, samt antall skip. I denne sammenheng var nattblussene like unyanserte som vikingtidens vardebrenning, de varslet bare overhengende fare, men ikke hvor, hvem fienden var eller hvordan angrepet ble utført.

I praksis lå signalstasjonene stille om natten.
Var det mørkt for signalistene, var det like mørkt for fienden som i tillegg til fravær av lys også måtte navigere langs en ukjent kyst med mange skjær og båer. Men i dagslys var situasjonen en annen – for begge parter. Siden avstanden mellom signalstasjonene ofte kunne overstige 10 kilometer, var det nødvendig at stasjonssjefen, helst en erfaren los eller skipper, hadde med seg sin egen langkikkert. Vanskeligst var det selvsagt i tåke eller snøtykke, men slike forhold var også ugunstige for fienden.
Signalstasjonene skulle ikke bare formidle meldinger. Var det fare for lokal landgang, måtte det lokale kystvernet samles. Lå stasjonen nær bebyggelsen, kunne tegnet til samling skje med bruk av tromme, avfyring av sprengladninger eller bruk av bål som helst skulle avgi masse røk.

Forslaget forelå ferdig i april 1804, men intet konkret ble gjort for å sette det ut i livet mens det var fred og normale tider.

Ohlsens signalsystem besto av en 6 meter høy mast med to horisontale rær. På hver rå var det tre klaffer som kunne stilles i tre posisjoner. På denne måten kunne man formidle mer enn 220 ”kodemeldinger”.

Lorens Fisker

Da krigen kom høsten 1807, fikk Sjøforsvaret i det sydlige Norge snart en handlingsdyktig sjef. Det var kommandør Lorens Henrich Fisker, født i København i 1753. Han hadde som sønn av en admiral en omfattende militær sjøtjeneste bak seg, blant annet flere år i norske farvann. Fisker hadde også funnet opp en enkel optisk telegraf basert på klaffer. Den ble innført i deler av Danmark i 1801. Egentlig var Fiskers danske modell en kopi av en svensk prototyp fra 1794. Viktig var det også at han sto på god fot med den øverstekommanderende i Syd-Norge, prins Christian August av Augustenborg. Fisker tok i november 1807 initiativ til å opprette en signallinje langs kysten fra Kristiania og ned til Flekkefjord. Han utså to offiserer, hærkaptein Ohlsen og løytnant Hagerup, for å besiktige linjen, en klar overprøving av Grooss’ arbeid.

De begynte sin reise i november 1807, fra Stavanger til Kristiania. Været var, som ventet, hardt på denne årstid, og veier og innkvartering var heller ikke førsteklasses – for å si det mildt. Men de to tilbakela 500 km, mesteparten til fots og kunne midt i mars 1809 melde at kystsignallinjen var stukket helt opp til Kristiania. Og nå, endelig, kommer Nøtterøy på kartet.

Heller enn å satse på de lange hopp over fjorden med Færder som mellomlandingsstasjon, valgte de to en annen linje nord før Frederiksvern. Den gikk til Malmøya, derfra til det gamle punktet Kjerringfjell, videre til Tønsberg Tønne, derfra til Kamfjordveten ved Sandefjord. Videre til Torås på Tjøme, derfra til Eidenefjell på Tjøme og videre til Hønnerød på Tjøme. Fra Tjøme gikk linjen over til Nøtterøy. Første stasjon var Vetan, den neste Vardås, den tredje Ormøy i nord. Derfra gikk signallinjen til Slottsfjellet, så til ”Signalen ved Jarlsberg”, den lå 150 meter nord for nåværende Tomsbakken, videre till ”Ulrumsåsen”, feilskrift for Undrumsåsen, så til signalen ved gård Fjukstad, syd for Horten. Videre to stasjoner i Horten før linjen gikk over til Jeløya og endte på Akershus.

Kart over Tellegraf Linien langs Kysten i det sydenfieldske Norge. Utlånt av Norsk Telemuseum.

