Historien om en en-krone

Tore Dyrhaug: (Njotarøy 1994)

17. mai er en dag som kan føre til så mangt. For eksempel at man blir innbudt til avdukningen av bysten av dikteren Harald Sverdrup på Bokemoa i Stokke og senere sitter sammen med Stokkes ordfører, Nøtterøy-mannen Per Eivind Johansen og spiser lapskaus i godværet utenfor Møllestua ved Melsom landbruksskole. «Vet du hvem som eier dette området ?», sier ordføreren med et glimt i smilet. «Det er vel Stokke kommune ..» «Nei, det er Nøtterøy kommune.» «Har Nøtterøy kommune eiendom her i Stokke ?» «Javisst, og Nøtterøy leier ut området til fylket – for en krone året..» 9495_0021_cr

Slik begynte jakten på historien om det symbolske kronestykket, en jakt som både ble lang, tidvis kronglete, men alltid utfordrende og spennende. Også lokalhistorien kan gjemme skjulte eller halvglemte skatter som bare har verdi i seg selv. Hverken mer eller mindre. Så kan vi endelig starte:
Det har vært dyrket korn på Nøtterøy i 3-4000 år. Både klima og jordsmonn passet for korndyrkning, og kornet var viktig for å ha mat gjennom lange og mørke vintermåneder. Skal kornet kunne spises, må det omdannes til mel. Og det får man ved hjelp av kverner, fra de enkleste, der kornet med malt ved håndkraft via enkle vanndrevne kvernbruk til dagens høymekaniske møller.
Nøtterøy har hverken fosser eller elever, bare bekker, men i følge Helge Paulsens «Nøtterøy 1800 årene», side 189 ff. har det vært helt lokale kverner tilknyttet en rekke gårder på øya før år 1800. Men i forrige århundre var disse nedlagt. Skulle Nøtterøys korndyrkere få malt kornet sitt, måtte de dra over Vestfjorden til Melsom møller i Stokke, en viktig bakgrunnsfaktor for fergefarten fra Hella.
Melsom møller har ligget der siden renmiddelalderen og hadde en helt annen og jevn kapasitet enn bekkemøllene på Nøtterøy. Melsom møller hadde som energikilde den store bekken med fall fra Akersvannet. Så viktig var kornfrakten fra Nøtterøy og tilliggende øyer at eget lite skip i tiden rundt 1900 gikk i løsfart mellom Melsomvik og «ethvert tilgjængelig sted inden ruten», som det heter i annonse fra båtens eier i 1908. At båten navn var «Melis» vitner om både forsiktig humoristisk sans og tanke på sluttproduktet som bøndene fikk tilbake etter åtte dager.
Slik kunne det forsåvidt ha fortsatt, dette at godt Nøtterøy-korn ble til mel i nettopp Melsomvik. Så kom første verdenskrig i 1914. Norge klarte ved en blanding av hell, utenrikspolitisk dyktighet og ikke minst et sterkt forsvar å holde seg utenfor storkrigen. Og mange tjente gode penger – så lenge det varte.

Lofterød

Ett utslag av krigstidens optimisme var byggingen av egen, elektrisk drevet mølle på Lofterød. Korn til dyrefor var malt på Lofterød siden 1913, men nå skulle bøndene få finmalt mel tilbake. Den nye møllen sto ferdig i 1920, og kommunen hadde gitt en garanti til Nøterø andelslag på kr 100.000, en anseelig sum selv i datidens infiasjonstid.
Og buen brast. Kommunen måtte innfri garantiansvaret da den økonomiske krisen rammet Norge samme år. Helst ville kommunestyret selvsagt selge møllen til private, men det var ikke lett. På en auksjon i august 1924 ble møllen solgt for kr 20.000 – til lensmannen, og Nøtterøy kommune var nå mølleeier helt til Lofterød mølle endelig ble avviklet i 1981 og siden bare har fungert som kornlager for Felleskjøpet.
Hvor blir det så av kronestykket? Jo, det kommer, men først må man bli med på nok en omvei – som fører til målet.
Nøtterøy har bare en eneste innsjø, det vakre, men svært beskjedne Strengsdalsvannet. Og det ligger langt syd på øya, langt fra havebyen på Teie, som var det store nybyggerområdet i 1920-årene. Nybyggerne måtte ha vann, vann til spring, badekar, havevanning og ikke minst til vannklosetter – selv om det ikke var påbudt med septiktank. Og vann fikk man til havebyen – på et vis. I Teieskogen lå flere dammer. Is fra disse dammene ble i kuldevintre skåret opp og senere eksportert. (Se ø. Sårheims artikkel i Njotarøy 1991).

