«Husk 10 øre til blekk neste gang!»

posted in: Personminner | 0

Av Ragnhild Paulsen (Njotarøy 2014)

Minner fra min skoletid 1904 – 1911

Ragnhild Paulsen står støtt i Nøtterøys kulturhistorie med sin etter hvert berømte bok Nøttlandsmålet omkring 1900. Ved siden av det store arbeidet med å notere ned ord og uttrykk fra Nøtterøy, skrev hun også små epistler fra hverdagslivet. Njotarøy har tidligere fått lov til å bruke tre av hennes meget innsiktsfulle og leseverdige tekster om hverdagslige forhold fra hennes ungdomstid. Dette er et foredrag hun holdt om sin barneskolegang for hundre år siden for elever ved Bergan skole i 1960. Teksten er bare rettet for åpenbare trykkfeil.

Bjørnson har engang sagt: Kirken står i bondens tanke, på et høyt sted, og som sådan står også Bergan skole for oss som har hatt den glede å være elever der. Men når vi eldre tenker på Bergan skole, er det jo den gamle skolen vi mener. Dere barn som går på den nye fine skolen på Bergan-toppen og bokstavelig ser ned på den gamle skolen nedunder fjellet, dere kan nok ikke tenke dere hvor glade vi var i vår skole, og vi var veldig krye av at Bergan skole var syvdelt, i motsetning til Skjerve skole som bare var femdelt.

Utenat-lekser i mørket

Vi hadde bare to lærere og en lærerinne, og vi gikk bare annenhver dag på skolen. I vårt skolehus var det bare tre skolestuer med blåmalte stokkevegger, og på disse stokkene var det alltid støv som vi kunne tegne border i med fingrene. Men stakkars gamle Karen som var pedell, kunne jo ikke få tørket støv av alle de stokkene. Hun hadde nok med rengjøring og fyring, og hun hadde tendt opp i ovnene og båret inn ved og kull for dagen, før skolen begynte om morgenen. Noen form for belysning hadde vi ikke, så i mørke vintermorgener måtte vi ha sang eller høres i utenat-lekser til det lysnet. Småklassene hørte til i første etasje, og i den skolestua var det noe som de andre rom manglet; det var en tykk jernstang som gikk fra gulv til tak, formodentlig for å støtte taket, og den stanga hadde vi megen glede av. Barske gutter klatret helt opp til taket og gled ned med et bums; mens jentene pleide å gå (så mange som der var plass til), og holde i stanga med en hånd, og slik gikk vi rundt og rundt, så stanga var ganske blankslitt av barnehender.

Ragnhild Paulsen var svært glad i sin gamle skole og i dette fotografiet med fanen. (Foto utlånt av Anne Tveito)
Salmer og orgelmusikk

Vi hadde da frk. Olga Agerup, og de som ikke kunne lese, måtte lære det av henne. Jeg var den syvende jenta hjemme, og kunne selvfølgelig lese før jeg begynte på skolen, og syntes det var en straff å stave i A.B.C-bogen som det hette da. Og vi skrev: sagde, lagde, koen, bogen (uttales bågen) og børnene. Det var visst på den tid Margrethe Munthes barnesanger ble utgitt, og vi lærte mange av dem. Og vi lærte: Milde Jesus, du som sagde at til dig skal barnet gå, og jeg husker godt den vakre illustrasjonen til den i leseboken, Jeg husker at vi var lei av salmen: Lover Herren, men siden i livet er jeg blitt glad i den for dens de innhold. Det er da godt å vite at Herren er nær når vi synger, når vi beder, ikke sandt? Frk. Agerup hadde et litet orgel som hun bar med seg til og fra skolen. Det var jo så lite musikk i hjemmene dengang, så vi elsket det orgelet. Selv var hun snild og vennlig, men hvis hun rettet på oss, så satt det også! Jeg husker hun engang sa til meg: “Så du hviler på dine laurbær nå, Ragnhild”! Det var jo en mild reprimande, men jeg tror den virket. Vi var glade for at vi skulle ha henne i håndarbeide i storskolen.

”… kom igjen i morra!”

I fjerde klasse begynte vi for lærerne N. J. Nedberg og A. M. Helle, og det var nok med frygt og beven, for de store hadde skremt oss med at lærerne var fryktelig strenge, men da vi ble kjent med dem, likte vi dem også veldig godt. Vi hadde bare lærer Nedberg i regning, religion og naturfag. Han var en dyktig lærer som især var nøye med religionen. Salmevers, bibelhistorie og forklaring måtte kunnes helt ordrett. Kunne vi det ikke, så kom det: ”Sett deg ned og kom igjen imorra”. Det å komme igjen neste dag og gå inn i en fremmed klasse og stå oppe ved katetret og ramse opp leksa så hele klassen hørte på, det var vår værste straff. Jeg kom igjen en gang, og det var fordi jeg ikke kunne stykket om Jerusalems Ødeleggelse. Dere kan tro jeg gråt, ikke fordi Jerusalem ble ødelagt, men fordi jeg skammet meg så fryktelig, og jeg lovet meg selv at det skulle være første og siste gang, og det ble det.

Jeg husker best lærer Nedbergs morgenandagter og især når salmen Vel den der ved i Jesu navn, at tage rett sin Gud i favn, ble sunget. Det var visst hans yndlingssalme, og alltid siden har minnet om vår vennlige, hvithårede lærer stått for meg når jeg hørte den salmen. På hans fødselsdag, 12. mai, pleide jeg alltid gi ham en bukett pinseliljer og bjerkeløv, og da var han så blid.

