Krig og fred i Gamleveien

Av Knut Mello (Njotarøy 2003)

Observasjoner fra et gutteliv 1940 – 1945

Lengst vest på Teiehøyden går en navlestreng. Den er knappe kilometeren lang og består av nøyaktig 50 husnumre. Det er Gamleveien. Forlenger vi denne veien og stuper nord og ned mot Reperbanen, følger Banebakken naturlig med. Fra skillet mellom de to løper Kikutveien. Her var det engang bare tre husnumre. Det høyeste og høystliggende lengst inn i skauen het nummer 12 . Fra denne utkikksplass skuet jeg verden i tyve år. Det er fem av dem, de fem krigsårene, jeg her skal gi glimt fra — slik jeg så dem gjennom mine gutteøyne…

Men først litt dramatisk veihistorie. Hvorfor heter den Gamleveien? Det finnes da eldre veier på Nøtterøy? Pussig nok var den fremadstrebende og relativt velstående bygden en av de mest tilbakeliggende i fylket hva gjelder veier. Ja, omkring 1900 var Nøtterøy og Tjøme de eneste to kommunene i Vestfold uten offisielle hovedveier.
Heller ikke Gamleveien var det. Den fortjente ikke engang betegnelsen bygdevei, men ble likevel den veien det har vært mest og lengst strid om på Nøtterøy. Bakgrunnen var holdningen hos en maktbrunstig kakse på Teie hovedgård, som styrte det meste på indre del av øya. Rasende bønder og andre veifarende fikk ikke bruke denne naturlige kjerreveien fra Kanalen og sydover. Tunge kjerrelass til og fra byen måtte opp og ned de bratte banebakkneikene sommer og vinter. Godseierens private vei var forbeholdt hestetrafikk til og fra Holmen Eng (dvs. Grindløkken-området) og Smidsrødgårdene, som var jordeiendommer tilhørende Teie hovedgård.
Først etter nesten hundre års strid måtte Mathias Føyns sønnesønn på Teie, Mathias Foyn, gi etter (1). Da er vi nådd frem til 1872. Derfor fikk denne strekningen senere navnet Gamleveien(2).

Den blå sofaen

Jeg var nettopp fylt seks år da kanonene 9. april 1940 drønnet inn den annen verdenskrig, del Norge. Sterkest inntrykk gjorde bombeflyene: tunge, truende Junker-maskiner. Så lavt fløy de at de eldre guttene kastet stein mot dem. Heldigvis heiv de ingenting tilbake. Siden fikk vi vite at både Tønsberg og Nøtterøy skulle bombes om ikke festningene på Bolærne og Mågerø overga seg.
Det neste inntrykket var utsikten fra Hans Andreassens lastebil på vei mot Fossnes. Her havnet vi etter at et handlekraftig medlem av en stor slekt hadde organisert kollektiv evakuering. Og vi hadde fått beskjed om at på de to bondegårdene manglet de forståelig nok senger. Derfor kom den gamle, blå sofaen med. På planet klamret mine to eldre brødre seg fast. I styrehuset fikk mor og jeg plass. Slik startet mine fem år med tyskere på alle kanter.

Brakkebyen på Teie med Tønsberg Reperbane i bakgrunnen. Brakken nederst til venstre ble like etter freden spesiell sykebrakke for tuberkuløse, russiske fanger som var brakt inn fra dødsleiren på Mellom Bolæren. I krigens siste fase planla tyskerne av sikkerhetsgrunner å flytte brakkebyen opp i Teieskogen — øst for Kikutbakken. (Foto: Vestfold Fylkesmuseum.)

Bare et eple

For snart bygget okkupantene seg opp — ikke minst nederst i Banebakken, hvor en stor brakkeby for 800 soldater ble reist. Vi ga dem etter hvert egennavnet Brakkene(3). Villige norske hender hjalp til både her og ved reisningen av skyttergravsystem ved den nylig gjenkastede Gåsedammen(4) på det øvre Teiejordet.
Det var varm sensommer da en sverm av norske arbeidere gravet opp blåleiren for bunkeren som skulle komme. Jeg bodde 200 meter unna og fulgte arbeidet på nært hold. Vi hadde en stor eplehage, og jeg husker jeg fant et stort eple som jeg tilbød den av de svette arbeiderne som så hyggeligst ut. Han takket for den rørende omtanken fra en 6-åring — og glemte meg.
Men ikke jeg hans ansikt. Han ble siden smørselger og bestefar. Noen tiår senere møtte jeg ham tilfeldig hos en nabo og spurte om han husket meg og epleepisoden. Det gjorde han ikke. Men vi kom inn på dette med at nordmenn tok arbeid for okkupantene.
– Jeg hadde ikke noe valg, sukket han. Som mange andre var jeg arbeidsløs med kone og to barn som måtte ha mat. Tyskerarbeid ble en bitter nødvendighet for oss.

