«Nøtterøy har lidt meget under okkupasjonen”

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2006)

Krigshverdagen var grå – også på Nøtterøy

Fredag 10. august 1945 hadde Nøtterøy herredsstyre sitt første møte etter krigen. Til stede var medlemmene av det kommunestyre som var valgt i 1937. Gammelordfører Peter Syse holdt velkomsttale på Tinghaug og sa blant annet: ”Vi har jo også her på Nøtterøy hatt folk med i krigen, og vi har også hatt okkupasjonsmakten her i alle disse år. Der hvor den har herjet, ser vi dessverre sørgelige resultater efter dem. Man har nærmest inntrykk av at de har hatt en spesiell glede av å ødelegge alt de kunde. Våre skoler; som har vært okkupert av tyske soldater; er i en dårlig forfatning, og må påkostes betydelige beløp… Pleiehjemmet er også i en miserabel forfatning, men vi håper snart å få det i stand igjen. Veibygging og alt som vedrører kommunen har lidt skade under okkupasjonen. Våre skattefundamenter er også svekket, og kommunens inntekter er gått betraktelig ned til tross for at det i disse krigsår har vært holdt en uforholdsmessig høi skattøre – 16,5 – som vi håper må komme ned ”.

Mer enn seks tiår er gått siden Nøtterøy og Norge ble okkupert, mer enn 60 år har rent inn i evigheten siden landet endelig kunne oppleve at krigen i Europa var slutt. Med okkupantenes totale nederlag. Disse seks decennier er også kanskje tilstrekkelige til at vi, nå i 2006, uten fordommer kan ta stilling til overskriften.
Denne artikkelen er skrevet med et slikt håp for øye. Vinnere og tapere fra de dramatiske år er borte, og det burde være mulig å nærme oss Nøtterøys fortid uten glasskår i sjelen eller bjelker i øyet.

25.september 1940 var Reichskommissar Terboven nødt til å kaste inn håndkleet. Siden sin ankomst til det okkuperte Oslo i april hadde han arbeidet for å finne en realpolitisk løsning med Stortinget og holde Quisling og NS borte fra makten. 25. september var Terbovens spill slutt. NS seiret og ble av Terboven gitt status som eneste tillatte parti. Og dette partiet skulle få styre Norge, riktignok under tysk kontroll. Reichskommissar Terboven utnevnte en kommissarisk regjering, der Quislings nærmeste mann, Albert Viljam Hagelin, ble innenriksminister. Dette gav ham status som sjef over norske kommuner. Derav Nøtterøy.

Den «nyskapte innenriksminister» Albert Viljam Hagelins pålegg om å arbeide aktivt for Nasjonal Samlings framgang.

Norske kommuner under NS-styre

Innenriksdepartementet var en nyskapning, inspirert av tyske forhold. Som departementsråd fikk Hagelin den dyktige juristen Thorleif Dahl. Begge ville gjøre sitt ytterste for å omskape Norge til et rike i NS’ ånd og kom høsten 1940 med en rekke forordninger om kommunale forhold. Den siste og endelige forordningen kom 21.12. 1940 og avskaffet kommuneloven av 1938. Heretter skulle kommunen styres av en ordfører, oppnevnt av Innenriksdepartementet. Det samme gjaldt varaordfører. De gamle kommunestyrer og formannskap ble avskaffet og erstattet med byting og herredsting. Medlemmer her ble kalt formenn og de skulle oppnevnes av fylkesmannen i samarbeid med NS fylkesfører. Det viktigste i den nye forordningen var innføringen av førerprinsippet. Ordføreren bestemte, riktignok etter å ha hørt formennenes mening.

Nyordningen av kommune-Norge burde ikke ha kommet som noen overraskelse – i det minste ikke for de som kunne tenke seg at NS en gang ville få makten i Norge. I partiets program fra 1933 het det i § 4: ”Det kommunale selvstyre legges om og kommunene undergis effektiv statskontroll.” Ønsket om statskontroll var i 1933 tidsbestemt. Svært mange norske kommuner hadde under første verdenskrig mistolket den nye pengerikdom som også ble kommunene til del. De var ikke fullt klar over det snikende begrepet inflasjon og satte seg i dyp gjeld, særlig for å bygge elektriske kraftverk. De gode tider snudde brått høsten 1920.

I tillegg kom at Norges Bank ønsket at gode kroner som var lånt ut, skulle tilbakebetales med like gode kroner. Dette prinsipp kalles paripolitikk og er aldeles ukjent og uhørt hos oss i dag. Vi låner gode kroner og vet at de som tilbakebetales vil være (noe) mindre verd. Men det var omvendt etter 1920. Mange kommuner var så forgjeldet at de måtte styres direkte fra staten. De var under administrasjon. Nøtterøy kommune var ferdig med sitt e-verk i 1918 og var ikke berørt, kommunen er vel mer kjent for å ha en konservativ og veldrevet økonomi.

