Gamlelosens siste reis

posted in: Sjøfartshistorie | 0

Av Svein Hermansen (Njotarøy 2011)

Loshuset som «Skjærgårdskvinnene» vil gjøre til et kulturhus for alle. (Foto: Svein Hermansen)

Liv og død på Bolærne

På forsommeren 2004 kjøpte Nøtterøy kommune MellomBolæren samt 40 andre holmer og skjær av forsvaret for 1,65 millioner kroner. Dette har vist seg å være en fantastisk investering for alle som er glad i skjærgårdens natur og kultur. Med på kjøpet fulgte syv verneverdige bygninger, den ene, Grevestuen, er sågar fredet av riksantikvaren. Disse bygningene var i elendig forfatning, men er i løpet av de siste syv årene, restaurert med minimale kostnader, men på en forbilledlig måte av frivillige fra Nøtterøy Historielag MellemBolærens Venner. Dette arbeidet er behørig belønnet med kommunens kulturpris og Fortidsminneforeningens vernepris.

Etter en turbulent prosess ble Østre Bolæren kjøpt av Vestfold fylkeskommune og Nøtterøy kommune for drøye 16 millioner. Investering og drift har hittil kostet skattebetalerne ca. 60 millioner. Det var bygninger og anlegg på denne øya som skulle rettferdiggjøre den enorme prisforskjellen.

Forsvaret ville rimeligvis ha tilbake noen av de nesten 100 millionene som ble feilinvestert et drøyt tiår før salget. Men bare en av bygningene på Østre Bolæren er verneverdig. Dette huset, losen, som bygde det og bodde der, og «Skjærgårdskvinnene»s engasjement for å restaurere og vitalisere bygningen er utgangspunktet for denne artikkelen.

Spor fra bronsealderen

Bolær-øyene har etter all sannsynligvis sitt navn etter det gammelnorske borð som betyr (høy) kant. Øyenes form og beliggenhet sannsynliggjør en slik tolking av navnet. Antikvar Nicolaysens registreringer fra 1869 omtaler «nogle smaa røiser» på de høyeste partiene av Østre Bolæren. Men militære aktiviteter og byggerier har på disse stedene (og det meste av øya forøvrig), helt omkalfatret landskapet. Mange av disse militære byggverkene har rundslipt strandstein, som ikke finnes naturlig på stedet, i murene. Slike steiner er foretrukket i eldre jernalders og bronsealders gravrøyser i Nøtterøy-skjærgården, framfor mer nærliggende, brudden stein. Vi må derfor anta at øya var bebodd eller i alle fall besøkt og benyttet av mennesker allerede i bronsealderen.

Losing i århundrer

På åsen opp for Kongshavnsund er det hugget inn en kompassrose i fjellet. Slike kompassroser forekommer flere steder langs kysten og ble brukt av losene til å bestemme retningen til lostrengende skuter, som ble observert i fjorden. Kompassrosen er misvisende og kan derfor dateres til midten av 1500-tallet. Da var det altså uthavn og loshavn i Kongshavnsund. Fast bosetting kan imidlertid ikke dokumenteres før på første halvdel av 1700-tallet. Da bodde Ola Nilssøn en mannsalder på øya sammen med sin hustru Ingeborg. Han var sannsynligvis svensk ettersom en brorsønn i Båhuslen arvet ham da han døde i 1742. At fjorden bandt folk sammen, snarere enn å skille dem fra hverandre, finnes det mange flere eksempler på i skjærgårdsfolkets historie.

Godt næringsgrunnlag

Fra 1700-tallet og utover øker bosettingen på øyene. Vi kjenner navnene på beboerne, vet når de ble født og når de døde. Vi kan lese om barna deres og om hva de drev med. Mannfolkene var sjøfolk, loser og fiskere.

Kvinnfolkene sydde livene deres sammen. De fødte barn, drev jordbruk og stelte med husdyr, som overalt ellers i landet. Øya hadde i 1866 37 mål dyrket mark, men fødde i 1820 bare tre kuer. I 1865 var folketallet på øya på det høyeste: 18 mennesker med stort og smått. Alle var leilendinger under Jarlsberg grevskap, som eide øyene fram til 1916.

