«Gud hjælpe den sjømand i nød»

Helge Paulsen:

Nøtterøy og det meste av Tønsberg-distriktet har en litt spesiell lokalhistorie. Den er jo spredt over hele kloden. En vesentlig del av dagliglivet, arbeidslivet, for en stor del av befolkningen på Nøtterøy og Tjøme, i Tønsberg, Stokke, Sem og Slagen, har jo ikke vært levd i det lokale miljøet. Distriktets arbeidsliv ble levd – særlig i forrige århundre, men også langt ut i dette – like mye i Nordishavet, i Antarktis, på Syd-Georgia, i Nordsjøen og på Atlanteren og på alle hav. Det er en merkelig lokalhistorie, men sånn er det. En side av den delen av det lokale arbeidslivets historie er det jeg skal ta fram og minne om.

En velkjent sang, full av gode sitater, er «Norsk sjømannssang», som Bjørnson skrev til et båt-stevne i Stavanger 1868.
De to første linjene er kanskje aller best kjent: «Den norske sjømann er et gjænnembarket folkefærd». De to siste linjene av 6. vers siteres også ofte: «Vor ære og vor magt har hvite seil os bragt».

Farlig arbeidsplass

Denne «vår ære og vår makt», eller la oss heller si det litt mer prosaisk, den relative velstand som sjøfarten har brakt til dette distriktet, har kostet dyrt. I litteraturen, for mange mennesker og ikke minst for distriktets egen ungdom gjennom alle tider, har sjøen og sjølivet stått i et romantisk skjær. Men sjøen som arbeidsplass har vært en farlig arbeidsplass – i fred og i krig. Bjørnson kunne i 1868 derfor med god grunn skrive i to mindre kjente linjer av «Norsk sjømannssang»:

«Og mangen sjømanns liv fikk dødens krans av tang og siv».

Fra Nøtterøy omkom to mann i Milorg under Den annen verdenskrig – men bortimot 200 sjøfolk ute. (Egil Christophersen har i sin bok «Vestfold i krig» tallet 165 for omkomne fra Nøtterøy under krigen, men tallet er nok for lavt, det var flere). Det var hver 10. av de bortimot 2000 fra Nøtterøy som var ute under krigen. Fra Tønsberg og omegn tok krigen nesten 600 mennesker (Andebu, Sem, Stokke, Nøtterøy, Tjøme, Tønsberg, Ramnes, Åsgårdstrand: 578 ifølge Egil Christophersen). De fleste var sjøfolk. De var på jobb, og de døde på arbeidsplassen.

FREMANTLE, WA. AERIAL PORT SIDE VIEW OF THE NORWEGIAN TANKER FERNCASTLE, WHICH WAS SUNK BY THE GERMAN AUXILIARY CRUISER MICHEL 1800 MILES WEST NORTH WEST OF PERTH ON 1943-06-17. AN RAN DEMS RATING WAS LOST IN THE ACTION. NOTE THE 4 INCH GUN MOUNTED AFT. (NAVAL HISTORICAL COLLECTION)

I livbåt over verdenshavene

Det er altså hele tiden sjøen som arbeidsplass jeg snakker om. Da Oslobåten «Ferncastle» ble senket av et tysk krigsskip i Det indiske hav i juni 1943, kom 19 mann unna i en livbåt, med skipperen, Toralf Andersen, i spissen. 5 vestfoldinger var i livbåten, bl.a. stuerten fra Nøtterøy (Hans Chr. Nielsen). Skipperen var fra Årøysund (Middelborg), men bodde på Husøy. I 30 døgn var livbåten i sjøen, før den kom inn til Madagaskar. 6 av de 19 døde i livbåten. Etter krigen skrev Oddmund Ljone en bok om turen, «Kaptein Toralf Andersen og hans menn». De som overlevde livbåtturen, fikk hyre av Nortraship for de 30 dagene, men ble trukket for skatt av hyren – de var jo bare i arbeide.

