Johan Hiorth: Fra Java og Oslo til Little Norway og Nøtterøy

Av Per Velde (Njotarøy 2014)

Minner fra et liv i utlendighet under siste verdenskrig

Det var i fjor 70 år siden tyskerne arresterte norske studenter og sendte mange hundre til konsentrasjonsleir i Tyskland. Dette skjedde etter brannen i Universitetets aula den 28. november 1943. 1166 ble arrestert. Men mange var blitt varslet og gikk i dekning en tysk offiser hadde underrettet Hjemmefronten og mange rømte til Sverige. Noen få kom seg videre til Little Norway. Blant dem var Johan Hiorth som etter krigen flyttet til Nøtterøy og som den dag i dag bor i Herstadveien 20.

Johan Hiorth som soldat i Little Norway 23 år gammel

En dag i desember 1943 var Oslo-studenten Johan Ludvig Hiorth på marsj gjennom skogen i Østfold som del av en kolonne med flyktninger. Tidligere samme dag hadde han fått beskjed om å utstyre seg med ski og ryggsekk og ta trikken til et bestemt sted hvor det var en innhegning i porten der skulle han framsi et bestemt passord. På innsida der satt det alt mange andre i samme situasjon, men ingen fikk snakke med hverandre. Kort etter tok de plass på en lastebil med presenning over, men ante ikke hvor ferden gikk bare at de skulle til Sverige. Jo, som han ble kalt, følte seg utrygg og engstelig, turen tok mange timer, og han lurte på hvor de ville havne og hele tida var det forbudt å snakke.

Bilen stoppet «et eller annet sted» i Østfold. Det var ikke snø der, noe som passet Jo utmerket han var jo fra tropene, noe vi skal komme tilbake til. Skiene slengte de i en haug, og så begynte marsjen sammen med grenselosen som hadde dukket opp. Nå begynte det også å mørkne. «Vi måtte gå etter hverandre i rekke, ikke snakke og ikke tenne lys, ingen fikk ta en røyk,» forteller Jo. Ett sted stoppet losen der i mørket, de så lys fra et hus, og der skulle han inn og gi en beskjed. Igjen følte Jo seg urolig, skulle losen varsle noen, ble de forrådt?

Men losen kom tilbake, og de fortsatte enda 6-8 timer, langt for en som hadde ligget tre uker i dekning på en sofa. Endelig stoppet losen foran et tjern med is på. «Der, på den andre sida er Sverige,» sa han. Så gikk de over isen. Og på den andre bredden ble de tatt imot av en svensk soldat som sa «velkommen til Sverige.» Og der først så Jo at en av flyktningene i kolonnen var professor Fridtjov Isachsen, hans egen professor i geografi på Blindern. De fikk overnatte på et sted i nærheten av Töcksfors. Seinere ble de sendt hit og dit for mange og ulike avhør, og Jo var imponert over hvor godt svenskene var orientert om forholdene i det okkuperte Norge.

Uttatt til de norske politistyrkene i Sverige

Da avhørene var over, ble Johan Hiorth tatt ut til de norske politistyrkene i Sverige og havnet i en leir for opplæring og trening. Men som nøytralt land tillot ikke Sverige dem å bære våpen; de måtte nøye seg med tregeværer og love å holde seg til det. Det ble litt puslete.

En dag fikk de besøk av en representant for Norges legasjon i Stockholm. Han ville vite om det var noen nesten ferdige studenter i leiren. Det var det, og blant dem var Jo som fikk komme til Uppsala. Der fullførte han geografi bifag på tre måneder. Hovedfag – som var hans mål – fikk han aldri tatt. I Uppsala ble han innkvartert hos en svensk familie – de var to norske på rommet – og hver dag dro de av sted til universitetet. Som sensor i muntlig fikk han sin egen professor Isachsen fra Oslo. Penger til å leve av kom fra legasjonen i Stockholm.

En dag dro Jo inn til Stockholm for å besøke en familie som var venner av hans foreldre. Der oppsøkte han først legasjonen og sa at han ikke ønsket å fortsette med tregeværene. I stedet håpet han å kunne komme til Amerika kanskje til Little Norway? Vel, svarte de, han var egentlig ett år for gammel, 23 år, men la gå – kom igjen! Han skulle altså få dra. Gjennom den svenske familien fikk han gitt beskjed til sin søster i Oslo om dette, og i sitt svar spurte hun om dette var «vel betenkt». Jeg sa ja, men burde kanskje sagt nei, sier Jo i dag.

Sammen med lokale barnepiker. Jo sitter bakerst i midten (Bildene er utlånt av Johan Hiorth)
Født og oppvokst på Java

Jeg sitter hjemme hos Jo og Helga Hiorth i Herstadveien og prater og intervjuer. Og etter hvert kommer vi inn på hans bakgrunn. For hvor kom han fra, denne Johan Hiorth som bodde på hybel i Oslo og studerte tysk, geografi og engelsk? Tro det eller ei, men Jo er Java-mann, født i 1920 på Java og oppvokst der hos foreldre som var misjonærer i Frelsesarméen. Dette var i kolonien Nederlandsk Ost-India, nåværende Indonesia, og nåtidens hovedstad Djakarta het den gang Batavia. På grunn av Frelsesarméens beordringssystem bodde familien ulike steder, i byer som Bandung og Semarang. Da Jo bare hadde få måneder igjen til artium, dro familien hjem til Norge som misjonærene gjorde hvert 7. år, men Jo ble igjen, han var skoleelev og beholdt rommet da en annen misjonærfamilie flyttet inn. Skolen de gikk på var nederlandsk de var syv barn i familien fra første klasse og helt opp til artium. Undervisningsspråket var selvsagt nederlandsk, og uventet for oss nordmenn, hvor skolen var kjønnsdelt til langt opp i 1950-åra, så gikk gutter og jenter på denne skolen i samme klasse. Overraskende er det nok også at dette ikke var en skole eksklusivt for hvite europeere, noe som var vanlig i koloniene, men åpen for alle som behersket nederlandsk. Det betydde at her gikk det også elever som var kinesere, malayere og indos som var navnet på dem som hadde malayisk mor og europeisk far eller omvendt. Og disse igjen kalte europeerne spøkefullt for kaskopp – ostehue – fordi de var blonde i håret. Europeerne omtalte ikke befolkningen som innfødte som mye litteratur kan gi inntrykk av, men brukte deres riktige navn: malayere, javanesere, maduresere etc. På skolen hadde de tre fremmedspråk: engelsk, tysk og fransk, og Jo lærte seg også malayisk det største språket det som i dag kalles indonesisk.

Familien bodde i et tilnærmet europeisk hus med hage, og Johans far, misjonæren, var en slags bestyrer for den fattige befolkningen i det nærliggende området. Faren var språkmektig og behersket både malayisk og javanesisk – dette var helt nødvendig i misjonsarbeidet – og hadde motorsykkel av det gamle slaget som han brukte til å kjøre rundt til de mer velstående for å samle inn kollekt – dvs penger som Frelsesarméen trengte i sitt arbeid for de fattige. For Frelsesarméen hadde en omfattende virksomhet: Barnehjem, hjem for spedalske og for fattige. For disse drev de også skoler, og de skulle ha mat. Foreldrene var svært opptatt med dette, og ettersom det ikke fantes barnehager, ble Jo og hans søsken som barn passet av unge javanesiske jenter. Hvert 7. år hadde foreldrene som sagt en periode hjemme (deres bakgrunn var i Ålesund og Stavanger), og Jo gikk derfor et halvt år på norsk skole i Stavanger.

Som speider i Semarang. Jo står ytterst til venstre
Sommerjobb til sjøs som femtenåring

Johans bestefar var sjømann, kaptein, og bodde i Sverige. Besteforeldrene var skilt, noe man den gang ikke snakket om, særlig ikke i kristne miljøer, man sa bare at han bodde i Sverige. Som ung ønsket derfor også Jo å bli sjømann og kaptein. Hans far var ikke spesielt begeistret for dette, og for å «avskrekke ham» ordnet han med jobb for Jo på et frakteskip i den lange sommerferien (sommer var det forresten bestandig, sier Jo). Formelt var han der assistent, styrmannslærling, og hadde alltid vakt sammen med 3. styrmann. Dette var i 1936, og Jo var femten og et halvt år. Jobben bestod bl.a. i å notere ned alt som skulle lastes og losses – talleymann, sier man til sjøs. Jo likte jobben godt, lærte mye nytt, også nederlandsk vokabular om alt som fantes på et skip, men syntes det var fælt å jobbe når han var sjøsyk. Skuta gikk mellom flere havner på Java og gjennom Krakatau-stredet. Lønna var 1 gylden i måneden, noe som den gang muligens tilsvarte 5 norske kroner. Men sjømann og kaptein ble han altså ikke.

Barndom og ungdom i Nederlandsk OstIndia begynner nå å bli svært mange år siden, men Jo er ennå fylt av beundring og hengivenhet for skjønnheten i dette landet — så utrolig grønt og vakkert! Særlig frodigheten i skogene der har alltid betatt ham. «Det de kaller frodig i Norge, det er bare småtterier,» sier han. «Frodigheten i Indonesia var helt overveldende, den sprenger alt man kan forestille seg. Engang var vi tre norske gutter på tur for å bestige et fjell på Midt-Java på veien overnattet vi hos noen japanere — og Olav, den sterkeste av oss, hadde fått en sabel i den norske klubben for å hogge oss fram der det var nødvendig. Tilfeldigvis mistet han sabelen, og fordi skogen var så tett og frodig, måtte vi lete i to timer på skogbunnen før vi fant den igjen»

På mitt spørsmål om maten forteller han at de bla. spiste fisk både fra sjø og ferskvann, særlig en art som liknet på gullfisk og som sannsynligvis var karpe. Ristet eller stekt mais var også populært, men den gang ukjent i Norge. Og stekt ris. Også kjøtt av ulike slag. Men poteter var mindre vanlig. Men hva med fritida, spør jeg, spilte dere fotball og an’t? Nei, vi gikk hjem fra skolen, spiste og gjorde lekser, sier han. Men jeg tror ikke helt på dette, for ett og annet kommer etter hvert fram, f.eks. at han var speider. Men badelivet, det må da ha vært strålende på Java? sier jeg. Nei, faktisk ikke, det var for farlig med alle haiene i strøket; bare på Bali kunne de bade, for der var det så langgrunt at haiene var lite lystne på å prøve seg.

Og her må vi forlate Johan Hiorth i Nederlandsk Ost-India, til tross for at han ennå har mye å fortelle. Nevnes må bare at Jo, etter 57 år, sammen med kona Helga, dro tilbake til Java og møtte flere av sine gamle klassekamerater (og kunne ennå bestille drosje på malayisk, sier Helga stolt).

Dette er 1945-kullet (pilotene) i Little Norway, Canada. I første rekke fra venstre sitter Jo Benkow, nr. 2 er Jo Hiorth
Som 17-åring til Oslo for å studere

Sytten og et halvt år gammel, i 1938, kom Jo til Oslo med nederlandsk artium for å studere. Der bodde han på hybel i Kolbotn, syklet hver dag til Universitetet, og var høsten 1943 i gang med geografi i det nye Geografisk institutt på Blindern. Tysk hadde han alt studert, og drev denne høsten privatundervisning i dette språket for en familie som slett ikke var nazister. Studentene hadde ved flere anledninger protestert mot tyske tiltak, og 15. oktober ble flere lærere og studenter arrestert, og det gikk rykter om at det ville komme mer, bl.a. kunne tyskstudenter bli sendt avgårde «for å lære manerer», som Jo uttrykker det. Og han antok at han før eller seinere ville bli nødt til å rømme. Men hittil hadde ryktene ikke holdt stikk. 28. november fant brannen i Aulaen sted, tyskerne mente at studentene hadde tent på og besluttet å slå til. Og da Jo kom på Blindern den 30. november, sa kontordamen: «I dag kommer tyskerne.» Han lurte på om det bare var de vanlige ryktene, men fant det likevel best å holde seg unna. Og denne gangen kom de, 1166 studenter ble arrestert og stuet sammen i Aulaen. På forhånd hadde den tyske offiseren og motstandsmannen Theodor Steltzer varslet Hjemmefronten, og man rakk derfor å trykke og dele ut varsellapper ved en del institutter, men mange var skeptiske til om dette var sant. Trolig hadde kontordamen på Geografisk Institutt også sett en slik melding.

Little Norway. Klargjøring til dagens tokt.

Jo fant på å spørre familien han underviste om et sted å ligge i dekning. «Du kan bo hos oss,» sa de. I familien var de tre personene på jobb om dagen, men om kvelden kunne han slippe ut, ta en trikk og besøke noen venner. Men — dette var ikke et sted han kunne slå seg til for lengre tid, han innså at han måtte til Sverige. En kontakt ble ordnet, og etter tre uker fikk han så beskjed om å møte fram med ski og ryggsekk på et bestemt sted.

Uttatt til å komme til Little Norway

Fra Sverige, det var nå blitt 1944, skulle Jo sendes til Little Norway. Sammen med flere andre ble han først bosatt på et gods ved kysten, og plutselig en dag fikk de ordre om å dra ut til Arlanda. Der ble de plassert i et fly uten seter, toalettet var et hull i gulvet (!), og de fikk utlevert svømmevester, ikke fallskjerm. De skulle til Perth i Skottland, men det fikk de ikke vite, og på veien dit fløy de over Norge og kunne bla. se ned på Sognefjorden. I Perth var det nye avhør før de ble sendt videre til Isle of Man med atter nye avhør, og deretter bar det til London hvor de ble innlosjert på en skole. Der fikk de aviser og leste for første gang om tyskernes nye våpen, et førerløst fly, som seinere ble kjent under navnene V-1 og V-2. Og de lærte at «når lyden er der, er det ikke farlig, det er når den stopper at …» Og Jo forteller at når de hørte lyden av V-1, la han seg under senga, for han tenkte på mulige splinter. De måtte bli en tid i London, og når de om dagen var ute i byen, pleide de å se seg om etter mulige skjulesteder, for plutselig kunne V-1-lyden være der.

Little Norway. På brakka

En dag ble de så satt på toget til Glasgow og skulle derfra med båt over Atlanteren. Skipet var Queen Elizabeth som var «hurtigere enn ubåtene», sa de beroligende — noe som ikke beroliget alle, for ubåten kunne jo komme både forfra og fra sida. Om bord måtte alle jobbe, og Jo ble «løpemann» og hadde til oppdrag å frakte mat rundt på det store skipet. Litt seinere kom de til Halifax i Canada, derfra til Toronto med tog og så enda lenger mot nord, for Little Norway hadde flyttet. Endelig var de framme i leiren og ble mottatt av en vakt i porten. Det var blitt august. Og nå gikk det etter hvert mot vinteren 1944-45, og det ble bitende kaldt med temperaturer ned mot ÷ 40.

Et hardt liv i Little Norway

Et hardt liv begynte. Først tre ukers militær opplæring, mye utenfor leiren, kommandoord, åling på bakken, holde pusten i røykfylte rom. Dette siste foregikk i en tunnel hvor de måtte krype flatt bortover – Jo klarte ikke det første gang og kom røykforgiftet på sykehus. Og der fikk han besøk av sjefen, den ikke ukjente Ole Reistad. Når det gjaldt flyundervisning, så kunne man velge mellom å bli bakkemannskap eller pilot, Jo valgte pilot. Det var som sagt vinter, og flyene hadde ski i stedet for hjul. Og flytypen var ikke Spitfire, men Fairchild. Først ble de plassert i en simulator, som i et fly – her er spaken, sa de, få flyet på rett kjøl når det svinger hit og dit. Siden var det opp i fly med pilot hvor lærlingen Jo fulgte med. Siden kom hans egen første flytur ved spaken, mens læreren satt bak og noterte feil.

Little Norway. Dagens tjeneste er over. Fritidssysler

Innkvarteringen var i forskjellige bygninger i leiren, og hver dag marsjerte de til undervisning. En dag stemte de spontant opp en sang, men ble straffet for det, for «intet skjer uten etter ordre» — straffen var å løpe rundt flyplassen. Nevnes må også, at en av hans kullkamerater her var Jo Benkow. På mitt spørsmål om fritid svarer Jo at de var langt fra folk, her var det øde og ingen muligheter til å gå på pub eller kino i nærheten, men her fantes store, dype skoger for den som ville gå tur. Og en gang ble de invitert til Chicago, hos den norske konsulen der, og traff andre norske.

Månedene gikk. Og våren 1945, i mars, ble kull F-23 i Little Norway overført til Exeter i England. Der fortsatte utdanningen, Jo skulle bli kampflyver, men plutselig ble utdanningen avbrutt av freden. Jo hadde rukket å fly 22 timer solo, men ennå ikke hatt våpen om bord.

«Jeg ble så glad i å fly, en herlig følelse,» sier han i dag, «men jeg hadde begynt å utvikle pasifisme og fant ut at jeg ville slutte.» Flyvåpenet ville gjerne at han skulle fortsette, men lot ham gå. I papirene står det derfor at han var i flyvåpenet fra 20. juni 1944 til 8. mai 1945. Og pasifist er Jo den dag i dag.

Sommeren 1945 kom han så hjem til Norge med båt. Og fikk høre om tragedien: At hans mor var død i japansk konsentrasjonsleir. Hans søster på 14, som hadde vært i fangenskap sammen med henne, døde få måneder seinere, høsten 1945, av hjernehinnebetennelse i Singapore. Hans far og to brødre hadde overlevd i en annen leir, kanskje fordi deres språkmektige far også kunne en del japansk.

Jo og Helga Hiorth i dag, hjemme i Herstadveien (Foto: Øyene)
Jo Hiorth blir nøttlending

Det er først året etter, i 1946, i en alder av 25 år, at Jo Hiorth blir nøttlending og har vært det siden. Først var han litt på en skole på Kolbotn hvor han lærte å undervise. Året etter flyttet han til Nøtterøy hvor han som adjunkt ble tilbudt jobb med lektors lønn på middelskolen. Den slo han til på, og alt han siden har fortalt tyder på at han aldri har angret på dette. Først bodde han hos en dame i Borgheim-krysset og spiste sammen med flere andre på den gamle husmorskolen i krysset Tenvikveien – Stangebyveien; der spiste mange lærere og en del ugifte kvinner, forteller Jo. En kveld ble han så invitert til en kollega som bodde i 2. etasje på Bergan skole, den som nå er brent ned etter først å være nedlagt. Og der møtte han den unge Helga Trædal fra Haugesund som også var kommet til Nøtterøy som lærer. Og for å bruke Johans egne ord: «Det sa bare pang.»

Det ble giftermål i 1951. I fem år bodde de i 2. etasje i en leilighet på gamle Herstad skole, en trebygning den hadde de på grunn av Helgas jobb. Men der måtte de flytte ut da Helga valgte å være hjemme med lille Arne. Deretter ble det ett år i hytta de bygde på Glomstein, og etter et opphold i USA hvor Jo var utvekslingslærer bodde de fem år i 4-mannsbolig på nedsiden av skolen. Deretter ble det tomt og hus i Herstadveien hvor de siden har bodd – 55 år er det nå blitt. Jo hadde forresten motorsykkel, og de fartet en del rundt – Helga satt bakpå og var «eksosrype».

Mange, mange har i løpet av alle disse årene blitt kjent med Jo og Helga Hiorth begge skolefolk, og med store skarer elever som har passert under deres kateter.

Når jeg går, snur jeg meg og ser Jo vinke til meg gjennom det store stuevinduet. Det er vanskelig å forlate Johan Hiort uten å tenke på alle de unge menn som den gang var villige til, og hadde mot, til å satse sitt eget liv for å bekjempe det verste barbariet verden noensinne hadde sett.

Follow Per Velde:

f. 1944 i Arendal. Bosatt på Nøtterøy og medlem av Njotarøy-redaksjonen. Lektor med hovedfag i fransk, nå pensjonist fra Nøtterøy videregående skole. Har deltatt i lokalpolitikken og vært aktiv i Bevar Grønne Nøtterøy.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.