Herstadfolk i skole- og samfunnsliv – Med salmodikon og fonograf

posted in: Grendehistorie | 0

Norvald Fuglestrand:

Folk flest har satt sine spor på sin vandring fra vugge til grav. Noen har hevdet seg sterkt og er blitt omtalt i historiebøker, mens andre er i ferd med å bli glemt. Intensjonen med denne artikkel var i utgangspunktet å skrive om to gamle lærere på Herstad som sluttet i 1941 og om to av deres elever som senere har markert seg i samfunnslivet.
Men noen refleksjoner i forbindelse med et skolejubileum i 1981 har ført til at det blir mer om de gamle skolemestere.

Karakterbøker fra folkeskolen kan være artige å hente frem. Tidligere Herstad-elev Sigurd Tjomstøl måtte bare smile da han 50 år etter skoleslutt oppdaget hva lærerne hadde skrevet: «Sigurd må gjøre seg flid med leksene. Evnene er det ikke noe i veien med, men viljen.. !» Urban Hansen. «Enig i ovenstående!» bekrefter Markus Andersen. Det var i 1941.
40 år senere sto den samme evnerike, men «viljesvake» Herstad-elev på talerstolen ved skolens 125-årsjubileum som ordfører og talsmann for Nøtterøy kommune. I sin hilsen berømmet han de mange som hadde betydd så mye for folkeopplysningen i vår bygd. Almueskolens pioner, Georg Prahl Harbitz ble selvfølgelig nevnt, og ordføreren bekreftet at Harbitz snart skulle få sitt velfortjente monument. Året etter, i 1982 var det på plass.
På Hegrastadir – for å bruke et gammelnorsk ord for Herstad – har det vært skole i minst 150 år. Vår skolehistorie går nok lenger tilbake og kom som en følge av de sterke pietistiske åndsstrømninger i første halvdel av 1700-tallet. I 1736, da konfirmasjonen ble innført, og i 1739-41 da forordring om skolestell ble satt i verk, gjorde sogneprest A. J. Hartvig i Nøtterøy og Tjøme et hederlig forsøk på å opprette fast skole og egne skolehus i begge kommuner. Det gikk ikke. Derimot fikk vi omgangsskoler og klokkerskoler med udugelige skolemestere!
Erik Pontoppidan startet det første lærerseminar i Bergen i 1749. Fra 1902 ble navnet endret til lærerskole. Av interesse kan det være at ved århundreskiftet fra 1798 -1802 var det også et privat seminar i Tønsberg. I håp om å få kvaliserte lærere til sitt prestegjeld gav vår sogneprest Wilhelm Falk sitt økonomiske bidrag til lærerseminaret. Men politikerne på Nøtterøy ville ikke betale skikkelige lønninger. Derfor kom det ikke noen seminarister til Nøtterøy før i 1851, men da kom det mange.
Æren for det må i første rekke tilskrives den mektige sogneprest Georg Prahl Harbitz som var på Nøtterøy da almueskolen fikk sitt gjennombrudd. Først var det planer om å bygge en skole på Herstad som skulle dekke hele bygda, men i 1856 ble dette endret. Og nå gikk det fort. Samme år ble det skoler på Herstad, Bergan, Torød og Skjerve. Tømmerholt (Snipetorp) fikk sin skole i 1861. Føynland kom etter i 1877 og Lysheim i 1888.

Almueskole — folkeskole —grunnskole

1989 var det markering av 250-års skolehisto-rie over det ganske land. Men på Nøtterøy var det nok det lokale 125-årsjubileet for folkeskolen den 15. mai i 1981 som ble viet mest oppmerksomhet. På idrettsplassen på Herstad ble det avviklet et stort arrangement for elever med søsken og pårørende og for innbudte gjester. På æresplass satt tre tidligere rektorer side om side: Fridtjov Berntsen, Eugen Wilhelmsen og Hans A. Eikeland. Ny skolefane, tegnet av Astrid Skåren Fystro, ble avduket. Ove Tollefsen, som hadde gått på folkeskolen på 20-tallet, stilte spørsmål i sin prolog: «Hva er et folk uten skole, eller en skole uten folk?»
Njotarøys første og mangeårige redaktør Knut Mello var i 1981 både Herstad-rektor og redaktør for det populære Hegrastadir, et utmerket kontaktorgan som ble utgitt fire ganger i året i tidsrummet 1976 – 1986. Men redaktøren hadde også gode medarbeidere i foreldre, lærerkollegier og elever.

Sognepresten og seminaristen

I Nøtterøys bygdebøker har Georg Prahl Harbitz fått en bred plass som en handlekraftig sogneprest og politiker. Han var pioneren som ordnet opp i det slappe skolestellet på midten av 1800-tallet.
Som formann i skolekommisjonen dro Harbitz over hele sognet og agiterte for den nye skolereformen. Denne fikk han gjennomført på Nøtterøy fem år før Stortinget besluttet å bygge faste skoler og innføre skoleplikt over hele landet. I denne sammenheng må det være en forglemmelse at det på Harbitz-statuen ikke står et ord om pionerens innsats for barneskolen. I kallsboka for Nøtterøy kirke skriver Harbitz da han tiltrådte i 1852 at det var fire lærere som da var i kommunen. Med en unntagelse var alle aldeles ubrukelige. Men det var altså et unntak, Thor Hansen, som året før var ansatt som den første seminarist med kvalifisert utdannelse. At Harbitz også hadde syn for geografi og misjon bekreftes også ved at han spanderte en globus til Herstad skole og var formann for den første misjonsforening som også hadde sine møter på Herstad. Det bør også nevnes at det har vært navigasjonsskole i et lite hus nord for skolen og at Nøtterøys første søndagsskole ble startet på Herstad i 1891.

