Lodsen og hans Hustruer

Av Knut Mello (Njotarøy 2011)

16 barn i Buerstad, men alle sto ikke frem på rad

 

Klar til bording! (Tegning av N. Hansteen i Schollert: Lodsliv om Færder)

Det er en forsommerdag. Losskøyta stamper i grov sjø etter en uventet nattestorm. Losen har jaktet hele dagen og befinner seg i grenseland for sitt lovlige losings distrikt. Det strekker seg fra svenskegrensen til Langesundsfjorden. Endelig kjemper en hollender eller er det en engelskmann? seg mot kysten. Han har heist losflagget. Losen gjør seg klar til bording. Plutselig glipper losguttens tak i rorkulten. Båten tar en uventet sving mot babord, seilet jibber. Bommen fyker over mot styrbord og treffer losen med stor kraft.

 

I historien heter det kort: I juni 1908 forliste Elias Jacobsen, Nordre Buerstad, med losbåt ved Jomfruland. Han blir aldri funnet. Hustru Kristine Bredine, født Kristensdatter, sitter igjen på småbruket Nordre Buerstad med tre barn – gutten er fjorten, døtrene nettopp fylt tolv og ni år. De fikk aldri en grav å gå til, men dagen – den 15. juni – glemte de aldri. Elias var 70 år da han endte sin lange og farlige arbeidsdag. Etter tre ekteskap og 16 barn (7, 6 og 3).

Mannskap fra Nøtterø

Vi skrur tiden enda noen tiår tilbake. Den unge sørlendingen Salve Kristensen har opplevd storm og stille – på havet som i ekteskapet med sin elskede Elisabeth. Nå er han blitt skipper på egen skute Apollo. Og så forteller Jonas Lie videre i Lodsen log hans Hustru” (1874): Hans Mandskap, ialt syv Mand, nede fra Tjøme og Nøtterø, hvor han også selv havde taget Opphold, at de var komne ombord til en hvas kar, men mærkede tillige, at han behandlede dem honnet. Skjønt de var vant til litt af hvert, havde de dog allerede paa første Tur lært, at de seilede med en ren Vovehals, hvis eneste Hensyn var at komme frem og faa gjort flest mulige Ture inden isen stansede Farten omkring Jul.

De bodde ett års tid i Tønsberg. Selv om Salve pleide liten omgang med andre skippere hvorav der om Vinteren altid er mange, ble det den lykkeligste tid i deres liv. For snart satt Elisabeth med en gutt på fanget. De kalte ham Gjert. Etter hvert flyttet de til Merdø ved Arendal. Og det var her de ble Lodsen og Hans hustru – en vakker kjærlighetshistorie.

Tittelen til denne artikkelen er altså lånt fra Jonas Lie.

Åpen Tenvikbåt i opprørt hav.
Bygde egen losskøyte

Enken Kristine Bredine hadde også en voksen sønn, Thor Bertran, født 1884, fra første ekteskap, da med Thor Nilsen – en annen kjent los fra Buerstad. å kjøpe seg egen losbåt var en tyngende investering. Tenvika skøyta (bygd i Tenvik, Tjølling) var populær blant losene. Men en ny båtbygger og konstruktør, Colin Archer fra Larvik, var i ferd med å innarbeide seg på markedet med en genial nyutgave. Thor Nilsen hadde neppe anledning eller råd til å anskaffe seg slike nyvinninger. Han satte i gang med å bygge sin egen losbåt i Buerstad – sammen med eldstesønnen Nils Kristian (Thorsen). Det var ingen liketil oppgave, men det sies at de to løste utfordringene med glans.

Nils Kristians sønn, Ole Hagbart Nilsen og senere sønnesønnen Karsten Mathias, førte forøvrig familietradisjonene videre i den slektslinjen. Karsten Mathias Nilsen loset senere fra de kjente Sandøsundaskøytene Store Færder og Nøtterøy. Han trakk seg tilbake i 1958.

En kjent los fra Buerstad, Tor Nilsen (L. Berg: Nøtterø)
Gift med sin manns svigersønn!

I 1891 døde Thor Nilsen, også han etter tre ekteskap – og fem barn. Elias hadde allerede i 1862 giftet seg med Thors 19 år gamle datter Johanne Andrea. Hun døde allerede som 36-åring. Raske, nye ekteskap mellom enkemann-enke/enke-enkemann, med til dels store barneflokker involvert, hadde nok både sine naturlige og praktiske sider. Frafallet både av hustruer og ektemenn var ikke minst påfallende i loskretser.

 

Etter å ha blitt stelt for ham i et par år giftet enken Kristine Bredine seg med Elias i 1894. Dermed slo hun seg sammen med sin første manns svigersønn! De bodde i Nordre Buerstad. Folketellingen 1900 forteller om en tilsynelatende harmonisk familie på fem, der også en tjenestepike, 15 år gamle Kamilla Sørensen, var inkludert. Hjemmeregistrert var også Hans Edvard, en 27 år gammel Elias-sønn fra første ekteskap. Han var allerede styrmann, men drev akkurat da som losgutt for faren. Historien videre slår fast at han den skjebnetunge dagen utenfor Jomfruland noen år senere ikke var losgutten som måtte seile losbåten alene tilbake til Buerstad.

