Handel og sladder rundt hver sving

Øystein Sårheim (Njotarøy 1996)

Dengang da med 50 landhandlerier på Nøtterøy

Det har gått 130 år siden vi fikk de første landhandleriene her på Nøtterøy. I disse årene har det vært en utrolig utvikling her i landet som også har preget handelsvirksomheten. I dag handler vi i store supermarkeder og bærer ut plastposer i begge hender fulle av de lekreste fristelser. Middagsmaten er plukket ut av dypfryseren og settes rett inn i mikrobølgeovnen hjemme. Hvordan var det «gamle» handlingsmønsteret i vår bygd ?

I 1850 bodde det rundt 3500 mennesker på Nøtterøy. Øya var en typisk sjøfartsbygd med skipsbyggerier, seilskuter og sjøfolk. En yrkesoversikt fra disse årene forteller om nærmere 600 skippere og sjøfolk. Skipene seilte med trelast sydover og kom hjem i ballast eller med korn.

1850-årene var innledningen til bedre økonomiske tider for landet vårt. Seilskutenæringen ble nå viktig for kommunen. 25 skuter var hjemmehørende i Nøtterøy på denne tiden. Vi finner i disse årene skipsbyggerier på Tangen, Sevika, Holmen, Hella, Årøysund, Kaldnes, Movik og Bjerkø. Yrkeskombinasjonen landbruk/skipsfart utviklet seg raskt. Det var den gang ca. 400 små gårdsbruk spredt ut over hele øya og på øyene utenfor østsiden av Nøtterøy. Fiske ble også en viktig inntektskilde, og makrellfisket rundt Færder ble et godt fiske. Fisken fikk Nøtterøy-folk solgt til Tønsberg. Hummerfiske og laksefiske fikk også betydning.

Svend Foyn

I disse årene satte Svend Foyn i gang bottlenosefangst i Ishavet. Det ble begynnelsen til hvalfangsten som førte til gode fortjenester, og det var oppgangstider på Nøtterøy i disse årene. Dikteren Aasmund Olavsson Vinje omtaler velstanden slik: «Det er ellers ikke land, men hav som skaper denne velstand. Det er sjøen som er kornåkeren, og skuta som er plogen.» I Kjøbmannskjær og Årøysund ble det etterhvert utskilt små boligtomter og reist bolighus.

I disse årene var det tre hovedveier over Nøtterøy. Fra Tønsberg gikk veien over Kanalen forbi Teie hovedgård, opp Banebakken, langs ytterkant av Teieskogen – det vi i dag kaller Gamleveien – frem til Kirkeveien, «Kjøveien». Videre utover forbi Kjærnås, Borgheim, Stangeby og frem til Sevika. Herfra måtte en ro i ferge over til Tjøme. Denne Kirkeveien ble en livsnerve for både nøtlendinger og tjømlinger. Videre gikk det en vei fra kirken, Gamle Hellavei, vestover til fergestedet i Hella med ferge over til Stokke. Fra Borgheim gikk en vei i sydøstlig retning forbi Sem, Kjøle, Oserød. Agerup, til Årøysund. Dette var bygdeveier av dårlig kvalitet, fulle av humper, især vår og høst. Ellers var forbindelsene mellom gårdene stort sett gamle kjerreveier og gangstier. Skulle en komme frem på veiene, var hest og kjerre et almindelig fremkomstmiddel. Noen brukte å ride på hesten. Ellers var nok «apostlenes hester» svært vanlig.

Folk som ikke var avhengig av landbruk som næring, slo seg til ved kysten, og de brukte robåt eller seilbåt. En tur til Tønsberg tok nok hele dagen.

Georg Prahl Harbitz kom i 1852 til Nøtterøy som sogneprest. Foruten at han også var stortingspresident, tok han seg også tid til å arbeide med «de nære ting» her på Nøtterøy. I 1857 tok han initiativet til opprettelsen av Nøterø Sogns Sparebank. Banken fikk til slutt lokaler på Borgheim, som etterhvert ble et sentrum for blant annet kommunal administrasjon og forretningsvirksomhet.

«Rist meg hjem» - Nøtterøys første rutebil utenfor Helgesens butikk på Stangeby. Sjåføren er Nils Olsen og bussegutten Søren Sørensen. Fotoet er fra 1911.
«Rist meg hjem» – Nøtterøys første rutebil utenfor Helgesens butikk på Stangeby. Sjåføren er Nils Olsen og bussegutten Søren Sørensen. Fotoet er fra 1911.
Byenes handelsprivilegium

Handel hadde i lang tid vært byborgernes privilegium og rettmessige yrke. Handelsvirksomhet hørte byene til. Da mennene på Eidsvoll i 1814 skrev grunnloven, kom par. 101 til å lyde: «Nye og bestandige innskrenkninger i næringslivet bør ikke tilstedes noen for fremtiden.»