Klassebilde fra skoleåret 1905/06. Thor Hansen med hatt og Edvard Wille med sixpence. Foto: Herstad skoles arkiv. 
Klassebilde fra skoleåret 1905/06. Thor Hansen med hatt og Edvard Wille med sixpence. Foto: Herstad skoles arkiv.

Thor Hansen

Både Lorens Berg og Helge Paulsen har i sine bygdebøker gitt god dekning av problemene med å ansette den første lærer ved Herstad skole. Klokker Rasmus K. Holm og hans dyktige efterfølger kirkesanger, privatskolelærer og ordfører Johan Henrik Davidsen, spilte her en viss rolle. Selv om det i 1856 ble etablert fire skoler, var det nok Herstad skolekrets det var mest blest om. Nå var man, som før nevnt, så heldig at Thor Hansen i 1851 allerede var ansatt som omgangsskolelærer. Snart etter ble han lærer i halvfast skole (rodestuer) i 1. distrikt, som senere ble Herstad skolekrets, som den gang omfattet hele den nordlige del av Nøtterøy. Det endte da med at Thor Hansen ble ansatt og ble på Herstad -helt til 1908. Det ble hele 57 år i samme skole. Likevel ble han slått av Anders O. Lund som var lærer på Tømmerholt i 58 år. Selv om Thor Hansen var alene som lærer på Herstad var han også organist i kirken og utførte skrivearbeid for klokkeren.

Typisk situasjon fra et frikvarter i skolegården i 20-årene. Legg merke til klesdrakten. Fra venstre: Alvhild Syse, Hedvig Eriksen og Markus Andersen. Det gamle skolehuset med fire klasserom, lærerværelse, to leiligheter for lærerinnene og en kvistleilighet for vaktmesteren. Til venstre uthus med utedoer og sløydsal i 2. etasje. Foto utlånt av Mia Syse Tollefsen.
Typisk situasjon fra et frikvarter i skolegården i 20-årene. Legg merke til klesdrakten. Fra venstre: Alvhild Syse, Hedvig Eriksen og Markus Andersen. Det gamle skolehuset med fire klasserom, lærerværelse, to leiligheter for lærerinnene og en kvistleilighet for vaktmesteren. Til venstre uthus med utedoer og sløydsal i 2. etasje. Foto utlånt av Mia Syse Tollefsen.

Landbrukslag og forbruksforening

I 1869 kjøpte Hansen gården øvre Tandstad (bnr.14), og var herredskasserer i tiden 1872-87. Landbruksproduksjonen på øya, når det gjaldt både husdyr og planteproduksjon var elendig. Thor Hansen gjorde da et banebrytende arbeid og fikk i 1884 stiftet Nøterø Landbolag, som senere tok navnet Nøtterøy Landbrukslag og sluttet seg til Norges Bondelag. Thor Hansen ivret også for samvirketanken. I 1877 stiftet han, sammen med 519 medlemmer, Nøterø Forbrugerforening, Husholdnings- og Manufakturhandel. Verd å merke seg er at navnet Borgheim skriver seg bare fra denne eiendommen, som ble skyldsatt i 1879 – og at Thor Hansen var styreformann helt til 1913.

Christian Kaldager

En annen gigant var Christian Kaldager. Han kom til Nøtterøy i 1854, ble først lærer i halvfast skole i 2. distrikt, var den første lærer på Bergan i 1856 og kirkesanger fra 1859 til 1913.
Han var en populær kirkesanger ved siden av sin lærergjerning. Men det var langt å gå fra Bergan til kirken, og det ble mye avbrudd i undervisningen. Derfor ble Kaldager i 1870 overflyttet til Herstad, som derved fikk to lærere.
Kaldager hadde en rekke offentlige verv og var ordfører fra 1878 til 1891. I tillegg var Kaldager valgmann, stortingssuppleant, amtsrevisor, overformynder, medlem og også formann i bankdireksjon og fattigstyre. Før sin død opprettet han sammen med sin hustru et legat til fordel for verdige trengende.

Edvard Wille og Kristian Bjønness Eriksen

1892 kom Edvard Wille, (far til tidligere trygdekassesjef Alf Herman Wille) til Herstad. Han var streng, men rettferdig ble det sagt, var en mester på langeleik og spilte orgel. Også han var politisk aktiv, hadde flere år i formannskapet, var varaordfører og medlem av de fleste styrer og utvalg. I 1914 flyttet han til Teie skole som da var ny, og var der til 1930.
Da fikk han Kongens fortjenestmedalje. Wille laget også tegninger til Grindløkken skole, som ble bygget i 1930.
Kristian Bjønnes Eriksen, som overtok etter Wille i 1914, døde i 1920 og fikk således bare 6 år som Herstad-lærer. Hans far og to søsken var forøvrig også lærere på Nøtterøy.