Ny linje, kortere ”spenn”

Det kan være av interesse å se på avstanden mellom stasjonene. Fra Hønnerød på Tjøme til Vetan var det 3 kilometer, det samme mellom Vetan og Vardås. Fra Vardås til Ormøya var det 5 kilometer, det samme fra Ormøya til Slottsfjelllet. Det er lett å forstå at stasjonssjefen måtte ha både gode øyne og en fullt brukbar langkikkert.

Denne linjen har kortere ”spenn” enn den Grooss foreslo i 1804. Den går innom tettstedene Sandefjord, Horten og byen Tønsberg, men unngår Larvik. Muligens kan det ha hatt noe å gjøre med varslingen av det lokale kystforsvar. Linjevalget nord for Tønsberg er enda merkeligere. Det ville vært logisk å fortsette fra Ormøy til Vallø med saltverket og videre til Slagentangen og Horten. Når så ikke ble valgt, er det fristende å peke på grev Anton Frederik Wedel Jarlsberg. Fra sin eiendom fulgte han signaleringen med strikse øyne. Kunne virkelig linjen bli lagt slik at han kunne kontrollere? Han skal ha skrevet til Fisker og fortalt at han fulgte flaggsignalene på tre stasjoner. Greven skal for øvrig ikke ha oppholdt seg mye på Jarlsberg siden han var diplomat i utlandet. Eller fryktet man angrep på Vallø som dermed kunne gi brudd i signallinjen?

Signallinjen ferdig i 1808

Fra våren 1808 var linjen besatt. Fredriksvern og Torås var hovedstasjoner. Det ga rett til å sende egne meldinger. Resten var repeterstasjoner som bare skulle sende videre mottatte signaler. Signalsystemet med tre flagg og to stendere var et primitivt system, tilpasset samtidens teknologiske nivå. Kunsten var å kombinere de fem tøystykkene oppe og nede på masten slik at i alt 78 ulike signaler kunne formidles. Hvert av disse signalene hadde en klar betydning som var relevant for den militære etterretning. Mannskapet hadde ferdigtrykte kodebøker for hvert signal, bøker som også ble raskt populære i ”piratkopi” for befolkningen langs kysten.

Før jul 1808 ble linjen nord for Moss nedlagt for vinteren. Isen gjorde angrep mot Indre Oslofjord lite sannsynlige. Men resten av linjen ble opprettholdt. Det må ha vært surt arbeid å sitte dagstøtt på Vetan, Vardås og Ormøya og holde utkikk i all slags vær. Det skulle bygges hytter på hver stasjon for personell og flagg, men disse hyttene var bare helt nødtørftige.
Dessverre vet vi ikke hvem som bemannet disse stasjonene. Det skriftlige materialet er enten ufullstendig eller uleselig. Men det har nok vært yngre loser, i det minste i begynnelsen. Men det er lov å spekulere. Ved hjelp av Unnebergs tobindsverk: ”Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie” fra 1971 kan man finne frem til mulige loskandidater. Den første er los Johan Bernt Jensen, bosatt på Ormøya, født i 1763. Han virker som en sikker kandidat. De to neste er los Andres Thorsen, bosatt i Movik, ikke langt fra Vetan. Los Søren Nilsen i Middelborg, født 1770 kunne hver morgen nå opp til stasjonen på Vardås. Men for all del, ta ikke disse navnene som historiske fakta, bare som spekulasjon. Også historikere lider av den menneskelige svakhet at det er lett å skrive av.

Slik ble signal nr. 46 formidler med Ohlsens signalsystem.

Den første norske telegraf

Samtidig, i desember 1808 kom kaptein Ohlsen igjen inn på scenen. Han foreslo en ny type signalsystem, en forenklet utgave av det system Fisker hadde innført i Danmark i 1801. Det besto av en 6 meter høy mast med to horisontale rær. På hver rå var det plassert tre klaffer som kunne heises opp eller ned. Hver mulig posisjon var gitt en bestemt tallverdi. Se figur. Systemet ble prøvet ut mellom Fredriksvern og to nabostasjoner, og da betjeningen som både måtte kunne lese og ikke var ”altfor innskrenkede”, mestret de nye apparatene, ble det bestemt å utvide systemet til hele linjen.