Dette satte en stopper for byenes privilegiepolitikk. Handelsmonopolet måtte oppheves slik at landkremmerne kunne kjøpe varer hvor de ville for å skaffe bøndene billigere varer. Man måtte skrittvis fremover med lovgivningen. I 1842 var bestemmelsen: «Aldeles fri for handel overalt såvel som i kjøbstader som på landet. På landet i en avstand av 3 mil fra noen kjøbstad eller noe ladested: kornvarer, erter, mel, bygg, havre, humle, salt, fiskeredskap, stål, stangjern, spiker, hamp, lin, frø, tobakk og tobakksblader.» Handel måtte bare drives ved kongelig bevilling til varesalgberettigede landhandlere.

I Handelsloven av 1866 ble bestemt at det bare skulle være enmilsgrense for hele landet. I 1874 ble opphevet alle «cirkumferens-rettigheter» fra byer og ladesteder for salg. Den frie landhandlervirksomhet ble dermed et aktivt ledd i en dramatisk kulturprosess. Landhandleren ble en kulturform som lett fikk innpass og ble anerkjent som et ledd i selve bygdemiljøet.

Fra 1868 var «Handelsbrev fra Fogden» tilstrekkelig for å oppnå rett til å drive handel med all slags varer. Handelsbrev kunne gis til fullmyndig og rettskaffen person, mann eller kvinne, mot betaling av 2 spesiedaler i gebyr til fogden og en årlig handelsskatt på mellom 4 og 10 spesiedaler.

Rundt disken i det gamle landhandleri

Etter at alle privilegier for byene til å holde borte landhandleriene i 1874 ble opphevet, begynte det straks å dukke opp landhandlere på Nøtterøy. Et gammelt naust eller en gammel sjøbod var ofte begynnelsen – eller i et rom i et vanlig beboelseshus. Handelsboden måtte ligge så sentralt som mulig, helst like opp til allfarveien, et veikryss eller ved kysten med god havn.

Det var fogden som ga retten til å drive handel. Senere kom bestemmelsen om at for å bli handelsborger måtte en ha fylt 25 år, kunne lese og skrive norsk, «være bevandret i bokholderi» og ha minst fire års praksis.

Landhandleriet hadde et enkelt navneskilt som fortalte at det ble drevet butikk innenfor. Kunden måtte opp 3-4 steile trappetrinn. Butikken hadde små rom, delt opp av en disk. Balansevekten, bismeren og alenstokken hang over disken. Innenfor døren hang en bjelle som varslet om at noen kom inn. Utenfor disken sto de grovere sakene som sildetønner, redskap, sildedunker og lutflasker i skjønn forening. Innenfor disken i hyller var det tøyer, kolonialvarer og andre finere varer. Oppunder taket hang alleslags varer og husgeråd. Ellers førte flere landhandlerier her på Nøtterøy blant annet seletøy.
Her fantes kjøpmannens høye pult. Eller han hadde et bakværelse hvor salget til gode kunder ble avsluttet med den obligatoriske kjøpskålen baken godt gjenlukket dør. Arbeidstiden i butikken var ofte fra klokken seks om morgenen til åtte om kvelden. Landhandleren kunne i mange år holde åpent så lenge han ville uten å skade konkurrentene.

Landhandleriene «luktet». Kaffelukten var gjennomtrengende, især hvis kaffen var nybrent. Vellagret ost luktet også godt. Islandsk fårekjøtt og salt sild sto i tønner ved siden av hverandre og ga en sterk lukt. Ferske bakervarer duftet alltid fristende. Gamalosten kunne «gå av seg selv». En skarp ost var pultosten. Kjøpte en gouda eller edamerost, fikk en alltid en smakebit.

I glassdisken lå røkte pølser og fleskeskiver. Av godterier var sukkertøy populært, «Kongen av Danmark», kamferdrops eller «silkeputer». Kjøpmannen hadde ofte en blyantstump bak øret, og den var stadig i bruk når det skulle regnes. Varene trakk han ut av forskjellige skuffer og fylte opp i poser og satte dem på vekten. Pilen viste hvor mange kilo eller hekto det skulle betales for.

Til mindre varemengder lagde kjøpmannen kremmerhus, og han hadde alltid et lite triks for å «låse» kremmerhuset så det ikke gikk opp. Oppe i taket hang en hyssingsrull, og en måtte beundre kjøpmannen for hvor elegant han slo knuten om pakken.

Parafin var i mange år en stor salgsvare. Den sto i fat i kjelleren og ble pumpet opp i butikken. Kundene hadde med seg parafinkanner.IMG_0011cr

Handel «på bok»

Det ble handlet en del «på bok», og oppgjør ble gjort ved ukens slutt eller når det var lønningsdag. For kundekretsen var et besøk i landhandleriet også av sosial betydning. Det ble etterhvert et personlig forhold mellom kjøpmann og kunde. I noen tilfeller måtte nok landhandleren opptre som et sosialkontor for kundene. Det avhang i stor grad av landhandlerens hjertelag.
Landhandleren måtte ha god tid. Kom en kone med egg eller en smørklatt hun ville bytte, tok det lang tid å finne ut hva hun kunne handle for.