Markus Andersen

Han var født i Stokke i 1872. I likhet med mange andre Nøtterøy-lærere ble også Andersen uteksaminert fra Asker seminar. I 1892 – ennå ikke fylt 20 år – fikk han et års vikariat på Bergan skole. Etter fire år i Høvag ved Kristiansand, hvor han forøvrig giftet seg med sin Inga Jacobsen, vendte han tilbake til Nøtterøy og ble her til sin død i 1950. I 1897 kom Andersen igjen til Bergan skole og var der i fire år. Så ble det Lysheim hvor han var i 13 år. Inga og Markus fikk tre barn.

«Kunne aldri bli sinna»

I Njotarøy 93 hadde Terje Gulbrandsen et intervju med 93 år gamle Niels E. Hansen som forteller: «Jeg begynte på Lysheim i 1905 og gikk der i litt mindre enn syv år. Lærerinna het frøken Rud og læreren het Markus Andersen. Begge to prektige mennesker. Rud tente somme tider, men Andersen kunne aldri bli sinna. Andersen var flink til det meste, men han var mest kjent for å være god til å lese og synge. Og når vi kom på skolen og ropte at vi ville ha eventyr, da leste Andersen eventyr. Han var også kjent for å lese privat med ungguttene som kom fra sjøen og skulle bli styrmenn, han lærte dem matematikk på kveldene – gratis».
Etter Kaldagers død måtte det ansettes ny kirkesanger og Markus Andersen var aktuell. Men han bodde i Lysheim. Om det for Kaldager var langt å gå fra Bergan, så var det ikke mindre avstand fra Lysheim. Derfor ble Andersen flyttet til Herstad. Og her ballet det på seg med utallige oppgaver. Se bare her:
1) Som klokker og kirkesanger måtte han bidra ved alle begravelser og kirkelige handlinger i 26 år.
2) Han var formannskapssekretær i 30 år.
3) Formann i Nøtterøy folkeboksamling i 23 år.
4) Medlem av herredstyret i 20 år.
5) Formann i elektrisitetsverkets styre i en årrekke.
6) Medlem av menighetsråd.
7) Lærernes representant i skolestyret.
8) Medlem av styret i Tønsberg Aktietrykkeri.
9) Var med på å stifte Høires fylkesorganisasjon og var formann i seks år, fra 1920.
Alt dette i tillegg til sin lærerpost på Herstad skole.

Salmodikon, notar og boge

Salmodikon og fiolinbue

Markus Andersens vil bli husket spesielt for sin sangundervisning. Å lære «Syng kun i din ungdoms vår!» tostemt var nærmest obligatorisk, og da en av klassene en gang på 30-tallet sang trestemt i Nøtterøy kirke, vakte det oppsikt. Instrumentet han brukte var salmodikon med en streng. Fiolinbuen ble også brukt til å gi uskikkelige barn en rapp over skulderen. Noen la merke til at Markus leste Aftenposten hver dag før han gikk på skolen. Andre merket seg at han hadde sin egen stil når han mang en gang stilte i flosshatt og sjakett på veg til kirken.

Slo i kateteret så blodet skvatt

At Andersen aldri tente, var nok en sannhet med modifikasjoner. Som årene gikk, skjedde det uforutsette ting i hans nærmiljø som kunne gjøre ham nedtrykt, sliten og distre. Og det var ikke bare snille elever. Enkelte var til de grader brysomme at lærernes tålmodighet mang en gang sto på bristepunktet. Slik skjedde det en dag, da den ellers så sindige lærer, slo i kateteret. Som vanlig hadde Andersen en liten spiss blyant i sin hand, og ulykken var at han i slagets hete presset blyanten rett gjennom håndleddet så blodet skvatt. De sjokkerte elever fikk en opplevelse som de aldri glemte. Timen ble avbrutt, og læreren gikk ut for å lege sine sår.

Da knivene sto i taket

Andersen underviste også i religion, regning og sløyd. Av en eller annen grunn er det de verste episodene som huskes best, som denne fra sløyden i uthusets 2. etasje. Elevene hadde fått utlevert verktøy og trematerialer og fikk en kort innføring i hvordan de skulle behandle kniv, huggjern, sag og høvel. Deretter gikk sløydlæreren ut, sannsynligvis for å benytte tiden til noe annet, slik at guttene ble overlatt til seg selv. Mot slutten av timen kom læreren tilbake for å samle inn verktøyet. Men da var knivene borte.
«Hvor er knivene?» ropte læreren. Ingen svarte. Helt tyst. Da henvendte han seg til en i klassen som var kjent for ikke å kunne «juge». Denne rettet da blikket opp i taket, og der sto de – alle sammen. «Hvem har gjort dette?» freste læreren. «Det er Per!» kom svaret. Og dermed fikk synderen en skikkelig overhaling. Men den ærlige og fromme gutten, som ikke kunne «juge», gikk det verre med. De andre «klassekameratene» heiv seg over ham og gav han skikkelig juling! Men det var etter at læreren hadde gått.
Med all respekt for en kreativ og flink lærer som M. Andersen, så er det vel ikke til å stikke under stol at de mange oppdrag kunne gå ut over undervisningen. Noe av forklaringen lå nok i at lærerne den gang var så dårlig betalt at de måtte ha attåtnæring, og at lærere flest med sine kunnskaper var ettertraktet i styre og stell. Men når enkelte klasser først på 30-tallet hadde svakere karakterer i regning enn i andre Nøtterøy-skoler, så var det nok ikke bare elevenes skyld.

