Grindløkken 1950 og deromkring

Av Eva Bellsund – Njotarøy 2016

– Eva, kom ut da, så skal jeg leke med deg. 

Med dukkevogn i solveggen bak butikken: Kari Nygaard, Eva Bellsund og Lise Nygaard.

Det var bestevenninnen min Kari som stod utenfor. Hun var kledd i kjeledress, lue, det røde skjerfet sitt og brune beksømstøvler, men hendene var bare; vottene hang i to sikkerhetsnåler på ermene. Foran seg hadde hun en dukkevogn, en gammeldags smal vogn, som hun hadde fått arve av en tante, som ikke hadde noen datter. Mor nikket, – bare gå ut du. Da fikk hun tid til å gjøre husarbeidet i fred og ro. Hun hjalp meg på med kjeledressen og beksømmene, ga meg skjerfet, som jeg litt uvillig knyttet rundt halsen og satte en lue på hodet mitt. Jeg hadde ingen vogn, men tok med meg gummidukken. Den hadde gul strikkekjole på seg. Hun kunne få sitte sammen med Karis dukke i vognen. De var venninner, akkurat som vi.

Vi slentret oppover Holmenveien mot butikken. Bakken var sølete og solen varmet i ryggen. De store guttene hadde gjort en strek midt i veien. De stod noen meter fra og kastet ettøringer og toøringer og femøringer mot streken. Det het «å kaste på stikka» og var en lek som vi var for små til å være med på. Vi sto en stund og så på dem. Så kom faren til Kari ut på butikktrappen. Han vinket oss til seg. 

Vi dyttet vognen oppover og parkerte den utenfor kolonialbutikken i Øgårdsveien. Innenfor luktet det nymalt kaffe og appelsiner. Faren til Kari sto bak disken og fylte to kremmerhus med rosiner. Kanskje hadde han også lagt et bringebærdrops eller en bit kandissukker i bunnen. Han var sånn, faren til Kari, full av hyggelige overraskelser. Petter Nygaard var kjøpmann, men han var dessuten musiker og hadde spilt klarinett og saksofon i storband på Ringshaug badehotell. Og Karis mamma var det også noe spesielt med. Hun lærte flere enn meg i nabolaget å brodere og sy. Noen vil nok fortsatt huske det arbeidet disse to la ned i korpsvirksomheten på Nøtterøy, eller guttemusikken, som vi sa den gangen. 

Vi tok med gummidukkene til baksiden av butikken. Der var det en glassveranda som ble brukt som lagerplass. 

Under verandaen hadde Kari og jeg et hemmelig sted. Nå satte vi oss i solveggen på hver vår tomme appelsinkasse. Vi hadde dukkene på fanget og pratet om ditt og datt, mens guttene heiet på hverandre utenfor på veien. Faren til Kari hadde lagt to mandler blant rosinene, og sannelig lå det ikke et deilig bringebærdrops lengst nede i kremmerhuset! Vi tok av oss lua og skjerfet i vårsolen. Snart kunne vi bytte ut beksøm og ullsokker med sko og knestrømper. 

Tiden er 1950. Stedet er Grindløkken på Teie. 

Grindløkken er for mange synonymt med en skole. Men sånn var det ikke for oss. Grindløkken var hjemstedet vårt, en liten dal kan du si med litt fantasi, mellom Kirkeveien og Smidsrødveien. I syd gikk grensen mot Frogner gård og Ruthaugjordene (nå Bjertnæs), og i nord lå Gimle. Det var et boligområde i positiv utvikling, med ledige tomter både her og der. På jordet syd for Nordre Løkkevei er det eng. Gimle er skogen vår. Det glitrer i Hansen Glitres drivhus i skråningen opp mot Kirkeveien, og som et navn på hjemstedet vårt er kolonialbutikken, sentralt plassert ved hjørnet av Holmenveien og Øgårdsveien. Skolen er et så naturlig innslag at vi knapt tenker på den. 

Grindløkken skole og «Grindløkkegrenda».

