Mannen som skjøt fra Bollærne

Hans Chr. Ringe: (Njotarøy 1995)

Da en flotilje av tyske transportskip gled inn Oslofjorden 10. april, skjøt Bollærne. Men det var som følge av ordrenekt. Major Hans Chr. Ringe, offiser og gårdbruker fra Tjøme, trosset kommandantens skyteforbud. Ringe traff nesten! Han skrev i mai 1940 en detaljert dag til dag-skildring fra de dramatiske begivenhetene i april-mai 1940. Vi følger ham på hjemmearenaen de første dagene etter det tyske overfallet. Ringe ble tatt til fange av tyskerne, men satt fri under offiseræresord om ikke å slåss videre mot okkupantene. Det løftet brøt han med fullt overlegg, siden det var avlagt under tvang. Den farverike majoren fulgte siden «etter krigen» oppover i norske dalføre og ble såret under et bombeangrep. Han kom tilbake til Tjøme 6. mai etter begivenhetsrike dager. Vi har oppdatert Ringes rettskrivning. Ellers er hans «dagbok» ordrett gjengitt.

Major Hans Christian Ringe — mannen som virkelig skjøt fra Bollærne 1940.
Major Hans Christian Ringe — mannen som virkelig skjøt fra Bollærne 1940.
Tirsdag 9. april

Jeg hadde vært fortsjef på Bollærne i tre måneder, men var hjempermittert en av de siste dagene av mars. Jeg våknet tidlig ved at det var fly over Oslofjorden og jeg merket enkelte kraftige drønn. Jeg telefonerte til kommandøren på Håøya, og han fortalte at tyskerne hadde forsert fjorden om natten og at Rauøy og Horten var tatt av tyskerne, men Bollærne holdt seg. Jeg foreslo at jeg straks skulle reise til Bollærne, da jeg var så kjent med alt der ute. Kommandanten sa at det ikke var nødvendig at jeg reiste ut. Drønnene fortsatte, og klokken 10 ringte jeg igjen kommandanten og foreslo at jeg skulle reise dit ut. Han avslo igjen. Jeg orket ikke å sitte hjemme, men gikk til en venn av meg, skipskaptein Holck, som har telefon.

Klokken 14 ringte kommandanten dit og spurte om jeg fremdeles var villig til å reise til Bollærne. Jeg var glad for å få svare ja, og han ba meg om å greie transport ut selv. Jeg fikk tak i en gammel motorsnekke og så kjent som jeg er, gikk båten i en rett linje fra Årøyodden ved Vrengen til Østre Bollærne. Flere hundre fly kretset over oss under turen og det var også en mengde fly over selve fortet på Østre Bollærne. Jeg så ikke et liv på hele øya da jeg kom fram og det fantes ikke vakt på bryggen en gang. Jeg gikk først opp i messen, men der var det øde med matrester på tallerknene, som om man hadde sprunget fra bordet. Vindusrutene var knust og takstenene var av. For å finne folk gikk jeg sydover til kommandoplassen og på denne veien unngikk jeg så vidt å bli skutt av mitraljøse fra fly. Prosjektilene slo ned på begge sider av meg og deretter tok det lengre tid å komme fram, da jeg måtte springe fra dekning til dekning.

I kommandoplassen fant jeg denne fullt besatt under major Færden og jeg fikk greie på hva som var foregått om natten og formiddagen. Bollærne hadde ikke skutt mere enn ett løst skudd med en gammel feltkanon under tyskernes forsering om natten. Om formiddagen hadde flyene uventet bombet øya og herunder ble fenrik Kvisle såret i munnen og haken. Han var brakt til Tønsberg på sykehuset. Man fortalte meg at våre luftmitraljøser ingen virkning hadde mot flyene og av den grunn fikk jeg flyttet mitraljøsene ned til omfilering av strendene mot landingsforsøk i mørket. Da det mørknet opphørte flyvirksomheten og bombingen. Jeg kunne derfor gå rundt til alle ledd hele natten og fikk satt noe mot i dem som var redde og ubrukelige. Om natten måtte jeg også personlig og alene levere ut effekter til de mannskaper som kom ut til Bollærne på grunn av mobiliseringsordren.

Administrasjonsoffiseren som skulle ha gjort dette, var ubrukelig – hans nerver var helt ødelagt. Den andre administrasjonsoffiseren, løytnant Rekken, var flink med forpleiningen under de vanskelige forhold, og vi fikk alle god varm mat om natten.