Innkjøpene hos landhandleren var en begivenhet. En del krevde også en viss romslighet fra kjøpmannens side. Det skulle være god vekt. Pruting var kundens soleklare rett. Det gjaldt å stå seg godt med kundene. Det var lett å få ord på seg for å være gjerrig. En passende julegave fra kjøpmannens side kunne være en genser, et tørklæ eller glassvarer. Kombinasjonen landhandleri og poståpneri ble meget almindelig blant kjøpmennene her på Nøtterøy.

I landhandleriet foregikk både handel og sladder. Her ble nyheter byttet, og landhandleriene ble bygdas «oppslagstavle». Det var mange slags folk som slo seg på handel. Her på Nøtterøy var det adskillige som forlot sjøen. Det var handelsmannens dyktighet som spilte en rolle, og med noe hell svingte han seg opp på samfunnsstigen. Det ble nok til å lære seg mål, vekt og pris. Selv om starten var beskjeden, opparbeidet de seg gode forretninger og fikk en solid posisjon. Den dyktige landhandleren ble snart ansett «rik», og det bedømte folk utfra at butikken alltid var full av alle slags varer.
Et særkjenne ved en god landhandler var driftighet. Han var alltid «på farten». Han kom også etterhvert til å spille en ledende rolle i bygdas sosiale liv og fikk tillitsverv i herredsstyret og banken.

De første landhandlerne på Nøtterøy

Det var herredsstyret som skulle gi anbefalingen til landhandlerbevilling. I protokollen for 1866-67 leser vi at «Handelsloven av 1866» ga handelsnæringen mer fri. To personer søkte anbefaling til at sætte landhandel i Knarberg, Kristen Petterød og kjøpmann Holte i Tønsberg. Herredsstyret ville nødig støte Kristen og svarte derfor først unnvikende. Siden fikk Kristen en stemmes overvekt, men tilslutt ble det Holte.

Aslak Holte hadde flyttet fra Tønsberg til Knarberg samme år. Han ble den første som fikk landhandlerbevilling på Nøtterøy. I Årøysund, Buerstad, på Skrafskjær og Gunnestad kom de og søkte om lov til å handle og ba derfor herredsstyret om anbefaling. En av dem som tidlig slo seg til i Styrsviki Vrengen, eller Grindholmsund som det het i gammel tid, var Anders Henriksen. I 1865 var han titulert som fisker og i 1875 handelsmann og dampskipsekspeditør. Han drev oversetting til Sundene på Tjøme. Han skal ha vært den første landhandleren på Nøtterøy-siden av Vrengen. Han ble også kalt «Tuten». Båter som gikk til Vestlandet gjennom Vrengensundet bordet han utenfor Styrsvik. Han ble avløst av Karoline Kristine Nilsen, og han flyttet til Tokenesveien hvor han blant annet solgte vann fra eiendommen.

Karoline Kristine Nilsen fortsatte landhandleriet i Styrsvik 1882. I 1885 flyttet hun forretningen til Strengsdal. Edv. Munch har malt et interiør av landhandleriet i Styrsvik, «Vrengen Landhandel 1888».
Nils Sørensen, Sevigen ble kalt sjømann, gårdbruker og landhandler. Han løste handelsbrev i 1869. En av hans kunder var Svend Foyn. Hans fangstflåte lå opplagt i Vrengen, og det var i disse dager stor trafikk fra Tønsberg og et yrende liv.

Olaf Hermann Johannessen startet i 1870 øverst i Buerstadbakken stedets første landhandleri. Varene måtte hentes med robåt i Tønsberg og måtte deretter trekkes opp bakken i vogn. Ettersom omsetningen steg, måtte en forandring til, og han kjøpte parsellen Sydvik med strandlinje. Her bygde han butikk med bolig og brygge. Tønsberg og Omegns Dampskibsselskap ble stiftet i 1880, og nå begynte en regelmessig rutetrafikk mellom Tønsberg, Stokke, Tjøme, Nøtterøy og Slagen med anløp av en lang rekke brygger. Dermed fikk kjøpmennene sine varer på en grei måte. Landhandler Harald Olsen kjøpte stedet etter 1890. Han hadde tidligere drevet Knarberg Landhandel sammen med Hartvig Julius Hansen. Landhandler Oscar Severin Johnsen overtok i 1903. Jenny Schau Engebretsen overtok etter Johnsen. Andre eiere har vært Hans Jacob Pedersen, Ludv. Hansen, H.E. Jacobsen, A. Thuesen, Endre M. Endresen, og butikken ble solgt i 1942 til kjøpmann Lars Maagerø.
Isak Jacobsen, Oterbekk var skipsfører og landhandler og kjøpte eiendommen i 1862. I 1892 ble butikken leiet borti tre år til Olav Kristoffersen. Skifteretten solgte eiendommen i 1905.
Knarberg Landhandel – Hansen og Olsen. Hartvig Julius Hansen løste handelsbrev i 1881. Han var blitt eier eiendommen i 1880 sammen med Erland Olsen. Olsen ble løst ut i 1890 og overtok forretningen i Øvre Buerstad. Butikken i Knarberg var i de første år i kjelleren på våningshuset.