Et hjemsted vokser frem 

For å gå litt tilbake i tiden: Området Holmen Eng var utmarker under Teie hovedgård. Etterhvert ble det stykket opp. På 1920-tallet bygget man boliger i Øgårdsveien som ble en flott gate med gedigne hus. De ligner hvalskytterboliger, og kanskje kan man kalle det «kapteinshus»? For det var flere kapteiner som valgte å bo her med familiene sine. 

Grindløkken skole sto ferdig i 1930. Adressen var Nordre Løkkevei 11. Fem år senere ble den første privatboligen bygget i denne gaten. Det var Nordre Løkkevei 12. De fleste husene på nordsiden av veien ble bygget før krigen. Det var toetasjes hus. De var gjerne planlagt så man kunne leie ut en etasje. I årene etter krigen ble det bygget på sydsiden av gaten og 1952 startet utbyggingen av jordet øst for Holmenveien. Der ble det oppført en blanding av vertikaldelte tomannsboliger, firemannsboliger og eneboliger. 

17. mai-toget 1953 på vei fra Grindløkken skole til Øgårdveien. Frøken Strandli holder orden på klasse 1 C. Gartnerijordet og Rekka (Eikeveien) i bakgrunnen.

Haveby 

Stedet Grindløkken var en del av Nøtterøy Haveby og Teie. Torvet lå ikke langt unna. Vi sa aldri Teie torv. Vi gikk til Torvet. Husmødrene hadde kort vei til butikker av ulike slag. Hvem husker ikke garnfeddene hos frøken Haug, det glatte, alltid våte gulvet på meieriet der vi kjøpte melk i spann, lungemosen i løsvekt hos slakter Monrad Jacobsen, lukten av terpentin og maling hos farvehandler Heidelberg? Der var også et menighetshus, Indre Nøtterøy Menighetshus het det. Og Nøtterøy Sparebank lå litt nedenfor Torvet. Der var luften tørr av papir og penger. Mor og jeg gikk dit med sparebøssen min. Kassereren, som satt bak en glassrute, helte pengene ut på disken og telte opp myntene for hånd og skrev beløpet og den nye totalsummen inn i sparebankboken. 

Det var en vakker handelsplass kommuneingeniør Arthur Røed hadde tegnet inn i reguleringsplanen for Teie. I Tønsbergs Blad den 5. november 1921 ble planen omtalt som «en førsteklasses haveby, med brede, beplantede hovedveie, aapne plasser for parker, idræt og kommende bygninger». Og noen dager senere opplyste avisen «at arkitekt Lange nå vil gå i gang med utarbeidelse av den endelige reguleringsplanen for Tønsberg. Den vil bli tilpasset den plan som foreligger for Havebyen». 

Det kan i dag være verd å merke seg at man den gangen så havebyen som et godt eksempel. Omtrent hundre år senere kan vi dessverre konstatere at dette synet har gått i glemmeboken til fordel for «sky high»-eksploateringer, på begge sider av kommunegrensen. 

Kommuneingeniør Arthur Røeds reguleringsplan for Nøtterø haveby 1921. Tilhører Nøtterøy kommune.

Mellom by og land 

Men nettopp havebyens nærhet til byen var kanskje noe negativt for datidens politikere på Nøtterøy. I 1927 kom 70 % av Nøtterøys kommuneskatt fra Teie krets, men likevel klaget herredsstyrets representanter for den øvrige del av bygden hver gang det skulle bevilges noe til havebyen. I kommunevalget i 1934 ble motsetningsforholdet tydelig. Teie og Grindløkken hadde 2000 velgere og fikk 4 representanter i herredsstyret, mens resten av kommunen med 3500 velgere fikk 23 representanter. 

Havebyen var noe nytt, en mellomting mellom by og land. Folk flyttet hit, og ikke alle hadde røttene sine forankret i flere ledd på Nøtterøybygden! Kanskje bar vi preg av det, vi barna i havebyen? Kanskje var vi litt rotløse og mer moderne enn resten av befolkningen på øya? Eller var vi bare ekstra heldige, som fikk bo landlig og likevel så nær det urbane Tønsberg? 