Urban Hansen

I 1920 ble det utlyst en stilling som lærer på Herstad. Søkeren måtte forplikte seg til å drive et lite gårdsbruk som tilhørte skolen. Nå hadde det seg slik at Abraham Berge, som i unge år hadde vært seminarist og lokalhistoriker på Lista, var amtmann/fylkesmann i Vestfold fra 1908 til 1923. Han hadde en datter som het Helga og var gift med Urban J. W. Hansen, som da var lærer og drev gården Nordberg i Lista. Derfor kan det ikke utelukkes at Berge hadde en finger med i spillet, da Urban Hansen søkte og fikk den utlyste stillingen på Herstad.
At det knyttet seg sterke bånd mellom Abraham Berge og Hansen-familien er naturlig. Alle barna ble døpt Berge Hansen. Ved fødselsdager og konfirmasjoner var som oftest Berge tilstede.

Abraham Berge er gjest i konfirmasjonsselskap på Herstad i 1930. Berge med stokk, datteren Eli, svigersønn Urban Hansen og deres seks døtre. Foran fra venstre: Elisa Berge Henriksen, Eli, A. Berge og Johanne (Lillemor) Hvideberg. Bak fv.: Torbjørg Vigeland, Gudny Jå, Urban Hansen, Åse Gihle og Haldis Rishaugen. Foto: A. Th. Larsen. 
Abraham Berge er gjest i konfirmasjonsselskap på Herstad i 1930. Berge med stokk, datteren Eli, svigersønn Urban Hansen og deres seks døtre. Foran fra venstre: Elisa Berge Henriksen, Eli, A. Berge og Johanne (Lillemor) Hvideberg. Bak fv.: Torbjørg Vigeland, Gudny Jå, Urban Hansen, Åse Gihle og Haldis Rishaugen. Foto: A. Th. Larsen.

Fra Lista til Herstad

Men å flytte en familie, bestående av mann, kone og seks små barn – samt møbler og annet inventar, hest og høns, landbruksredskap og trille – fra Norges vestligste punkt og til Vestfold, var ingen spøk. Løsningen var derfor å leie ei passe stor frakteskøyte til å befordre flyttelasset. En av Hansens seks døtre, Aase, som ble gift med Einar Gihle, og bosatt i Stokke, var bare seks år den gangen og har noen få minner fra reisen.
Hun husker ennå da de sto på brygga og hesten ble løftet høyt til værs og firt ned på skutedekket. Dessuten at barna ble forferdelig sjøsyke på reisen. De måtte søke ly i Langesundsfjorden på grunn av fryktelig vær. Men da de gled innover Vestfjorden, kviknet barna til og så oppdaget de, til sin store fornøyelse, at det lå et egg i trilla, som ei høne hadde verpet på turen.
Hvordan kom de seg så videre med alt de hadde i båten? Det løste seg ved at familien i første omgang flyttet inn på Ramdal. Her hadde som kjent Abraham Berge overtatt den herskapelige eiendomen som Lena og Svend Foyn i sin tid eide. Der var det god plass til både folk og fe. Det kom vel med, for på Herstad var gjennomføringen av planene for ny bebyggelse enda ikke helt ferdig. Torbjørg Vigeland i Oslo, som er to år eldre enn sin søster Aase, husker enda at deres hest fikk plass i stallen ved siden av bestefarens hest og at begge hestene ble brukt til å kjøre flyttelass til Herstad.

Æresmedlem i Nøtterøy Idrettsforening

Urban Hansen var født i Vanse i 1875 og døde på Husøy i 1946. Etter seminar i Kristiansand var han lærer i 24 år på Lista. Som sin svigerfar var han venstremann og hadde en rekke verv i kommune, skole, bank, meieri og aksjebakeri. På Nøtterøy var han ikke så politisk aktiv, men ivret for idretts-og ungdomsarbeid. I flere år var han med i styret i Nøtterøy Idrettsforening og ble foreningens æresmedlem i 1930.
Hansen underviste i norsk, geografi, historie. naturfag og gymnastikk. Elever beundret ham og snakket om den kloke Hansen, mens jenter med god luktesans kunne merke at han av og til luktet fjøs. Sånt som gymnastikksal fantes ikke. Det gikk mest på å springe 60-meteren. Hansen i lagerfrakk og stoppeklokke vekker minner for alle gamle Herstad-elever. Da noen løp under åtte blank, var det enkelte som lurte på om klokka gikk riktig, for tidtakeren var det ingen som tvilte på. Eldre elever husker at Hansen tok dem med på skogplanting i Herstadåsen og i Gipøskogen.