Egil Christophersen forteller i «Vestfold i krig» om Tønsbergbåten «Woolgar» som ble senket av japanske fly i mars 1942. De overlevende etter senkingen var 88 døgn i livbåt, to og en halv måned. De som overlevde livbåtturen, kom i japansk fangenskap – som ikke var stort bedre, heller verre. To mann herfra distriktet overlevde det også – en mann fra Nøtterøy (Roald Daler), en fra Sem. Harry Petterson fra Tønsberg har i boka «Pelles Harry» fortalt om hvordan det var å være i japansk fangenskap.

I dag får overlevende fra større ulykker krisepsykiatrisk behandling. Det var ikke stort av det dengang. De som overlevde med Toralf Andersen fra «Ferncastle», måtte snart mønstre ut igjen.

Også under første verdenskrig

Det var ikke fullt så ille under første verdenskrig: I alt omkom etter offisiell statistikk 1162 norske sjøfolk. Hvor mange av disse var fra Tønsberg-distriktet, totalt, vet jeg ikke, men 41 Tønsberg-registrerte skip, herav 5 seilskuter, ble senket, og på disse 41 skip omkom i alt 43 mann. Mange av dem var fra Nøtterøy.
Minst 7 av de torpederte eller minesprengte skipene var hjemmehørende på Nøtterøy.
Det første norske skip som gikk ned etter krigsutbruddet i 1914, var Tønsbergskipet «Tysla», minesprengt utenfor Holland 14. august 1914, og tre maskinfolk gikk med.
Mange fra distriktet omkom naturligvis også på skip registrert utenfor Tønsberg og på utenlandske skip. Norge var nøytralt under første krig, mannskapene fikk gjerne en frist på seg til å komme i livbåtene før det smalt. Så fikk de gjerne noen dager ved årene før de ble tatt opp – det høres så greit ut.

Dødsulykker og totalforlis

Dette var krig. Men var en storstorm, en orkan, noe særlig bedre enn en torpedering? Krigene var kortvarige. Været, og farene for uvær, var og er der hele tiden.
I «Njotarøy» har jeg for noen år siden (1989) skrevet litt om Nordsjøfarten som trelastskutene her fra distriktet drev med, særlig i forrige århundre, og bl.a. om Tjømebriggen «Brevig», som 1836-37 brukte over et halvt år på å komme seg med en last trelast fra Moss til Dieppe i Frankrike – gang på gang slått tilbake av høst- og vinterstormer, med et evindelig slit med rigg og seil og ved pumpene, og mannskapet mange ganger i livsfare.
Eksemplet med brigg «Brevigs» lange reise var litt spesielt, men slitet og livsfaren var det ikke noe spesielt ved. I trelastfarten tidlig i forrige århundre skjedde det få total-forlis, og svært få av distriktets skuter seilte i annen fart enn trelastfarten på Nordsjøen. Men dødsulykkene var tallrike.
I annen halvdel av forrige århundre endret forholdene seg. Langfarten økte, konkurransen økte, skutene ble større, raskere og rankere – og farligere. De store forlisene ble flere og flere, mange skuter forsvant sporløst. I 1860- og 1870-årene var enkelte år svære uværsår også i Nordsjøen, med en mengde forlis.
Både 1861 og 1862 var det høststormer som ødela eller skadde mange skuter, selv om det var forholdsvis få tap av menneskeliv.
I november 1861 forliste to britiske brigger i Nøtterøy-skjærgården, begge kom fra Østersjøen med last til Storbritannia – brigg «Betsey» fra Kronstadt med lin, brigg «London» fra Riga med havre. «Betsey» strandet på Gåsøy, «London» grunnstøtte på Hvaløy. Begge hadde først ligget noen dager i nødhavn i Årøysund, og forliste da de forsøkte å ta seg ut igjen. Sjøforklaringene om dem finner vi i sorenskriver-arkivene.
Sjøforklaringer om stormskader ble tatt opp for norske og utenlandske skip i nødhavn i Knarberg, Årøysund, Movik, Vrengen og Røssesund.

