Jan P. Syse og røttene på Nøtterøy

Av Christian og Henrik Syse (Njotarøy 2007)

Jan Peder Syse sommeren 1990, på ferie på hytta på Tjøme, som alltid (nesten) med slips. (Foto: Per Gilding)

Han som ”oppfant” selveierdemokratiet

Det er kommet tre statsministre fra lille, store Nøtterøy: Abraham Berge (som riktignok var fra Vest-Agder, og som først i voksen alder ble nøttlending), Trygve Bratteli og Jan P. Syse (i det følgende bare JPS). Ingen av dem var statsminister svært lenge — Bratteli lengst av dem — men alle satte preg på sine partier og på norsk politikk gjennom flere tiår.

For JPS var politikken en del av hans liv alt fra tidlige år. Han var født i 1930 og vokste opp på Borgheim, eller Nøtterøy, som de sa om herredssenteret, over veien for Karseths forretning (nå Rema 1000) og Nøtterø Bakeri, som hans bestefar hadde vært med på å starte. I dag går hovedveien omtrent rett gjennom hagen og stuen i huset der JPS vokste opp.

Selv i 1930-tallets Norge var Nøtterøy en relativt velstående bygd, en landbruksbygd, men utadrettet gjennom generasjoner, med forankring i sjøfart og hvalfangst. Hans far, tannlege Peter Syse (1888—1965), var mangeårig Høyre-ordfører, både før og etter krigen, og senere kommunens første rådmann til han gikk av med pensjon i 1958. Moren Magnhild Bjønness (1898—1985) hadde gamle familiebånd på Nøtterøy og Tjøme, gjennom familiene Bjønness og Larsen.

Krig og oppvekst

Alt under krigen lot JPS seg merke av foreldrenes politiske engasjement. Motstanden mot nazismen i familien var uttalt, ordfører Syse ble avsatt i 1941 for ikke å være i pakt med ”den nye tid”, og yngstesønnen Jan måtte møte for Gestapo etter å ha malt Haakon den 7.s symbol. JPS’ eldste bror, Olav (f. 1918), var blant studentene som ble arrestert i november 1943 og tvangssendt til Tyskland. Han kom bort fra sin gruppe. Det var med nød og neppe han kom hjem i live fra Buchenwald og Sennheim.

Herstad skole, sent 1930-tall. JPS innringet. Lengst til høyre i bakerste rad, hans lærerinne og tante, Alvhild Syse. (Fra privat samling)

Det er flere linjer fra JPS’ oppvekst til hans senere virke. Han ble, som så mange av sin generasjon, preget av møtet med okkupasjonen og den totalitære statsmakt. Hans oppfatninger om norsk utenrikspolitikk og behovet for forpliktende demokratisk samarbeid, også om det militære forsvar, var en arv fra å ha opplevd 9. april 1940 og deretter vokse opp under okkupasjonen.

Han tok med seg en respekt for og glede over det borgerlige synet på eiendomsrett, forvaltningsansvar og lokalt demokrati. Uten å skjønnmale de politiske og sosiale tilstandene i 1930-tallets eller etterkrigstidens Nøtterøy — det var selvfølgelig ideologiske og sosiale rivninger — møtte JPS et sosialt bevisst Høyre. Det var et Høyre som ønsket å hegne om individets rettigheter og eiendomsretten, ikke bare som et privilegium for de få mot de mange, men som en mulighet for alle.

Ikke politikk alene

Og han lot seg nok prege av å ha vokst opp med en politiker til far. Han kunne på nært hold se verdien av debatt, utveksling av ideer, godt politisk håndverk og — særlig i de umiddelbare etterkrigsårene — samarbeid over partigrensene. Samtidig var hans far ikke bare politiker. Selv om han også som rådmann hadde politikken som inntektsgivende arbeid, var Peter Syse næringsdrivende tannlege. JPS bevarte en tro på at politikere bør ha sett mer enn innsiden av kommunestyre- eller stortingssalen.

Far og sønn. Henrik (den ene av forfatterne) fulgte i sin fars spor og var leder av Oslo Unge Høyre. (Foto: Dag Thorenfeldt)

Etter jusstudiene begynte JPS å arbeide for rederiet Wilh. Wilhelmsen i Oslo — familiefirma i tredje generasjon, nå snart i femte – med røtter i Tønsberg og på Ørsnes. Stødig drevet, nøkternt i gode tider, meget nøysomt i dårlige. Skipsreder Tom Wilhelmsen sa da JPS senere ofret seg for politikken på heltid: ”Det er godt, Syse, at du vet hvor vanskelig det er å tjene pengene, før du nå skal bruke dem.” Kanskje flere politikere burde ha hatt samme erfaring.

