«Mot norr-malt»

posted in: Artikkel, Sosialhistorie | 0

Av Tore Dyrhaug – Njotarøy 2016

Et voldsomt regnvær så sent som i september 2015 gav inspirasjon til denne uhøytidelige artikkelen om vær og uvær på Nøtterøy fra tiden før 1814 til høsten i fjor.

Det voldsomme regnværet natt til 1. september i fjor inspirerte Tore Dyrhaug til denne artikkelen. Han og kona, Bente fikk vann i kjelleren, akkurat som i oktober 1987. Bildet vårt er fra krysset mellom Semsveien og Hjemsengveien, hvor veien ikke var kjørbar.
Foto: Tom Brodin.

Er været blitt villere og våtere?

Nedenstående ble påbegynt sent i februar 2016. Verden utenfor mine vinduer er grønnblass og vinterdød, men også med tydelige spor etter ideen til denne artikkelen: dammen på naboens jorde. Personlig var det lykketreff i 1972 å bli tildelt tomt på Torød. Og vi bygget et lite hus syd for naboens store jorde. Alt var vel, inntil vi observerte at det etter kraftig regn dannet seg en stor dam – eller et lokalt inn-hav – på grensen mellom eiendommene. Hverken min kone eller undertegnede hadde vært spesielt opptatte av fenomenet vær. Det var før oktober 1987. Da styrtet regnet ned og skapte et hav like nord for kjellermuren. Resultatet var gitt. Vann i kjelleren. Ikke så mange centimeter, men nok til full oppussing.

Siden den gang har vi fulgt jordet og dammen med ny oppmerksomhet. Lavereliggende naboer har fått vann i sine kjellere flere ganger, mens vi har gått klar.
Helt til september 2015 – da kom kjellervannet tilbake, moderat, men nok til å gjennomfukte gulvisolasjon, tepper, veggisolasjon og lavtliggende bokhyller. Resultatet var likt det i 1987. Og vi ble nesten medlemmer av MDG. Var vi ikke oppe i en klimakrise? Vann på Torød og flom i alle vestlandsfjorder? Hus raser ut i flomstore elver og NRKs utallige «reportarar» står skjevt mot orkanen for å unngå å bli blåst til havs. Men dessverre ikke.

Spørsmålet blir: Er det sant at været er blitt villere og ikke minst våtere, på
grunn av min gode Saab dieselbil og min forkjærlighet for rød biff, pluss en sjelden flyreise ut av Europa?

Og nå ville vi vite, ikke bare tro eller anta, og da er det letteste å gå til offentlig statistikk. Helt siden 1871 har Meteorologisk Institutt årlig målt både temperatur og nedbør på ulike målestasjoner rundt om i landet. Men ingen på Nøtterøy. Nærmeste termometer finnes på Blindern i Oslo. Nærmeste offisielle nedbørmåler er i Hedrum.

Hel- og halvgamle aviser forteller om ekstremvær og rekordår også tidligere

Stabiliteten

Ser man på de lange tallrekkene i Historisk statistikk, blir man slått over stabiliteten. Det skyldes at tallene bare gir et bilde av gjennomsnittet. I januar i år hadde Nøtterøy uker med kaldt vær, før det slo om til kraftig mildvær. Gjennomsnittet for perioden blir hverken kaldt eller mildt, men noe midt imellom. Slik har det vært siden 1871. Gjennomsnittstemperaturen på Blindern var på 5,7 grader, målt natt og dag. I storm og stille, nedbør og opphold.

Instituttet er ærlig nok til å påpeke at de jevne gjennomsnittstallene ikke gir grunnlag for å slå fast at noen klimaendring har funnet sted (Historisk Statistikk 1994).

Utålmodige lesere må tilgi forfatteren for denne lange omvei, men hold ut, vi er snart i mål.

Først litt mer prat: Når statistikken ikke hjelper, gjenstår bare én mulighet –
nemlig dagspressen. I gamle dager, altså for 10 år siden, var dagspressen opptatt av annet enn overgrep, mobbing og alskens seksuelle avvik. Lokalt vær var interessant. Gjennom avisenes spalter blir man kjent med isvansker, snømengder, tørke og «orkanaktig storm» for å nevne noe.