Høst- og vinter-stormene 1861 og 1862

Avisen «Tønsbergeren», forteller 30. november 1861 at eldre folk påstår ikke å ha opplevd maken til den storm som raste mandag, siden 1817. En mengde trær i skogene omkring er rykket opp med roten…. Den forteller om de to britiske briggene, og videre at flere engelske, finske, prøyssiske, tyske, svenske og danske fartøyer har søkt nødhavn i distriktet. Fartøyer som kommer inn, beretter om passerte vrak, vrakgods, skipsinventar og last i mengdevis… I Nordsjøen forsvant jakt «Anna» fra Nøtterøy med 4 unge mennesker ombord – den yngste en 16-åring fra Nesbrygga, den eldste, 24 år gammel og skipper (Thomas Jakobsen) og to andre fra Føynland. Det var ingen sjøforklaring, for det var ingen overlevende som kunne fortelle hva som hendte, men vi finner innførslene om dem i kirkeboka og i sjømannsrullene (Innrulleringsvesenet).
Samtidig forliste bark «Aurora» av Tønsberg ved kysten av England. Skipperen, fra Buerstad på Nøtterøy, omkom, og hele mannskapet bortsett fra 1 mann. – 3 fra Nøtterøy gikk med, 1 fra Tjøme, 2 fra Tønsberg, 1 fra Sandar. Flere sjø-folk fra distriktet omkom med forliste skuter fra andre steder.

Det var folk som var på jobb – unge mennesker de fleste av dem. Omtrent det samme gjentok seg høsten og vinteren 1862-63.
I slutten av oktober 1862 lå en mengde av distriktets og fremmede, utenlandske skuter på rekke og rad i nødhavn i nesten hver krok langs med strendene, med brukne master, dekkslasta overbord, fillete og ramponerte, feid inn her fra Skagerak og Nordsjøen og glad over å redde livet. Ved flere av dem hadde mannskapet stått dagevis ved pumpene, forteller sjøforklaringene.
Det var en ulykkeshøst og ulykkesvinter. I november gikk brigg «Fortuna» ned, bl.a. med 3 mann fra Husvik i Slagen, deriblant skipperen, Jørgen Sørensen Bang og sønnen hans på 17 år, og folk fra Tønsberg og Nøtterøy.
Brigg «Anneboe», bygd i Sandefjord og eid av bønder i Andebu, forsvant i Nordsjøen i november, 9 mann fra distriktet ble borte, den yngste 18 år, skipperen, den eldste, 29 år. På grunnlag av forklaringer fra overlevende fra andre forlis, og med litt fantasi, kan vi forestille oss hvordan det har vært – først et blodslit for å redde skuta og redde livet, så angsten og håpløsheten, og til slutt undergangen.

Bark «Feronia» fra Tokenes – og mange andre

I februar (1863) gikk bark «Feronia» ned – bygd på Tokenes 7 år før, største skute som til da var bygd på Nøtterøy; den seilte både på Amerika og på Middelhavet. Skipperen, fra Hovland, var bare 27 1/2 år – han og 2 andre fra Nøtterøy gikk ned med «Feronia» – 10 mann ble reddet. Barken gikk ned i Nordsjøen, på vei til Spania.
I slutten av samme år, i desember 1863, forliste bark «Åbo» av Tjøme. Det var en stor bark, nesten 250 kommerslester (245 1/2), skipper Ole Andersen Bochelie. 7 mann omkom, 6 overlevde. Sjøforklaringen i sorenskriverens ekstrarettsprotokoll forteller som vanlig hva som hendte:

Bark «Feronia» bygd i Tokeneskilen 1857 er det største seilskipet som er bygd på Nøtterøy. Forliste i 1864 i Nordsjøen.
Bark «Feronia» bygd i Tokeneskilen 1857 er det største seilskipet som er bygd på Nøtterøy. Forliste i 1864 i Nordsjøen.