Vrengen landhandel, Munchs kjente oljemaleri fra 1888. Tilhører Lillehammer bys malerisamling.
Vrengen landhandel, Munchs kjente oljemaleri fra 1888. Tilhører Lillehammer bys malerisamling.
Hartvig Hansen

Hartvig Hansen var først sjømann. Han ble en driftig forretningsmann og skapte et stort landhandleri og en større kullforretning. Han fikk også sine varer fra utlandet. Han bygget også eget bakeri. Han kjøpte en skøyte med køyplass, og med den dro han til Christiania for å kjøpe varer. Hansen fikk etter hvert forretningsforbindelser rundt omkring, og han førte stor gjestfrihet. Han fikk sammen med sin kone, Ida Andrea Haraldsen, tolv barn. Alle fikk bibelske navn.

Hansen ble etterhvert en velstående mann. Han hadde blant annet flere bygårder. Han og hans hustru var sterkt religiøst interesserte med tilknytning til haugianerne. Han var med på å opprette en privatskole på Østre Kjøle. I 1916-17 overlot han forretningen til et par sønner. Sønnen Jonathan fikk skjøte på eiendommen i 1919. I 1931 ble den solgt til hvalskytter Harald Bertrand Hansen, Rønningen, og i 1942 videre til Annie Jensen. Etter et par uker kjøpte kjøpmann Anker Haraldsen eiendommen og drev forretningen i mange år. Han var også bestyrer av Knarberg brevhus. Det ble opprettet i 1897.

Kristian Kristoffersen (tidligere skrevet med C istedenfor K) var født i Øvre Buerstad og var skipper i 30 år. Han tok handelsbrev i 1868 for landhandel i Buerstad, fra 1870 i Årøysund Og fra 1871 i Tømmereik. Gården ble solgt i 1904. Den har gått gjennom forskjellige eiere til den i 1921 kom i familien Haakedals eie. Våningshuset er fra tiden etter 1800 og er avbildet i Lorens Bergs bygdebok for Nøtterøy.

Hans Oluf Mathisen Middelborg løste handelsbrev i 1873. Han døde i 1889, og enken giftet seg igjen i 1898 med Karl Fredrik Aarøe fra Søndre Arøy. Han kaltes landhandler i 1900. I 1903 ble eiendommen solgt.

L. Klevene, Kjernås. Kjærnås var det første landhandleriet nord for Nøtterøy kirke. Christen Fosaas hadde løst handelsbrev i 1875, og butikklokalene var innredet i nordre del av hovedbygningen på Kjærnås av Smidsrød. L. Klevene var kommet flyttende fra Våle, hvor han tidligere hadde drevet forretning. Klevene drev på Kjernās noen år. Fosaas’ svigersønn, Georg Waldemar Simonsen, overtok landhandleriet hele fire ganger, første gang i 1891. Alle gangene hadde han det forholdsvis korte perioder.

Søren Andersen, Glomstein var kjøpmann i Tønsberg men drev landhandel fra 1880. Eiendommen ble solgt i 1896.

Tilsammen er det de ni ovenstående landhandleriene som er oppført i skatteligningen for Nøtterøy i 1895.

Mariestrand i Strengsdal i dag. Blant lokalbefolkningen er det ulike oppfatninger om det var her eller i Styrsvik Munch malte Vrengen landhandel.
Mariestrand i Strengsdal i dag. Blant lokalbefolkningen er det ulike oppfatninger om det var her eller i Styrsvik Munch malte Vrengen landhandel.
Nøtterø Forbrugsforening

Tønsberg bys folketall hadde i 1860-70-årene øket så sterkt at byen trengte mer plass, og en utvidelse av byens grenser var aktuell. Forslag om byutvidelse utover Teie-området på Nøtterøy gikk gjennom i Stortinget, og i 1876 ble lov om «Udvidelse av Kjøbstaden Tønsbergs Grændser» vedtatt med sanksjon av kong Oscar II og ikrafttreden i 1877.