Prosjekt avislesing

Vi på Nøtterøy er heldige som har Prosjekt Avisregistrering. Det ble utviklet på Nøtterøy videregående skole og Kulturkontoret på Nøtterøy før det ble overlatt biblioteket i Tønsberg. Og der sitter Britt Sanne. Hun kjenner systemet og kan på kort tid gi et fyldig bilde av hva dagspressen rapporterte om været på Nøtterøy siden 1860. Overskrift, innhold og spaltelengde, men ikke selve artikkelen. Et ufattelig hjelpemiddel for å finne raskt frem. Et mirakel!

Så er vi endelig i gang. I november 1861 kom første «værmelding» som berører Nøtterøy. Den beskriver hvordan en lang rekke skip måtte søke nødhavn her. Særlig skuter fra Østersjøen med kornlast eller tømmer. Stormen fikk flere skuter til å forlise, og det ble et hektisk arbeid for å
redde korntønner og flytende trelast. Høsten og vinteren 1861 var ekstremt
stormfull. Så snart det igjen ble vår og sommer, kom nye høststormer i farvannet rundt Nøtterøy.

I november 1863 var det urolig vær i farvannene rundt Nøtterøy, det samme i september 1869 og i januar 1880. Årsaken til at det ble presseoppslag er enkel: Nøtterøy var inne i sin siste vekstperiode som skipsfartskommune. Det var seilskutenes storhetstid, enten det gjaldt skipsbygging eller rederidrift. Skipene fra Nøtterøy var i hovedsak små og beregnet på fart i Europa. I vintersesongen gikk de ofte i opplag i hjemlige havner som Årøsund, Knarberg eller Vrengen. Lokalt vær var viktig både sommer som vinter.

Det må kunne påpekes at været på Nøtterøy i det store og hele har vært
«normalt». Det vi si med moderat kalde vintre med noe snø og somre med mye sol og levelig varme. Men der var stadige unntak. I juni 1887 kunne Tønsbergs Blad melde om «orkanaktig storm». Fem år senere, i februar 1892 var uværet konsentrert rundt Færder fyr. Så langt om uvær på sjøen.

Nøtterøygubben var en legendarisk brøytebil som holdt Nøtterøy-veiene åpne i mange år fra 1938 og utover. Foto: Colbjørnsen & Co AS / Norsk vegmuseum.

Kjørbar is til Bolærne

Men det fantes også en annen utfordring mot det normale nøtterøy-været. Det var kulde og is på fjorden. Særlig senvintrene i 1870 og 1871 later til å ha vært ekstremt kalde. I mars 1870 ble det meldt om kjørbar vei på isen fra Vrengen til Tønsberg og 11 måneder senere var det kjørbar is helt ut til Bolærne.

I trygg ettertid er det lett å lukke øynene og i fantasien drømme seg tilbake til disse to kuldevintrene. Nøtterøy hadde i underkant av 5000 innbyggere, og de var spredt på gårder og småbruk over hele øya, også på øyene i øst, som Bolærne og Skrøslingen. De bodde i små og grå hus, og det er lett å se for seg all røken fra pipene som steg rett til værs i sprengkulda. For en med sterk aversjon mot utedoer, er det vondt å forestille seg hvordan gamle, syke og barn måtte stavre seg ut i mørk nattekulde til et bortgjemt uthus.

Men bak romansen ligger et mer usynlig bilde av gisne vinduer, trekkfulle
vegger, dårlig isolasjon og lite effektive ovner. De nær 5000 nøttlendingene levde ikke alltid sine dager på livets smørside.

De to kuldeperiodene i 1870 og 1871 var ikke nok til å påvirke nøttlendingenes helsetilstand. Den ble stadig av distriktslegene vurdert som usedvanlig god, selv om «svindsot» eller «tæring» eller mer moderne: tuberkulose, stadig var den viktigste dødsårsaken. Rundt 1860 begynte man å forstå at tuberkulose var en smittsom sykdom og ikke direkte forbundet med vær og levekår. Det samme kan sies om dødsårsakene tyfus og kreft,
men ikke om lungebetennelse.