Men det tenkte ikke vi på, der vi satt i vårsolen. Mer alvorlig var at dukkene falt ned fra appelsinkassen og fikk søle på kjolene sine. Vi bestemte oss for å vaske dukkeklær hos Kari. Til nylig hadde hun og familien bodd i en liten leilighet bak butikken i Øgårdsveien, men nå hadde de flyttet til Nordre Løkkevei. Vi ruslet tilbake nedover Holmenveien. Guttene kastet fortsatt på stikka. Koppermyntene lå spredt rundt streken. Vi åpnet smijernsporten. Av Karis mor fikk vi låne et vaskevannsfat i hvit emalje med blå rand og en stor, litt bulkete aluminiumskjele. Hun gav oss også en neve med Blenda vaskepulver i en kopp. Vi plasserte alt på en benk ved kjøkkentrappen og satte i gang med å vaske og skylle. Når klærne var godt skylt, hengte vi dem opp på en snor som vi hadde strukket mellom to epletrær i haven. 

Hvitveis. Foto: Helga Daler

Rødkløver og hvitveis 

Det var eng syd for Nordre Løkkevei. Et blomstrende jorde fullt av ryllik og søt duftende rødkløver, gule smørblomster og vaiende blåklokker. Jeg kunne ikke bestemme meg for om jeg likte blåklokkene eller de kritthvite prestekragene best. På marikåpene lå det duggdråper på de grønne bladene. «Kniv, skje og gaffel» kalte vi en lilla blomst, med tynne klatrende stengler, som viklet seg inn i de andre vekstene. Høye gresstrå med korngule aks kilte meg på armene når jeg gikk ut på engen sammen med søsteren min for å plukke buketter til mor. 

Herskapsboligen «Gimle», bygget i 1906.
Konsul Finn Bugge og hustru Mary Jane, «fru Bugge», på verandaen på Gimle.

Blomster plukket vi også i skogen på Gimle. Der vokste hvitveisen tett mellom slanke bjerkestammer, digre eiker og bøketrær. På kanten av bekken som rant nedover fra Kirkeveien var de hvite blomstene ekstra store, og enda større var de inne på fru Bugges eiendom – i dag Gimle selskapslokaler. Vi kastet lengselsfulle blikk over nettinggjerdet, for der på andre siden, var det ikke bare ekstra flotte hvitveis, der var det også gullstjerner og scillaer. Av og til våget vi oss gjennom et hull i gjerdet, for å plukke de fine blomstene. Det gikk rykter om at fru Bugge var veldig sinna og jaget barn med kost, så vi skyndte oss tilbake med blomster i hånden og hjertet i halsen. Det var nok ikke sant at fruen i huset var så sint. Men grensen mellom drama og virkelighet er ubetydelig for barn som henger på et gjerde.

Leiligheten i Holmenveien

Min familie bodde til å begynne med midt mellom Engen og Skogen. Vi leide første etasje i Holmenveien 13. Mor og far flyttet dit da de giftet seg i august 1940. Da var huset helt nytt. Leiligheten besto av en stue med karnapp, soverom og kjøkken. Der var også bad med både vask og badekar. Doen var i kjøkkengangen, men det var i alle fall toalett inne i huset. Det hadde ikke mor og far hatt da de bodde i byen hos foreldrene sine. Hos farmor og farfar i St. Olavs gate var det fortsatt do på gården.

Bursdagsbilde på trappa i Holmenveien: Fra venstre foran: Berit Larsen, Anne Ba Andresen, Bodil Berg, Rita Bellsund, Eva Bellsund og Torunn Johannesen. Bak fra venstre: Turid Åmann, Britt Skudem, Jorunn Holte, Grete Tønnesen, Tullen Wille og Ragnhild Sørum.

Familien delte på et soverom. Det var koselig. Mot stuen var det en skyvedør. Den kunne åpnes med en liten glipe når vi skulle sovne om kvelden. Vi måtte legge oss tidlig, klokken syv helst, men gjennom glipa kunne vi følge med på både avisrasling, mors og fars lavmælte samtaler og radioprogrammer. Trygt og godt! Mellom kjøkkenet og stuen var det en gang som vi kalte «anretningen». Der var det skap opp mot taket og skuffer i en benk som vi kalte «anretningsbenken». Med utgang fra stuen lå terrassen, der vi spiste frokost når det var sommer og søndag og far hadde fri fra arbeidet i avisen. I gangen hang ytterklærne våre på en knagg på veggen. Ytterdøren førte ut til en bred murtrapp.