En Edison-Fonograf

Urban Hansen hadde teknisk talent. Han var tidlig ute med å skaffe seg motordrevet treskemaskin og hakkelsmaskin og stelte godt med dyr og skolejord. I 1922, bare to år etter at han kom til Herstad, mistet han sin kone, og ble alene med de seks jentene. Etterhvert måtte de delta både i hus og gardsarbeid.

Fonograf på Herstad

Fra Lista hadde han tatt med seg en fonograf, en av Thomas Edisons mange oppfinnelser, hvor lyd kunne tas opp på ruller. Flere opptak ble gjort. De kjære julesangene ble særskilt populære, men etter at de ble kjørt adskillige ganger, ble rullene slitt, og det kom mange skurrende lyder.
Etter å ha vært enkemann i 13 år, giftet Hansen seg med med sin tidligere husholderske Signe Mikkelsen, en fin og respektert dame fra Smørberg. Fru Ellen Helgesen, født Aker. som i sin ungdom bodde i Sem, kan godt huske at Urban dro med hest og slede over Vestfjorden til Smørberg for å besøke sin tilkommende brud. Hun levde helt til 1991 og døde på Husøy 96 år gammel.

Nøtterøys første lærerinne ansatt på Herstad 1888

Selv om de mannlige lærerne (i motsetning til nå) dominerte i skolebildet i «hine dager», kom også kvinnene sterkt inn, helt fra 1888 da den første lærerinne ble ansatt. Navn som frøken Gran, Gjertine Gulliksen, Nanna Sørensen og frøken Falk er omtalt sporadisk, men det er først fra 1912, da Alvhild Syse ble ansatt, og i 1915 da Hedvig Eriksen kom til Herstad, at det ble lettere å ha oversikten. Fra da av var det to lærerinner, som underviste i småskolen og to lærere som hadde de tre siste klassetrinn. Hedvig var forøvrig i slekt med Alvhild, og søster til tidligere nevnte Kristian Bjønness Eriksen og Hans Eriksen, som var mangeårig lærer på Teie og Grindløkken. En annen kjent lærerinne, Reinholda (Holda) Jacobsen vikarierte i åtte år på Herstad, og i 1936 kom Anna Henriksen, som tidligere hadde vært på Skjerve skole.

De fire faste lærerne foran Herstad skole ved en skolehistorisk milepel i 1941. Fra v.: Urban Hansen, Alvhild Syse, Anna Henriksen og Mar-kus Andersen. Foto utlånt av Aud Borge.
De fire faste lærerne foran Herstad skole ved en skolehistorisk milepel i 1941. Fra v.: Urban Hansen, Alvhild Syse, Anna Henriksen og Markus Andersen. Foto utlånt av Aud Borge.

Ingen kjenner dagen

Selv om det var flest solskinnsdager i Herstad skolekrets, var det også mørke dager. Den 5. september 1932 var en sorgens dag. Da brant boligen til familien Otto Knudsen på østre Nøtterø (bnr. 55), ned til grunnen. Mor Marit og deres fire barn, tre gutter og ei lita jente brant inne mens faren var på jobb i Hallingdal. De eldste, John født i 1920 og Svein født i 1922, gikk på skolen. Klassekamerater som deltok i begravelsen i en overfylt kirke minnes ennå salmen som ble sunget. «Lykksalig, lykksalig, hver sjel som har fred. For ingen kjenner dagen før solen går ned».

Nøtterøy først ut med engelskundervisning i folkeskolen

Et nytt kapittel i historien begynte i 1937/38 da Nøtterøy fikk innført engelskundervisning i folkeskolen. Dette var helt nytt i Norges landkommuner, og departementet ønsket en forsøksordning slik at elevene i sjette- og syvende klasse skulle få fem timer i uken. At Nøtterøy ble valgt ut hadde visstnok sin grunn i at her var det mye sjøfolk og god økonomi. Forutsetningen var at elever og foreldre var motivert, og for dem som hadde tenkt å gå på middelskolen var engelskundervisning en forutsetning. Problemet var bare det at de gamle seminarister ikke var kvalifisert for å undervise. Derfor måtte det tilsettes en ambulerende engelsklærer. Harald Næsmo, som hadde vært lærer på Grindløkken, fikk oppdraget og kjørte med bil fra skole til skole. At lærerne den gang hadde bil var ikke vanlig, og når den dessuten hadde svigermorsete vakte den en viss oppsikt. Næsmo ble beundret som lærer. Han lyttet til BBC for å få det rette tonefallet og ivret for at elevene skulle synge de gamle og kjære negro spirituals.
Alma Malme var siste timelærer i engelsk på Herstad. Under krigen fra 1941 til 1945 skulle elevene lære tysk og ikke engelsk.

Fra feiringen av skolens 250-årsjubileum i 1989. Rektor Svein Hermansen demonstrerer salmodikon. Foto: Herstad skoles avkiv.
Fra feiringen av skolens 250-årsjubileum i 1989. Rektor Svein Hermansen demonstrerer salmodikon. Foto: Herstad skoles avkiv.