På Nøtterøy mente man at Tønsbergs handelsstand ville «kneble» et gryende handelsliv på Nøtterøy. Dyktige Nøtterøy-folk med lærer Thor Hansen i spissen tok initiativet til å starte Nøtterø Forbrugsforening. Den fikk stor tilslutning idet 519 ble medlemmer med en aksjekapital på kr. 47.930. Den ble registrert som Nøtterø Forbrugsforening – Husholdnings- og Manufakturhandel.
Hovedbygningen ble oppført i 1877 av byggmester Hans Helgesen. Thor Hansen sto som formann for virksomheten i årene 1877–1913. Det var flere bestyrere. Først Andreas Hansen, som senere ble kjøpmann i Tønsberg. I 1885 står Mathias Egenæs som bestyrer. Fra 1892 til 1917 var Olaf Bjønness bestyrer. I 1898 ble bygget et bakeri tvers over veien, Nøterø Aktiebageri, som Olaf Bjønness også bestyrte. Forbruksforeningens bygg var en stor to-etasjers bygning med forretning i første etasje.

I annen etasje var det en stor møtesal der formannskapet og herredsstyret hadde sine møter. Salen var også brukt som festivitetslokale med fester og bevertning. Foreningen hadde øl- og vinrett. Når det var dansefester, skranglet det i metallvarene som hang oppunder taket i butikken nedenunder.

Butikken lå sentralt til, og omsetningen var god i mange år. I årene 1886-1890 var omsetningen kr. 60.990 – 47.960. I bakgården var en lang lagerbygning, og derfra kjørte hest og vogn ut melsekker, mais, hveteris og rugris til bøndene. Etter første verdenskrig gikk det tilbake med Virksomheten og interessen for foreningen.

Ble solgt

I 1921 ble Forbruksforeningen solgt til kjøpmann C. Fosaas som drev den til 1959. Nå var det slutt på møtevirksomheten i annen etasje idet kommunehuset ble bygget i 1922. Det var nå biltrafikk på veiene på Nøtterøy, og en bensinpumpe ble reist utenfor butikken. Det ble satt opp staller og lager i bakgården. I annen etasje ble det innredet en stor leilighet.

Borgheimforretningen ble solgt i 1959 til Dagfinn Karseth som utviklet den til å bli Nøtterøys største forretning. Fra 1991 fra REMA-kjeden leiet forretningslokalene.

Lensmann Chr. C. Egeberg var i sin beretning til amtmannen for 1876-1880 noe betenkt når det gjaldt de nyopprettede landhandleriene. Han skriver: «Paa Nøterø findes et Handelsbolag eller Forbrugerforening, paa Tjøme ingen. Derimot er det i begge Herreder i de senere aar opprettet en hel del Landhandlerier som det maa antages til mindre Gavn for Befolkningen med den lette Adgang som de giver til ubetenksom Gjeldsstiftelse. Edruelighedstilstanden har i femaaret vært i jevn Fremgang til det bedre.»

På Stangeby i 71 år

På Stangeby var det drevet butikk i to-tre år før Helvik Helgesen etter blant annet som ekspeditrise i Forbrugsforeningen, overtok lokalene og startet landhandleri der i 1906. Hun opparbeidet butikken til en solid og sikker geskjeft. Varene fikk hun fra grossistfirmaene i Tønsberg og Oslo. Videre fikk hun besøk av reisende som tok opp bestillinger. Vareutvalget var i høy grad variert som alle landhandlerier på den tid.

Oksekjøtt kom fra Argentina og Brasil og flesk fra USA. Hun solgte også bondesmør. Geitost fikk hun fra Folldal, og den var av god kvalitet. Grønnsepe lå i kasser. Sirup ble solgt i Norgesglass eller spann. Brød kjøpt i Nøterø Bakeri ble det solgt mye av.

Elektrisiteten kom ikke til Nøtterøy før i 1916, og parafin måtte brukes. Når folk kom til butikken på Stangeby på de mørke kveldene, kunne de ses langt unna når de kom bærende med sine parafinlykter.
Post og aviser kom til butikken, postbæreren blåste i sitt horn når han var utenfor. Han kjørende med hest eller på sykkel. Inne i butikken ble posten lagt i en egen skuff, og kundene kom da og hentet den.

Sønnen Gunnar, f. 1910, begynte som visergutt og betjente en stor kundekrets. Han tok Treiders Handelsskole i Oslo og begynte i forretningen i 1927. Etterhvert ble kjøpt inn en T-Ford, satt inn en varelem og så begynte varekjøring pr. bil.

I 1924 ble det satt opp en bensinpumpe utenfor forretningen. Slike bensinpumper ble nokså vanlig mange steder på Nøtterøy. Bensin kom i jernfat som ble skiftet ut når de var tomme.
Kasseboken for de første årene viser at dagssalget lå på kr. 50, og dette var i den tids kroneverdi. Handelen foregikk for det meste kontant både ved innkjøp av varer og når kundene handlet. Forretningen ble i 1950 overtatt av sønnen Gunnar, som drev den med god hjelp av sin hustru til den ble solgt i 1977.

