Helleristning på Nøtterøy?

Terje Fr. Gulbrandsen:

Bergkunst finnes i Østfold og Bohuslän – i liten grad i Vestfold

”Bergkunsten hører til de merkeligste spor etter åndelig aktivitet som er kjent fra det tidsrom da vanlig skrift ikke fantes.” Dette skriver professor Anders Hagen i sin bok ”Bergkunst” fra 1976. De som har stått foran en enkelt helleristning, stor eller liten, eller et helt felt av forskjellige bilder; må bli slått av tanker om hvorfor mennesker i en fjern fortid brukte tid og krefter på å banke inn bilder i fjellet. Og for en vestfolding og en nøtlending er det lett å bli misunnelig på våre naboer over fjorden, i Østfold og Bohuslän, som kan skilte med tusen vis av eksempler på helleristninger:

Siden ingen av bergkunstnerne har datert og signert verkene sine, er det problematisk å si noe om hvor de eldste eksemplene på bergkunst finnes. Men arkeologene er ganske enige om at de eldste ristningene stammer fra veidefolkene i steinalderen, som grovt sett startet for 10 000 år siden. Det er motivene som gjør en slik tolkning sannsynlig, og fra Alta i nord til Østfold i sør, fra Snåsa til Drammen, finnes store og små felt med dyremotiver. Hjort går igjen på Vestlandet, elg på Østlandet, hval og fisk langs kysten og rein finnes mange steder. I tolkningen av både motivene og plasseringen av dem må nødvendigvis forskerne operere med vage konklusjoner, men de regner med at helleristerne har laget sine figurer både som avbildninger og som ledd i en fruktbarhetskultus.

Skålgroper

For et utrenet øye kan det ofte være vanskelig å avsløre at en rund fordypning i fjellet kan være en skålgrop. Men arkeologene er sikre på at gropene har hatt spesielle betydninger, blant annet i forbindelse med gravlegging. Flere steiner med skålgroper er funnet i graver. At de også har vært symboler for fruktbarhet, viser mange eksempler på skålgroper som er plassert mellom lårene på både kvinner og menn. De er ofte hugget inn i berget sammen med andre figurer.

Mennesker

En av de ristningstypene som kanskje har fascinert oss mest, er avbildningene av mennesker i forskjellige situasjoner. Mange av dem er uten tvil knyttet til ønsket om fruktbarhet, som i sin tur var nødvendig for å føre livet videre. Men selv om mange bilder viser mennesker i daglig virksomhet, tror forskerne at det ikke er den som er det viktigste. Når vi ser en bonde og en fisker og krigere med våpen, er det ikke reportasjebilder fra samtiden eller en fjern fremtid, men symboler. Det finnes også eksempler på at bilder av legemsdeler sannsynligvis har vært brukt som gravplater.

Foto av stedet der steinen ble funnet, like bak portstolpen Øvre Smidsrødvei 1b. Foto: Svein Hermansen.
Foto av stedet der steinen ble funnet, like bak portstolpen Øvre Smidsrødvei 1b. Foto: Svein Hermansen.

Skip

Nest etter skålgroper er det skip som er avbildet i de fleste tilfelle; i Bohuslän skal det være ti tusen av dem. De finnes i alle størrelser og har svært forskjellig utforming. I for eksempel Østfold finnes skipsristninger som skildrer handlingsmettede episoder som sjøslag og festligheter, mens andre ristninger består av noen få streker, som dog levner liten tvil om at vi står overfor et stilisert skip. Tolkningen av skipsbildene skal visstnok være komplisert. I det praktiske liv hadde skipet, i alle fall fra bronsealderen av, en selvsagt plass som transportmiddel både forvarer og mennesker. Men skipet som et rituelt symbol finner vi igjen i mange mytologier, og forskerne mener nå at det er denne betydningen som ligger til grunn for de mange skipsristningene. I det hele tatt er nok hverdagslivet i liten grad motiv for de fleste ristningene.

Rundt Oslofjorden

På Østsiden av Oslofjorden er det som nevnt funnet tusener av helleristninger i nedre Østfold og i Bohuslän. Mange av leserne har sikkert vært på utflukter til både Oldtidsveien i Østfold og Vitlycke museum i Tanum, og de har nok spurt både seg selv og andre hvorfor det finnes en så stor konsentrasjon av bergkunst i disse områdene. Og hvorfor finner vi store helleristningfelt i Alta og i Drammen, men ikke i Vestfold?
Riktignok er det gjort en del funn av bergkunst i Vestfold, blant annet ved Sandefjord: Jåberg, Haugen og Virik. Men spørsmålene står der fortsatt. Er fjellgrunnen i Vestfold så dårlig at man ikke kan hogge i den eller er det slik at vær og vind tærer fortere her enn andre steder? Hvorfor har ikke stein- og bronsealderfolkene i Vestfold og Nøtterøy kunnet produsere bergkunst på samme måte og i samme omfang som i andre områder?