Tyskertøsene

Jeg forsto ham. Det var folk som var verre ute. Kikutveien betydde en inngangsport til nordre del av Teieskauen. Det var mange villige damer som gikk arm i arm med tyske offiserer inn i den tette skogen. Vi guttene var somme tider dristige og lusket etter. Siden lå det her, og ikke minst i bunkersen på Bryggerijordet, hauger av kondomer, som fortalte hva som hadde foregått. Og tyskertøsenes ansikter brente seg inn i guttesinnet — også da jeg mange år etter støtte på noen dem som mødre og bestemødre.
Slike forhold resulterte også i endel barn. Disse ble trakassert da de vokste opp etter krigen, har jeg lest. Staten har bedt om unnskyldning på våre vegne og gir dem etter hvert erstatning. Barna er uskyldige, men så har jeg en kjettersk tanke: Ingen har bedt meg eller mine kamerater om unnskyldning. To av dem i Gamleveien mistet sine fedre ved tyske torpederinger. Det var krigsseilerbarn i annethvert hus bortover veien. Vi ble frastjålet våre fedre i seks vanskelige og viktige oppvekstår. Våre fedre fraterniserte ikke med fienden; de tvert imot slåss mot dem med livet som innsats. Heldigvis kom de fleste hjem, men mange var fysisk og mentalt nedbrutte av påkjenninger om bord i tankere og troppetransportskip i livsfarlig trafikk for de allierte. Min far fikk leve videre i knappe ti år etter tilbakekomsten, min svigerfar ble bare 58 år.
Unnskyldning fra noen? Erstatning? Hverken våre fedre eller mødre som slet vettet av seg hjemme, hadde eller har hatt tanke for slikt.

Nazister som naboer

Vår nærmeste naboer var nazister — to sønner ble frontkjempere mens moren ble kjendis med yrkestittel ”nazimamma” i Tønsberg og omegn. De skulle være våre fiender — og var det vel. Men vi snakket med dem som med andre over hagegjerdet — slik vi alltid hadde gjort. I de første fredsdagene ble ”nazimamma” arrestert. Jeg sto som 11-åring ved Kanalbroen da hun og andre kjente, lokale nazistørrelser ble ført fra Ørsnes til politikammeret i byen. De måtte gå spissrotgang til folkets fyrop og spott. De spyttet på vår egentlig gode nabo! En 11-åring forsto det nok, men skjønte likevel også hvor vond verden var.
Vi hadde nazibarn også på skolen. Instinktivt tror jeg vi led med dem. De var i hvert fall uskyldige, men vi trakk nok også vekk fra samlek — hvis vi kunne. For var det noen vi fryktet, så var det nazister. Langt mer enn tyskerne.

Bonbon

Vi hadde dem helt innpå livet. Vi kunne våkne om morgenen da tyske soldater drev skyteøvelser i hagen utenfor vårt soverom. Utpå ettermiddagen troppet vi opp ved Brakkene og tigget bonbon. Jeg hadde en blåøyet og blond venninne som smeltet soldatenes hjerter. Ofte kom det farende en pose med sukkertøy over gjerdet. Hun delte alltid med meg.
Vi fulgte også soldatene som drev øvelser på Bryggerijordet. Egentlig var det strengt forbudt å plukke opp tomhylser. Mot slutten av krigen ble også messinghylsene byttet ut med simplere jern. Ikke sjelden fant vi en ”klikk” med treproppen og kruttet på plass. Det var litt av en erobring. Kruttet kunne blant annet brukes til flobberter, hjemmelagede trepistoler med metallrør. De smalt noe infernalsk. Ufarlige for skytteren var de heller ikke.
Når tyskerne marsjerte taktfast og syngende — og det var noe de kunne – bortover Gamleveien, løp vi etter og lærte våre første tyske gloser. «Denn wir fahren, denn wir fahren, denn wir fahren, gegen Engeland, Engeland». Offiserene red på sine staselige gamper etter soldatene. De modigste av guttene kastet snøball på hestene. Jeg var ikke så modig.
Ved Reperbanen kunne vi utenat en helt setning fra skiltet ved gressrabatten, myntet på tyske soldater: «Bitte den Rasen nicht betreten“(5).