En stor del av personellet var hele tiden i tunnelen og disse var så redde at de var ubruklige som soldater. De uredde ble derfor misbrukt og fikk ikke avløsning, hverken ved mitraljøsene eller ved kanonene, så de ble meget trette. Det var dårlig hjelp av befalet til å få avløsningen i orden. Jeg fortsatte å gå rundt til alle hele natten, som er en av de lengste jeg har opplevd. Rauøy var tysk og vi hadde ingen bevoktning i fjorden. Jeg ble glad, da det lysnet om morgenen.

Hvorfor skjøt ikke Mågerø i 1940? Denne 30,5 cm haubitzen, fotografert da den ankom i 1923, ble aldri avfyrt mot inntrengerne.
Hvorfor skjøt ikke Mågerø i 1940? Denne 30,5 cm haubitzen, fotografert da den ankom i 1923, ble aldri avfyrt mot inntrengerne.
Onsdag 10. april

Vi oppdaget noen fartøyer som kom inn midtfjords, så langt ute at vi til å begynne med bare så røyken. Et av fartøyene kom alene foran de andre og da det var på skuddhold, meldte jeg til kommandanten. Han forbød meg å åpne ilden, hvis jeg ikke med sikkerhet kjente nasjonaliteten ved flagget eller annet. Jeg fremholdt at det måtte være tyske transportskip, noe annet kunne ikke opptre her på denne måten. Hakekorsflagget kunne ikke sjeldnes fra norsk flagg på denne avstanden. Kommandanten gjentok at han forbød meg å åpne ild. Jeg syntes dette var for galt og meddelte kommandoplassen at jeg tross forbudet ville skyte, men legge an på ikke å treffe. Jeg skjøt tre skudd. Det første ble nesten treff i baugen, selv om vi hadde lagt an på å få det sikkert kort. Det andre skuddet mislykkedes, da sprenggranaten sprang like utenfor munningen. Mellom 1/3 og 1/2 part av alle sprenggranatene sprang på samme måte straks de forlot kanonen. Det tredje skuddet ble langt og gikk rett over transportskipet. Da snudde fartøyet og gikk ut fjorden og ingen fartøyer kom forbi Bollærne denne dagen – onsdag.

Kommandanten spurte i telefonen om hva jeg skjøt på, og jeg svarte at det var på den båten jeg hadde meldt inn. Han spurt om jeg var blitt gal og om jeg ikke hadde fått ordre om ikke å skyte. Jeg svarte at jeg hadde fått slik ordre, men at hele kommandoplassen kunne bevitne at vi hadde lagt an på bare å skremme, ikke å treffe.

En stund senere kom fire tyske krigsskip nord fra Horten mot Rauøy. Det var to jagere og to armerte trålere. Kommandoplassen kunne ikke brukes nordover mot disse målene, så kaptein Telle og jeg sto ute på fjellet da vi tok dem under ild på Kråkestadleira. Det ble ikke presisjonsskytning på denne dårlige måten og dessuten sprang så mange granater i luften, at vi ikke oppnådde noe treff. Vi jaget dog fartøyene nordover igjen og de forsvant under Hurumlandet. Denne skytingen ble kraftig besvart fra fartøyene og Rauøys kanoner. Den fiendtlige ilden var for lang, så den gikk over hodene våre. De hadde ikke noe kort skudd eller nedslag på Bollærne.

Vi hadde flyttet messens radioapparat til kommandoplassen og under begge skytingene, kom det ordre fra tyskerne på Akershus om at Bollærne ikke måtte skyte. Jeg tok ikke hensyn til disse ordrene, men skjøt helt til kannonene våre var ødelagt. Det var slagmekanismen som ikke tålte trykket av stridsladningen og ble stuket. Vi måtte slutte skytingen da alt vi hadde av reservedeler var skiftet inn og ødelagt. Slik som vi ble bombet etterpå forsto jeg at det var av største betydning at vi hadde skutt og at det var viktig å få brakt Bollærne til taushet.