«Åbo» var på vei fra Fredrikstad til Holland. Stormen begynte tidlig om morgenen 3. desember. En svær brottsjø slo hele dekkslasten – altså trelast – overbord. Skibet sprang lekk. Om kvelden kom en voldsom sjø og slo hele skibet rundt. Det kantret. Det hadde stått 2 mann til rors. Skipperen, begge rormennene og to mann til, 5 mann i alt, gikk med i denne brottsjøen. Skuta må ha rettet seg opp igjen, for en tid senere ble enda en mann tatt av en brottsjø. Hele den første natten stod de overlevende i mesanvantet, holdt seg fast der. Ut på morgensiden frøs en av mannskapet, en Fredrikstad-gutt, ihjel og gikk straks overbord.
Neste natt holdt de seg fast ved storrøstet, inne på dekket; skuta var nå vrak og full av vann. De hadde vært 40 timer uten mat og drikke. At de også var gjennomvåte i den iskalde sjøen, sier sjøforklaringen ikke noe om, men det er selvsagt. De ble reddet av en Arendalskute: 6 overlevde, 7 omkom.
Tønsberg-barken «Nor» mønstret på et mannskap på 16 og skipper Marcus Bull fra Teglhagen den 19. mars våren deretter, altså 1864, i Tønsberg. De skulle til Quebec i Canada. Reisen endte ved Newfoundlands-bankene med totalforlis. Alle unntatt 2 mann omkom. Det var 2 16-åringer og 2 17-åringer ombord, de ble alle borte. De 15 som omkom, var 1 fra Sandeherred, 1 fra Tønsberg, 1 fra Hortensdistriktet, 8 mann fra Stokke, 4 fra Nøtterøy.
«Nor» hadde seilt på et isfjell i tåke. 2 gutter ble reddet av et engelsk skip – skipperen der fikk norsk borgerdådsmedalje i sølv for redningen. Tjøme-skonnerten «Marie» ble funnet drivende i sjøen som vrak ut for Ryvingen ved Mandal i begynnelsen av desember samme år (1864); hele mannskapet var omkommet.

Nye ulykkesår: 1866 og 1867

Hvert år ble nå folk borte, ofte ved ulykker, fall fra riggen, slått overbord av brottsjøer; enkelte år var verre enn andre, med flere ulykker og flere forlis – 1866 og 67 var også slik.
I februar 1866 gikk bark «Minerva» av Tønsberg ned ved Rakkebåene, ikke langt fra Stavern. Bare én mann ble reddet, skipperen og resten av mannskapet, 8 mann i alt, omkom. Skipperen var fra Sandefjord, mannskapet fra Tønsberg, Nøtterøy, Stokke.
I desember samme år gikk Tønsberg-barken «Sandefjord» ned i Østersjøen, totalforliste. Skipperen var bare 25 år. Han og i alt 10 mann, hele mannskapet, var fra Tjøme, og alle ble borte. Bare en av dem var fylt 30 år.
Hele vinteren skjedde det ulykker. 13. april (1867) forliste Tønsbergdistriktets største skip, fregattskibet «Broderlandet», som hørte hjemme på Fagerheim, vegg i vegg med Kaldnes, og tilhørte A.B.Bull.
Om det som hendte kan vi lese i forklaringen fra en av de overlevende i Byfogdens tingbok for det året. «Broderlandet» kom ut i en orkanaktig storm vest for Shetlandsøyene. Det gikk ned med 19 mann, hvorav 14 fra Tønsbergdistriktet, bl.a. skipperen, Ludvig Riegelsen fra Tønsberg.
«Broderlandet» hadde hatt 28 mann ombord -det var også det største mannskapet i Tønsberg-distriktet. Skibet var på vei hjem fra Australia og Det fjerne østen.
Jeg kunne tatt mange flere eksempler, men skal begrense meg til noen få.