Førerprinsippet

Det nye med forordningen av desember 1940 var altså førerprinsippet. Prinsippet er ikke ukjent. Det er velkjent innen all operativ militær tankegang; sjefen har alt ansvar og står bare til regnskap for høyere sjef. Eller sagt annerledes, autoriteten kommer ovenfra, fra en sjef eller en Fører, ikke nedenfra, fra folket eller velgerne. Førerprinsippet blir ofte også omtalt som ansvarsprinsippet. Ansvar skal plasseres hos en person. Det er ikke ukjent i dag at enhver triumf har mange fedre, mens tap og nederlag er fullstendig morløse. Under rettssaken mot seg høsten 1945 hevdet Quisling at førerprinsippet også var nedfelt i Grunnloven, der det het i § 30 : «Enhver, som har Sæde i Statsraadet, er pligtig til med Frimodighet at sige sin Mening, hvilken Kongen er forbunden at høre. Men det er denne forbeholdt at fatte Beslutning efter sit eget omdømme.” Det er vel skjellig grunn til å kalle Quislings grunnlovsfortolkning, i skyggen av dødsdommen, noe fjern. Den kongelige makt forsvant ved parlamentarismens innføring i 1884.

Problemer med rekruttering

Et annet av punktene på NS’ program var at nasjonens kultur og næringsliv skulle organiseres ”…i selvstyrte og legaliserte yrkeslag (laug)”. Dette var et prinsipp Quisling hadde arvet fra Mussolinis Italia og innbar at de ulike yrkesgrupper sammen skulle styre. Partiene skulle bort, ja unntatt NS. Partiene var splittende på det nasjonale samhold som sto over alle andre interesser. Vi kjenner systemet i dag som korporativisme, der yrkesorganisasjonene spiller en sentral rolle. Quisling drømte om å danne et Riksting bestående av laug, men planene ble aldri gjennomført annet enn som et mislykket forsøk. Men man kunne jo prøve seg med sammensetningen av herredstingene. Helst ville man ha trofaste medlemmer av NS. Men det var uår på menn og for all del kvinner. Altså fikk man nøye seg med å oppnevne mennesker fra de ulike lag i folket inntil NS hadde vunnet befolkningens fulle støtte.

Hva mente så tyskerne? De var glade for å slippe å styre Norge direkte men hadde tvil om hvorvidt NS hadde menn nok til å bemanne 740 ordførerstoler og ditto varaordførerplasser. For ikke å snakke om et mangedoblet antall formenn? Men det var ikke tyskernes problem, men Quislings og NS’. Man må aldri glemme at den tyske okkupasjon av Norge ikke var motivert ut fra ønsket om å utbre nazismen, men utelukkende om å skaffe seg militær og i noen grad økonomisk kontroll.

Kommunalpolitikk var ikke Terbovens bord. Som motytelse for å forsyne Norge med alt fra maskiner, metaller, brødkorn og kull forlangte han absolutt ro på arbeidsplassene og at die Wehrmacht fikk operere uforstyrret. Enhver motstand skulle slåes hardt ned på. Instrumentet som mange nordmenn lærte seg å frykte og hate, var det tyske Sipo, sikkerhetspolitiet, og egne domstoler og straffeanstalter.

Uår på menn

Nasjonal Samling på Nøtterøy hadde et problem i likhet med resten av landet; partiet manglet bred støtte. Selv om NS også her hadde både partimedlemmer og sympatisører, er det betegnende at partiet var for svakt til å stille liste ved kommunevalget i 1937. Dessuten var det å være menig NS-sympatisør ingen kvalifikasjon for å ha rollen som ordfører. Fra januar 1941 lå ansvaret på fylkesmann Johannes Gerckens Bassøe, utnevnt til stillingen i 1938. Skulle han avgå i protest, i likhet med sine kollegaer Bergsvik og Cappelen allerede høsten 1940 eller bli stående i stillingen? Han valgte å bli stående og anfører i et brev til Undersøkelseskommisjonen av 1945 om sin motivasjon :”…. maskineriet måtte holdes i gang. Den kommunale administrasjon var imidlertid et nødvendig hjul i dette maskineri og jeg kan vanskelig forstå at fylkesmennene og ordførerne i denne henseende skal bedømmes ut fra andre forutsetninger enn funksjonærer i andre etater.” Det gjaldt altså å holde hjulene i gang, så tungt det måtte være. Mer heroisk hadde det vært å kaste kortene, men da overlate kommunenes innbyggere til det ukjente. Her er vi ved kjernen i begrepet ”kollaborasjon”, et dilemma som rammet de fleste nordmenn i det okkuperte Norge. Var det ikke bedre at såkalt ”skikkelige folk” ble stående i sine stillinger og holdt hjulene i gang? Alternativet var verre. Folket skulle overleve, det var også London-regjeringens holdning da den til ut i 1944 holdt Mil-org vekk fra alle aksjoner som kunne provosere okkupanten til represalier.