Tyskerne kunne ikke forstå hvorfor det ikke kom flere skudd ved den første skytingen og de kunne ikke vite at ilden opphørte ved den andre skytingen fordi kanonene var ødelagt. De visste bare at vi skjøt. Transportskipene – noen og tredve – kom ikke forbi Bollærne før torsdag morgen, så vi holdt dem ute et døgn. Dette døgn bidro muligens noe til at mobiliseringen kunne gå såpass bra nordenfor Oslo, at det ble krig i det hele tatt fra Elverum til Åndalsnes og at det ikke gikk som i Setesdalen og i Østfold. Det kan derfor med noen rett sies at skytingen på Bollærne muliggjorde tyskernes forsinkelse i Sør-Norge og derved skaffet England noe ytterst nødvendig tid til å få sitt forsvar i noenlunde stand. England viste seg jo å være like lite forberedt på krigen som Norge var.

Under den voldsomme bombingen etter vår skyting, måtte hele besetningen gå i dekning. En soldat Furuset var ulydig og gikk fra tunnelen og opp i leiren. Han ble drept av en bombe ved leirbrønnen. Jeg fant ham senere 50 meter fra det sted hvor han var rammet, og det var ikke meget igjen av ham.

Vi i kommandoplassen visste ikke noe om at besetningen i tunnelen uten ordre hadde firt det norske flagget og heist det hvite flagg på flere steder. Da vi ble gjort oppmerksom på dette, hadde de hvite flaggene hengt oppe i 25 minutter og bombingen opphørte. Det var umulig å fire disse hvite flaggene etter så lang tid og det ville ha vært uten mening når kanonene ikke lenger var brukbare. Major Færden meldte kommandanten dette om de hvite flaggene og da oppførte denne seg uforstålig. Han beordret de hvite flaggene firt og han ville sende en del gamle feltkanoner på motorskøyte ut til Bollærne. Jeg forstår ikke denne umulige ideen. Det var selvfølgelig ugjørlig å få disse kanonene iland på Bollærne under de forholdene vi hadde, men dessuten hadde hverken befal eller menige noen øvelse i å betjene disse kasserte kanonene. Vi fikk avverget firingen av de hvite flaggene og sendingen av de kasserte kanonene fra Håøya til Bollærne. Jeg beordret da at alt om kunne ødelegges skulle ødelegges – kanonene, ortografene, mitraljøsene, lyskasterne og så videre. Jeg viste hva jeg mente, idet jeg personlig knuste en ortografkikkert mot en sten. Alle gikk begeistret til ødeleggelsen, som ble meget effektivt utført.

Jeg så nå en av de tyske trålerne stå mot Bollærne og gikk alene mot den ved Kongshavnsund. En båt ble satt iland og jeg kom om bord og ble ført til en av jagerne som lå utenfor Horten. Om bord der ble vi enige om at Bollærne skulle overgis til tyskerne og at alle norske på fortet skulle få lov til å bli sendt hjem mot løfte om ikke ytterligere å foreta seg noe fiendtlig mot tyskerne. Jeg kom om bord i tråleren igjen og denne gikk tilbake mot Kongshavnsund på Bollærne. Jeg tilbød meg å føre båten til bryggen, da dette var vanskelig i dette farvannet med den store båten. Tilbudet ble mottatt og alt gikk bra til tråleren lå ved bryggen. En løsrevet hornmine lå dog farlig til ved den nordre innseilingen, men det gikk bra. Min tur til Horten tok så lang tid, at de rikelig rakk all ødeleggelsen på fortet. Styrken på Bollærne kom om bord i tråleren og da den gikk fra bryggen, støtte den så hardt på grunn at den ble sittende til det ble høyvann torsdag morgen.

Major Ringe var straks på pletten på Bollærne i mai 1945 — sammen med hjemmestyrkene, men fikk ikke kommandoen. Til høyre troppssjef John Johansen. (Se også foto til artikkel «Festung Nøtterøy».)
Major Ringe var straks på pletten på Bollærne i mai 1945 — sammen med hjemmestyrkene, men fikk ikke kommandoen. Til høyre troppssjef John Johansen. (Se også foto til artikkel «Festung Nøtterøy».)
Torsdag 11. april