Besøk fra hovedstaden

I Folkebladet 15. juli 1893 gir tegneren, skribenten og teatermannen Olaf Krohn (1863 – 1933) en livfull skildring av livet på Bolærne. En «ellers litt distraite Ven» lokker ham med på en 14 dagers tur ut til «disse Øer med de gamle hyggelig Fiskere, om Ellef og Søren og Fredrik og Gamle Jens, om Seilads i Storm og Stille, om den underlige Stemningen herude, hvor Havet stunde gaa «barærma« og vise sig med sin skummende Fråde, men hvor der også kunde være saa søndagsfredeligt og stille, naar man om Kvelden sad ude paa Pynten og saa Fyrene blive tendt sammen med Stjernerne». -… Fra damprutebåten «Jarlsberg»s dekk ser han for første gang Bolærne og etter en halvtimes seilas fra Husø, sitter de lunt i kjøkkenet til Ellef, «i Tøfler og med lange Piber og pratede, medens Lava gik og stelte med Aftensmaden».

“Gamlelosen” Edvard Nilsen og hustru Anne Nilsdatter. (Helge Paulsen, Nøtterøy – 1880-årene)
Gjester og fastboende

Den neste dag gjør han en runde på øyene. Overalt finner han den «nydelige røde Granitten, som finder en saa god Afsætning, ikke mindst i Udlandet». Mellom-Bolæren er et paradis for botanikere. Og skjult mellom eldgamle trær og slyngplanter finner han greveboligen, aldeles som det sovende slott i eventyret. Han treffer gamle Jens som forteller om sel- og hvalfangst i ishavet der alle de gamle bolærboerne hadde vert i sin ungdom og hvor deres sønner fortsatt var førere og skyttere. Om kvelden kommer ungdom til øya, blant dem loser og nære slektninger. Rundt toddybordet avløser den ene historie den annen. Glass og karafler må reddes når menn slår i bordet i forargelse over den tyske keiser som ikke tok los før han kom til Færder. Det var kraftige karer med sterke never og sterke ord, disse sjøfolkene. Men så hørtes trekkspillet oppe på Kalven og taktfast gikk dansen i den lange, lyse sommernatten.

«… mørke Nætter hersker».

Senere på året har Folkebladet en ny artikkel med stoff fra Bolærne. Denne gangen er det signaturen C.A.B. som vil gi et mer dramatisk bilde av livet der ute i en artikkel med tittelen: «Lidt mere fra Bolærne». I stedet for å skildre den lyse sommertid vil han «bidrage til at belyse Forholdene der nede på en ganske anden Tid af Aaret, da Storm og Snetykke samt mørke Nætter hersker». Sommeren før hadde han for første gang tilfeldigvis kommet i havn på Østre Bolæren, hvor han ble godt mottatt av den 78-årige los Edvard Nilsen. Gamlingen hadde da vært los i over 40 år og kunne fortelle om mange opplevelser fra sitt losliv. Især likte han å fortelle om en tur, da han som los og fisker hadde vært forhyret med en lystjagt hvor kongen, daværende kronprins Oscar med kavalerer om bord, hadde besøkt Bolærne og de omkringliggende øyer på seil- og fisketur.

Et voldsomt Braat fyldte nu saa nær Snekken (Illustrasjon til artikkelen i Folkebladet)
Forlis ved Havskåren