Russiske fanger hadde en fantastisk fingerferdighet når de i hemmelighet og med ytterst primitive hjelpemidler laget byttegjenstander for mat fra norske hjelpere. Disse gjenstandene er laget i russerleiren på Bergan. Til og med mottakers navn er kommet med på skrinet. (Foto: S. Hermansen.)

Russiske fanger

Også nederst i Banebakken bodde en eldre nazifrue. Hun losjerte tyske offiserer fra Brakkene. På holken om vinteren strødde hun sand og aske på veien slik at hennes venner trygt kunne ta seg opp kneika, til vår store ergrelse. Strøingen ødela selvsagt for vår raske aking rundt 90 graderssvingen. Dessuten hadde vi lite til overs for hennes formål. Dermed startet vi vår egen krig ved å sope glidehindringen til side.
Damen ble naturligvis rasende og truet både oss og foreldre med represalier — i den grad hun fant noen mistenkte. Men det kom aldri til noe alvorligere oppgjør.
Hun hadde ellers gratis hjelp med hagearbeidet av russiske krigsfanger. Mot slutten av krigen vendte de tyske vokterne oftest ryggen til når vi stakk til russerne matpakker og noen ganger fikk russerringer og skrin tilbake.
Det var for øvrig hit til Brakkene de ble brakt de flere hundre syke, som oftest tuberkuløse, russerne fra dødsleiren på Mellom Bolæren, like etter frigjøringen(6). Tuberkulosebrakken, som lå lengst vest, ble isolert mot besøk da vi i fredsdagene oversvømmet brakkeleiren av nysgjerrighet.
I Teie hovedgårds anneks satt internerte finner, som jo hadde vært tyskernes våpenbrødre opprinnelig. Med 7. mai slapp finnene fri, og det ble arrangert livlige fester og dans med distriktets damer.
Finnene hadde for øvrig også en spesialitet. Vi kalte den finnekjepp — stokker fra Teieskauen av flådde unggrantopper med korte grenkranser på. De var populære. Finnes det bevarte slike på Nøtterøy tro?

”I KFUM vi har bom-bom”

Under krigen var idrettsarbeidet lagt ned, speider’n var forbudt. Men noe foregikk da. KFUM fikk slippe gjennom nazistyrets nåløye. Indre Nøtterøy KFUM holdt til i Lillesalen på Menighetshuset.
Pastor Guttorm Gran var en inspirerende leder, som gjorde det beste ut av situasjonen. Jeg tilhørte gruppe Johannes med Henry Kamfjord som gruppeleder. Vi bad litt uten å bli spesielt mer kristelige av det. Og sang mye: ”I KFUM vi har bom-bom, kjekke gutter og festlige dar, bom-bom”. Det fornærmet visst ikke makthaverne. Fra alle møter ble skrevet og opplest refe
rater. De hadde alltid denne standardslutten: ”Så byttet vi bøker og gikk hjem.”
Gulroten for å fortsette i KFUM var sommerleiren på Knattholmen. Men da måtte du være fylt 12 år. Det kjentes hardt for en 11-åring, som aldri ble gammel nok før freden kom.
Og så kunne vi gå på basar i vanførelaget med Atle Abrahamsen eller på Redningsselskapet med Finn Eide og Bertha Jensen som primus motorer.

Potetauk

Det heter seg at poteten hindret nordmenn fra alvorlig sult under krigen. Og sosial var den også. Ved Grindløkken skole ble det da ubebygde jordet av kommunen stykket opp til teiger på et par hundre kvadratmeter. Enda vi hadde stor hage i mitt barndomshjem med all slags frukt og bær, ble ”parsellen” et felles dugnads- og møtested med mange sambygdinger under krigen. Vi dyrket stort sett bare poteter. Men her gikk arbeidet og praten etter omstendighetene lystig hver vår og høst.
Det øvre Teie-jordet langs Gamleveien – fra Kvernhusveien og nordover – fikk ansatte ved 
Tønsbergs Bryggeri ha til samme formål. Og den kollektive innhøstingen her med massevis av ivrige, unge og gamle hender ble etter hvert en begivenhet. Svartsvidde poteter direkte på småbål i veikanten smakte fortreffelig i våre guttemunner.
Mor spedde på de skrale innkomstene under krigen ved å selge frukt og bær fra hagen. Det var ikke alltid så enkelt, men Wang i Teddykiosken — Gamleveien 1 — ble fast avtager. Og han kjøpte ikke av hvemsomhelst. I sin ungdom var han en ivrig danser. Det var også mor. Han husket henne med glede som dansepartner. Det hjalp godt for innkjøpene fra vår hage.