Selfangsten kostet menneskeliv

Selfangsten i Nordishavet var på toppen i disse årene, en viktig næringsvei i distriktet, på linje med den alminnelige skipsfarten. Den tok mange liv. Ofte hendte det ulykker «i isen».
Det såkalte «Fiskerdampskibet» «Geyser» til A.B.Bull på Fagerheim gikk fra Tønsberg 21. februar 1871 med bestemmelse «Ishavet» og 55 manns besetning. Svend Føyns «Haabet» gikk dagen etter, samme bestemmelse. I alt gikk 17 ishavsskuter herfra i løpet av noen dager, pluss 2 til Vadsø.
Den 12. mars under Jan Mayen kom «Geyser» ut i orkan. Den 13. ble skibet kastet over på siden av stormen, og riggen, mastene, måtte kappes. Fartøyet reiste seg da, men en «overordentlig svær bølge», som det står i avisen «Tunsbergeren», feide over skibet, rev bort alle båter og alt løst på dekket og tok med seg 13 mann. Av disse ble 7 reddet. Av de 6 som omkom, var 5 fra Nøtterøy, 1 fra Tønsberg. «Geyser» greide å komme seg sørover til Kristiansund med dampmaskinen, og i slutten av april gikk den nordover igjen.
Det enestående hendte nå at A.B.Bull og medeierne i «Geyser» offentliggjorde at de ville utbetale til enkene etter «Geysers» forlis inntil 750 spesiedaler, i månedlige terminer, slik at hver av enkene skulle få 1 1/2 spesiedaler i måneden for hvert uforsørget barn. Det vanlige var at enkene fikk greie seg selv så godt de kunne.
Svend Føyns «Haabet» var gått nordover dagen etter «Geyser». «Haabet» hadde 45 mann ombord. Den gikk inn i isen, men hva som siden hendte, vet ingen, bare at det var storm i området. Ikke et spor etter «Haabet» ble funnet, den forsvant med 45 mann. 25 av dem var fra Sandefjord, resten fra Nøtterøy, Tønsberg, Sem og Stokke. Skipperen var fra Veierland, men bodde i Sandefjord.
En bror av min bestemor, 27 år gammel (Anders Johansen, Sandeherred) var blant de omkomne. – Den dagen «Haabet» gikk ned, ble det mange nye enker i Sandefjord- og Tønsberg-distriktet.
Etter frigjøringen i 1945 satte sognepresten på Nøtterøy opp en liste over nye enker på øya -«krigsenker», et nytt begrep. Han fant fram til 81 slike nye enker. Men han kunne like gjerne kalt dem «sjømannsenker», det var det de var. Det var ikke noe særlig nytt, det var bare i 1945 litt flere enn vanlig.

Modell av «Morgenen» søsterskip til Svend Foyns «Haabet» (Fylkesmuseet)
Modell av «Morgenen» søsterskip til Svend Foyns «Haabet» (Fylkesmuseet)

1875 – også et ulykkesår

1875 var et nytt ulykkesår. 1. januar, eller kanskje nyttårsaften, dagen før, forliste bark «Emerald», også kalt «Esmeralda», av Tjøme, utenfor Ålesund. Hele mannskapet ble borte, med bl.a. 6 mann fra Stokke og 2 fra Nøtterøy.
Om høsten det året raste svære stormer i Nordsjøen. Det fortelles at i slutten av september (1875) lå 70 østersjøfarere ankret opp i nødhavn i Vrengen, på vei til eller fra Østersjøen. Flere av distriktets skuter forliste. Nøtterøy-briggen «Juno» var en av dem. Den ble funnet kantret utenfor svenskekysten. Skipperen var fra Hjemseng på Nøtterøy (Lorentz Christensen). 7 mann ble borte, ingen overlevde. Samme dag, 27. september 1875, gikk skonnert «Nora» av Tønsberg ned i Nordsjøen, og 4 nøttlendinger ble borte, også skipper og styrmann, begge fra Knarberg.
Nøtterøy-barken «Bayard» var ute i det samme været og kom inn til Kristiansand med skader. 2 mann var omkommet på turen.
Året etter, i desember 1876, totalforliste «Bayard» ved Skottland, og 10 mann av de 11 som var ombord, omkom – skipperen og de fleste av mannskapet fra Nøtterøy, styrmannen fra Tønsberg og 2 mann fra Stokke. «Bayard» tilhørte Ole Olsen på Kaldnes. Forliset skjedde lillejulaften 1876.

«Martha» og «Martha»

I løpet av det før nevnte døgnet i 1875, 27.-28 september, strandet Tjøme-barken «Martha», på vei fra London hjem til Tjøme. Ved Ula, på Kjerringvikholmen, gikk det på og kantret over på siden. Kapteinen og hele mannskapet, 10 mann i alt, greide å få ut storbåten, men den kantret, og 5 mann druknet. De fem andre kom seg ombord i vraket igjen og overlevde. En annen «Martha», en stor Tønsberg-bark,  ble borte i Atlanteren våren 1881, forsvant med 16 mann på vei fra New York til Amsterdam. Blant de omkomne var 4 mann fra Slagen.
Det er bare eksempler jeg har nevnt. La oss prøve bare å forestille oss påkjenningene og lidelsene til de menneskene det gjaldt – til dem ombord og til dem som satt igjen hjemme.

