Lødner i krig og keramikk

Av Lisbeth Higley

Da leirekunsten blomstret på Skallestad

Lødner keramikk var i et tiår et begrep på Nøtterøy – og etter hvert landskjent. Hva lå bak da denne kunstnersjelen skapte seg selv et anerkjent navn, medvirket til en liten gullalder for småindustri på øya og ga arbeid til mange talentfulle ungjenter?

Richard Lødner på den tid han drev keramikkfabrikken. (Foto utlånt av Inger Wåge)
Richard Lødner på den tid han drev keramikkfabrikken. (Foto utlånt av Inger Wåge)

Richard Lødner og Asbjørn Langås var anerkjente håndverkere som drev hvert sitt firma da annen verdenskrig startet. De hadde vokst opp nær hverandre — på Bergan og Skallestad — og var gamle venner. Lødner (tidligere Iversen) var maler og Langås byggmester. Etter 9. april 1940 ble det raskt mangel på materialer innen begge arbeidsfeltene, og de var redde for å bli satt i arbeid for tyskerne. Langås la ned firmaet sitt, og i Lødners var det liten aktivitet. Begge var aktive i Hjemmefronten. — Richard og Asbjørn var gode støttespillere, sier Anker Marthinsen, motstandsmann og nabo, og forteller videre at Lødner en gang tok en malerjobb for tyskerne i Berganleiren og fikk ubehageligheter fra enkelte hold. Men han tok jobben i forståelse med ledelsen i Mil.org. for at de skulle etablere kontakt med de russiske fangene der.

Asbjørn Langås som 30-åring. (Foto utlånt av Åse Langås)
Asbjørn Langås som 30-åring. (Foto utlånt av Åse Langås)

En liten gullalder

På en tid da det ble færre og færre varer å få kjøpt i forretningene, ble det startet opp flere småindustri- og kunsthåndverksbedrifter på Nøtterøy. Perioden kan nesten betegnes som en ”liten gullalder” i øyas småindustri-historie. De drev med produksjon av bruks- og gaveartikler som det var stor etterspørsel etter fordi det for mange var større mangel på noe å kjøpe enn på penger under krigen.
Tidlig under krigen startet Lødner med tilvirking av husflidsgjenstander av tre. Dette foregikk først på Ekenes og senere i huset der Lødner bodde i Nesbrygga. Det ble laget blant annet serveringsbrett, små kister, dukkekjelker, boller og fat. En del av dette snekret Langås, mens noe ble dreid, og Lødner og de ansatte malte og
dekorerte gjenstandene med blomster og forskjellige mønstre.

Nyskapning på Skallestad

Høsten 1941 planla de to vennene å starte et keramikkverksted på Skallestad. Først måtte de skaffe seg kunnskap om dette helt nye fagområdet. De begynte med å lese den litteraturen de kunne få tak i, og i julen 1941 dro de til Oslo for å ”spionere”. De oppsøkte keramikkverksteder der de plukket opp nyttig informasjon og bestemte seg for å sette i gang med å produsere keramikk. Tidlig på våren 1942 satte de opp en liten en etasjes trebygning som bare besto av, to rom. Asbjørn Langås bygde selv huset på en flik av et jorde på gården Skallestad, som tilhørte faren hans. Bedriften fikk navnet Lødner Keramikk og lå der hvor Bye Andersen har parkeringsplass for forretningen sin i dag.
I begynnelsen gikk ikke Lødner Keramikk med overskudd. De hadde hatt store investeringer til bygningen, elektrisk ovn til brenning av keramikken og materialer, men etter en tid opparbeidet de seg et godt renommé, kundekretsen vokste og bedriften sto seg økonomisk. – De begynte litt forsiktig, forteller Åse Langås, som er enke etter Asbjørn Langås, – men det gikk stadig bedre, og Lødner-keramikk begynte å bli kjent. De fikk med seg mange dyktige medarbeidere. Det var stor mangel på gaveartikler, og keramikken ble etterspurt. Den hadde høy kunstnerisk kvalitet.