Den ranke lærer Hans Eriksen på Teie skole. Han ble arrestert i 1942 som protesterende tillitsmann i lærerlaget. Det skjedde i skoletiden med elevene som forskrekkede tilskuere. I 1946 var Eriksen troppsleder i 2. Nøtterøy. Jfr. Artikkelen om ”Speidergutter på tur”. (Foto utlånt av forfatteren.)

Den ranke læreren

Midt i Gamleveien ligger Teie skole — bygget i 1915. Her begynte jeg i 1941 for den drivende dyktige lærerinnen Caroline Sørby – rødhåret og tilsvarende hissig, hvis det var nødvendig.
20. mars 1942, datoen har jeg siden fått bekreftet, skjedde det noe dramatisk på skolen. En bil svingte opp foran lærerboligen. Ut av leiligheten hentet to menn med brede hatter min senere klasseforstander Hans Eriksen. De så 
ikke snille ut. Lange Eriksen var enda rankere i ryggen enn vanlig da han forsiktig smilte til oss forskrekkede elever. Vi skjønte noe var galt. Fru Eriksens forgremmete ansikt talte sitt tydelige språk.
Frøken Sørby fortalte oss siden i forsiktige vendinger at Eriksen var arrestert. Han var tillitsmann i lærerlaget og ble som en av de første protesterende lærere brakt til Grini. Her pådro han seg lungebetennelse etter å ha blitt satt til idiotarbeid – å flytte snø med bare nevene fra den ene enden av leiren til den andre. Det kaltes fysisk trening. På sykebrakken ble han forøvrig pleiet av en annen innsatt Nøtterøy-kollega, lærer Frithjof Berntsen fra Bergan og Herstad. Aksjonen mot lærerne var grunnet i deres klare protest mot forsøket på å nazifisere ungdom og lærernes fagorganisasjon.

Norvald og Norvald

20. april 1944 — på Hitlers bursdag — eksploderte et lasteskip med 120 tonn dynamitt ved festningskaia i Bergen. Resultatet var katastrofalt. 4500 bygninger ble skadet ved eksplosjonen. 158 mennesker omkom og 4800 måtte ha medisinsk behandling etterpå. Etter denne fryktelige hendelsen ble endel Bergens-gutter sendt østover til villige vertsfamilier ”for å komme seg”. Slik kom Norvald i nabohuset og til min klasse på Teie skole. Norvald hadde en kamerat fra sin hjemby, som havnet på Vallø. Han het også tilfeldigvis Norvald.
Lørdag 21. april 1945 syklet min nye venn og jeg fra Kikutveien ut til Vallø. Vi spilte fotball og hadde en fin dag med Vallø-Norvald der ute. Fire dager senere var han død. Foran Vallø kirke er reist en minnestein over de 53 ofrene etter det allierte flyraidet i krigens siste dager. Nederst står det: ”Norvald Nilsen f. 1939
Bergen”(7).

Svenskesuppen

Utover i 1943 og — 44 ble matmangelen prekær. Da kom svenskesuppen som manna. Fem dager i uken ble den kjørt ut til skolen fra Tønsberg Meieri. Mandag og fredag var det havresuppe, tirsdag og torsdag ertesuppe og onsdag betasuppe. Vi hadde avstemninger om hvilken som var best. Jeg elsket over alle supper den av erter og kjøtt.
Til jul vanket det svenskepakker. De inneholdt mange lekre ting blant annet marmelade med sukker i. Hvilke himmelsendte gaver. På skolen måtte vi skrive pene takkebrev til ”faddertantene». Min het Eivor, minnes jeg(8).
Likevel var feilernæring og sykdom ikke til å unngå. Min bror og jeg ble smittet og fikk en snev av tuberkulose, og det var en stund snakk om at jeg måtte sendes til Rove sanatorium i Holmestrand. Det sto for meg som en sann redsel. Vi fikk en gutt i klassen derfra, og han ble et utsøkt mobbeoffer. Men han viste seg å være en dyktig sprinter og løp fra de verste trakasseringene. Verre var difteri. En slektning av min beste kamerat i Tønsberg ble angrepet og døde. Det var skummelt.