Ikke noter, men grammatikk!

Vi hadde lærer Helle i bl.a, sang, norsk og skrivning. Dengang lærte vi ikke noter på skolen, men vi sang da tostemt våre fedrelandssanger og mange flere, og vi likte oss når han hadde fela med. Grammatikken gikk med liv og lyst, men hendte det at vi bommet på noe, f.eks. objektet, sa Helle: “Du er et dårlig subjekt som ikke kjenner objektet”. Jenter og gutter kappedes, men oftest vant guttene. Det var også guttene som var flinkest i skrivning, især Jens hvis skrivebok ble sendt hele klassen rundt til andektig beskuelse. Min skjønskrift derimot var slik at Helle sa at bokstavene danset halling og at han kunne skrive like pent med stortåa. Han hadde sikkert rett!

Gamle Bergan skole med brønn på grasbakken (Foto: Kai Furvann)
Strikketøy og skyting

Jentene hadde ikke tegning. men hadde da håndarbeide med frk, Agerup. Vi lærte først å strikke, og jeg husker med gru på hvor fælt mitt strikketøy var, og mine strikkepinner var helt trå av mine svette hender. Siden sydde vi prøveklut, linnet, benklær og forkle, men jeg ville jo meget heller hatt tegning.

De største guttene hadde også skyting med Helle og den foregikk oppi åsen ovenfor skolen. Det misunte vi også guttene, ihvertfall gjorde jeg det, og det er pussig å tenke på nå da jeg er en gammel bestemor.

Et annet prisnivå

Vi hadde ikke fritt skolemateriell, så vi måtte enten kjøpe nye eller arve gamle bøker etter søsken eller kjendte, og det var ikke sjelden å se bøker som nesten bare bestod av løse blader. Blekk spleiset vi til: “Husk 10 øre til blekk neste gang”, lød det når det minket på den store blekkflasken. Vi hadde jo et lite blekkhus på hver pult når vi hadde skrivning, og var to, og ofte tre barn på pulten så det var ofte kamp om blekkhusene. Penner kjøpte vi hos kjøpmann Klavenes, (der hvor Heidelberg bor nå), og de kostet ett øre stykket. Kladdbøkene kostet fem øre. Klavenes hadde også ett øres fløtekarameller, fem og tiøres frugtstenger og toøres sjokolader med hvit krem i, alt kurante saker som vi nød med god samvittighet, for Karius og Baktus var ikke oppfunnet. Men vi hadde sjelden penger dengang.

I frikvarterene hadde vi mye moro i skolegården og de nærmeste omgivelser. Vi lekte sisten, hoppet tau og slo ball og mye annet. Da kostet en passelig viskelærsball trettifem øre, men de fleste hadde hjemmelagede garnballer med sydd hyssingnett utenpå, men en viskelærsball var best når vi kastet veggball.

Mange leker i det fri

Vi hadde også et spill som het Diabolospill, det måtte kjøpes, og bestod av to rette pinner med en hyssing mellom, og på den hyssingen balanserte vi en slags snelle og kastet den opp i luften og tok den igjen. Det var vanskelig, men mange var veldig flinke. Mange av de leker som vi brukte er glemt nå, f.eks. veie salt, slenge vimpa, Firillen og Hoppe lille nissemann. Eller vi satt oppe på den grønne bakken, der veien til den nye skolen går nå. Vi satt i små grupper og pilka! Det er en stillferdig lek med fem kuler, eller passelige steiner og da var de enten Hundrespillet eller Evighetsspillet som vi drev med. Du og du så svarte vi ble på fingrene når vi pilka på bakken og alt grasset var vekkslitt fra pilkeplassene våre. Men ikke en eneste vaskevannsbolle fandtes på skolen, men vi jentene kunne jo tørke av det værste på forklærne våre. Å hoppe bukk og Kaste fisken ble regnet for gutteleker, likeså Svartemann, men det forhindret ikke at vi jentene var med sommetider.

En vannøse for alle
Alle elevene drakk vann fra brønnen av samme øse (Foto: Kai Furvann)

Ringlekene var mange, og vi var lykkelige når frøkna eller lærerne var med. Av Helle lærte vi mange, for eksempel Se gossane de grå ute i ringen de gå, Syv vakre jenter i en ring, Karusellen. Per Spellmann, Dalebu Jonson, kanskje flere. Og så lekte vi Tyven, Tyven, Siste par ut, Tredjemann i vind og Blå, blå bjelle, som nå heter Bro, bro, brille, Jeg synes vår måte å si det på var vel så bra, Når vi hadde lekt en stund,ble vi ofte tørste, og da var det nok ingen drikkefontene, må dere tro! Vi måtte spørre lærerfruen om litt vann, og hun tok da opp en bøtte vann fra brønnen i haven og satte den i sko1eården med en øse oppi! Av den samme øsen drakk alle som ville ha vann, men det var jo skikk og bruk, så ingen tenkte på den ting. Men i den tiden florerte tæringen (tuberculosen) Bare hos læreren døde to unge i løpet av fem måneder, en gutt og en pike.

Follow Ragnhild Paulsen:

1897-1992. Født på Vestre Kjøle. Med sans for systematikk, et skarpt øre og en uvanlig god hukommelse begynte hun i 60-åra å samle ord og uttrykk fra Nøtterøy. I 1981 ble «Ordbok over Nøttlandsmålet omkring 1900» utgitt. Hun deltok aktivt i edruskapsarbeidet og var medlem i IOGT. Nøtterøy kommunes kulturpris i 1974.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.