Bark «Thekla» av Tønsberg

Jeg skal ta med ett eneste eksempel til, fordi det illustrerer bedre enn det meste hva det dreier seg om.
Det gjelder bark «Thekla» av Tønsberg, tilhørende skipsreder G.C.Hansen (Gustav Conrad Hansen), en av de største i Tønsberg dengang. Skipperen var fra Hassum i Slagen. «Thekla» er glemt i dag, men dens forlis vakte voldsom oppsikt i samtida, som var for akkurat 100 år siden. Om dens skjebne ble det skrevet en vemodig skillingsvise, «Vise om »Theklas« forlis», med 13 vers. Det første verset lyder sånn:

«Der gynged et skib paa Atlanterhavs bølge i storm og i slud,
og skummende sjøer og braadt var dens følge fra den seiled ud
fra øst-Filadelfias rolige vande
/:og vendte sin kurs mot de hjemlige strande:/
Ei ante de skjæbnens bud.»

(Lydklipp – Hør denne visen i innspilling med Sviskeprinsene)

Historien om «Theklas» forlis er en lang historie, og kildene er mange. Den skal her bare refereres i korthet.
Barkskibet «Thekla» var en meget stor skute, målte hele 1479 registertonn. Den var bygd i Canada, i 1876 i St. Johns, New Brunswick, senere innkjøpt til Tønsberg. På sin siste reis hadde den skipper og 17 mann ombord.
«Thekla» seilte mot slutten av 1892 fra Philadelphia i USA til Havre i Frankrike med en oljelast – petroleum i fat. I Atlanteren kom barken inn i en voldsom storm. Den fikk en lekkasje som mannskapet ikke kunne finne, de tok altså inn vann. Seilene blåste bort den 22. desember (1892). Skuta hadde pumper drevet av vindkraft, men de blåste i stykker, så mannskapet måtte pumpe for hånd.
Mastene ble kappet etter kapteinens ordre, for at de skulle flyte lettere. Mens 2 mann stod til rors, ble rattet revet vekk av en brottsjø. Skipperen ga ordre til å gå i båtene. Da den ene skulle settes ut, kantret den og ble borte. Den andre kom på vannet; i den hoppet først 4 mann, deretter 4 eller 5. – 3 eller 4 mann hoppet i sjøen for å komme til båten, men kom aldri dit, og druknet.
Båten drev vekk med 8 eller 9 mann. Den ble aldri siden sett, er vel kantret i stormen. 5 overlevende var igjen ombord på «Thekla», som nå var et vrak, fullt av vann, uten styring. En av de fem, en lettmatros fra Tønsberg, falt gjennom den istykkerslåtte storluka ned mellom petroleumsfatene i lasta og ble borte der. De 4 som var igjen, kom seg opp i merset, det var altså noe igjen av mastene.
De hadde ikke mat, ikke vann. I merset satt de i ialt 16 dager. Bare når været var brukbart, kunne de komme ned på dekket, som var overskylt av vann. De drakk saltvann og slikket rim av masten.

En måtte dø for de andre

Den 11. dagen begynte de 4 å snakke om at en av dem måtte dø, for at de andre kunne leve. Den 13. dagen ble de enige om loddtrekning. De fire var en hollandsk matros, en svensk gutt, en fra Kristiansund og en fra Tjøme. Svensken hadde et håndkle på hodet. De skar 4 strimler av det, 3 korte og 1 lang. Hollenderen trakk den lengste. De trakk om igjen, og resultatet ble det samme. De snakket engelsk, og alle forsto hva som foregikk. De hadde hatt et godt forhold seg imellom, uten noen misstemning.
Nede på bakken ble hollenderen lagt ned. Mens den ene holdt ham, stakk svensken hollenderen bak øret med kniven, den tredje samlet opp blodspruten i en tjærepøs. – Alle detaljer kom siden fram, i avishistorier og i politiforklaringer, og jeg skal hoppe over dem her.

De fire gjenlevende fra «Thekla» berget seg i merset (plattform på masten) i 16 dager.
De fire gjenlevende fra «Thekla» berget seg i merset (plattform på masten) i 16 dager.