Sommeren etter (1893) dras han igjen uvilkårlig tilbake til Østre Bolæren og søker sin gamle kamerat fra året før. Men på sin forespørsel får han til svar at Edvard Nilsen ikke er mer. «I November i fjor under en rygende Storm og Snetykke, strandede en stenlastet Jagt paa Havskaaren 1/4 Mil SV for Fyllehuk.(sic) Den følgende Dag ved 11-Tiden observeredes Nødsignal fra strandede Jagt af den gamle Lods og hans Tjenestepige Maren, der ved sin Deltagelse i det Følgende fortjener at nævnes. Imedens der nu gikk Bud til gamle Nilsens Svigersøn, Fredrik Jensen, blev den bedste Snekke gjort istand til Redningsforsøg, og i et forferdeligt Hav og Snestorm arbeidede disse 3 Menneske i en alminnelig Arendalssnekke sig opp under Havskaaren. Her var Søen i et saa voldsomt Oprør, saa det viste sig lige umuligt at borde Jagten som at komme ind til det Skjær hvorpaa den var strandet. Efter flere forgjæves Forsøg lykkedes det dog tilslut at oppfange en Trosse, som kastedes fra Jagten. Et voldsomt Braat fyldte nu saa nær Snekken, hvorfor man i en Fart maatte kaste dens Stenballast over bord. Under Arbeide hermed havde imidlertid gamle Nilsen overanstrengt sig, saa han ikke orkede mer, hvorfor han herefter var mer til hefte end til Nytte. Fredrik Jensen og Maren var heretter alene om at udføre en Heltedaad, hvorom dog faa har nogensomhelst Kundskab, og som Opmuntring saavel for disse som for Andre visselig kunde have fortjent en Belønning. Ved 3tiden, netop som det begynte at mørkne, havde man begge de paa Jagten værende Mænd i Snekken, hvilket var paa høi tid, da disse efter de gjennemgaaede Besværligheter siden igaar var saa medtagne, saa de neppe havde holdt ud længere i Kampen for Livet. Jagten var imidlertid gaaet over paa Midten, Riggen faldt over bord, og Alt saa ilde ud.

Edvard Nilsens hus på Østre Bolæren 1893. (Illustrasjon til artikkelen i Folkebladet)
Gamlelosens siste tid

Tilbageturen fra Havskaaren var under disse Omstendigheder heller ingen let Sag i en aaben Arendalssnekke, hvori 5 Mennesker, hvorav de 3 saa medtagne saa de blot var iveien; men Fredrik og Maren udviste herunder stor Aandsnærværelse og var istand til at klare sig unda for Braat, saa de lykkelig naaede ind i Havn på Bolærne. Det var nu om at gjøre at bringe de 3 Medtagne i Ligevekt, hvilket ogsaa lykkedes for de 2 Jagtemænds Vedkommende, der efter at have været pleiet i 14 Dage fuldt restaurerede kunde drage afsted til sine Hjem i Nærheden af Tvedestrand. Verre var det med gamle Nilsen, der trods den bedste Pleie dog ikke mer kom sig. Han skrantede efter denne Dag mer og mer, indtil han døde den 12.Januar. Saaledes afsluttedes dette Liv, der havde været udsat for saa mangen Fare uden at mange ved, at hans Bane skyldes Overanstrængelse under Udøvelsen af det Kald, hvorunder han i saa mangen mørk Stormnatt havde sat sit Liv paa Spil, for at bringe Skibe i havn, hvorved han i Tidens Løb har reddet saa mangt et Menneskeliv og saa meget Værdi fra at gaa under.

Vemodig var det at høre hans gamle Enke tale om sin afdøde Mand, at han dog saa nær sin egen Dørtærskel tilslut skulde finde om ikke netop sin Død, saa dog Aarsagen til sin Død.»

Gamlelosens familie

Edvard Nilsen forpaktet Østre Bolæren etter sin far og var av tredje generasjon på denne øya. Oldeforeldrene bodde imidlertid på Mellom-Bolæren. Edvard var viden kjent for sin gjestfrihet, og omtales som «Gamlelosen». Han var født i 1815 og vokste opp under de trange tidene etter Napoleonskrigen. Da han døde hadde han vært los i over 40 år. I 1839 giftet han seg med Anne Nilsdatter fra Onsøy f. 1817, og de fikk ti barn. Utenom sine egne tok de også til seg to gutter til oppfostring. Anne og Edvard led den triste skjebne å miste hele fem voksne, ugifte barn i løpet av tre måneder. I 1865 døde en 21 årig datter, i 1866 døde tre sønner på 23, 16 og 14 år og en datter på 19. Og i 1870 mistet de enda en datter, på 15.

Den omtalte svigersønn, Nils Fredrik Jensen f. 1858 på Vestre, var gift med Inga Otilie f. 1865. Etter svigerfarens død i 1893 fikk han forpaktningskontrakt på Østre Bolæren med mindre holmer, og bygde i 1889 sitt eget hus, som han eide fram til 1905, der restauranten ligger nå. Men allerede i 1899 flyttet han til Middelborg. Svigermor, Edvards enke, flyttet med og levde der til hun døde i 1905, 88 år gammel. Nils Fredrik Jensen omkom i mars 1924 utenfor Mørekysten. Han var skytter på hvalbåten «Columbus» av Sandefjord og ble skyllet over bord av en brottsjø i det han tok sikte for å avfyre et skudd.

