Han som skjøt den første hvalen

posted in: Grendehistorie | 0

Av Ivar Tollnes (Njotarøy 2005)

Sagaen om Emilie og Søren på Veierland og …
Han som skjøt den første hvalen

«Kniv blev vist mot Captain og Eder og Forhaanelser mod Captain og Styrmenderne. Haandgjern blev sat paa N.N., men de blev avhugne av en av Mandskapet”.
Tre uker senere drukner tre av mannskapet. I en mindre båt er de ute etter sel. En båtfører insisterer på at de skal ta med seg i den søkklastede båten ytterligere syv-åtte sel som ligger på et is flak. Ved lastingen av skinn og spekk kantrer båten. Alle faller i det iskalde vannet. Fem av mannskapet underskriver senere under ed på at de gjorde hva de kunne for å redde sine kamerater.

Selfangeren Jason

Denne dramatiske beretningen er hentet fra en skipsdagbok, ført i pennen med sirlig, vakker håndskrift av den 37 år gamle veierlendingen Søren Andersen, førstestyrmann på selfangeren Jason på skipets første reise fra Sandefjord til Sydhavet. Året er 1894. Det er den første ekspedisjon som skal forsøke å fange hval under Sydkorset.

Første skip mot Sørisen

Mytteriet skjedde etter at mannskapet ved nyttårstider hadde vært i land i Ushuaias havn i Argentina og tatt rikelig for seg av flytende fristelser. Kraften i det sterke ananasbrennevinet blir ikke uten virkninger etter flere uker til sjøs. Kommet om bord igjen forlanger mannskapet at skipperen skal seile dem til Falklandsøyene og deretter hjem til Norge. Det ble det ikke noe av. Gemyttene faller til ro, og ferden mot syd og hardt fangstarbeid kan fortsette. Førstestyrmannen Søren Andersen ble siden den første nordmann som skjøt en hval i Antarktis, men på grunn av uvær mistet de den.

Søren var min bestefar

Etter ferden med Jason fortsatte Søren Andersen sjølivet om bord i flere forskjellige skip. I år er det hundre år siden han 21. oktober 1905 forlot Sandefjord med kurs for Falklandsøyene og Syd-Georgia som kaptein på det første flytende kokeriet, Admiralen, med de to hvalbåtene Ørnen og Hauken. Fangstbestyrer var Alex Lange. Mannskapet besto av 60 mann.

Søren Andersen fotografert i Hammerfest under fangst i Nordishavet. (Foto utlånt av forfatteren)

Innredet til kokeri

Ekspedisjonen innledet et nytt kapittel i den moderne hvalfangsten ved at et dampskip ble innredet til kokeri. Initiativtager var Christen Christensen, Sandefjords fremste hvalfangstpioner. Resultatet for ekspedisjonen ble 183 hval og 4237 fat olje. Økonomisk var ekspedisjonen en skuffelse. Søren Andersen har i en dagbok skildret ekspedisjonens daglige liv. Den utgjør viktig kildemateriale fra den første hvalfangsten. Konsul Bjarne Aagaard førte en omfattende korrespondanse med Søren Andersen under arbeidet med bokverket Fangst og forskning i Sydishavet. Dagboken finnes i dag i hvalfangstmuseet i Sandefjord. Ved et møte i Sandar Historielag 17. oktober i år fikk Admiralen-ekspedisjonen og Søren Andersen bred omtale.
I 1914 sluttet Søren Andersen som fangst- og sjømann.

En pipe Tiedemands

Jeg kjente ham som en gammel mann med hvitt skjegg, stiv i ryggen, hånden fast om en stokk med sølvhandtak. Og med en pipe fylt av Tiedemands tobakk fra røde esker. Veierland ble også min barndoms øy.
Jeg sitter og fordyper meg i de gamle dagbokbladene, fester meg ved stormer og vindkast, seilføring og begivenheter om bord. For enhver skipsdagbok er sin egen verden som vårt eget jeg er det. Når sidene legges sammen med alle de små brikker naturen spiller imot og omkring oss, er det bildet av livet i all dets mangfold og spenning — fra lange dager da intet skjer til landlov og dramatikk.