De 3 overlevende drakk av blodet og skar kjøttet av fra hoften og nedover låret. De tok kjøttet med seg opp i merset og spiste det mens de holdt seg fast der. Liket surret de fast på bakken.
7. januar 1893 fikk de øye på en seiler, en dansk skonnert, «Herman», som kom opp til vraket og satte ut båt. De 3 var svake og dårlige, og måtte hjelpes i båten og ombord.
Ombord på dansken ble svensken vanvittig, og også den ene nordmannen var en tid sinnsforvirret. De lå til sengs ombord, fikk god behandling og kom seg etter hvert.
De danske sjøfolkene var ikke ombord på vraket, og så derfor ikke liket. Men til den danske skipperen fortalte de 3 hva som hadde hendt.
De kom inn til Cuxhaven, der ble de arrestert og satt fengslet i 37 dager, mens historien om dem gikk verden rundt. De var 3 overlevende, 15 mann omkom. Den livbåten som kom på vannet, ble altså også borte.
14. mars 1893 kom de 3 guttene til Kristiania. Der ble de arrestert etter ordre av politimesteren og fengslet for mord. Det ble tatt opp grundige forhør, og avisene brakte nye detaljer. Det var ingen stemning mot de tre, de ble tvertimot møtt med stor sympati og medfølelse på alle hold.
Riksadvokaten innstilte på at tiltale ikke skulle reises mot dem. Saken ble behandlet i Regjeringen, og en lang innstilling fra justisministeren 5. april, som oppsummerer alt som hendte på vraket av «Thekla», konkluderte med det samme. Og den 15. april 1894, etter at Kongen hadde hørt saken, kom følgende Kongelige resolusjon: «At det naadigst bestemmes: At ingen Tiltale bliver at reise mod 1) Kristian Hjalmar Jakobsen, 2) Ole Andersen og 3) Alexander Johansson i Anledning af det af dem paa det norske Barkskib »Theklas« Vrag i Atlanterhavet den 4de Januar 1893 forøvede Drab.»
Av de 15 mann som omkom med «Thekla», var bl a 5 mann fra Nøtterøy og 2 unge gutter fra Tønsberg, brødrene Dagfinn og Harald Kock, sønner av tollrorskarl Johan Henrik Kock. De 5 fra Nøtterøy var styrmann Thorvald Thorsen (antakelig fra Grindvadet, se Unneberg II s. 775), de to svogrene annenstyrmann Marcus Mathiassen fra Kolbergbakken, nå Berg, Søndre Smidsrød, og tømmermann Nils Christian Hansen fra Nordre Smidsrød (se Unneberg s. 118 og 211), videre lettmatros Carl Marinius Larsen og dekksgutten Nils Chr. Hansen. – Skipperen var Mathias Hansen, Søndre Hassum (bruk 6). Hans mor var fra Nøtterøy – øvre Buerstad, bruksnr. 1.
Matros Ole Andersen, som var en av de tre overlevende, var fra Tjøme.
Skipperen på den danske «Herman» ble for redningen av de tre ved kongelig resolusjon tildelt en marinekikkert i belønning, til en verdi av ca. 100 kroner, skriver Tønsbergs Blad 4. juli 1893.
Vraket av «Thekla» drev i begynnelsen av mars 1893 i land på kysten av Azorene og ble slått i stykker av brenningene.
Det 13. verset i «Vise om «Theklas» forlis» lyder slik:

«Til Cuxhavn da førtes de stakler som fanger, for retten de kom.
Paany de da fyldtes med kval og med anger, til de fik sin dom,
men dommen dog kjendte dem helt ud uskyldig,
for udførte udaad var sulten grund gyldig.
Gud hjælpe den sjømand i nød.»

Artikkelen er omarbeidet etter et foredrag av fort. 10.3.1992 i Tønsberg bibliotek.

 

Follow Helge Paulsen:

f. 1926 på Nøtterøy og oppvokst der, død 2/11 2017. Cand. philol, førstearkivar i Riksarkivet til 1996. Har skrevet artikler og mindre avhandlinger i forskjellige samleverk med temaer fra den tyske okkupasjon av Norge 1940-45, forfatter av kulturbindet «Nøtterøy 1800-årene»(1986). Nøtterøy kommunes kulturpris 1986.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.