Harriet Stray fikk Kongens fortjenstemedalje

Etter å ha gått folkeskolen på Herstad i 20-årene gikk Harriet Stray videre i sin skolegang og ble nyutdannet lærer i 1941. Da fikk hun et vikariat for den nyansatte lærer Johan Møller Warmedal som ikke kunne tiltre før ved årskiftet. Etter å ha tjenestegjort på andre Nøtterøy-skoler ble hun i 1951 fast lærer på Herstad og var der til hun sluttet i 1984. Da fikk hun ved en høytidelighet på skolen den store ære å få overrakt kong Olavs fortjenstemedalje med påfølgende audiens på slottet.
I Hegrastadir sto det ved tildelingen at «hun viet all sin arbeidskraft og all sin kjærlighet til elevene i barneskolene i kommunen.»

Generasjonsskifte av lærere i 1941

En midtsommerdag i 1941 ble på flere måter et skille mellom gammel og nyere tid. I skolegården tok syvende klasse en rørende avskjed med Markus Andersen og Urban Hansen. En av jentene, Anna Evensen, gift Bekkevold, takket og overrakte blomster mens tårene rant. I august begynte et nytt skoleår. To nye lærere var ansatt. Det var Fridtjov Berntsen og Johan Møller Warmedal. Hver for seg var også de giganter i skole-og samfunnsliv.

Johan Møller Warmedal

som kom fra Tromsø, var en fremragende lærer og organisasjonsleder. Ved årsskiftet 1944-45 ble han oppnevnt som varamann i herredstinget. Etter krigen ble han med i Høyre og var Nøtterøys ordfører fra 1948 til han ble stortingsmann fra 1955 til 1969. I fjernsynets barndom først på 60-tallet vakte det unektelig oppsikt på Herstad da Warmedal sammen med Kåre Willoch deltok i en valgdebatt. Som politiker ble han uten tvil en god læremester også for sin Herstad-elev Jan P. som nådde helt til topps som formann i Studentersamfunnet og som sjef for regjeringen Syse. Med Warmedal ble det også et instrumentalt skille i sangundervisningen på Herstad. Mens Andersen og de gamle seminarister brukte salmodikon, spilte Warmedal fiolin og var også en dyktig dirigent for Nøtterøy mannskor.
I Unnebergs gårds- og slektshistorie kan man lese om hans utallige tillitsverv.

Fridtjov Berntsen

som var fra Dypvåg, var utdannet agronom og lærer. I kirkeboken ble hans navn skrevet Fridtjof, men selv brukte han endelsen «v» når han signerte papirer. Før han kom til Herstad, hadde han fra 1921 vært lærer i 20 år på Bergan. 96 år gammel deltok han her på en 50-årsmarkering som avgangsklassen fra 1941 hadde i 1991. Og han kjente igjen alle elevene i klassen, ble det sagt. Han var også kjent for sin innsats i kirke- og foreningsliv og for gjennom årene å holde utallige andakter. Berntsen fikk æren av å starte den første speidertropp på Nøtterøy i 1925 og var troppsleder til 1950. Berntsen ble nesten 100 år. I 1922 giftet han seg med sin kjære Kirsten, som sto ham bi i gode og onde dager og vikarierte for ham både på Bergan og Herstad. Hun døde i 1976. Etter å ha vært enkemann i 10 år ble han en vårdag i 1986 bedt til middag hos Anna Backer Weiby i høyhuset. De kjente hverandre fra foreningslivet i mellomkrigstiden og hadde så mye å snakke om at de ble enige om å treffes igjen. Det ble nye treff og til slutt ble de enige om å gifte seg. Bryllupsreisen gikk med hurtigruta til Nordkapp. Og siden levde de lykkelig sammen i 8 år. Fridtjov var klar i hodet og Anna hadde gode ben. Slik hjalp de hverandre.

I dramatisk møte med NS-regime

Lærer Berntsen kom under krigen i en voldsom konflikt med okkupasjonsmakten. Han fant det uholdbart å sitte blant de 12 som var oppnevnt som formenn i Nøtterøy herredsting. Dette tilspisset seg i møte den 17. februar 1942. Da det kom forslag om å sende takkebrev til Vidkun Quisling, var det flere som reagerte og ikke ville være med på dette. Brevet fikk derfor følgende ordlyd: «N.S. medlemmer i Nøtterøy herredsting sender Dem en ærbødig hilsen med takk for Deres oppofrende arbeide for gjenreisningen av Norges frihet og selvstendighet». Den modigste av de opposisjonelle var utvilsomt Fridtjov Berntsen. Ikke ville han melde seg inn i det NS-styrte lærersambandet og heller ikke ville han tilrå at det ble bevilget kr. 2000,- til Den norske legion (frontkjemperne) den 12.08.41. Men da ordføreren i det nevnte februarmøtet besluttet at Den norske legion skulle fritas for skatt, skar det seg fullstendig. Berntsen fikk da protokollert: «Skattefritak for de norske legionærer kan jeg ikke gi min tilslutning til». Begrunnelsen var at Norge var i krig med Tyskland og at «de som kjempet i Den norske legion ikke kjempet for Norge». Som ventelig reagerte både nazister og tyskere på dette, og det førte til at Berntsen ble arrestert noen dager senere i februar 1942. Først satt han fengslet i Larvik og på Grini for deretter å bli sendt på tvangsarbeid i Nord-Troms. I november ble de fleste av lærerne sendt hjem fra Nord-Norge, men Berntsen måtte tilbake til Grini og kom ikke hjem til Herstad før i påsken 1943.