Emilie Andersen, 1855 – 1920, Sørens hustru. Hun fødte tolv barn, hvorav ti levde opp. (Foto utlånt av forfatteren)

Veierland – en trygg havn

Men der hjemme hadde Søren sin trygge havn med sin kjære Emilie — og etter hvert tolv unger. Søren ble foregangsmann i Nord- og Sørisen, fangstmann og hedersmann. Emilie regjerte på småbruket på øya der hjemme, holdt det hele sammen og var hjemmets kvinne i ordets beste betydning. Etter hver korte visitt Søren hadde til Veierland, dukket det opp en unge. Den lille stua ga plass til alle. Selv om brønnen tørket inn i varme somre, ble det likevel ei råd med vann til matstell og kles vask. For over hundre år siden var det ikke slik å være unge som i dag. Ikke alle kom til å vokse opp. Noen ble revet bort som barn. Andre høstet døden inn i ungdomsårene med den snikende pesten som angrep lungene.
Så også i ungeflokken til Søren og Emilie på småbruket Tange (ikke Tangen, reds anm.) sydvest på Veierland. Uvant var det ikke at de yngste i barneflokken sprang opp på Jonsåsen og de andre lave toppene for å skue utover mot Stauperlua og Tønsberg tønne for å se om seilskutene skulle være på hjemlig kurs. De mange kjølhalingsbryggene forteller ennå i sine steiner et taust språk om at det var mange skuter som ble trukket på land og tjærebredt på det gamle Veierland. Om veierlendingene ikke akkurat opplevde at fostervannet var tilsatt sjøvann, var det ikke langt om å gjøre. I det minste burde presten i Stokke, som døpte dem etter slitne mødres og fedres åretak til Bogen, hatt vett til å ha havets vann i døpefonten, for det var sjøen som skulle fostre og gi pågangsmot.

Tange, Søren og Emilie Andersens hjem. Huset eies i dag av oldebarn Søren Elrien Veierland. (Foto utlånt av forfatteren)

Den første hvalen

Ute på Veierland, en av Vårherres fredede pletter, rotet Søren i jorda på sitt lille gårdsbruk etter at han hadde forlatt sjøen, seilte til landhandleren i Langvika og fisket til husbruk. Om kvelden bøtet han garn og var trofast med der det var bruk for ham. Her med høy himmel, hvittoppet sjø og lange dager til tenking kunne han på sine eldre dager minnes ferder mellom isfjell og tåke.
En gang var Frithtjof Nansen med til Nordishavet, men best husket Søren at han var den første nordmann som skjøt hval i Sørisen. Det skjedde på en søndag, til tross for at han hadde skrevet kontrakt på at han ikke ville bryte helgefreden. Trofast førte han sine dagbøker. Hjemme i stua hang et bilde av ham i svær ishavspels.

Søren Andersen, 1856- 1935. (Foto utlånt av forfatteren)

Sagaen om arbeidet

Historien om Søren og Emilie er også sagaen om arbeidet. Nøysomhet er en dyd, het det den gang. Men det var ikke nøysomhet i uvennlighetens og gjerrighetens tegn. Det var nøysomhet som karakterskapende egenskap og som rettesnor for byggende krefter.
En dag banket sorgen på døra på ny. Emilie var ikke mer. Da sto eldstedatteren Anna klar til å bære alt videre. Naturlig trådte hun inn i den plass som nå var tom, fylte den og ble et av de mennesker som bar landet og med rette kan kalles dets mor.

Isolert i ukevis

Selv om ryggen ble kroket, og det verket i fingre og armer, hadde Anna lært at arbeidet adler sin kvinne. Med sin sikre forvissning var hun ikke redd om det banket på døra en sein vinterkveld. Og liten rolle spilte det for henne om isen la seg, så øya ble liggende isolert i ukevis. Anna beholdt humøret og troen på at det ligger velsignelse i velgjort arbeid. Derfor ble det tomt etter henne da hun gikk bort.
I unge år dro hun ut for å tjene. Hun fikk seg arbeid i hovedstaden og kunne sikkert ha drevet det langt. Men det var ikke hennes mål. Hun ville være tro i det lille for gjennom det å kunne utrette det virkelig store. Derfor vendte hun hjem til Veierland da hjemmet trengte henne, og her ble hun den arbeidets kvinne som sagaen og livet har så altfor få av.

