Likkisten i kirketaarnet

”Hvis man skulle finde på å ta seg en tur opp i kirketaarnet, vil man midtveis stanse i en temmelig bred avsats…… Her i denne avsats ligger henslængt baade det ene og det andet…” (Foto: Svein Hermansen)

Av prost H. Backer (Njotarøy 2008)

”Litt fra Nøterø i gamle dage”

Hans Backer ble født i 1858 og tilhørte den Backer-familien i Holmestrand som fostret mange kjente personligheter. Han ble cand.theol. i 1881, sogneprest på Nøtterøy i 1911 og prost i Søndre Jarlsberg i 1919. Han skrev en rekke artikler i Tønsbergs Blad og andre publikasjoner, og blant dem var mange med interessant lokalhistorisk innhold, ofte under vignetten ”Litt fra Nøterø i gamle dage”. Denne historien er hentet fra Tønsbergs Blad 29.12. 1924. Mellomtitlene er satt til av redaksjonen.

Det er vel mange nøtlændinger, som aldrig nogen gang har været oppe i kirketaarnet. Hvad skulde de ogsaa ha at gjøre der? Det maatte da være for derfra at kunne se den vide utsikt over bygd og fjord. Men hvis man skulde finde paa at ta sig entur derop, vil man midtveis stanse i en temmelig bred avsats, hvorfra man kan gaa ind paa kirkens loft.

En sortmalt kiste

Her i denne avsats ligger henslængt baade det ene og det andet, som det er liten eller ingen interesse ved. Jeg tror neppe at der blandt alt dette skrapet findes noget, som har antikvarisk værd for den, der søker efter ting fra gamle dage. Men der staar dog en ting der som man maa stanse likeoverfor. Det er en barnekiste. Den er av høvlede bord; sidene er utvendig sortmalte eller tjæret, men baade laak og bund er uten maling. Og den har aldrig været benyttet.
Hvorledes er den kommet hit? Og hvad historie er knyttet til denne simple, enkle likkiste, som staar der dækket av støv i det halvmørke rum oppe i kirketaarnet?

”Enslig og upaaaktet staar barnekisten der oppe i kirketaarnet…” Kanskje innpå 200 år gammel, fra en tid da epidemier var noe ingen kunne være sikker på å gå klar. Og i 2008 står den fremdeles i tårnet. Kirketjener Gudrun Axelsen viser oss velvillig dette dystre klenodium. Kirketårnet har flere ”upaaaktede” hemmelig heter. Noen burde kanskje påta seg å lage et lite museum? (Foto: Svein Hermansen)
I beredskap

Jeg har søkt at faa oplysning derom, og har da faat vite, at denne kiste har staat der i lange aarrækker og at omtrent ingen i bygden vet om dens tilværelse. Det var i koleratiden for mange aar siden at man var forberedt paa at den uhyggelige farsot skulde komme til at gjeste ogsaa Nøterø og gjøre sitt bytte blandt unge og gamle ogsaa her. Man var da ræd for at det ikke vilde være let at faa kister nok i en fart, og saa fik man arbeidet op endel saadanne, som man kunde ha staaende færdige om det skulde være nødvendig. Jeg har talt med en ældre skibskaptein, der som ung har set en hel række kister deroppe; det kunde vel være omtrent seks stykker. De stod ikke i taarnavsatsen, men paa selve kirkeloftet straks indenfor. Naar man gav dem plas deroppe, var det vel for at de ikke skulde virke forstyrrende paa folk; der var ikke mange, som fikk se dem der.

Glemt av samtiden

Heldigvis fik man ikke bruk for dem i nogen koleraepidemi. Men de kunde ikke bli staaende der i længden; de maatte benyttes. Og saa blev de efterhaanden tat ned og brukt, naar der var fattiglemmer, som trængte en kiste. En ældre mand har fortalt mig at han som ung gut var tilstede, da en av disse kister blev tat ned. Det var i 1860-aarene; han mener at det kanske var den’ siste som blev benyttet. Senere er bare den lille barnekiste blitt staaende der igjen, forlængst glemt av den slekt, som nu lever i bygden. Jeg vet at det gjorde et eiendommelig indtryk paa mig da jeg stod foran den og lot de tanker, som let vilde knytte sig til den, faa frit løp.

Usikkert opphav

Hvor gammel er den? Vi har aldrig hat nogen egentlig koleraepidemi paa Nøterø. Men derimot var der i 1834 nogen faa tilfælder av denne farsot her. Av dødsfald var der ialt syv, nemlig fire paa Smaavik og tre paa Bollærene. Er kisten helt fra den tid? Jeg har ikke kunnet faa vite derom; men jeg anser det neppe rimelig. Senere gik der baade i 1850-aarene og i 1860-aarene koleraepidemier i vort land, og det kan vel hænde at det er fra den tid kisten har sin oprindelse; sygdommens herjinger paa andre steder gjorde at man vilde holde sig ferdig.

Enslig og upaaaktet staar barnekisten deroppe i kirketaarnet, hvor den ialfald har hat sin plas i 60 aar, kanske længere. Og der vil den vel fremdeles bli staaende ut igjennem tidene; ingen vil nu længer benytte en saa tarvelig kiste; selv de fattigste i bygden faar nu hvile i kister, som man i svundne dager vilde ha fundet elegante. At hugge den op til brænde vil heller ingen finde paa. Den vil derfor vel komme til at beholde sin plas deroppe som et minde fra længst svundne dage, og bare en og anden besøkende oppe i kirke taarnet vil likesom mig staa foran den i stille tanker.

Å reise til et bad eller sanatorium var vanlig blant de høyere klasser når sykdommer meldte seg. Fyrdirektør Carl Fredrik Diriks (1814-95) lagde denne pennetegningen som han kalte ”Badeliv i Sandefjord” i 1866. Han hadde selv seks barn som alle døde i ung alder. Sykdommen tok også fru Diriks, og den eminente tegner, som på tross av alt dette, har gitt oss så mange humørfylte skildringer av folkelivet på 1800-tallet, satt igjen alene. (Aschehougs Norgeshistorie)
Follow Hans Backer:

f. 1858. Han ble cand.theol. i 1881, sogneprest på Nøtterøy i 1911 og prost i Søndre Jarlsberg i 1919. Han skrev en rekke artikler i Tønsbergs Blad og andre publikasjoner.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.