Handelen fra Stangeby ble etterhvert utvidet til også å omfatte hønsefor, grisefor, mais og formel som Helgesen hentet i byen og kjørte utover Nøtterøy. Sekkene var 100 kg. men ble etterhvert på 50 kg. Gunnar Helgesen ble meget godt kjent for den service han ytet blant annet ved at han også gjorde innkjøp og ærend i byen for sine kunder. Kundekretsen var bønder, sjøfolk og hvalfangere samt sommergjester.

Karl R. Kamfjord, Kjøbmannskjær

Han kom fra Ramnes og løste handelsbrev i 1897 for handel i en leiet sjøbod på eiendommen Stenberg i Kjøbmannskjær til 1905. Da flyttet han til nr. 63 der han bygget opp og drev en stor forretning i 51 år. Han hadde stor handel til båter som kom til Vrengensundet. Det var på denne tiden stor trafikk i forbindelse med trankokeriet på Kjøbmannskjær. Når ishavsskutene kom hjem etter endt fangstsesong med spekk som skulle kokes ut, var det stor virksomhet. Kamfjords forretning ble solgt til Magnhild Martinsen i 1956.
Hans Svendsen – Elisas Svendsen, Sjølyst, Kjøbmannskjær

Kjøpmann Hans Svendsen ble født i 1859 i Nordre Buerstad. Han dro tidlig til sjøs og seilte som styrmann. Han fikk rett til å oppføre brygge og sjøbod. I 1895 fikk han handelsbrev, og samme år startet han sitt landhandleri. Han drev butikk i kjelleren i våningshuset, og senere fikk han butikkbygning. Hans hustru, som hadde vært butikkdame hos Søren Hansen, Glomstein, ble til god hjelp for mannen i butikken. Svendsen deltok i kommunalt liv og var også med på å skaffe Lysheim et bedehus.

I 1930 overlot han forretningen til sønnen Elias Svendsen. I 1948 overtok Elias butikkbygningen og sjøboden og moderniserte forretningen. I 1963 forlangte veivesenet sjøboden fjernet for å kunne utvide veien mot øst. Butikkbygningen ble utvidet mot vest. Forretningen slutten i 1950-årene. Svensen hadde leveranser til opplagte tankbåter i Vrengen.

Sverre Buer, Torød

Sverre Buer er født i Middelborg i 1900. Han drev butikk i Svelvik i Hurum i 5 år. Han bygget eget butikklokale i 1931, og dette ble den tredje butikken på Torød. Han solgte kolonialvarer, mat, fetevarer, glass, stentøy, isenkram og forskjellige andre varer som hører inn under assortert landhandel. Under annen verdenskrig kjøpte han fisk av fiskerne utenfor og solgte. Det gikk mye på makrell og sild, og han måtte stå på. Han fikk seg bil i 1960, og med den kjørte han varer. Åpningstiden var 8 – 19. Buer sluttet sin forretning i 1971.

Mange prøvde seg i Årøysund

Årøysund var et av de steder som lå en mil unna Tønsberg, og derfor kom det landhandlerier her allerede i 1868. Det kom etterhvert til å «vrimle» av landhandlerier her – mange av ganske kort varighet. Den første landhandleren var Olav Christensen som bygget butikk på Nordre Sand. Allerede etter et års drift solgte han eiendommen til skipsreder Samuel Lindholm, men etter noen år gikk han konkurs.
I 1869 fikk fisker Andreas Johnsen Lindholm handelsbrev med utsalgssted Sandløkken, men sluttet ganske snart. De to ugifte søstrene Christiane og Rebekka Agerup kjøpte Nordre Sand i 1871 og drev butikk der noen år.

I 1874 fikk Phillip Cohn handelsbrev på Nordre Sand. Han var der en kort tid og flyttet til Tjøme. Bernhard Eriksen fikk så bevilling for Nordre Sand og drev i fem år. Los Søren Andersen fikk bevilling i 1878 for å drive landhandel fra fast utsalgssted i Årøysund. Søsteren Johanne Marie Andersdatter begynte å drive landhandel i Øvre Oterbekk. Hun flyttet handelsvirksomheten fra Rønningen til Oterbekk.

I 1880 kom en ny landhandler til Nordre Sand – Anton Knudsen Sundby, men det ble av kort varighet. Året etter fikk skipper Hans Berg Winge bevilling til handel i «det lods Søren Andersen tilhørende hus i Aarøsund». Etter noen måneder ga han opp sitt handelsbrev. I ti år var det bare en butikk i Årøysund etter Hans Oluf Mathisen og etter hans enke.

I 1899 ble det utstedt handelsbrev til styrmann Carl-Johan Hansen fra fast utsalgssted i Årøysund. Kona Sofie drev som enke butikken til 1903. I 1899 fikk Ludvik Andersen bevilling for handel i Årøysund. Han ble i 1932 etterfulgt av Lars Gjertsen. Fra 1964 ble denne forretningen i noen år drevet av Kjell Henriksen under firmanavnet Lars Gjertsen Eftf A/S.