Vi vet at losguttene kunne være i alle aldre – ofte sønner av losen. Helt ned til ni års alder assisterte de sine fedre og hadde som hovedoppgave å føre losbåten trygt hjem eller til annen havn for å hente losen. Andre losgutter kunne imidlertid være erfarne, voksne karer, som Hans Edvard. Han møter vi igjen senere i den videre historien om Nøtterøy-losen Elias og hans tre hustruer og seksten barn.

Småbrukersønn fra Mellom Sem

Elias var ekte nøttlending, men slett ikke født med saltvann under føttene. Tvertimot vokste han opp midt på øya – på Mellom Sem, også kalt Bakkerønningen. Her hadde faren, småbrukeren Jacob Andersen, slått seg ned. Jacob var født i nødsåret 1808 da Napoleonskrigene raste og Norge ble sperret ute fra livsnødvendige kornforsyninger fra Danmark. Det var disse barkebrødtider Henrik Ibsen hadde som bakgrunn for sitt gripende epos om Terje Vigen. En ikke bekreftet versjon forteller at Jacobs far i flere år satt i prisonen i England etter å ha blitt oppbrakt som matros på et norsk skip.

Elias hug sto til havet. Han ble etter hvert en anerkjent og dreven los. Vi møter ham flere ganger i Helge Paulsen bygdebøker. Årøysund losstasjon var utgangspunktet. Både Thor Nilsen og Elias Jacobsen nevnes blant de 23 losene registrert her i 1875. Etter 1900 ble stasjonen flyttet til Vrengen.

Losbåt i høy sjø, 1882. Nasjonalmuseet
Tre hustruer – seksten barn

Vi skal nøste litt i Elias-familiens historie. Som vi har sett giftet Elias Jacobsen seg første gang med loskollega Thor Nilsens datter – Johanne Andrea. Hun skjenket ham de første syv barna. Nummer 1 og 3 nevnes ikke – altså døde de som helt unge. Nr. 2 Josefine Kathinka ble født i 1863 og levde helt til 1946. Tinka var altså to år gammel under folketellingen i 1865. Der nevnes også hennes nyfødte og døpte lillebror Gullik. Men han vokste imidlertid ikke opp og går ut av slektshistorien – likesom som den førstefødte bror eller søster.

Neste barn. Thor Bredal Jacobsen, ble født i 1866. Han stakk ulovlig i land fra et norsk skip og endte som skipsrigger i Liverpool, hvor han giftet seg og stiftet familie. Her døde her i 1951 og etterlot seg seks barn og en stor Jacobsen-klan i Merseyside-byen. Elias-barn nummer 5, Elise Agentha, fant en svensk styrmann Edwin Karlsson, bodde en stund på Husøy og slo seg siden ned i New York.

Postkort med barken «Natuna».
Brevet til far

Nestemann, Hans Edvard, ble også sjømann og dro samme vei som sin søster. Vi hører sist om han i Philadelphia. Det var altså han (se vedlagte postkort) som skrev hjem til sin fader Elias sommeren 1908. Postkortet var adressert slik: Hr Lods E. Jacobsen, Buerstad, Nøtterø per Tønsberg c/o Thorød Postaabneri, Norge. Teksten var ordrett og skriftrett denne: Falmouth de 3/7.08: Kjere Fader. Afgar herfra i Dag for Roterdam og vis vi er heldig kan vi vere freme om en 6 Dage og da kommer jeg med første baad hjem. Vi haver 135 Dages Reise og meget pent Veir alle friske. Hils alle fra meg men du er sist hilset fra H. Jacobsen.

Postkortet er stemplet 12. juli 1908. Det har i seg flere interessante sider om tid og sted, språk, familiebånd – og ikke minst tidens tempo i kommunikasjonsmuligheter. Da avsenderen skrev kortet i en engelsk havn, hadde hans far allerede vært savnet og antagelig omkommet i nesten tre uker.

Hans Edvards yngste helbror, Elias, altså 7-ern, ble skipsfører og slo seg ned på Torød, nord for skolen. Han har etterkommere flere steder i Vestfold.

Nye kull

Fire år etter sin kones død giftet Elias seg på ny – nå med Elise Nilsen fra Tønsberg. Også hun ble bare 36 år gammel. Hun fødte seks barn, men bare to døtre vokste opp – Magdalena Sofie og Marie, som ble gift henholdsvis i Horten og på Tjøme. Elias tredje hustru ble altså Kristine Bredine. De tre siste Elias-barna, dvs. nummer 14, 15 og 16 var en ny Hans E. (Eugen), Bertha Kathrine og Eugenie Bredine. De fant alle ektefeller nær Nøtterøy og bodde mest i Vestfold.