Men det var kjøkkeninngangen på nordsiden av huset som vi brukte mest, eller kjellertrappen, som vi også kalte det. Kjøkkendøren var sjelden låst, og der sprang vi barna ut og inn. Ofte var mor nede i vaskekjelleren som også ble kalt bryggerhuset. Der var det en ovn som hun fyrte i, og på den sto det en stor kjele som hun kokte klær i, etter at de først hadde ligget i vann i en balje. Mor sto bøyd over sinkbaljene og vaskebrettet i evigheter, syntes vi. Så det å vaske dukkeklær var noe vi hadde lært av mødrene våre. Skrubbe, skrubbe. Skylle, skylle. Vaskevann og skyllevann. Kokende vann og kaldt vann i mengder, som mor helte ut gjennom et sluk i kjellergulvet.

På trappen en lørdagskveld

Stompa-hørespillene ble senere til populære filmer.

Karis familie leide første etasje i nabohuset. Vi lekte ofte hjemme hos henne, både ute og inne. Hun og lillesøsteren hennes, Lise, hadde dukkestue i haven! Men jeg kunne stille opp med Grindløkkens fineste dukkekoppestell. Det var et elegant sett i glassert stentøy, for dette var før plastens tid. Fire lysegrå kaffekopper med skåler, kanne, fløtemugge og sukkerkopp dekorert med brunmalte ekorn som holdt små kongler mellom fremføttene. Gummidukkene våre ble herskapelig traktert.

Når lørdagskvelden kom og det var varmt i været, satte vi oss godt til rette på trappen ved hovedinngangen. Der var det ettermiddagssol og trappen var varm. Karis far hentet sin røde Kurér reiseradio og plasserte den ved siden av oss. Kanskje fikk vi en femti øres Lohengrin sjokolade og noen Smørbukk, fordi det var lørdag.

Nå var vi klare for ukens høydepunkt. Glade stemmer hørtes fra radioen:

Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen,
hysj, hysj, hysj, vær stille som mus.
Det skal bli hørespill og viser og mere til og tra la la i hytter og hus.
Hør, hør i by og i grend,for nå er det lørdagskveld igjen.
I by og i grend, sang de glade stemmene. Vi bodde ikke i byen vi.

– Vi bor i Grindløkkegrenda vi, sa Kari litt utydelig, for hun hadde en tiøres karamell i munnen. Jeg nikket ivrig. Da sangen var slutt, hørte vi de gode og milde stemmene til onkel Lauritz og tante Sonni. Å, som vi koste oss! Men det beste med Barnetimen var hørespillet. Noen ganger var det føljetonger, som den grufullt spennende historien om «Toya». Aller best likte vi Stompa som gikk på Langåsen pensjonatskole, sammen med Bodø, Bergen, Sørlandet og Nøtterø. Tenk at en av dem var fra Nøtterø! Disse guttene fant på så morsomme ting! Som regel gikk det galt, og lektor Tørrdal ble helt fortvilet. Han stotret og sutret. Å, som vi lo av den dumme lektor Tørrdal! Men lektor Brandt var alle tiders. Å, som vi ønsket at vi skulle få gå på pensjonatskole!

Funkis og bungalow

Mens vi leide i Holmenveien, sparte mor og far penger og var på utkikk etter en tomt, så de kunne bygge et eget hus. Rundt 1950 kjøpte de den ledige tomten i Nordre Løkkevei 14. Det første året dyrket de poteter der. Det skulle gi fin jord, sa de, med tanke på haven de skulle anlegge. Etter at det var gravet og støpt kjeller, startet min onkel, som var byggmester, arbeidet med å snekre huset. I mars 1953 flyttet vi inn. Det var mye sne den våren. Mor og far dro en del av flyttelasset på en stor kjelke mellom Holmenveien og Løkkeveien.