Ristninger på Nøtterøy?

Funn fra de tidligste tider er sparsomme på Nøtterøy, men bare i de siste fire årene har historielagsmedlemmer presentert spennende funn fra steinalder: Grethe Horn fant så mye flint i Strengsdal at Oldsaksamlingen ikke nølte med å karakterisere det som et boplassfunn. Tore Paulsen har på sine utallige vandringer i Hellaskogen også funnet så mye flint at eksperter regner med at det stammer fra boplasser. I tillegg er det mange funn og fenomener som viser at Nøtterøy tidlig og gjennom mange tusen år har hatt mennesker på besøk og etter hvert mer eller mindre faste bosetninger. Vi har bronsekniver, gullsmykker, gravrøyser og graver, ja noen påstår at det skal være skålgroper i nærheten av Fandens spillebord i Helleskogen – men helleristninger?

For ca 4500 år siden sto vannet 20 meter høyere enn i dag.

En liten sensasjon på Smidsrød

I 1970 skulle Øvre Smidsrødvei legges om, og plutselig fant en mann en løs steinblokk som hadde mistenkelige streker på overflaten. Han kontaktet fylkesmuseet, som i sin tur fikk arkeologen Arne Emil Christensen fra Oslo til å se på fenomenet. I en kort og lidenskapsløs rapport konstaterte han blant annet følgende:
”Innberetning om befaring på villatomten Øvre Smidsrødvei 1 . . .
Vi så på ristningen den 11.6. Det dreier seg om en enkelt skipsfigur på en flyttblokk. Steinen ble funnet under arbeide med å rydde ny oppkjørsel…. Jeg ga tillatelse til at steinen foreløpig flyttes til Vestfold Fylkesmuseum…»
Så finnes det altså en helleristning fra Nøtterøy! Skipsristningen – hva skulle det ellers ha vært! – er ikke stor, ca 40 cm lang og meget 
enkel i utførelsen, men den bærer bud om at også på Nøtterøy har et menneske hatt behov for å uttrykke sine tanker om liv og død gjennom bergkunst.
Hvor gammel den kan være, er selvsagt usikkert. Men hvis steinen siden den ble ristet, har ligget der den ble funnet, kan ikke ristningen være eldre enn ca 4500 år. Dansto vannet ca 20 meter høyere enn nå, og steinen ble funnet ca 20 meter over havet. Da var Smidsrødhaugen en øy med Herstadåsen og Tanstadåsen som nærmeste naboer, og tidsalderen var yngre steinalder.

Hvor?

I mange år har jeg visst at helleristningen eksisterer, men jeg har i stadig sterkere grad blitt forundret over at så få kjenner til den. Om ikke Tønsbergs Blad i sin tid akkurat presenterte den som en sensasjon, hadde avisen i alle fall en reportasje om funnet i 1970. Så skulle man tro at steinen fant sin iøynefallende plass i glassmonter på Tinghaug eller et annet sentralt sted. Men den gang ei; den har i mange år levet sitt stille liv på Vestfold fylkesmuseum; utenfor turistsesongen under en trekasse like ved inngangen til hvalavdelingen og i frisk luft om sommeren.
Men hvem som helst kan løfte på kassen og kjenne det undringens sus som stiger opp fra de enkle linjene som en ukjent nøtlending for et ukjent antall år siden formet til noe av det mest nøtlandske av alt: skipet.

Slik ligger skipsristningen på Fylkesmuseet – om sommeren. Foto: Svein Hermansen

Kilder

Anders Hagen: Bergkunst. Cappelen. Oslo 1976
Anne-Sophie Hygen/Lasse Bengtsson: Helleristninger i grensebygd. Warne förlag. Göteborg 1999.
Arne Emil Christensen: Innberetning til Oldsaksamlingen. 22. juni 1970.

Follow Terje Fr. Gulbrandsen:

Pensjonist. Lektor på Nøtterøy videregående skole til 2007. Leder i Nøtterøy Historielag 1990-1997, leder i Stiftelsen Fagertun 1993-2001, redaktør av Njotarøy 1997-2013.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.