Anna Andersen 1882 – 1957, Søren og Emilies eldste datter. Hun tok ansvaret for hjemmet da moren døde og drev gården etter farens død. (Foto: Ivar Tollnes)

Kystkultur som hviler

Den kystkultur det gamle Veierland var et fint eksempel på, hviler i dag på kirkegården — noen steinkast fra brygga på Vestgården. Støttene er ikke mange, inskripsjonene ikke prangende. Vinden puster i de tette, høye trærne en vemodig fløytetone. I sine skrøpelige kister – ført fram på hestekjerre over en støvete gårdsvei – tok de gamle med seg en arv av slit, tunge bører og hardt og krevende hverdagsarbeid. Det var å sette seil i storm, bære melsekker og vannbøtter i snø til livet, vaske tøy med vintersprukne fingre og spinke på brønnvannet i varme tørkesomre.
Det Veierland som i dag møter hektiske og travle erobrere av de beste strender og holmer, er en annen verden enn den som var. Tiden løper ikke stillferdig videre. Tilbake vender den aldri, men spor som ikke slettes ut, har den satt.

Veierlands talsmann

Bestefar var Veierlands mann i det høye kommunalråd i Stokke. Nøysomhet hadde han lært seg etter å ha pisket i havbrottene mot Sydpolen og Nordpolen, skutt hval under Sydkorsets himmel og solgt brune egg på torvet i Tønsberg. Men også Stokke kommune var forsiktig og hadde ikke mange kroner å ofre på Veierland, det gamle skolehuset og de skranglete kjerreveiene.
Men en dag var kommunen raus. Ordføreren kunne fortelle at nå skulle veien på Veierland settes i stand for 50 kroner. Bestefar tenkte seg om, tok seg i det hvite skjegget og kjente etter om esken med rød, karva blad lå i lomma. Så kom de ordene veierlendinger lenge skulle huske: – Jeg tror nok det holder lenge med 30!
Søren Andersen døde 17. august 1935 og er gravlagt på Veierland kirkegård.


Til et slektsstevne for Søren og Emilies etterkommere skrev Ivar Tollnes denne “Sang til Veierland”.
Sangen ble sommeren 2004 lest opp under en gudstjeneste i Veierland kirke.

(Mel.: Blant alle lande)

Blant alle øyer i øst og vest er
veier øya vårt hjerte nest.
Naturens gave
steg opp av havet
i bris og blest.

Fra Tangekilden til Alby strand
du møter solfylte Veierland.
De myke enger
og blomsterenger
med krans av vann.

Du lukter sjø, og du får en sprut,
når kursen settes rett ut mot Knut.
Den gamle prammen
var fylt med gammen
på ferden ut.

Her slo de rot, de som fostret oss,
mot sterke krefter de sleit og sloss.
I kår så trange
med dager lange –
en kamp i tross.

De satte grevet i karrig jord
og hentet fisken med båt fra fjord.
Den tørre enga
ga halm til senga
til kua fôr.

Til verden satte de unger tolv
og skapte liv på den grønne voll.
Med gråt og latter
fra sønn og datter
og dur og moll.

Var stua lita, ga hjertet rom
og plass til alle, enhver som kom.
Med fisk i panna
du så nok Anna
ved melkekum.

Vår saga skriver med raske steg
og vender bladet ved fjord og veg.
I deres minne
der vill vi finne
en arv så gjev.

Vi slår en ring ifra hand til hand
med takk til henne, med takk til han,
som tro og ærlig,
som rakt og kjærlig
var VEIERLAND.

Follow Ivar Tollnes:

f. 1928, bosatt i Sandefjord. Journalist i Vestfold Arbeiderblad og Sandefjords Blad, redaktør i Vestfold Fremtid og Moss Dagblad. Har utgitt "Sandefjord, den lille storbyen" sammen med Olaf Axelsen (foto) og "Avis og avisfolk i Vestfold"

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.