Gunnar og jeg hadde kjent hverandre siden vi lå i barnevognen. Nå ble vi naboer. Han bodde i nummer 16, i et hus bygget før krigen. Foreldrene våre hadde god kontakt. Og Gunnar og jeg ble bestevenner. Det var gjerde mellom eiendommene, men det klatret vi lett over. Nå fikk søsteren min og jeg dele på et eget rom. Og derfra kunne jeg se over til Gunnars hus. Det var et funkishus i to etasjer. Vårt hus var på «én flate», som de voksne sa. Far kalte det en bungalow!

17. mai-feiring i Gunnars have i Nordre Løkkevei 16.

Der havene blomstrer

I Gunnars have var det allerede bugnende frukttrær, bærbusker, blomsterbed og en stor gressplen. Den var et paradis. Vi arrangerte sirkusforestillinger for de voksne, og vi hadde klubb i det gamle grisehuset, der Gunnars foreldre hadde holdt gris under krigen. Vi spadde opp et lite stykke jord, sådde frø og laget et flott blomsterbed. Vi klatret i trærne og spiste kjempegode Sefstadholm epler og en sort som Gunnars mor kalte for «Prinsar». Hennes mor kom fra Sverige, og det gjorde tydeligvis de beste eplene også. Vi fanget humler i et tomt Norgesglass. Vi spilte badminton og krokket. Den deilige haven var full av muligheter.

Etterhvert grodde det i vår have også. Far og mor plantet glassepler og kjøttmoreller, pærer og eggeplommer og langs vestveggen av huset var det et tre med aprikoser som faktisk ble modne og søte. Mor dyrket poteter på et lite stykke, men nå hadde hun dessuten jordbærplanter med store og søte Zephyr bær! Og roser. Mor elsket roser. Hennes New Dawn på terrasseveggen var nydelig. Vi hadde en vannspreder som ble flyttet rundt i haven. Var det varmt og mødrene våre ikke hadd tid til å følge oss til Fjærholmen, tok Kari, Gunnar og jeg på oss badedrakter hjemme og sprang under den iskalde dusjen.

Barn i Grindløkkegrenda. Bakerste rekke fra venstre: Berit Larsen, Rita Bellsund, Eva Bellsund, Kari Nygaard, Liv Olsen og Thor Olav Skudem. Foran: Arne Nilssen, Lise Nygaard med sovedukke, og Reidar Sårheim. Alle bildene er utlånt fra Eva Bellsund, og de fleste er tatt av faren, Ernold Bellsund.

Lek i gatene

Det var og er havene som skaper et lykkelig Grindløkken. Men vi lekte også i gatene. Det var ikke ofte det kom noen bil. Vi slo ball i Løkkeveien. De store guttene var flinkere enn oss til å treffe ballen med balltreet, slå langt og ta pol, men vi små fikk ofte være med på laget. Eller vi sprang avgårde for å klatre i de høye trærne nord for skolen. De var våre beste klatretrær! Om vinteren gikk vi på ski på brøytekantene og laget hoppbakke i skråningen nedenfor skolegården. Eller vi «hoppet i bekken». Når det var mye sne, og det var det ofte, klatret vi opp i trærne i Eikeveien, hoppet ned og ble nesten begravet i løs sne i den dype bekken.

Vi var en liten gjeng som gjerne holdt sammen; Kari, Liv og jeg, Kim, Thor Olav og Gunnar. Men det var barn og ungdommer i hvert hus, to eller tre søsken var det vanlige. De store guttene; Tor og Ragnar, Persa og Affen, Bjørn og Tinni. Ritas venninner; Anneba og Turid, Jorunn, Berit og Brit. Litt yngre var Gulla og Trine-Lise, Store-Anne og Lille-Anne, Karis lillesøster Lise og Ragnars lillebror Arne. Det vrimlet av gutter og jenter i Holmenveien om vinteren, som akte med kjelker og spark. Når vi ble større, gikk vi på ski og skøyter i Gropa (Rosanes). Om våren hoppet vi tau og hinket i Øgårdsveien eller Løkkeveien. Var du fortsatt inne, var det ikke lenge før noen sto utenfor.
– Kom ut da, så skal jeg leke med deg.