Sommeren 1914

Men tilbake til været. Årene etter 1892 later til å ha vært normale for Nøtterøys vedkommende. I hvert fall hva manglende presseoppslag angår. Den ekstremt varme sommeren 1914 gjenfinnes ikke i spaltene, men det var Europas siste lykkelige periode: Kvinner med parasoll, menn i stråhatt, varme dager med sodadrinker med alkohol fra butikken på hjørnet og ingen anelse om at første verdenskrig skulle rive alle ut av uskyldsfølelsen. Resten av krigsårene var gode, både økonomisk og rent værmessig på Nøtterøy. Norge var nøytralt og mange tjente gode penger på de krigførendes store etterspørsel etter råvarer og frakttjenester.

Når «Tor med hammeren» virkelig slår til, går det hardt for seg. Det kan vi se på dette lynkartet fra Statnett

Is, snø og vann

Så kom den perioden vi kaller mellomkrigstiden. Der finnes fortsatt nøttlendinger som kan ha personlige minner om været i sin barndom, noe som må tas alvorlig. Men med den vanlige klypen salt.

Hvem husker vel lenger at i slutten av januar 1920 gikk en voldsom storm over Nøtterøy og Vestfold, en snøstorm så kraftig at togene på Eidsfossbanen og Jarlsbergbanen (Vestfoldbanen) ble innstilt?

Eller at i mars 1923 var kulden så sterk at Veierland ble omsluttet av is? Og det var egentlig ingen nyhet. For i februar foregående år var Nøtterøy rammet av den hardeste isvinter på 30 år. I januar 1925 var problemet vann, ikke is. Hele tønsbergdistriktet ble rammet av store oversvømmelser som sikkert også trengte ned i kjellere på Nøtterøy.

Generelt kan man trygt påstå at 1930-årene var værmessig livlige for nøttlendingene. Både i mars 1936 og i 1937 ble det i pressen rapportert om store snøproblemer, i 1936 skal brøytekantene ha vært 4 meter høye! Og året etter var snøforholdene på Nøtterøy så vanskelige at alle rutebiler innstilte trafikken.

Som en illustrasjon på hvor vanskelig det er å tolke offentlig værstatistikk, la oss kaste et lysglimt på året 1934. I følge nedbørsmålinger fra Hedrum, skal det ha falt 1575 mm nedbør dette året. Det er markant mere enn gjennomsnittet fra 1871 til 1990. 1150 mm. Tenker vi oss at all nedbøren i 1934 var kommet som snø, ville vi få en snøsøyle på nær 16 meter. Sommertemperaturen, målt på Blindern, viser at sommeren 1934 må ha vært god, men ikke oppsiktsvekkende varm. Det fuktige året 1934 har ikke skapt oppslag hverken i Tønsbergs Blad eller Vestfold Arbeiderblad, om populære gjengangere som snøstorm, oversvømmelse eller tørke.

2. verdenskrig

Så kom krigen. Krigsvinteren 1939-40 var iskald over hele Europa. Fra sine stillinger på begge sider av Vestfronten satt soldatene og frøs og hadde bare én ting å varme seg på: dumheten i motpartens propaganda. Den dundret over frontlinjen. Også på Nøtterøy var det kaldt, så kaldt at brønner og vannledninger frøs. I begynnelsen av februar måtte kommunen kjøre ut 20 tonn vann daglig til hutrende og vannløse.

Så kom tirsdag 9. april 1940. Været var tåkete og disig, og mange godt voksne nøttlendinger husker flyduren og de tyske flyene som svarte kors mot en grå himmel.

Så kom fem lange og grå okkupasjonsår. Det var matmangel, men ingen sult. Faktisk har aldri nordmenn vært sunnere enn i 1945, mye mosjon på
sykkel, lite sukker og fett skapte knapt en eneste synlig overvektig. Okkupasjonen gjorde også noe med været, langsiktige værmeldinger ble en krigshemmelighet som kunne bestemme både flåteoperasjoner og bombetokt. Man skulle kunne tro at det var lettere å rapportere om tilbakelagt vær, altså været fra i går, men de sensurerte avisene var meget tilbakeholdne.

I ei av avisene Tore Dyrhaug leste på biblioteket, kom han over en artikkel om prammen til kontormannen Mathias Aas, som ble kastet 25 meter gjennom lufta i Hella på femtitallet. Skypumpa på bildet er av langt nyere dato og slo til på østsida av øya. Der fikk Cato Erichsen se og fotografere den over Søndre Årø den 10. august 2014.