Fat og vase i skrapeteknikk. Fatene er 38 cm. i diameter: Tilhører Irene Nordmo som selv har utført dekoren. (Foto: Svein Hermansen)
Fat og vase i skrapeteknikk. Fatene er 38 cm. i diameter: Tilhører Irene Nordmo som selv har utført dekoren. (Foto: Svein Hermansen)

Talenter i nærmiljøet

Langås og Lødner kjente folk i nærmiljøet som var flinke til å tegne og hadde kunstneriske evner. De kontaktet også lærer Ingvar Dillan på middelskolen som foreslo noen av elevene han hadde hatt i tegning, som han mente kunne egne seg som frihåndsdekoratører. En kan forundres over hvor mange talentfulle unge mennesker som fantes i nærmiljøet.
Vanligvis arbeidet det syv til åtte personer i produksjonen på fabrikken, og i løpet av de ti årene den eksisterte, var det til sammen rundt 15-20 som var sysselsatt der. De kom blant annet fra Oterbekk, Årøsund, Torød, Tenvik, Teie, Kolberg og Tønsberg. Flere av dem var bare 16-17 år da de ble ansatt, og ingen hadde noen formell utdannelse.
– Det var noe vi hadde tatt oss til, og en del gikk jo gærent også. Vi kokte kaffe oppå keramikkovnen og drakk kaffen av sånne krus som ikke var så vellykkede, forteller Else Falkeng. Alle jeg har snakket med fremhever at det var et spesielt godt arbeidsmiljø på fabrikken. – Lødner var en kunstnersjel. Han var svært iderik og hadde sans for farver, forteller Else Falkeng videre. I tillegg til sitt fagbrev som maler, hadde han utdannelse fra kunst- og håndverksskolen. Lødner var en flink kunstnerisk leder og fant gode medarbeidere som han ga frie tøyler.
Ragnar Renberg var en flink fagmann og en dyktig frihåndsdreier. Han var ”sjefen” blant de ansatte og fungerte som daglig leder. Da han sluttet etter krigen for å starte sitt eget verksted ved Skien, overtok Georg Posejpal jobben hans. Posejpal kom fra Praha i Tsjekkoslovakia som flyktning til Norge i 1946. Der hadde han drevet et engrosfirma som importerte vin fra Portugal. Han bodde på Teie og ble ansatt på Skallestad, der han arbeidet til fabrikken ble nedlagt. Posejpal var et kunstnerisk talent som i tillegg til å dreie både modellerte og dekorerte gjenstander.
– Det var en veldig sammensveiset arbeidsstokk, forteller Peter Syse som var regnskapsansvarlig, og Elsa Renberg sier at de hadde mye moro sammen og at arbeidsmiljøet var godt.

Urne, ca. 50 cm. høy, med Nøtterøy kirke som motiv. Utført av Georg Posejpal. Ble gitt som sølvbryllupsgave til Adina og Eugen Mathisen.Tilhører nå parets svigersønn, Anker Marthinsen. (Foto: Svein Hermansen)
Urne, ca. 50 cm. høy, med Nøtterøy kirke som motiv. Utført av Georg Posejpal. Ble gitt som sølvbryllupsgave til Adina og Eugen Mathisen.Tilhører nå parets svigersønn, Anker Marthinsen. (Foto: Svein Hermansen)

Fra en klump norsk blåleire

Leiren de brukte, ble kjøpt hos Skystad i Oslo. Det var en forutsetning for et godt resultat at leiren ikke inneholdt jern, for ellers ble det små arr i godset. Leiren ble først eltet i en stor maskin før den som satt ved dreieskiven, omformet leirklumpen til gjenstander. Fasongen på gjenstandene var avhengig av dyktige frihåndsdreiere, og det fant Lødner i Renberg og Posejpal.
Men noen objekter ble også dreid etter sjablonger. Det var litt lettere å oppnå et pent resultat når man dreide etter en mal, så det var noen andre som fikk prøve seg. Tormod ”Tobbis” Tobiassen som ellers arbeidet med elting og glasur, var en av dem som dreide etter sjablong.
Noen av tingene ble også støpt i gipsformer. 
Så ble eventuelle ujevnheter pusset eller skrapt bort, og etter tørking ble gjenstandene brent. Den elektriske ovnen holdt en temperatur på opp mot 1000 grader. Når gjenstandene var avkjølt, ble de dyppet i et svært kar med hvit glasur. Igjen måtte gjenstandene stå til tørking før de ble sendt inn i det andre rommet. Der var det de unge damene som sto for dekoreringen. Else Ness (Falkeng), Irene Johnsen (Nordmo), Elsa Olafsen (Renberg), Inger Schweder (Johansen), Gerd Stevenson (Magnussen), Astrid Thim Karlssen, Anne-Lise Moen og Anne Marie Jørgensen (Ødegaard) er noen av dem som i mange år tilhørte gruppen av dyktige dekoratører på bedriften. Anne Marie var den av jentene som drev det lengst, som toppdesigner ved Porsgrund Porselænsfabrik.
Jentene malte mønstre i forskjellige farver, men de utviklet også en spesiell skrapeteknikk som var særpreget for Lødner-keramikk. Små skrujern, som ble slipt eller filt til en spiss, ble brukt til å skrape bort den hvite glasuren slik at det røde godset under kom fram i et mønster.
— Når vi skrapte ned til det røde godset under den hvite glasuren, laget vi mønstre for frihånd. Deretter ble deler av mønstret vi hadde skrapt fram eller de hvitglaserte områdene malt i andre farver, for eksempel i grønt, blått, gult eller rødt. Denne skraverte dekoren, som ble ”oppfunnet” hos Lødner, var svært tidkrevende. Den skapte en spesiell effekt idet den fikk fram spillet mellom selve det røde godset og glasuren. Vi sto fritt i utformingen og brukte fantasien når vi fant på dekor, forteller Irene Nordmo. Lødner bestemte ikke design, men han fulgte interessert med der vi satt en fire-fem jenter inne i et lite, smalt rom.