Om tjenestepiken Maren vet jeg ikke mer enn det som her er fortalt, men Maren var et svært vanlig jentenavn på denne tiden og hun har sammen med andre fått stå modell for Eie Andersens «Maren Skråtobakk».

Østre Bolæren ca. 1925. Huset til venstre er «gamlelosen»s hus og ligger der fortsatt. Huset til høyre er det Nils Fredrik Jensen fikk bygget i 1889. Det ble revet ca. 1990 for å gi plass til messa som nå er restaurant.
Loshuset

Bygningene på Østre ble kjøpt av fiskeren Valdemar Christensen i 1905 og solgt videre til musiker og sanginstruktør Olaus Andreas Grøndahl i Kristiania i 1910. I 1916 ble Bolærne og «omliggende, mindre holmer» ekspropriert av forsvaret.

Edvard Nilsen fikk i 1844 bygslingsrett på en byggetomt på Østre Bolæren. Det huset han bygget på tomten, er mest sannsynlig det huset som fortsatt står der og som er det eneste verneverdige på øya. Han bodde der sammen med sin Anne fra Onsøy i 49 år til sin død i 1893. Grøndahl hadde huset som feriested noen sommeruker fra 1910 til 1916. Han var fra 1875 gift med komponisten Agathe Backer fra Holmestrand. Hun døde i 1907 og det er vel lite sannsynlig at hun noensinne var på Bolærne. Mens kystartilleriet disponerte øya, ble huset kalt «Systua» eller «Grøndahls hus». Det var her fortets sydame bodde og var travelt opptatt med å reparere istykkerrevne uniformer. «Skjærgårdskvinnene» synes nå det er rimeligere å kalle huset «Loshuset» etter «Gamlelosen» og hans Anne som bygde og bodde i huset i 55 år fra 1844 til 1899.

«Den bedste Snekke – en alminnelig Arendalssnekke blev gjort istand til Redningsforsøg» En alminnelig Arendalssnekke hører til i «Ytre Oslofjord-miljøet», og seiler fortsatt i farvannet omkring Bolærne. (Foto: Asbjørn Heien)
Nytt liv til gammelt hus

I 2010 inngikk sameiet (Nøtterøy kommune og Vestfold fylkeskommune) og «Skjærgårdskvinnene» en avtale om leie av Loshuset. Formålet med avtalen er å legge til rette for å utvikle Loshuset til et kulturhus for alle. Målet er å skape en arena for frivillige og profesjonelle som ønsker å drive kulturaktiviteter med kysten og skjærgården som basis. Skjærgårdskvinnene er en ideell organisasjon som har til formål å fokusere og dokumentere kvinnenes liv og virke i skjærgården og deres rolle i kystkulturen. Grovt sett går avtalen ut på at utleier (sameiet Vestfold/Nøtterøy) skal stå for teknisk oppgradering og vedlikehold, mens «Skjærgårdskvinnene» skal ta seg av innvendig oppussing, interiører og møblering. Dugnadsarbeidet er godt i gang og etter planen skal huset være klart til bruk sommeren 2012.

For å skape en forsvarlig økonomi i prosjektet skal huset leies ut som feriehus åtte uker i høysesongen, seks uker av sameiet og to uker av «Skjærgårdskvinnene». Men allerede til våren ønsker Skjærgårdskvinnene å dra i gang sitt kulturarbeid med loshuset som base. I første omgang med å oppgradere sine egne ferdigheter som skjærgårdskvinner – roing og seiling med tradisjonsbåter!

Kilder:

Lorens Berg: Nøtterø
Jan Brendalsmo: «Een Øe langt fra Landet»
Olaf Krohn: Artikkel i Folkebladet 15. juli 1893 og C.A.B.s artikkel samme sted senere på året.
Johan A. Wigander: Kompassrosen på Østre Bolæren. Njotarøy 1992.
Njotarøy div. artikler.

Follow Svein Hermansen:

f.1940 på Nøtterøy. Rektor på Herstadskole. Diverse artikler av lokalhistorisk og faglig karakter, særlig seilskutefart.Varamann til Nøtterøy Historielag siden starten i 1979 til 1995.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.