1947 var et merkelig værår

Vi vet at sommeren 1941 må ha vært varm, i september ble det meldt om
kjempegulrøtter på Føynland. Den gode sommeren gikk over i en mørk og dyster kuldeperiode, helt fra Østfronten og til Norge og Nøtterøy. I fantasien er det lett å se for seg den stille røken fra tusener av piper og mennesker innhyllet i varme klær mellom husene. Og overfylte og langsomme generator-busser på mørklagte veier og gater.

I mai 1945 kom frigjøringen. Og værgudene spilte på lag, sommeren ble
god, også på et krigsslitt Nøtterøy.

Året 1947 skulle bli et av de rareste i norsk vær-historie. Vinteren ble iskald
med kjørbar vei over isen mellom Nøtterøy og Bolærne og til Fulehuk. Den kalde vinteren slo om til en av de varmeste somre i manns minne. Ikke bare ble sommeren varm, med dagtemperaturer opp mot 29 grader, men også alt regnvær uteble. De kostbare vanndråpene måtte brukes til å vanne grusveier for å dempe støvfaren. For nøttlendingene var det en mager trøst at på en eiendom i Vestfjordveien hadde det i løpet av sommeren grodd et eple på 493 gram. God eplehøst eller ikke, vinteren 1948 ble dyster med strømutkoblinger og forbud mot lysreklame.

I slutten av august 1950 gikk et voldsomt regnvær over Vestfold. Det må også ha rammet Nøtterøy, men vår lokalpresse lot være å rapportere. Rapportert ble derimot en rekordstor gulrot fra Bjerkø på 425 gram i oktober 1950.

I slutten av august 1951 melder Tønsbergs Blad om voldsomt uvær over Nøtterøy, akkompagnert av lynnedslag på Tjøme. Og full strømstans på Nøtterøy.

Årene 1952 og 1953 later til å ha vært værmessig udramatiske, mens 1954 kom med store is-problemer rundt Nøtterøy. Og ikke bare is. Sørlandet og Østlandet ble lammet av store mengder snø.

Også på Nøtterøy var det fine forhold for bygging av snøfestninger og snøballkrig. Sommeren som fulgte ble den varmeste i «manns minne». Likesom i 1947 la støvet seg over Nøtterøys mange grusveier. Tropedøgn fulgte tropedøgn. Manglende nedbør gjorde faren akutt for strømutkobling til høsten og vinteren.

1947 var en skikkelig isvinter, men det var slett ikke isfritt i 2010 heller. Bjørn Tore Saltvik opplyser at han synes det er flott å padle til Fulehuk på gode sommerdager, men at skituren dit ut den 13. februar er noe han aldri vil glemme. Her har han fotografert sønnen Bjørn Sondre under en liten stopp like innenfor fyret mens Kiel-ferja passerer midtfjords.

Veierlandsfergen innefrosset

Årene som fulgte later til å ha vært normale. Men i starten på 1968 kunne
Tønsbergs blad melde at forrige natt var den kaldeste på 25 år. I februar var fergen til Veierland innefrosset, og isen på Akersvannet skulle være 70 cm tykk. Da er det kaldt.

Vi nærmer oss vår egen tid der alle voksne har sine egne værminner. Og avisene bidro med sine. I 1970 var det kaldt over Nøtterøy igjen – ingen rekordkulde, men akkurat nok til at mange ønsket seg vår og mildvær langt ut i mars. I august 1982 kom et sensommeruvær som rammet Nøtterøy hardest.

Været har fulgt oss år for år. Vi snakker om det, men ingen er mektig nok
til å påvirke det. Vi avslutter foreløpig høsten 1987, nær starten på disse linjer og hopper over den flotte sommeren 2014 og den regnfulle 2015.

Vær på Nøtterøy i 6000 år

Først det åpenbare: Det har vært vær på Nøtterøy siden tidenes morgen, fra
lavautbrudd, tropisk regnskog til istid. Også siden menneskene kom til Nøtterøy for mer enn 6000 år siden har klimaet variert.

Den beretningen ville føre for langt. Spørsmålet må heller bli: Hva vet vi om nøtterøy-været de siste 250 år? Vi må tilbake til tiden godt før 1814. I mangelen på både presse og værmeldinger, må vi gå indirekte til verks. En omvei er å undersøke dødelighetstallene utfra den forutsetning at dårlig vær gir små avlinger som igjen skaper sykdom og sult og dermed høy dødelighet.