Ringen var sluttet for Elias los. Kristine Bredine levde til 1921 – de siste årene sterkt plaget av smertefull leddgikt og lenket til rullestol. Hun klaget aldri en dag, sies det.

Postkort fra Falmouth.

 

Var losene fattige?

Helge Paulsen har i sin glimrende bygdebok Nøtterøy inn i 1900-årene et fyldig og interessant kapittel om losene og losenes kår på øya. Strabasene og de livsfarlige sider ved loslivet er beskrevet av flere. Det var alltid en nervøs og tyngende spenning for loshustruene og familien når losen dro ut: Kommer husbond (sønn, bror) hjem igjen i god behold også denne gang?

Elias og hans hus levde i beskjedne kår, men var nok aldri direkte fattige. Ei ku, en gris og jordprodukter var alltid tilgjengelig. Men det var likevel ikke uten grunn Elias fortsatte så lenge i sitt krevende yrke.

Dørjefiske etter makrell. (Tegning av Hans Gude)

Han og Kristine Bredine holdt jo forøvrig til og med tjenestepike, selv om det neppe ble mange kronene hun fikk i lønn. Ofte kunne ungpiker tidlig bli satt bort av fattigfolk – for bare kost og logi. Og Paulsen forteller at losenes inntekter egentlig kunne være forholdsvis gode. Mye avhang naturligvis av deres egen innsats og utholdenhet. Et par av Årøysund-losene tjente i 1875 under tusen kroner i året i lospenger, men de fleste betydelig over. Gjennomsnittlig årslønn for losene ved denne stasjonen lå i årene 1876-1880 på 1848 kroner. Til sammenligning oppnådde til vanlig en matros og en skipstømmermann på Nøtterøy henholdsvis ca. 600 og ca. 840 kroner i året.

Spedde på med makrellfiske

Losene spedde forøvrig ofte på inntektene med makrellfiske. I sitt lille hefte Lodsliv om Færder, utgitt i 1884, beskriver C. Schollert generelt en loshavn: Om Forsommeren driver Lodsen paa Makrelfiske. Kommer man til Lodshavnen ved Middagstid i Fisketiden, saa ser man på hele Terrenget rundt Havnen, klos op i Husene. opstillet Krakker der er behengt med Makrelgarn. Baadene kommer fra Søen imorges og ligger nu tomme med ingivne Seil, stuved sammen i Havnen; der var kun bleven lidet af Nattesøvn for Mandskabet, og da de kom ind, maatte de til og med at rense Garn og hænge på Tørk.

Lensmann Egeberg på Nøtterøy (bodde på Fagertun) skriver dog i en innberetning i 1876 at loser fisket en ubetydelig del med dorg, det har vært til husbruk.

Hva med enkene?

Losene var egentlig tidlig ute med en egen pensjonsordning – Losunderstøttelseskassen. Høyeste pensjon av Nøtterøys loser i 1885 hadde Kristoffer Olsen, Ormøybåen og Johan S. Nilsen, Middelborg – begge 320 kroner i året, forteller Paulsen. Losenkene fikk en fjerdedel eller en femtedel av dette. Dertil kom fra 28 til 48 kroner per barn. Ikke mye å leve av, men tross alt en innkomst – i motsetning til for eksempel vanlige sjømannsenker som ikke hadde noen pensjonsinntekter.

Nordre Buerstad. (Foto: Svein Hermansen)
Etterord

En episode viste at Kristine Bredine var en handlekraftig og snarrådig kvinne. Et mindre barn i omgivelsene hadde ved et uhell satt til livs noen slurker med lut. Kristine grep øyeblikkelig til et spann med fløte. Innholdet truet hun ned i halsen på den hylende ungen som ble reddet.

I 1911 solgte hun Nordre Buerstad til datter Josefine Kathinka, som da var enke etter los Gustav Gundersen fra Sandø (Hvasser). Kristine flyttet til sin yngste sønn og sin svigerdatter på Kaldnes, hvor hun døde 66 år gammel. Buerstad-eiendommen er i september dette året fremdeles i slektens eie.

Kristine Bredine og Elias var artikkelforfatterens besteforeldre.

(Jeg har under arbeidet med denne artikkelen hatt glede av å støtte meg til Sig. Unneberg: Gårds og slektshistorie for Nøtterøy, Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1900rene, C. Schollert : Lodsliv om Færder (Christiania 1884), Einar Chr. Erlingsen: Los ved Færder (Hvasser og Brøtsø Historieforening, 2010). Dessuten muntlige og skriftlige opplysninger fra slekten etter Elias og hans hustruer).

Follow Knut Mello:

f. 1934 og bosatt på Nøtterøy, pensjonist. Lærer- og journalistutdanning, yrkesaktiv som rektor og journalist i Tønsbergs Blad. Har skrevet Teie IFs historie, Vestfold Fotballkrets” historie. Styremedlem i Nøtterøy Historielag fra 1979 til 2004, redaktør av Njotarøy 1987-96. Historielagets første æresmedlem, 2002

Latest posts from

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.