Urner i skrape teknikk, ca. 50 cm. høye. Tilhører Åse Langås. (Foto: Svein Hermansen)
Urner i skrape teknikk, ca. 50 cm. høye. Tilhører Åse Langås. (Foto: Svein Hermansen)

Noe vakkert og sjeldent fra Vestfold

Lødner keramikk fikk oppmerksomhet både i Vestfold Arbeiderblad og i Tønsbergs Blad. I 1946 var det en kunstutstilling som viste keramikk fra Lødner og malerier av Ingvar Dillan i Håndverkerforeningens lokaler i Tønsberg, og i 1949 deltok Lødner på Håndverks- og lndustriutstillingen i ”Håndverkeren”. Den første av disse utstillingene ble anmeldt av billedhugger Carl E. Paulsen i Tønsbergs Blad, og den positive omtalen av keramikken gjengis i sin helhet:

Richard Lødner’s nye keramikk og Dillan’s malerier.
En utstilling av stor interesse åpnet i går i
Håndverkerforeningens store sal, og utstillingen er åpen i dag også. Det var Richard Lødner og maleren Dillan som utstilte sine arbeider:
Lødner utstilte en større samling keramiske arbeider bestående av vaser; fat, urner; mugger og lamper; glaserte og malte ting, – og det må sies med en gang, at det var et interessant møte.
Hvert av disse arbeider er originaler; – håndarbeidede ting, dreiet og modellert av den dyktige kunsthåndverker Ragnar Renberg fra Nøtterø, og de malte dekorasjoner er utført av tre Nøtterø-damer; frkn. Gerd Stevenson, Else Ness og Anne-Lise Moen, og det er en fryd for øiet å se, først hånddreierarbeidets tekniske utførelse og dernest de unge damenes sikre dekorative penselstrøk, deres personlige tegninger som lover utenkelig meget, – og ved siden av Lødner har de alle stor betydning for brukskunsten i Vestfold. Her er arbeider i engelsk hvit dekkglasur og transparent, – blå koboltoksyd og de vakre kobberoksydglaserte ting som er en sjelden art. Vi vil med interesse følge det Vestfold-atelier som gir så mange vakre ting, og Lødners keramikk har store chanser for å bli noe vakkert og sjeldent fra Vestfold. Det var et riktig interessant møte med denne unge brukskunstner; og det viste også i høi grad publikum……. Det var stort besøk og hyggelig stemning.
Carl E. Paulsen

Maleri malt av Richard Lødner: Bildet eies av Lødners niese, Inger Wåge. (Foto: Svein Hermansen)
Maleri malt av Richard Lødner: Bildet eies av Lødners niese, Inger Wåge. (Foto: Svein Hermansen)

Salg av gaveartikler

Bedriften hadde ikke ansatt noen egen selger, men den hadde kontakter, og varene ble solgt over hele landet. Mesteparten av det de laget, ble likevel omsatt i Oslo og Vestfold. Storgatens Glassmagasin i Tønsberg og Steen og Strøm og Christiania Glassmagasin i Oslo var blant de forretningene som solgte Lødner-keramikk. Det var også mye direkte salg fra fabrikken på Skallestad. De fleste kundene kom dit og bestilte etter å ha sett på de ferdige produktene som fantes der.
Det var en variert produksjon, som besto både av bruks- og pyntegjenstander; store urner og fat, boller, asjetter, krus, blomstervaser, askebegre, lamper, lampetter og tissepotter var blant det som ble laget. På slutten av førtitallet ble det produsert cirka 200 gjenstander i uken.
Spesielt ble askebegre mye brukt som gaver til menn for 50-60 år siden. Ofte bestilte unge damer et til sine kjærester. De ville gjerne ha et monogram eller navn på gaven. Askebegre ble også mye brukt til premier, og foreninger og lag var blant kundene. Andre skulle ha gaver til jubilanter og brudepar. Store urner og fat der det skulle stå ”Erindring fra …” eller et monogram, var populære. Som julegaver til barn var asjetter, boller og krus dekorert med barnefigurer ettertraktet. De som dekorerte hadde frihet til å bruke sin fantasi og sine talenter.