«Melis» ved Melisbrygga i Melsomvik 1905.
«Melis» ved Melisbrygga i Melsomvik 1905.

Det ble lagt rør fra isdammene i Teieskogen ned til havebyen, men i tørre somre var ikke dette nok, heller ikke brønnboring i Teieskogen. Og hva med nybygging av hus, hva med sysselsettingen for øyas håndverkere?
I 1928 var forholdene blitt så prekære at det ble en kommunal sak. Noe måtte gjøres, men hva? De økonomiske tidene var trange, og datidens kommunepolitikere hadde stor respekt for andres skattepenger. Det mest drastiske – og dermed vidtrekkende forslaget var et felles vannverk for Nøtterøy, Sem og Tønsberg med basis i Grorudvannet, som var Tønsbergs vannkilde. Politikere i Tønsberg var naturlig nok åpne for slike tanker, som ville gi større inntekter. På Nøtterøy var man en stund inne på » sjølråderetten » og ville bygge et eget basseng i Teieskogen og så håpe på at overflatevann, tilsig og værgudene ville sørge for fullt basseng. Debatten var livlig i både 1928 og 1929, men endelig i november 1929 skar kloke menn igjennom.
Møtet var satt til lørdag ettermiddag (!) den 2. november i menighetshuset (nåværende fysioterapi-institutt på Borgheim), og representanten Ludvig Andersen, Arøsund hadde den klarsynte replikk at vanntilførselen var viktigere enn oppbevaring av mulig vann. Ordfører Øhre kunne da replisere at skulle man få vann utenbygds, måtte det bli Akersvannet i Stokke. Og dermed har vi gjort et stort sprang nærmere den famøse enkroningen…

Akersvannet

Riktignok skulle mer eim ett år gå før noe endelig vedtak ble fattet. Samarbeid med Tønsberg ble utredet, og Strengsdalsvannet var også inne i diskusjonen. Men i januar 1931 søkte Nøtterøy og Tønsberg kommuner om sammen å få ta ut 7000 kubikkmeter vann i døgnet fra Akersvannet. Planen var å pumpe vannet opp til et nytt basseng i Teieskogen og derfra ha ledninger både til byen, havebyen og etterhvert utover øya. Ved kongelig resolusjon av 1. mai 1931 ble de to kommuner gitt rett til å ta vann fra Akersvannet.
Først måtte man gjennomføre et erstatningsskjønn for de berørte grunneiere på Stokkesiden. Eieren av Melsom møller, brukseier Ragnvald Berg, ble tilkjent en erstatning på kr. 24.000, mens de grunneiere som ble berørt av nedgravingen av selve ledningen, fikk beløp så lave som kr. 25 opp til kr. 200.
Så begynte selve anlegget, anlegg av pumpestasjon, nedgraving av en 16 tommers ledning, legging av ledningen under Vestfjorden og byggingen av bassenget på Teiehøyden. Det var trange tider, og økonomiske bekymringer var hele tiden tilstede, men endelig i slutten av mai 1933 kunne forsyningen fra Akersvannet prøvekjøres. Helt smertefritt gikk det ikke; og først i august kunne Tønsberg kobles på, med brunt vann fra gammel rust og nytt slam. Men også dette rettet seg, og et knapt år senere kunne Tønsbergs Blad fastslå at «Tønsberg og Nøtterø har landets beste drikkevann. » Utover i resten av 1930-årene steg forbruket av akersvann. Tønsberg brukte om somrene mer enn sine tilmålte 3000 kubikkmeter, og folk utover øya maste for å bli tilknyttet vannverket på Teie. Så sent som i oktober 1939 kunne avisen fortelle at snart ville 7500 innbyggere på Nøtterøy være tilknyttet vannverket.
Så kom krigen og okkupasjonen. Tilløpene til konflikt om vannforsyningen mellom Tønsberg og Nøtterøy fra 1936-37 skulle bli bitre og ført for åpen scene i 1941 og 1942, med ordfører Syse og rådmann Rørholt som hovedkombattanter i 1941. Det var sikkert forventningen om en slik videre strid som fikk Nøtterøy kommune høsten 1940 til å gjøre noe som må ha virket oppsiktsvekkende: kommunen kjøpte Melsom møller, gårdsnummer 13, bruksnummer 9 i Stokke kommune med bebyggelse og vannrettigheter og plikter knyttet til Akersvannet, for 100.000 kroner.