På skolebenken igjen etter 25 og 50 år

Da avgangsklassen fra 1941, hvor undertegnede hørte til, møttes igjen etter 25 år, sto vår gamle skole fra 1856 for fall. Ny skole var reist i 1957. En av våre medelever, Bjørn Lønmo, som hadde vært lærer der noen år tidligere, var guide og fant et klasserum med bord og stoler. Der var det ikke pulter og «kalka vinduer». Ei svart tavle var derimot som før, og Bjørn måtte undervise oss i regning. Klassens personalia ble registrert og det ble foretatt opptelling. Alle var gifte og hadde barn, totalt 67. Anna alene hadde 10.
Neste skoletime og klassefest var i 1991. Da var alle våre gamle lærere og sju av klassekameratene gått bort. De ble minnet ved at vi dannet en ring, holdt hverandre i hendene og sang: «Så ta da mine hender.» Klassen hadde invitert Markus’ datterdatter, Aud Borge og Urbans datter Aase Gihle til skoletimen. Sistnevnte gledet oss med å demonstrere familiens klenodium, den berømte fonograf. Både Aud og Aase kunne fortelle om det gode forhold som rådde i lærerkollegiet i fordums tid. En annen gjest, daværende rektor Svein Hermansen, stilte forøvrig i gammel skolemesterhabitt, doserte om gammel og ny skolehistorie og spilte på salmodikon, akkurat som i Markus Andersens tid.
Og den store klassefesten fortsatte i Høyhusets festsal. Jentene ordnet opp med «Olsendriver» og veidekket bord. Det var musikk og sang, og Karl Fredrik Honningsvåg var stolt av at han remdeles husket annenstemmen på «Syng kun i din ungdoms vår». Sigurd var ordfører og alle fortalte om sorger og gleder i sitt liv. Til slutt fikk Charles ordet og talte til en lydhør klasse som nå hadde fått mange avleggere. Igjen toppet Anna fra Hella og Harstad statistikken med 63 barnebarn, og hun bedyret at hun husket fødselsdagene på alle samme. (Pr. 21. september 2000 er det blitt 85 barnebarn og 14 oldebarn.)
Charles Norum og Sigurd Tjomsdøl var i sin Herstadtid mer opptatt av fotball enn av lekser. Etter skoleslutt gikk de hver sin vei, men mange år senere skulle de møtes igjen fra hver sin banehalvdel.

I Frelsesarméens tjeneste

Charles begynte som postbud i Tønsbergs Blad og fikk 20 kroner i måneden. Noen år drev han også med frimerkehandel, og lyktes med det. I tenårene var han som gutter flest og skilte seg ikke ut fra mengden. Men så en dag fulgte han sine foreldre til Frelsesarmeen i Tønsberg og ble vakt til liv i Gud. Fra da av var det ikke fotball som var det viktigste, men kamp mot synd og menneskelig nød, og med kjærlighetens våpen å vinne sjeler for Himmelen.
Charles Norum tok Krigsskolen og gikk gradene til major. Underveis tok han artium privat, ble beordret til tjeneste mange steder i Norges land og var to år i Paris. To ganger hadde han studieopphold ved «International College for Officers» i London. 11978 ble han leder for ettersøkelsesavdelingen i Norge. I 15 år var han knyttet til litteraturavdelingen i Oslo og var informasjonsjef fra 1986 til 1993.

Noen av elevene fra avgangsklassen fra 1941 samlet 25 år etter skoleslutt. Fra venstre under skolefanen: Eva Jacobsen, Gerd Kolstø, Odd Johannessen, Charles Norum (bak), Randi Pedersen, Jens Torbjørnsen, Norvald Fuglestrand, Bjørn Lønmo, Ingolf Teisnholt (bak), Gunnar Magnussen, Trygve Tallaksen, Yngvar Numme (helt bak), Kjell Thon og Sigurd Tjomstøl. Foto: Norvald Fuglestrand. 
Noen av elevene fra avgangsklassen fra 1941 samlet 25 år etter skoleslutt. Fra venstre under skolefanen: Eva Jacobsen, Gerd Kolstø, Odd Johannessen, Charles Norum (bak), Randi Pedersen, Jens Torbjørnsen, Norvald Fuglestrand, Bjørn Lønmo, Ingolf Teisnholt (bak), Gunnar Magnussen, Trygve Tallaksen, Yngvar Numme (helt bak), Kjell Thon og Sigurd Tjomstøl. Foto: Norvald Fuglestrand.