Blant det første vi, JPS’ sønner, visste, var at far hadde vært elev ved Herstad skole, at han hadde sin tante Alvhild Syse som lærer, og at han fulgte byggingen av stengjerdet ved kirken på skoleveien. Fars venner fra Borgheim er gått bort nå, mange altfor tidlig, men historiene far fortalte om fysikkeksperimenter i uthuset og indianer- og hvitlek i Hellaskogen, gjorde inntrykk. Han var nært knyttet til familien på Nøtterøy og Tjøme — til foreldrene, til søsknene Mia Syse Tollefsen (1920—2005) og Peter Syse jr. (f. 1921), som i dag bor på Tjøme, og vi i neste generasjon det samme. JPS var aldri i tvil om at skjærgården her i Ytre Oslofjord var det beste. Han vendte ofte tilbake til forfatteren Alf Larsens dikt. Folkeskolelærer Johan Møller Warmedal, stortingsrepresentant for Høyre fra Vestfold, var blant flere familievenner som formet hans politiske sinn. JPS sa om ham: ”Han fikk oss ikke bare inn på realskolen, men også i Unge Høyre.”

Selveierdemokratiet

JPS var formann i Unge Høyre, Oslo Høyre og Høyre, stortingsrepresentant fra 1973 (vararepresentant alt fra 1965) til sin død i 1997, formann i Stortingets justiskomité og finanskomité, parlamentarisk leder, to ganger ved Kongens bord, som industriminister og statsminister, og president i Nordisk Råd i to omganger. Men her skal vi heller gripe fatt i noe av hans engasjement som ideologisk politiker, et engasjement som synes å ha hatt sine røtter i tidlige leveår.

Regjeringen Syse 16. oktober 1989. (Foto: Knut Nedrås)

”Selveierdemokratiet” forbindes ofte med JPS. Som begrep ble det utformet innenfor Høyre på slutten av 1950-tallet. Det representerte, som JPS skrev i 1961: ”…en enhetlig tankebygning som gir både målsetting og perspektiv til den økonomiske politikk og sosialpolitikken”. Det var ”…et helhetsalternativ som på bred basis tar sikte på å gjennomføre en konservativ demokratisering av kapitalismen”.

Selveierdemokratiet ble en fane for den unge generasjonen i partiet. ”Ideen om selveierdemokratiet ble i særlig grad utviklet i Unge Høyre under Jan Syses ledelse”, skriver Francis Sejersted i Høyres historie bind 3 (1984). JPS ble talsmann for et omfattende selveierdemokrati: I Unge Høyres første brosjyre over temaet behandles både medbestemmelse og sosialpolitikk. Her slås det til lyd for samarbeid i bedriftene. Selveierdemokratiet skulle, ifølge JPS, være ”…en økonomisk livsform som skaper en utpreget grad av trygghet”. Grunntanken var at eiendomsrett ikke skulle være et privilegium for dem med mye fra før, men en grunnleggende rett for alle — den skulle gi ”oppjevning snarere enn utjevning”, som JPS ofte sa.

Jan Peder Syse i karakteristisk strek fra Liseberg i Gøteborg, tidlig 1950-tall. (Fra privat samling)

Å eie er å ta ansvar

I dette ligger også en annen grunntanke JPS har hatt med seg fra tidlige år: forvaltningsansvaret. Det å eie betyr å ta ansvar. Når flere får ta del i eiendomsretten, øker også graden av ansvar i samfunnet; ikke bare hver enkelts ansvar for seg selv og sitt eget, men ansvaret for dem som faller utenfor og for dem som kommer etter. JPS ble i senere år i økende grad opptatt av miljøpolitikk — ikke minst i nordområdene — og han mente at den mest naturlige samarbeidspartneren for Høyre var Kristelig Folkeparti, et parti tuftet på en ansvarstanke som strekker seg utover korte tidshorisonter som ellers preger politikken. Dette fulgte av hans syn på forvalteransvaret som et ansvar som strekker seg over generasjonene.

Men veien frem til selveierdemokratiet som fanesak for Høyre var ikke uten hindringer. Én av dem var av filologisk art! I utgangspunktet hentet man mye av inspirasjonen fra britisk politikk, der begrepet Property-Owning Democracy hadde festet seg. Den naturlig oversettelsen for det norske Høire — som det fremdeles het på 1950-tallet — var ”Det eiendomsbesiddende demokrati”, med tydelig dobbel d i de fleste Høirefolks uttale. JPS og andre av de unge i partiet så med bekymring at begrepet skapte avstand og sementerte et gammeldags syn på eierskap. Mange timer og seminarer ble brukt for å finne den rette betegnelsen, og i årene rett før JPS ble formann i Unge Høyre i 1959, kom det i bruk: ”selveierdemokratiet”. Kanskje var det en liten sak — bare noen ord, en betegnelse. Men JPS ble kjent som politiker for sin språkføring, følsomheten for detaljene i det skrevne og talte språk. Det kom til uttrykk også i denne viktige ideologiske saken for partiet Høyre.

Denne artikkelen er skrevet spesielt til dette formålet, men inneholder noe materiale fra boken ”Ta ikke den ironiske tonen — tanker og taler av Jan P. Syse”, redigert av Else, Christian og Henrik Syse (Oslo, Forlaget Press, 2003). Stoffet er brukt med forlagets tillatelse. Boken er for øvrig tilgjengelig i bokhandlene og direkte fra forlaget.

Follow Christian og Henrik Syse:

CHRISTIAN, f. 1962, er utenrikstjenestemann. Han leder nå Stortingets internasjonale avdeling og er komitésekretær for Stortingets utenrikskomité.
HENRIK f. 1966, er leder for eierskapsavdelingen i Norges Bank Investment Management og dessuten forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

Legg inn en kommentar