Melsom Mølle — nå revet.
Melsom Mølle — nå revet.

Nok et kommunalt møllekjøp

Det kan ikke ha vært selve mølledriften kommunen var ute etter, Lofterød mølle var jo stadig i kommunal eie. Nei, det var for å sikre seg stabil drikkevanntilførsel at Nøtterøy kommune ønsket å ha kontroll med uttaket til møllebrukene.
Kjøpet skulle imidlertid vise seg å medføre store og delvis bitre komplikasjoner. Til Akersvannet ligger en rekke gårdsbruk som får sine sommerarealer øket ved at vannet neddemmes. Neddemmes vannet, kan ikke møllene drives for fullt. To hundre år tidligere var det rettssak mellom grunneiere og mølleeier fra 1739 til 1742 og et nytt forlik ble inngått i 1799. Mot at en viss vannstand ble opprettholdt, forpliktet mølleieren seg til å male korn for de berørte bønder til en helt symbolsk pris.
Da Nøtterøy kommune overtok Melsom møller, overtok den også denne såkalte formalingsplikt: å male havre for 30 øre pr 100 kilo. Som om ikke dette var nok, besluttet også Stokke kommune seg i 1950 for å anlegge et vannverk med Akersvannet som kilde. Nøtterøy hevdet da at rettigheten til driftsvann til møllene likegodt kunne konverteres til uttak av ytterligere drikkevann, et syn retten i 1952 ikke delte. Så satt man der, med et ulønnsomt mølleanlegg, plikt til å male korn nesten gratis og uten mulighet til øke vannforsyningen til Nøtterøy- mer enn det pumpene klarte i tørre somre.

Lov og rett til 0.3 øre kiloen

Saken ble en permant hodepine for Nøtterøy kommune utover i 1950-årene hvor man for å opprettholde formalingsplikten i tørkeår enndog måtte male Stokke-korn på Lofterød – for 30 øre pr 100 kilo. Endelig, i forkant av en ny, truende rettssak, ble forlik inngått i 1964 mellom grunneierene og Nøtterøy kommune.
Grunneierne oppgav kravet fra 1799 om formalingsrett mot et samlet årlig vederlag på kroner 20.000 inntil det tidspunkt Nøtterøy oppgir retten til oppdemning og lar vannet få fritt avløp. Mølledriften skule opphøre straks. Et annet element i forliket var planene om et interkommunalt vannverk ved Farris som man i 1964 vurderte ferdig ca syv år senere. I forliket inngikk også at Nøtterøy og Tønsberg kommuner også etter 1971 vederlagsfritt skulle kunne bruke Akersvannet som reservekilde. Og Farrisvann ble det, så tidlig som midtsommer 1968 for Nøtterøys vedkommende.
Og historien går mot slutten. Men Nøtterøy kommune er stadig eier av ca seks mål grunn der øvre mølle engang lå. I januar 1975 fikk Nøtterøy kommune brev fra Melsom Landbruksskole. Skolen ville overta kommunens grunn vederlagsfritt mot å rive øvre mølle, som var i «elendig forfatning». Rivingen skulle skolen stå for. Tilbudet var kanskje fristende, men rådmann Mjaaland innbød kommunestyret på Nøtterøy til å fatte et annet vedtak: Fylkeskommunen påtar seg alle utgifter og forpliktelser med riving og eventuell bevaring av Møllestua. Kommunens rettigheter som grunneier til vannet, berøres ikke. Fylket får leie arealet av kommunen frem til 31.12. 1999. «Den årlige leie settes til kr 1.»
Og slik ble det. Nesten. Leieavtalen står stadig ved kraft, men Møllestua er restaurert av en lokal stiftelse, og det er planer om å gjenreise øvre mølle. Skal historien om det årlige kronestykket få en virkelig happy ending, ville det være hyggelig om Møllestuas venner fikk seg overdratt tomtestykket. Vederlagsfritt. 1. januar år 2000…

Kilder

To hovedkilder har vært benyttet: Prosjekt Avisregistrering og Nøtterøy kommunes arkiv. Stor og hjertelig takk til Kjartan Dale og Inger Butler Wang på formannskapskontoret. For billedstoff og fine bakgrunnsopplysninger takkes billedkunstneren Hans Gerhard Sørensen, Melsomvik.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

One Response

  1. […] videre i saken rundt anlegget ved Akersvannet, har Tore Dyrhaug berettet om i den litt spennende «Historien om en en-krone» (Njotarøy […]

Legg inn en kommentar