Brevvekslet med Johan Falkberget

Charles Norum var også litteraturanmelder. I 1959 besøkte han den store dikterhøvdingen, Johan Falkberget i Rugeldalen og fikk et eksklusivt intervju for «Krigsropet» på betingelse av at han ikke brukte papir og blyant. De ble meget gode venner og brevvekslet flere ganger, jfr. Tønsbergs Blad 23/9 1989 og 15/2 1992. Sitat: «Kjære Charles Norum. Ja, takkforsist. Det var litt av en begivenhet å møte en så kunnskapsrik ung mann med så rund og logisk tenkning » Og i neste brev: «Det er sikkert det beste intervju noen har tatt av meg, en lykkelig og velsignet stund vi satt sammen. . .»
Det største oppdrag Charles fikk, var å skrive jubileumsboken «Med Kjærlighetens våpen» til Frelsesarmeens 100-årsfest, den 22. januar 1988. Dessuten har han skrevet flere biografier. Den siste, som nettopp er kommet ut, handler om Catherine og William Booth – store personligheter i kirkehistorien. Men livet har også gitt prøvelser. I 1975 skjedde den mest tragiske togulykke i Norges historie ved Tretten i Gudbrandsdalen. Blant de omkomne var 11-årige Bjørn Charles. Det ble tungt å bære for foreldrene Cormie og Charles og den syvårige søsteren An-Margritt.
Av og til var Charles i Tønsberg som taler, og når han ved flere anledninger ble sendt til sin barndoms øy for å ta imot testamentariske gaver til Frelsesarmeen, var det ikke fritt for at han var stolt over å være fra Nøtterøy. Og det var en slik dag han ble møtt av sin gamle skolekamerat fra Herstad, Sigurd Tjomstøl, med disse ord: «Ja, ja, Charles. Nå har du også blitt kjendis!»

Ordfører i Nøtterøy

Han var ikke så stor av vekst, Sigurd Tjomstøl, da han gikk på Herstad skole. Men å svare for seg, det kunne han, som da han som annenklassing ble holdt nede og mobbet av en lang stake. «Du lille gutt, du er jo ikke større enn en mark!» sa den store syvende-klassingen med et nedlatende glis. Da rettet Sigurd blikket, så ham rett opp i ansiktet og sa: «Er det kaldt der oppe?» Da brøt latteren løs i skolegården.
Skisport og fotball var hovedinteressen på skolen, og han var nok klassens verbale ordfører i time og i frikvarter. Men læreren var som før nevnt ikke fornøyd med hans karakterer. Sigurd fortsatte på middelskolen, tok handelsskole og ble bonde og handelsgartner. Militærtjenesten tok han i H.M. Kongens garde uten tanke på at han senere skulle møte kongen på hjemmebane.
På fritid ble det sport og politikk. Fra 1955 var han medlem av kommunestyret, ble varaordfører i 1967 og da Torgeir Andersen ble valgt inn på Stortinget i 1969, ble Sigurd ordfører helt fram til 1987, altså fire og en halv periode. Det ble 18 år, og det er bare Jonathan Johnsen som har sittet i ordførerstolen like lenge. A nevne alle de verv og tiltak Sigurd var med på, ville i denne sammenheng føre for langt.

Kongen og ordføreren

Han fikk mange blomster, men også rikelig av «bitre urter», Sigurd Tjomstøl. Det mest ærefulle oppdrag var utvilsomt da han ved Nøtterøy kirkes 800-årsjubileum i 1985 fikk ledsage kong Olav den femte fra velkomst i Nøtterøy kirke til minneparken, videre på besøk på Gipø bo- og behandlingssenter og til lunsj i Teie kirke. Nevnes skal også da han på Herstad skoles 125-årsjubileum brakte en hilsen fra kommunen, og da han i 1984 på Herstad skole overbrakte kong Olavs fortjenestemedalje i sølv til Harriet Stray, som var lærer gjennom 43 år.
Noe som Sigurd var meget stolt av, var da han som formann i Nøtterøy idrettsforenings skigruppe, sammen med Sigurd Taraldsen, i årene 1967-69 fikk hele eliten av norske langrennsløpere til «Skjærgårdssprinten» på Rosanes. Å ha skiløpere som Odd Martinsen, Magne Myrmo, Berit Mørdre og Inger Aufles i sporet var i seg selv et høydepunkt.
Året 1992 ble imidlertid et prøvelsens år for familien Tjomstøl. Både Sigurd og hans kjære Synnøve var angrepet av kreft. Da Sigurd kom hjem fra Radiumhospitalet fra en behandling, sa han: «Det verste var å se de unge mødre som var der. Jeg har tross alt et langt og innholdsrikt liv bak meg.» Han døde 31. januar 1993 og hans kone bare to år senere, den 5. januar 1995. Det var vemodig å passere deres eiendom i Skarphaga etter dette.

Sluttord

Av Herstad-folk som satte spor etter seg er det – såvidt en kjenner til – bare Edvard Wille og Harriet Stray som har fått H. M. Kongens fortjenestemedalje. Sikkert flere kunne fortjent en slik heder. Dessuten er det mange elever som ikke har oppnådd de beste karakterer på skolen, men likevel har vært til stor nytte i samfunnslivet. De må heller ikke glemmes.

Follow Norvald Fuglestrand:

f. 1927 på Nordre Gipø. Bonde. 15 sesonger på hvalfangst 1949-65. Aktiv i Nøtterøy Landbrukslag. Vararep. for KrF i kommunestyret og to perioder i Nøtterøy Menighetsråd. Medl. av Salvesen Ex Whalers Club.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.