En annen vei kan være studiet av årringer i gamle bartrær. En tredje kan være å studere myndighetenes beregninger over behovet for den livsviktige kornimporten, jo dårligere norske avlinger, jo større behov for kornimport – mest fra Danmark. En fjerde vei kan være personlige minner og erindringer av typen «Men for 25 år siden, da….»

Sammenstilles disse omveiene fremkommer et klart bilde: Østlandet hadde svært urolige år i perioden 1780 til 1820. Gode avlinger vekslet med elendige, været var ustabilt og dødsratene steg og sank.

Nøtterøy er ingen tradisjonell jordbruksbygd. Familienes hovedinntekt kom fra skipsfarten. Og frem til krigen med England i 1807, ga skipsfarten glimrende inntekter til redere, kapteiner og matroser.

Skipsfartens gullalder gjorde at uår og misvekst ikke ble særlig merkbare på
Nøtterøy. Det var alltid korntønner til salgs for den som hadde sedler å bla opp eller enda bedre: Sølvdalere med Christian VII-portrett.

Moderne klimaforskning har vist at årene 1781 til 1784 var dårlige over hele
Norge. I 1782 var vinteren ekstremt streng, fulgt av sommertørke på Østlandet og da også på Nøtterøy. Så slo været om. Årene 1789 til 1791 var gode for hele Østlandet. Som nesten alltid var vekstforholdene i Nord- Norge og Syd-Norge speilvendte, gode år i sør betød misvekst i nord. Og omvendt.

Resten av 1790-tallet var gode i sør. Med unntak av året 1794. Men uår og
misvekst kom tilbake. 1798 og 1800 var elendige år for Østlandet og Nøtterøy. Det hjalp heller ikke at jordbruket på Nøtterøy var konservativt og sterkt kvinnedominert på grunn av mennenes fravær på sjøen. Den nye og velsignede nytteveksten poteten hadde vanskelig for å slå gjennom på Nøtterøy. Fiske var heller ingen stor næring.

Enkelte år har det falt mye snø på Nøtterøy, gjerne i løpet av kort tid. Sånn var det også den 26. mars i fjor, da brøytemannskapene ikke klarte å ta unna. Her, i Grindstukrysset, var det umulig å komme seg opp fra Kirkeveien uten å benytte seg av venstrekjøring. Foto: Tom Brodin.

1808 og 1812

Alvoret for Nøtterøy kom i 1808. Elendige vekstforhold og stillstand i skipstrafikken rammet Nøtterøy dobbelt. Det ble nød og overdødelighet. Neste uår var 1812. Våren kom sent, men en god vekstsesong ble avbrutt av nattefrost i juli. Kornavlingene ble ødelagt. Det ble ikke mel og heller ikke brød. Et forsøk på redning ble en gammel kjenning: Barkebrødet. Det var brød av korn, men med innblanding enten av mose eller lav og litt
oppmalt bark fra det hvite laget mellom ytterbark og trestammen på bjerk eller alm. Misveksten i 1812 førte også til at den grønne kornhøsten ble stående ute til snøen kom og ble dermed ødelagt også som dyrefor. Dødeligheten steg til nivåer over 1808.

Årene etter 1814 var værmessig nøytrale, bortsett fra en voldsom høststorm over Nøtterøy i 1817.

Drømmen om stabilt og «gavnligt vejr» er gammel også på Nøtterøy. Til denne dag. Øya har hatt sin del av isdannelser, tørke og voldsomt uvær. Men det står ikke lenger om livet. Vi overlever. Takket være forsikringer og hus med gode tak, varmepumper, snøfresere og flislagte varme bad og toaletter.

Skillet mellom dagens sivilisasjon og fortidens uvær kan enten være syltynt
eller robust. Det gjenstår å se. Det er spennende å være i live.

Kilder:

Først og fremst en stor takk til Britt Sanne og hennes ferdighet i Prosjekt Avisregistrering. Dernest, bind 7 av Aschehougs «Norges Historie» om vær og uvær før 1814.
Og endelig boken «Norsk Vær i 100 år», skrevet av Gustav Bjørbæk og utgitt på Teknologisk forlag i 1898.
Samt personlige minner om badeliv og snøballkrig fra en fjern ungdomstid.

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.