I bakgrunnen hamres det

Mens vi lekte, var det som om vi hørte «utviklingen» pågå i bakgrunnen. Fra morgen til kveld kunne du høre hammerslag. Spiker ble slått inn i planker, som ble reist til vegger og tak. Ofte gikk det en sag et eller annet sted og sementblandere rullet. På Gimle forsvant skogen da det ble bygget i Gartnerveien. På jordet øst for Holmenveien flyttet familier inn i tomannsboliger i gatene som ble kalt Midtre og Søndre Løkkevei. Engen nedenfor skolen forsvant. En periode ble ble dyrket korn der. For oss ble også det en ny lekeplass. Vi baste i høyet og laget borgmur og lekte gjemsel mellom høystakkene. Da skolen utvidet og bygget den første paviljongen i midten av femtitallet, ble byggeplassen en utfordring. Der hoppet vi på store sementrør og balanserte på jernstenger, like spennende som det var farlig. Kanskje var det forbudt? Det husker jeg ikke. Men en i gjengen brakk både en arm og en tann der.

Eva og Kari hopper tau utenfor butikken på hjørnet av Holmenveien og Øgårdsveien.

Bråtebrann og poteter

Om høsten drev røken tett i nabolaget. Tid for bråtebrann! Vi brente løv og haveavfall på en plass utenfor gjerdet ved veien. Det var herlig. Røken luktet så godt, og vi barn fikk poteter som vi kunne steke på bålet. De ble svartbrente, men det brente skallet smakte like godt som den kokende varme innmaten.

Vi var med på å rake løv, som vi tidligere hadde høstet frukt og bær. For om høsten var det ingenting som gikk til spille av det som kunne spises. Mor syltet og saftet og hermetiserte på Norgesglass. Kjelleren var full av syltede agurker og rødbeter, gelé i små glass med vokset lokk, saftflaskene sto på rekke og rad, og Ingrid Marie epler lå i silkepapir og skulle holde til jul. Havene var ikke bare våre lekeplasser, men også spiskammer.

For selv om krigen var slutt, og det var butikker på Torvet og en kolonial på hjørnet, så var det ikke overflod. Fortsatt var det rasjonering på flere varer. Far fortalte om vanskelige tider. I fars barndom dyrket byens befolkning mat på parseller ved Slottsfjellet. Da han var fem år, måtte han springe dit for farmor og hente poteter til middagen. Kanskje spiste de bare poteter den dagen, om ikke farfar hadde vært ute i skogen og plukket sopp og bær. Far og hans syv søsken fikk bare «et halvt egg til påske», pleide han å si, når jeg og min søster ikke orket å spise opp egget vårt. Men altså, det tvilte vi sterkt på! Men mangel på mat var ikke noe ukjent begrep for de fleste i den voksne generasjonen. En have var derfor mer enn lek, skjønnhetsopplevelser og rekreasjon.

Krigens rare nærvær

Under den annen verdenskrig, var også jordet nedenfor skolen delt i parseller, så folk fra Teie-området kunne dyrke grønnsaker og poteter. Men på selve skolen bodde det soldater! Bare et stenkast fra huset vårt! Det var tyskerbrakker på skolegården. Tyske soldater, okkupantene, marsjerte i gatene våre mens de sang. «Wir fahren gegen Engeland». Det var nesten umulig å forestille seg det de voksne fortalte om hvordan det hadde vært for bare noen år siden! Ingen gatelykter ble tent i mørket og man måtte ha noe som het blendingsgardiner foran vinduene. Man måtte levere inn radioapparatene! De ble oppbevart på Folkets hus på Herstad.

Solveig som bodde i Nordre Løkkevei 12, var 15 år eldre enn oss og barnepike for Rita og meg når foreldrene våre skulle i selskap. Hun fortalte at Grindløkken skole ble stengt da hun skulle begynne i fjerde klasse høsten 1940. Klassen fikk gå på Teie skole i stedet. Men vaktmester Rehnberg og hans familie ble boende i vaktmesterboligen under hele krigen. Av og til måtte han trøste soldatene, fortalte Solveig, for de satt på trappen hans og gråt. De var veldig unge, de lengtet hjem. Det var vanskelig å få det bildet til å stemme med fortellingen om soldatene som gikk hanemarsj i Øgårdsveien.