Tråleren kom av grunnen og gikk ut Huikjæla og sønnenom Fulehuk. Der ute lå nå fjorden full av tyske transportskip for inngående – tredve båter på opptil 10.000 tonn. Da vi om bord i tråleren kom oppi disse fartøyene, ventet jeg spent på at Måkerøy batteri skulle åpne ilden. Forholdene var slik at dette batteriet kunne senke de fleste av disse skipene – hvis ikke alle sammen – med en sprenggranat i hvert fartøy. Det var de beste observasjonsforhold mot disse ubeskyttede, langsomtgående fartøyene, og senkningen kunne rekkes før flyene kunne komme til å bombe Måkerøy. Men Måkerøy skjøt ikke. Det var helt uforstålig. Etter at vi var ferdige med tyskerne på marinestasjonen på Horten, marsjerte jeg med styrken gjennom byen til jernbanestasjonen. I nærheten av stasjonen kom vi til en likkisteforretning, som vi brøt oss inn i og tok en kiste til den drepte soldaten som vi bar med oss. Vi hadde også med flagget som vi la over kisten og gikk til stasjonen. Gjennom Horten så vi ikke noen norske. Byen var som utdødd, bare noen få tyskere møtte vi her og der. På Horten jernbanestasjon ekspederte jeg kisten og rekvirerte transport for hver eneste av besetningen til enhvers hjemsted. Da toget begynte å gå, mente jeg at jeg ikke kunne gjøre mere for mine underordnete. På Skoppum og i Tønsberg hadde jeg en minneverdig avskjed med dem alle sammen. Jeg kom til Tjøme torsdag kveld.

Fredag 12. april

Om morgenen reiste jeg til kommandanten som var på Måkerøy. Jeg meldte meg til tjeneste igjen da jeg gjerne ville fortsette å hjelpe til i forsvaret. Men jeg ble bestemt avvist av kommandanten, da jeg hadde gitt tyskerne æresord på ikke å fortsette kampen. Jeg mente at dette æresord var avtvunget meg i en nødssituasjon for at folkene på Bollærne skulle få komme hjem og jeg anførte at det måtte være en personlig sak om jeg brøt dette æresordet til tyskerne. Det angikk ikke andre enn meg. Jeg hadde gitt Norge mitt æresord som var viktigere for meg. Jeg ble avvist og da jeg gikk, spurte jeg kommandanten hvorfor han ikke hadde senket de tyske transportfartøyene om morgenen dagen før. Han svarte at han ikke var sikker på at de var tyske. Jeg svarte med spørsmålet, hva annet kunne de være og tilføyde at hvis han hadde gjort sin plikt, hadde han reddet mange tusen landsmenns liv. Om han ikke var sikker på at det var tyske fartøyer, så ser det ut som om tyskerne var sikre på at Måkerøy ikke ville skyte, ellers kunne de ikke gå så langsomt forbi et 30,5 centimeter batteri med slike fartøyer.

Jeg ble så forferdet over kommandantens opptreden både onsdag og torsdag at jeg ville forsøke å komme rundt tyskerne og opp til overkommandoen på Lillehammer, om jeg der kunne gjøre noe nytte. Skipsreder Finn Hannevig og jeg bestemte oss til med hans bil å forsøke reisen til Lillehammer. Jeg tok ingen bagasje med meg og satte meg i en båt over Vrengen til Nøtterøy og sa til dem jeg traff at jeg var ute for å kjøpe settepoteter. Jeg kom langt innover Nøtterøy før Hannevig etter avtalen tok meg igjen med bilen.
Ved broen i Tønsberg gikk jeg ut av bilen og gikk gjennom byen og utover veien mot Sem. Her tok Hannevig meg igjen etter å ha foretatt en omfattende og kostbar utrustning for reisen. Jeg ville ikke være i Hannevigs bil på Tjøme eller i Tønsberg, da man på disse stedene kjente oss begge og da det snart ville vise seg at vi var forsvunnet fra Tjøme.»

Her stanser vi major Ringes «Krigen i Norge 1940. Opptegnelser av major Ringe». Den samlede beretningen er på 26 A-4 sider. Opptegnelsene finnes i sin helhet i Nøtterøy Historielags arkiver.
9. mai 1945 dukket Ringe igjen opp på Bollærne i full førkrigsuniform, klar til å overta kommandoen, men ble avvist av de norske hjemmestyrkene der ute.
Etter krigen gjorde han seg gjeldende som lokal politiker på Tjøme. Han døde i 1970.

Follow Hans Chr. Ringe:

f.1882 i Kristiania. Krigsskolens øverste avdeling. Major. Eide gården Søndre Sundene, Tjøme. Bygde Ringes Sukkerkulørfabrikk på Toten. Flyttet til Kirkeveien 8 på Teie i 1947, der han bodde til han døde i 1970.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.