Etter første verdenskrig drev Lars Sørensen Maagerø butikk på Sandnes. Kjøpmann Søren Langerød kjøpte forretningen i 1923. I 1927 overtok Hans Gustav Olsen. Fra 1929 drev enken, Liv Alvilde, ut i 1930.

Jesper Arnulf Jørgensen drev forretning i Årøysund i årene 1932-37. Årøysund Landhandel ble opprettet i 1931 av Trygve Nilsen, og han drev i over 40 år, de første årene i morens navn – Sofie Nilsen og senere Sofie Hansen. Hun hadde drevet forretning i årene 1899-1903. Hun giftet seg 1905 med Anders Adolf Nilsen. De fikk i 1908 sønnen Trygve. Dette landhandleriet ble en viktig institusjon for feriefolket. Man bragte blant annet varer med båt ut til øyene. Sønnen Tore Nilsen overtok i 1972. Etter 1978 var butikken bare åpen om sommermånedene. Sommeren 1990 ble den stengt – den siste.
Vi tar også med at et «sikkert vårtegn» i Årøysund i 1860-70-årene var import av levende smågris fra Sverige. Det kom også andre husdyr og varer, blant annet egg.

Los Søren Andersens handelsbrev fra 26. mai 1866, utstedt ved Jarlsberg Fogderi.
Los Søren Andersens handelsbrev fra 26. mai 1866, utstedt ved Jarlsberg Fogderi.
Nesbryggen

Edvard Johannessen Gullerud, f. 1863, kom fra Stokke og kjøpte i 1897 Nesbryggveien 44 og begynte som kjøpmann der. Hans kone, Stine, bakte selv brød som ble solgt i butikken. De hadde stor husholdning idet de ansatte hadde kosten hos Gullerud. I 1920 ble forretningen solgt til Halvor Eid og han fortsatte driften.

Under første verdenskrig var Eid forretningsfører i provianteringsutvalget som holdt til i annen etasje i Forbrugsforeningen. Det var da rasjonering på varer som mel, sukker og kaffe. Han var også forretningsfører for forsyningsnemnda under annen verdenskrig. Eid var også aktivt med i kommunepolitikken på Nøtterøy.

Halvor Eid sin kolonial på Nesbrygga. Foto ukjent Udatert. Takk til Vidar Sølling
Vareinnkjøp og transport

Varene ble for det meste kjøpt hos grosserere i Tønsberg eller de kom med tog eller båt. Veiene utover Nøtterøy i slutten av forrige og begynnelsen av dette århundre var i dårlig forfatning. Persontransporten utover Nøtterøy ble besørget av «hestediligence» for seks personer og en del varer. Den ble også populært kalt «Rist meg hjem». Videre ble varer sendt med rutebåten. Disse ble utkonkurrert av en kombinert gods- og passasjerrute i 1920. I 1869-70 ble veien fra Sevika til Kjøbmannskjær satt i stand.

I 1911 begynte Nils Olsen å kjøre den første rutebil på Nøtterøy, og den «automatiske diligencen» gikk fra Tønsberg til Kjøbmannskjær og brukte en time. Den var også for passasjer- og godstrafikk.

To verdenskriger og mellomkrigsårene

Ved utbruddet av den første verdenskrig 1914-18 vokste det opp en stor hamstringspanikk blant folk. Prisene på forbruksvarer røk voldsomt i været. Provianteringsrådet på Nøtterøy ble etablert. Etterhvert forsvant en del varer fra markedet. Landhandlerne hadde sin fulle hyre med å holde orden på det hele.

Befolkningen på Nøtterøy var øket fra 5.665 i 1900 til 6.651 i 1920. I de neste 10 årene begynte en markert innflytting på 3.500 til Nøtterøy. Norge fikk en økonomisk depresjon i 1920-årene med storstreik i 1921, bankfallitter, skipsopplegg og stans i hvalfangsten og arbeidsløshet. Det førte blant annet til at kjøpmennene ikke kunne gi kundekreditt i mer enne 30 dager ettersom de selv måtte betale sine varer kontant.

I midten av 30-årene «blomstret» det opp adskillige kjøpmenn her på Nøtterøy, så en aldri så liten lysning var det. Ved utbruddet av annen verdenskrig bodde det 11.000 mennesker på Nøtterøy. Varemangelen meldte seg raskt, og prisene ble tvunget oppover. Streng rasjonering ble innført og omsetningen falt følgelig. Det var en stor jobb for kjøpmennene å holde skikkelig regnskap på rasjoneringsmerker og innkjøpsanvisninger. Men handelsstanden greidde å holde humøret oppe og viste evne til å tilpasse seg forholdene.
Nazistene ønsket å stenge forretninger for å frigjøre arbeidskraft som skulle sendes til de tyske anleggene, men påbudet «kokte bort». –

Nedenstående oversikt forteller om ca 50 landhandlerier/nærbutikker i 1949. Navnene ytterst til høyre angir personlig eier. En del av forretningene hadde nok en kort varighet. I disse årene hadde Nøtterøy også en del spesialforretninger; for fisk og kjøtt, meieriutsalg, farvehandel, foto-, skotøy-, sports-, trikotasje-, kull og koks- og tobakksforretninger.