Fredsglede 7. mai 1945 i Gamleveien 50, fra venstre i halvfigur Inger Johanne ”Lalle” Pettersen (nå Lind Jørgensen), artikkelforfatteren i stilig positur, Leif Nyegaard, Erna Nyegaard, Norvald Halstensen (Bergensgutt på ”rekreasjon ” etter den store eksplosjonen i 1944), Bjørn Werner Pedersen, søsknene Ulf Bjørg og Bjørn Ditmansen (i barnevognen), familien Sommerin som heiser flagget, bak bryggerimester Sommerin, fru Lill, barna Tove, Grete og LilleOlav. (Foto utlånt av forfatteren.)

Freden bryter løs

Men så brøt freden løs. I skogen hadde vi sett oss ut en ungbjerk som fredssymbol. Det var før vi hadde hørt om kongebjerken i Molde. 7. mai om ettermiddagen kom fredsnyheten. De forhatte blendingsgardinene ble revet ned, flaggene gikk til topps, bjerken ble hugget og av oss unger fra Kikutveien, Banebakken og Gamleveien båret i triumf i det første ”17.mai-toget” på seks år.

Noter

  1. Det rotes stadig med Føyn og Foyn-navnene. Svend Foyn var også født Føyn. Siden han opererte på internasjonale arenaer, hvor bokstaven Ø er lite kjent, forandret han etternavnet til Foyn. Det gjorde også hans slektning Mathias Foyn på Teie hovedgård, han som ble tvunget til å avslutte veistriden i 1872.
  2. Les mer om veistriden i Helge Paulsens ”Nøtterøy 1800-årene”. I sin nye bok “Nøtterøy inn i 1920-årene” forteller Helge Paulsen om denne skumle veien gjennom Teieskogen. Postmesteren i Tønsberg anbefalte i 1858 at det gående postbudet, som skulle til det nye poståpneriet på Nygård, Elgestad, burde bevæpnes med gevær påsatt bajonett. Særlig fryktet han overfall fra omstreifende svensker!
  3. Ved slutten av krigen ville tyskerne flytte brakkebyen opp i den godt kamuflerte Teieskogen — øst for Kikutbakken. De rakk å få gravet ut 8–10 store, rektangulære hull, men ikke å komme i gang med bygging. Hullene fylte seg etterhvert med vann og lå i flere år som små innsjøer syd for Kaldnesbanen.
  4. Gåsedammen lå nord for veikrysset Skoleveien-Bjørkveien. Det var opprinnelig en fyllingsdam for Tønsbergs Bryggeri. Artikkelforfatteren fisket karuss her. Dammen ble kastet igjen noen år etter krigen.
  5. Oversettelse: Vennligst ikke trå på plenen.
  6. De aller sykeste ble kjørt direkte til Vestfold fylkessykehus, hvor flere døde. Nøtterøy kommune har satt opp en minneplate der dødsleiren på Mellom Bolæren lå. Historielaget har på dugnad ryddet plassen mot gjengroing.
  7. Årstallet 1939 er feil. Norvald-ene var omtrent jevngamle. 1934 eller 1935 må være mer korrekt.
  8. Etter krigen kom det også danskepakker som akutthjelp til skolebarn. Artikkelforfatteren fikk dermed også en ”fadderbror» på Læsø i Kattegat.

 

Follow Knut Mello:

f. 1934 og bosatt på Nøtterøy, pensjonist. Lærer- og journalistutdanning, yrkesaktiv som rektor og journalist i Tønsbergs Blad. Har skrevet Teie IFs historie, Vestfold Fotballkrets” historie. Styremedlem i Nøtterøy Historielag fra 1979 til 2004, redaktør av Njotarøy 1987-96. Historielagets første æresmedlem, 2002

Latest posts from

  1. Knut Aas

    Dette var kjekt lesestoff Knut. Jeg bodde i 2.etg. i Kikutv. 10, og het også Knut. Mange gode minner derfra etter krigen. Jeg er jo en del yngre enn deg, -42 modell. Husker også maleren i uthuset hos dere, Ahlgren var det vel han het? Minnene strømmer på nåmens leg leser stykket ditt. Finnes det mer stoff fra Teie den gang og fremover etter krigen?

Svar på Knut AasAvbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.