Fat i skrapeteknikk ca. 40 cm. i diameter: Dekorert av Else Falkeng. (Foto: Svein Hermansen)
Fat i skrapeteknikk ca. 40 cm. i diameter: Dekorert av Else Falkeng. (Foto: Svein Hermansen)

Slik endte det

Langås trakk seg ut av keramikkverkstedet da han startet opp byggmesterfirmaet sitt igjen i 1945. Men Lødner fortsatte driften parallelt med malermesterfirmaet, der han også hadde mange ansatte etter freden. Han malte ikke selv, men kalkulerte anbud og administrerte begge virksomhetene.
Kildene viser at han var med i Håndverksnemnda på Nøtterøy i etterkrigsårene, satt som formann i prøvenemnda for malerfaget og underviste i frihåndstegning på yrkesskolen på Nøtterøy. Hver dag var han også innom på Skallestad og konfererte med de ansatte. Irene Nordmo, som arbeidet på bedriften til nedleggelsen i 1951, sier at det var en god arbeidsplass og at hun tjente godt. Hun fikk 600 kroner i måneden hos Lødner mot 450 kroner hos skattefogden i Vestfold da hun begynte der i 1951.
– Salget gikk bra, men utgiftene ble større og større etter hvert, og til slutt var ikke virksomheten lønnsom lenger, forteller Åse Langås. Petter Syse antyder at den svært arbeidskrevende skrapeteknikken var med på å knekke bedriften. Alle som var involvert i Lødners Keramikk verksted, understreker sin beundring for Lødner som kunstnerisk leder, men han var kanskje ikke like heldig med å lede den økonomiske siden av virksomheten.
Bedriften som oppsto som en følge av den tyske okkupasjonen, var så vellykket at den eksisterte i ti år. Men i 1951 ble Lødner tvunget til å legge ned, og i 1954 ble han ansatt som avdelingssjef hos Jotun og flyttet til Oslo.
Den fraflytta fabrikken ble liggende forlatt på jordet på Skallestad. Huset ble stående tomt i noen år før det ble revet, og jorda gikk tilbake til landbruk. Men spor etter denne spennende virksomheten finnes nok som eksempler på keramikk av høy kvalitet i mange Nøtterøy-hjem også i dag.

Små, malte skrin, ca. 40 cm. lange. Laget av Asbjørn Langås og dekorert av ansatte hos Lødner: Tilhører Åse Langås. (Foto: Svein Hermansen)
Små, malte skrin, ca. 40 cm. lange. Laget av Asbjørn Langås og dekorert av ansatte hos Lødner: Tilhører Åse Langås. (Foto: Svein Hermansen)

Kilder:

Åse Langås, Kjartan Dale, Else Falkeng, Lilly Jensen, Richard Lødner, Anker Marthinsen, Irene Nordmo, Ragnhild Olsen, Helge Paulsen, Tore Paulsen, Jirka Posejpal, Else Renberg, Petter Syse og Inger Waage. Astrid Olsen og Rolf Simeon Andersen: Moderne Antikviteter, norsk keramikk, signaturer og merker 1900 til 1960. Lunde Forlag, Oslo 2000
Tønsbergs Blad, 23.03.46, «35 har meldt seg til yrkesskolen på Nøtterø»
Tønsbergs Blad, 16.12.1946, «Richard Lødners nye keramikk og Dillans malerier.» Vestfold Arbeiderblad, 04.02.1949, «Fra en klump norsk blåleire…»
Tønsbergs Blad, 10.04.2000, «Gullalder for Nøtterøykeramikken»

Follow Lisbeth Higley:

f.1943 på Nøtterøy. Cand. philol. 1976 med historie hovedfag. Lektor på Presterød ungdomsskole. Var med på opprettelsen av Tverved skolemuseum. Artikler i historiske tidsskrift, medredaktør av «Vestfoldskolen gjennom 250 år».

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.