Oversikt over landhandleriene i 1949

Årstallet i parentes angir når landhandleriet startet.

Amundsen, Sam W. – Skallestad (1924) – Trygve Nilsen
Andersen, Halvor – Strengsdal brygge (1920)
Berg, A. – Elgestad (1929) –
Breidablikk Landhandel A/S (1932) Hans Bøe
Buer, Sverre – Torød (1931)
Baerland, Sam – Teie (1940)
Christoffersen, C. – Kirkeveien (1924)
Eid, Halvor A/S – Nesbryggen (1927)
Fjordgløtt Landhandel – Munkerekken (1931) – H.O. Johnsen (den senere eier, Willy Askerud, flyttet til Brekka)
Fosaas, C. – Borgheim (1921) (fortsettelse av Nøterø Forbrugsforening 1872)
Gjertsen, Lars – Arøysund (1932)
Hansen, Brede – Oterbekk (1924)
Hansen, Finn – Volden (1925)
Hansen, H.L. A/S – Føynland (1940)
Hansen, Lena A/S – Føynland  (1924)
Havebyens Kolonial – Kirkeveien (1935) Karl Fosaas
Helgesen, H. – Stangeby (1906)
Herstad Kolonial – Kirkeveien – Marta Eide
Hofgaard, Rolf – Smidsrødveien
Jensen, Herman – Torød – (1920)          
Johnsen, Alf M. – Engås – (1928)
Kirkeveiens kolonial – Kolberg – (1933) – M. Nordli
Klaveness, Osvald – Bergan – (1915)
Knarberg Landhandel – Knarberg – (1880) – 
Anker Haraldsen
Kamfjord, Karl – Kjøbmannskjær – (1897)
Kaltvedt, M. – Tenvik – (1916)
Landsrød, Arne – Foynland – (1937)
Lysheim Landh. A/S – Lysheim – (1935) – Lars Sjuve
Mathiesen, Einar – Øhre – (1940)
Movik Kolonial – Movik, Torød – (1927) –
 J.E. Eriksen
Nielsen, S. – Østbo, Smidsrødvn. – (1923)
Oterbekk Landhandel – Oterbekk – (1905) – Trygve Henriksen
Paulsen, M. – Breidablikk – (1933)
Pedersen, Erling – Nesbryggen – (1927)
Pedersen, Knut – Fjellveien – (1937)
Ringdal, H.M. – Øgårdsveien – (1929)
Smidsrødveiens Del. og Kol. – Smidsrødveien – (1930) – Liv Pedersen  
Solvang, Kjell – Tømmerholt – (1912)
Strandli, B. – Smidsrødveien – (1937)
Tangård, L. – Kolberg –
Teie Landhandleri – Kirkeveien – (1919) – M. Thorsen
Teiehøydens Kol. – Grindstuveien – (1926) – Josefine Nilsen
Thorbjørnsen, Bj. – Gamleveien – (1931)
Torød Landhandleri –  Torød – (1892) – Gudrun Christiansen
Tømmerholt Landh. – Tømmerholt – (1932) – A. Mortensen
Aarøsund Landhandel – Middelborg – (1931)

Kilder:

Skriftlige
Lorens Berg: Nøtterø – en bygdebok
Sig. H. Unneberg: Gårds- og slektshistorie
Helge Paulsen: Nøtterøy – 1800 årene
Njotarøy 1990
John M. Hovland: Såtid – Grotid – Høstetid
Njotarøy: flere artikler
Tore Asplin: Nøtterø Sparebanks beretning 1989
Tønsberg Handelsstands 100-årsberetning
Peter A. Munch: Landhandelen i Norge
Det Norske Næringsliv: Vestfold
Fylkesleksikon

Muntlige
Gunnar Helgesen
Ancher Henriksen
Sverre Buer
Kjell Svensen
Knut Børge Knutsen

Notat 2016

Tønsbergs blad har skrevet artikler med informasjon herifra om landhandlene. (krever innlogging)

Follow Øystein Sårheim:

f. 1917 i Kirkenes. d. 2001 Kom til Nøtterøy i 1928. Regnskaps- og revisjonsutdannelse. Tre perioder i kommunestyret og formannskapet for Venstre. Speiderleder på Nøtterøy siden 1936. Medlem av forbundsstyret i Norsk Speidergutt Forbund i 10 år, noen år som 1. visespeidersjef. Styreformann i Nøtterø Sparebank 1968-82. Nøtterøy kommunes kulturpris i 1979.

Legg inn en kommentar