Det var forbudt å være speider også, fortalte Solveig. Men speiderpikene holdt hemmelige møter hos patruljeføreren, frøken Haug, i bakrommet til butikken på Torvet! De måtte levere inn speiderdraktene også, akkurat som radioene. Da krigen var slutt kunne draktene hentes på Herstad. Men da var de blitt for små!

Ikke til å tro, alle disse historiene, som ble fortalt i mørke høstkvelder, om det fredelig hjemstedet vårt! Nå var det annerledes. Gatelyktene lyste. Vi hadde speidermøter i kjelleren på skolen. Vi lekte i skolegården om ettermiddagene.

Den gamle veien

Det ble ingen pensjonatskole for Kari og meg. Ikke heller Grindløkken. Da jeg begynte på skolen i 1953, var den for elever fra fjerde klasse og oppover. Kari og jeg fikk ikke begynne sammen heller. Det var nå det verste. Kari måtte vente et år, for hun var født i januar. Men Gunnar og jeg kom i samme klasse. Og det var vi som ruslet sammen forbi Hansen-Glitres store blinkende gartneri i Eikeveien; det var vi som tok snarveien utenfor frøken Backers bolig i Øgårdsveien og sprang forbi huset med den sinte hunden og pustet lettet ut når vi kom opp på Kirkeveien. Så gikk vi Gamleveien opp mot Teie skole.

Navnet Grindløkken

I Gamleveien møtte vi en ny verden. Eller som navnet tilsier, en gammel verden. Her var det annerledes enn hos oss. Her var det eldre, litt slitne hus, krokete trær i havene og uthus på gårdsplassen. Og vi kjente ingen i dette området på den andre siden av Kirkeveien.

Gamle Teie skole ble bygd i 1915. I august 2012 ble skolene Teie og Grindløkken slått sammen og flyttet inn i en helt omygget utgave av det som fra 1968 hadde vært Teigar ungdomsskole. Den gamle skolen skal nå rives. Foto: Tom Brodin.

I tredje klasse hadde vi et fag som het heimstadlære. Av læreren vår fikk vi høre at Gamleveien hadde vært den gamle veien inn til byen. På Kirkeveien var det en grind som tegn på at veien var stengt. Folk fra Tjøme og Nøtterøy måtte gå opp Gamleveien og videre gjennom skogen forbi Kikut og ned Banebakken til Kaldnes for å komme til byen. Det var den gamle eieren av Teie hovedgård, Mathias Føyn, som nektet vanlige mennesker å bruke den strake veien over Teie-jordene. Den var hans private vei, og det var bare vennene hans som fikk gå og kjøre der. Det er grinden over Kirkeveien, som Grindløkken er oppkalt etter, sa læreren vår.

I 1956 begynte jeg i fjerde klasse på Grindløkken skole. Og skoleklokken som jeg alltid hadde hørt i bakgrunnen ringe inn og ringe ut mens vi lekte, ringte nå også for meg. Jeg bodde så nær skolen at jeg kunne vente til det ringte inn før jeg sprang hjemmefra, for det tok alltid litt tid for elevene å stille opp foran den respektinngydende skoletrappen. Det skulle være orden i rekkene, før vi marsjerte inn til våre respektive klasserom.

Men tiden som elev på Grindløkken skole, se, det er en annen historie.

Grindløkken skole sto ferdig i 1929. Den utgjorde en viktig del av Nøtterø Haveby. Skolen er nedlagt, men hovedbygget skal bevares. Foto: Tom Brodin. 
Follow Eva Bellsund:

f. 1946 og oppvokst på Nøtterøy. Cand.philol. med norsk hovedfag. Flyttet til Stockholm i 1975, senere til Ørebro. Har arbeidet som leder for kommunens film- og teaterenhet, og vært høyskolelektor og kulturstrateg i fylkeskommunen. Har også levert bidrag som skribent og forfatter i aviser og tisskrifter. Flyttet tilbake til Nøtterøy i 2012 som pensjonist. Er frilansmedarbeider i Øyene.

Latest posts from

Svar på Camilla Dalland Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.