Den optiske telegraf. Kapt. Ohlsens modell av 1808. (Tegning: Ants Lepson)

Samtidig ble linjen lagt noe om. Den gikk utenom Sandefjord og rett til Tjøme via Tønsberg Tønne. Linjen over Tjøme og Nøtterøy ble bevart urørt. Men fra 1809 krysset linjen fjorden fra Bastø og gikk ikke lenger om Horten. Den optiske telegraf var en forbedring i forhold til det gamle opplegget med signalflagg. Ved hjelp av klaffene kunne man sende mer enn 220 ”kodemeldinger” der tallet 4 betød: ”Skibene som ses, ere fiendtlige” eller 19: ”De fiendtlige Skibe slaaes med vore ” eller 35: ”Den fiendtlige Landgang ere afslaaet.

Den optiske telegraf var en forbedring. Men grunnprinsippet var det samme som den mer alderdommelige flaggsignaliseringen. Stadig var det å formidle kodemeldinger som var uttenkt på forhånd. Intet nytt budskap kunne formidles.

Når telegrafen ikke var i bruk, skulle den vendes med rærne mot vinden, og klaffene heises i horisontal posisjon. Ved bruk skulle apparatet brases tilbake til en vinkelrett posisjon i forhold til mottagende stasjon. Meldinger kunne sendes begge veier, nordover til Akershus eller sydover langs kysten. Trafikk nordover hadde prioritet. Det er opplyst at i tiden før august 1814 fikk stasjonene to telegrafer, en for trafikk i hver sin retning.

Minnet om kysttelegrafen eller signallinjen er ikke levende på Nøtterøy. I Fredriksvern er det reist en modell i halv størrelse, men den er i skrivende stund blåst ned. Bare i Risør står en replika i full størrelse. Intet er bevart i form av minnenedtegnelser, enten av de aktive selv eller andre. Rester etter hytter og apparater er for lengst fortært av tidens tann. Kanskje datidens mennesker betraktet det hele som en bagatell, en parentes i en tid med menn i prisonen, krig, misvekst og nød, men hvor alt kulminerte på Eidsvoll i 1814. Det var slik vi vant vår rett.

Kilder :

Hovedverket om den norske sjømilitære krigen 1807– 1814 er F.Beutlich: ”Norges sjøvæpning 1750-1809”. Verdifull er også N.A. Larsen : ”Fra krigsaarene” iNorsk tidsskrift for sjøvæsen 1882-83”. Dessuten: Kaptein Lars Kiærland :”Efterretnings- og meldetjeneste i gamle dager”, Militærteknisk Tidsskrift for Ingeniørvåbenet. 1933. Videre, K.Domaas: ”Om Ordningen af vort Kystforsvar under Krigen 1807 til 1814”. Norsk Militært Tidsskrift 1891.
Unneberg er nevnt i selve teksten.
Stor nytte har forfatteren hatt av et langt besøk hos Arve M. Nordsveen på Norsk telemuseum, Oslo.
Stor takk til Bjørn Holt Jacobsen, Tjøme, Nicolaus Wedel Jarlsberg, Roar Skarsholt og Kurt Orre, Barkåker. Stor takk til Kjell Egestad, Risør Museum for lån av tre flotte tegninger.

Tillegg 2017. Det er i dag en rekonstruert telegraf på Torås på Tjøme. Fra tb.no: Tønsberg Sjømannsforening shantykor satte med sin sang tilskuerne tilbake i tid før første melding på 202 år ble sendt fra Torås Fort til telegrafstasjonen på Eidene. Foto: Harald Strømnæs
Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar