Kobben og krigen på ubåtstasjonen

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2012)

Da vennlige og vakre Teie hovedgård møtte Kobben og krigen på ubåtstasjonen

Nøtterøy er ikke Nøtterøy. Påstanden kan virke merkelig for utenforstående, men ikke for oss nøttlendinger. På vei til byen møter vi grensen til Tønsberg noen hundre meter før vi krysser Kanalen. På vestsiden ligger noen bygninger som ikke helt faller inn i resten av bebyggelsen. De utgjorde i sin tid Teie ubåtstasjon.

Tiden går fort. I 2036 vil dette luftfotografiet være 100 år gammelt. Til venstre i bildet vises den gamle Kanalbroen. Denne dreiebroen lå til 1957 og løp over den vesle øya «Long Island» midt i kanalen. Sentralt på bildet de tre gule bygningene til Teie ubåtstasjon. To ubåter av B-klassen ligger fortøyd ved kai. Bemerk også alle båtplasser i området. (Foto: Marinemuseet)

Det geografiske Nøtterøy er ikke sammenfallende med Nøtterøy kommune. Forklaringen på denne merkverdigheten må man 135 år tilbake i tid for å finne. Tønsberg så med misunnelse og ergrelse på at det var etablert levedyktig industri på Nøtterøy-siden av Byfjorden. I 1877 fikk de gjennom et lovforslag fra regjering, storting og konge som bestemte at Nøtterøy måtte gi fra seg den nordligste skalken av øya. Gleden var stor i byen, ergrelsen stor på Nøtterøy. Men slik ble det og har vært slik siden. Nøtterøy mistet Teie hovedgård, Tønsberg Bryggeri, Kaldnes skipsverft og trankokeriet på Revodden. Skal man kunne snakke om noen form for nemesis eller hevn, kom vel den i 1950-årene da Nøtterøy nektet å bidra generøst til den nye broen over Kanalen. Selv om den var av vital betydning for alle nøttlendinger, ble det hevdet at den bare bandt sammen to bydeler i Tønsberg…

Men fortidens nabostrid får ligge, selv om den indirekte har betydning for denne artikkel. Løst blir den gamle floken først når Tønsberg en gang om noen år sluker hele resten av Nøtterøy. Den tid, den sorg. Eller glede.

Biskopen på Teigar

De skriftlige kildene fra Nøtterøy og Tønsbergs fjerne fortid flyter ikke i en noen stri strøm.

Men vi vet at biskopen i Oslo fikk eiendomsrett til Teie, eller Teigar på norrønt, en gang på 1100-tallet. Den ble brukt som sommerresidens eller feriested eller som base for biskopens oppsyn med sine syndere og sognebarn i Tønsberg.

Teie var i kirkens eie til 1537. Da kom reformasjonen til Norge. Ikke bare skiftet man tro fra katolisisme til lutheranisme, men vel så viktig var at Kongen ble overhode for kirken og kunne underlegge seg alt kirkegods i landet. Men Kongen eller staten trengte penger – den gang som i vår tid. Løsningen ble å selge kirkegods til private rikmenn.

Teie kom på borgerlige hender. I 1803 var Mathias Foyn eier. Han lot bygge den storslagne Teie hovedgård, den nesten slottslignende bygningen som ligger der som et smykke også i dag. Noen år tidligere, i 1796, hadde han bygget Reperbanen, en bedrift som fortsatt eksisterer, om enn i andre former.

Fra 1877 var Teie blitt en del av Tønsberg, og kommunen kjøpte hovedgården og eiendommen ned til Byfjorden i 1912.

Den tremastede dampkorvetten Ellida ble sjøsatt i 1870 og skulle bli moderskip for ubåtene etter 1909. Hun ble ombygget og nedrigget i 1914, gjort om til losjiskip for ubåtmannskaper og fikk bygget inn en akkumulator for ladning av ubåtenes batterier. Hun lå lenge i Melsomvik, også på Husøy, men ble hugget opp da Marinen fikk sin faste ubåtstasjon på Teie i 1918. (Foto: Marinemuseet)
Ubåtkrig

De lesere som fortsatt henger med, må tillate at forfatteren går en lang omvei. Den starter med en gammel drøm. Tenk om man kunne føre krig under vann, usynlig for enhver fiende. Og mange forsøkte – med liten suksess. Under den amerikanske borgerkrigen ble det konstruert dampdrevne ubåter som kunne skyve en sprengladning inn til fiendens skipsside og detonere den. Problemet var ikke bare å komme seg langt nok vekk når det smalt, men også at «ubåten »ikke kunne dykke dypere enn pipa var høy, og at røken fra dampmaskinen ville avsløre ubåten lenge før den fikk dykket.

En alternativ løsning var en hånddrevet ubåt. Den var uavhengig av damp og ble drevet av en lang sveiv som mannskapet roterte. Forsøket var mislykket. Det druknet i svette. Som nesten alltid i historien var det Tyskland som banet veien for tekniske nydannelser, enten de var sivile eller militære. I 1905 hadde tyskerne klar den første moderne ubåt. Ikke bare kunne den skyte ut bevegelige sprengladninger langt fra ubåten, i form av torpedoer, men den hadde en forbrenningsmotor til drift av ubåten i overflatestilling. I neddykket tilstand drev batteriene en elektromotor som sørget for lydløs fremdrift. I tillegg kom et system med ballasttanker og trykkluft som kunne få ubåten til å dykke raskt – og så stige opp igjen når ballasttankene var tømt.

Kobben

Utviklingen av tyske ubåter ble fulgt med argusøyne overalt i Europa. Også i Norge. Så snart som i 1906 bevilget Stortinget penger til å kjøpe inn Norges første ubåt fra Germaniawerft i Kiel. Og ikke nok med det. De sendte sydover en mann som skulle bli det norske ubåtvåpens stamfar: kaptein Carsten Tank-Nielsen. Han fulgte byggingen av ubåten og ble av tyskerne opplært i driften. I 1909 kunne han heise kommandoen på Norges første operative ubåt: Kobben. I 1910 på sommeren var kong Haakon om bord. Kobben dykket utenfor Oslo, og kongen ble dermed verdens første majestet som hadde dykket med en ubåt. Kobben var en liten ubåt. Den var bensindrevet og hadde en besetning på 23 mann. Hovedvåpenet var tre torpedorør, to i baugen og ett i hekken. I tillegg hadde Kobben en egen kanon om bord.

Man kan selvsagt undre seg over hvorfor Kobben måtte ha en ladestasjon. Forklaringen er enkel: Ubåter før første verdenskrig var mest beregnet på overflatedrift, altså motordrift. Batterikapasiteten var liten og egnet seg bare for korte dykk. Ubåtene hadde ikke generator som ladet batteriene. Derfor måtte ubåtene ofte oppsøke et hjelpeskip eller en landstasjon for å få batteriene oppladet til full styrke.

Både Marinen og norske politikere så det nye ubåt-våpenet som et effektivt og ikke minst rimelig forsvarsvåpen om det skulle bli storkrig i Europa. Og uten særlig nøling ble det besluttet å bestille flere ubåter av Kobben-klassen fra Germaniawerft i Kiel.

Disse nye ubåtene ble levert i 1914. De fikk betegnelsen A2, A3 og A4. De var noe større en Kobben, hadde samme bevæpning, men større fart, takket være overgang til diesel motor.

Undervannsbåter har vært knyttet til Tønsberg gjennom Teie ubåtstasjon. Dette bildet fra 1930-tallet viser bl.a B-1 og B-6, som begge ble bygget ved Marinens hovedverft, Horten, i 1920-årene. B-1 tjenestegjorde i England under siste krig og ble hugget opp i 1946. B-6 ble derimot overtatt av tyskerne og satt i drift som skoleskip. Den sprengtes av tyskerne i Kiel 3.5.1945 – (Foto: Vestfold Fylkesmuseum fotosamlinger)
Start på norsk flyvåpen

Tillat nok et lite dansetrinn. I 1912 var noen ubåtoffiserer samlet til hva vi kan tro var et festlig lag i Sjømilitære Samfund i Horten. De hadde nettopp fått vite at en svensk flyver planla å bombardere Horten fra luften, riktignok bare med appelsiner. Men med 1905 stadig i friskt minne var dette en provokasjon – om enn i formen vennlig. Straks besluttet ubåtoffiserene å sende kaptein løytnant Hans Fleischer Dons til Tyskland for å få rask flyveropplæring. Samtidig startet de en innsamling for å kjøpe Norges første fly, «Start». Og Dons lyktes. Før svensken kunne bombardere Horten, fløy Dons fra Horten til Fredrikstad med «Start». Det var starten for Marinens flyvåpen i Norge og dermed til dagens moderne våpengren, Luftforsvaret, som altså kan feire sitt 100 års-jubileum akkurat i år.

Depotskip eller landstasjon

Endelig tilbake til ubåtene. Ubåter er avhengige av et depotskip. Depotskipet kan gi mannskapene hvile og om mulig rekreasjon, sikre ubåten nye torpedoer og ikke minst sikre den kritiske batteridriften i neddykket tilstand. Inntil 1915 var denne funksjonen tiltenkt moderskipet Ellida, oppankret i Melsomvik. Hva man ellers kunne mene om Melsomvik, så er det ikke noe Las Vegas for slitne ubåtmannskaper. Melsomvik lå dessuten for langt fra ytre Oslofjord hvor ubåtene skulle operere. For å spare drivstoff ble Ellida i 1915 flyttet til Husøy, øst for Tønsberg. Ellida var en dampkorvett fra 1880, et seilskip med dampmaskin. Et av Marinens eldste fartøyer var moderskip for de mest moderne ubåtene. Men bekvemmelighetene for slitne mannskaper ble ikke bedre på Husøy enn de hadde vært i Melsomvik. Lagringsmulighetene for torpedoer var begrenset, og nylading av batterier var ikke enkelt. Men ordningen med Husøy skulle vare nesten ut hele første verdenskrig.

Ubåtoffiserer utenfor Teie hovedgård, bygget i 1804. Her hadde de sin messe og private oppholdsrom i annen etasje. Kaptein Tank-Nielsen er nr. 2 fra venstre i fremste rekke. Bildet kan være tatt en vinterdag 1918-1922. (Marinemuseet)
Første verdenskrig

Første verdenskrig er nok den største ulykke som har rammet Europa. Ikke bare kom krigen fullstendig uventet. Den var dessuten uten mening. Norge erklærte seg nøytralt og gjorde alt, både militært og diplomatisk, for å verge nøytraliteten. Det var Marinen som sto for de største utfordringene. I 1916 rykket krigens gru også inn i østnorske fjæresteiner. Det var mer enn 200 ilanddrevne lik fra Jylland-slaget mellom England og Tyskland utenfor den danske vestkysten. Om det var denne påminnelsen om krigens nærhet som var utslagsgivende for Marinen, skal være usagt, men i desember 1916 ga Forsvarsdepartementet tillatelse til innkjøp av eiendommen Teie. Nå skulle ubåtene få en landbasert ubåtstasjon. Kjøpesummen ble opplyst å være kr 97 500. Kjøpet ble behandlet av Stortinget i et hemmelig møte 11.juli 1917 der både medlemmer av budsjett- og militærkomitéen var til stede. Departementet pekte på at Teie ville gi bedre innkvarteringsmuligheter, spare kull til drift av Ellida og dessuten spare et mannskap på 121 mann. Utbygging på Teie ville gi mulighet for anlegg av ny kai, ny transformatorstasjon, nytt torpedomagasin og et nytt verksted.

Ombygging av Teie hovedgård til kontorer, sove- og spiserom var også tatt med. Sum kr 350 000. At det skulle bli dyrere, skyldtes krigstidens sterke inflasjon, et faktum ikke alle nordmenn forsto, vant som de var med førkrigstidens stabile gullkroner.

Murring i forsvarskomitéen

Det ble murring i komitéen. Noen syntes at opprustningen av Marinen hadde kostet nok og at man fikk klare seg med Ellida. Men forsvarsminister Holtfodt fikk det som han ville – også denne gangen. Pengene ble bevilget, og utbyggingen av Teie ubåtstasjon kunne begynne.

Teie ubåtstasjon

Orlogsflagget ble heist over Teie hovedgård 12. september 1918. Teie ubåtstasjon sto ferdig.

Offiserene holdt til i den flotte hovedbygningen. I første etasje lå offiserenes gedigne spisesal med gobeliner på veggene. I etasjen over var det innredet lugarer eller oppholdsrom. Her lå nok ofte piperøken tett. Mannskapene ble innkvartert i lyse rom i hovedhusets sidebygning, en skarp kontrast til de ekstremt trange forholdene om bord på A1, A2, A3 og A4. De tre siste var levert fra Tyskland i 1913 og var marginalt større enn A1 som Kobben ble omdøpt til.

Menige mannskaper ble mellom ubåt-toktene innkvartert i Teie hovedgårds sidebygning. De bodde ikke fullt så fint som offiserene, men langt mer bekvemt enn på de trange ubåtene. Nøttlendinger ble ofte utskrevet til Marinen. Kjenner noen lesere kjentfolk eller familie blant gastene? (Marinemuseet)

Samtidig med innflyttingen på Teie var Ellida overflødig og hun strøk kommandoen. Den norske Marinen var på sitt største under første verdenskrig. Hovedbasen lå stadig i Horten, men fartøyene var spredd langs hele kysten. Ubåtstasjonen på Teie inngikk i Tønsberg-avdelingen med fire ubåter og to motortorpedobåter. Sjef for Tønsberg-avdelingen og samtidig inspektør for ubåtvåpenet var kaptein Carsten Tank-Nielsen.

Mellomkrigstiden

Så kom freden i 1918. En ny verden og et nytt Europa. Og et nytt Norge. For Forsvaret generelt og Marinen spesielt skulle mellomkrigstiden bli en katastrofe med ett unntak: ubåtvåpenet. Gamle Kobben eller A1 strøk kommandoen alt i 1919, ble utrangert i 1926 og ble hugget opp få år etter 1. verdenskrig. Men selve tårnet ble bevart og plassert utenfor Teie Hovedgård, der sto det til 1948 da Staten solgte Teie tilbake til Tønsberg kommune. Tårnet ble flyttet til Sjømilitære Korps i Horten og ble i 1980-årene flyttet til Haakonsvern i Bergen. Det står i dag ved siden av tårnet til B1, utenfor ubåtvåpnets treningssenter.

Men Marinen skulle selv i de pinaktige mellomkrigsårene få nye ubåter. Finansieringen var spesiell. I 1913 hadde Norge bestilt og betalt for to nye panserskip Nidaros og Bjørgvin. Så brøt verdenskrigen ut, og britene trengte de to skipene selv. Da krigen var slutt, forlangte Norge erstatning. Og fikk det.

Nå skulle det bygges nye ubåter, basert på en amerikansk modell. Den nye typen fikk betegnelsen B. Det slagne Tyskland var ikke lenger aktuelt som byggested, men det var Marinens hovedverft i Horten. B-ubåtene var marginalt større enn sine forgjengere i A- klassen, men mannskapsstyrken skulle fortsatt være på 23 mann.

B-klassen

B1 ble sjøsatt i 1922. Byggingen gikk langsomt, og B3 og B5 ble derfor overlatt til Kaldnes mek. verksted i Tønsberg (ex Nøtterøy). Men det gjaldt bare skrogene, innredningen var stadig ansvaret til Marinens hovedverft. Siste ubåt i serien, B6 ble sjøsatt i Horten i 1929.

Man kan fristes til å tro at Norge hadde fått moderne ubåter. Men slik var det dessverre ikke.

Kaptein Carsten Tank-Nielsen. Født i Horten i 1877, død i Oslo i 1957. Var sjef på Teie hovedgård fra 1918 til 1929. (Marinemuseet)

Igjen var det Tyskland som viste en annen vei. Underkuet og nedrustet utviklet tyskerne på tross av alt en helt ny type ubåter, overlegne alt annet i verden.

I 1926 ble de norske A-ubåtene lagt i opplag. Der lå de til 1938, da de ble tatt til sjøs igjen.

Carsten Tank-Nielsen

Kaptein Carsten Tank-Nielsen hadde vært ubåtinspektør siden 1929. Fra 1920-årene hadde han nye ubåter under sin kommando. Det varte til 1934. Da ble han sjef for 3. sjøforsvarsavsnitt med base på Marineholmen i Bergen. Tank-Nielsen ble kontreadmiral i 1938.

Vestfoldingen Tank-Nielsen skulle komme til å spille en sentral rolle nok en gang. Den 14. februar 1940 kom det tyske transportskipet Altmark inn i norsk sjøterritorium nord for Trondheimsfjorden. Siden skipet etter nøytralitetsbestemmelsene var sivilt, kunne det passere norsk territorial farvann, men måtte finne seg i å bli kontrollert.

Admiral Tank-Nielsen hadde lest i Aftenposten at Altmark hadde britiske fanger om bord.

Norske torpedobåter sendte inspektører om bord på det tyske fartøyet, men de oppdaget ikke fangene. Tank–Nielsen gav seg ikke og beordret nye inspeksjoner. Nå var også britene alarmert og sendte jagere mot norskekysten.

Altmark

Sluttspillet skjedde i Jøssingfjorden vest for Flekkefjord den 16. februar 1940. Den britiske jageren Cossack jaget Altmark opp i fjæresteinene, bordet skipet, drepte syv tyskere, men klarte å befri 303 britiske fanger. Stor jubel i England og like stor forbitrelse i Tyskland. Og begge parter trakk samme konklusjon: Norge var ikke i stand til å verge sin egen nøytralitet. En rasende Hitler innkalte den 20. februar 1940 general Falkenhorst til Berlin. Generalen skulle lede angrepet på Norge. Resten er historie, men pussig nok var det admiral Tank-Nielsen, sjefen på Teie ubåtstasjon, som høyst ubevisst og fullstendig uskyldig, skulle utløse Hitlers vrede. Da angrepet kom den 9. april, forsøkte Tank-Nielsen å improvisere et forsvar i Bergen og på Vestlandet, men måtte kapitulere få dager senere.

Meget skuffet over forsvaret på Vestlandet lot Tank-Nielsen seg pensjonere i 1942. Han døde i Oslo i 1957.

Teie ubåtstasjonen før 1940

Men hva med Teie ubåtstasjon? I 1930-årene var den base for de nye B-ubåtene. Kanalbroen måtte åpnes når ubåtene skulle ut og inn, noe som skapte lange køer på hver side. Inngående ubåter måtte snu på Byfjorden før de kunne forankres ved ubåtstasjonen. Sett i et slikt perspektiv var ikke Teie noen ideell hjemmehavn, men trivselen var stor blant både offiserer og mannskaper.

 

Maleriet viser ubåtstasjonen. Bygningene er fra venstre torpedolager, verksted og ladestasjon for batterier. Kunstneren er ukjent, men bildet ble malt på slutten av 1930-tallet. (Maleri E. Bang, Marinemuseet)

Så kom 9. april. Marinen sendte de «moderne» B-ubåtene til andre stasjoner, Teie fikk som erstatning de enda eldre A-båtene. De hadde ligget i opplag siden 1926 og ble tatt i bruk igjen i 1939. En storkrig lurte. Verken A- eller B ubåtene skulle komme til å gjøre noen heroisk innsats i april 1940. Enten ble ubåtene senket av tyskerne, erobret intakte eller oppgitt av egne mannskaper. Bare en B-ubåt kom seg over til England. Altså: lite å rope hurra for.

 

Teie ble overtatt av tyskerne i likhet med alle andre ex-norske militære etablissementer. De overtok forlegningene og etablerte leir for sovjetiske krigsfanger fra høsten 1941.

Teie solgt tilbake til Tønsberg

Så kom freden i 1945. Teie var ikke lenger noen skinnende perle. Staten solgte hele området tilbake til Tønsberg kommune i 1948. Den nyoppussede Teie hovedgård ble til flere ting, blant annet representasjonslokale, kommunestyresal, konsertlokale og klasserom for yrkesskolen og handelsgymnaset.

Så er vi inne i vår egen tid. De gule bygningene fra Teie ubåtstasjon ligger der stadig på vestsiden av Kanalbrua. Men de huser ikke lenger ubåtminner. Da denne forfatter en gang for lenge siden ble forespurt om hva han mente burde skje med bygningene, var svaret kort og klart: Opprett et nasjonalt ubåtmuseum, helst med en utrangert moderne ubåt på land. Men slik ble det selvsagt ikke. Ubåten kom til Marinemuséet i Horten, og Teie fikk et lokalt krigstidsmuseum, nå underlagt Slottsfjellsmuséet. Dette muséet er ikke lenger på Teie.

Kystkulturen er også godt ivaretatt på Teie. Teie er hovedkvarter for blant andre Loggen Kystlag og Forbundet Kysten som på ideelt grunnlag tar vare på gamle skuter og ellers gir informasjon om kystnære områder.

94 år er gått siden Marinen flyttet inn på Teie hovedgård og på verkstedene vest for Kanalbrua. Det gikk strålende så lenge Norge ikke var i krig, men da alvoret kom, sviktet Teie og ubåtvåpenet.

Det er ikke ofte at Njotarøy gjengir hemmelige stortingsdokumenter. Her vises innstillingen fra forsvars komitéen, i realiteten forsvarsminister Holtfodt, til Stortinget om en ekstraordinær bevilgning til Forsvaret i juli 1917, som også omfatter en bevilgning på kr 450 000 til kjøp av tomt og utstyr til en ny «Station for undervands baater!». Slik oppsto ubåtstasjonen på Teie. (Stortingstidende 1917)
Kilder

Tønsberg har en monumental 4-binds byhistorie, fyldig og grundig på sine områder. Men bind 3 er meget tynt hva gjelder Tønsbergs kupp mot Nøtterøy i 1877, da byen overtok hele nordre Nøtterøy. Enda tynnere er beretningen om hvordan Tønsberg i 1916 solgte Teie Hovedgård til Marinen som skulle bygge ny ubåtbase ved Kanalen. Det står forresten ingenting heller om at byen kjøpte Teie hovedgård tilbake i 1948.

Stort bedre er det ikke med lokalpressen. Tønsbergs Blad har intet stoff om innvielsen av Teie Ubåtstasjon i 1918. Utover i 1920-årene bare noen perifere artikler, først i 1936 kommer de første større artiklene. Det fristende å mistenke sløvhet, men hyggeligere å tro at det skyldtes respekt for militære hemmeligheter under første verdenskrig.

Bedre hjelp var å få hos stortingsbibliotekar Marit Kleppa, som kunne sende kopier av nedgradert materiale fra 1916.

Dessuten er bøker fra Marinemuseet flittig benyttet, dessuten stoff fra Wikipedia og Norsk Biografisk Leksikon. Per Olaf Lia takkes for opplysninger om dagens situasjon.

Hva fotografiene angår, en stor takk til Rune Sørlie og til Marinemuseet. Elin Graabræk takkes for kopier fra museets avis-arkiv.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Latest posts from

Legg inn en kommentar