Peter Syse

Fylkesmann Bassøe måtte gjøre gode miner til slett spill og oppnevnte åtte tidligere og elleve nye ordførere. Av den siste gruppen var seks medlemmer av NS. I den første gruppen var Nøtterøys ordinære ordfører, tannlege Peter Syse. Han var valgt alt i 1934, gjenvalgt i 1937 og skulle nå fortsette i stillingen, men fra januar 1941 som eneveldig ordfører.

Det er ikke kjent hvilke tanker Syse gjorde seg ved utnevnelsen, helt sikkert må det være at han, i likhet med fylkesmann Bassøe, så behovet for å holde maskineriet i gang, til tross for vond smak i munnen. Oppgavene var mange. På Nøtterøy med mange sjøfolk i alliert tjeneste, var skattegrunnlaget redusert. Den tiltagende knapphet på varer gjorde den kommunale rasjoneringen viktigere. Nøttlendingene måtte skaffes brensel, det vi si ved. Også dette var en sentral kommunal utfordring. I tillegg kom de tradisjonelle oppgavene som å balansere budsjettet, sørge for nye lærere til folkeskolen og å drive forsorgstjeneste, senere omdømt til sosialkontor. Det var tid for pragmatisme.

Med seg på herredstingmøtene hadde Syse, foruten sin varaordfører, lærer Nils Rasmussen, følgende formenn med varamenn:
Bonde Asbjørn Hestvold
Bonde K.Flaatten
Hvalfangstbestyrer Karl H. Bjerke
Kommandørkaptein T-K. Olafsen
Direktør Olaf Damsleth
Lensmannfullmektig Alf Jahre
Kjøpmann Sam W. Amundsen
Kjøpmann Carl Fossås
Byggmester Leif Sundby
Rutebileier Nils Olsen
Fru Agnes Christensen
Lærer F. Berntsen

Varamenn:
Bonde J. Tjomstøl
Bonde A. Gyth Dehli
Skipper H. Slure
Hvalskytter Asbjørn Kronås
Ingeniør E. Haugan
Teletekniker A. Steen Olsen
Disponent Albert Hovde
Salgssjef Ove Jacobsen
Byggmester James Hoft
Rutebileier N. Svendsen
Frk Beatrice Svendsen
Lærer U. Nilsen

Sammensetningen av Nøtterøy herredsting var ikke helt tilfeldig. I tillegg til geografisk fordeling, skulle man også legge vekt på representasjon fra ulike yrkesgrupper. Oppsplittende partidannelser var forbudt, men ulike yrkesgrupper skulle høres.

Peter Syse skulle komme til å lede fire herredsting i 1941, 24. februar, 28. april, 30. juni og 12. august. Intet dramatisk skjedde, Syse hørte på sine formenn og fattet sin beslutning. Langt de fleste saker som ble behandlet på Nøtterøy herredsting var ukompliserte forhold, kanskje ikke for dem de gjaldt, men ukompliserte i forhold til NS og tyskerne. De sistnevnte hadde makten og hadde ett mål for øye: ro i Norge. Økonomien skulle være i orden og man bedrev inntil januar 1945 ingen terror mot passive borgere, som med rette kunne mistenkes for å ha sine sympatier i London. Aktive forsøk på motstand, derimot, ble det slått hardt og nådeløst ned på. Men det er annen historie, uten sammenheng med Nøtterøy kommune.

Men i august 1941 var det slutt. Syses tid som ordfører på Nøtterøy var over. Innenriksdepartementet ville ha en ordfører som var mer positiv overfor ”den nye tid” og fant mannen i Johannes Margido Jønland.

Jønland ny ordfører

Han var født i 1901 og var før krigen fastlønnet løytnant i kystartilleriet. Den 9. april 1940 var han på Oscarborg festning. Der ledet han ”luftvernkompaniet ” som kom i full virksomhet da tyskerne bombet festningen etter at krysseren ”Blucher” var blitt senket og innseilingen til Oslo stanset. Jønland hevdet at hans soldater skjøt ned tre fly og skadet flere. Men også at kall 7,92 vannkjølte Colt-mitraljøsene var for lette våpen mot de tyske bombeflyene.

De for lette mitraljøsene ble et symbol. Det norske militære forsvaret var alt for svakt, målt med enhver målestokk. NS hadde i årene før krigen agitert for et sterkere forsvar, men de statlige bevilgningene var for små. I mai 1940 ble Jønland dimmitert fra videre tjeneste og fikk seg arbeid i det sivile luftvern. Nå lå veien åpen for å søke om medlemskap i NS. Målet var å beholde sin lønn som løytnant. Han var innom Arbeidstjenesten, og ble, etter eget utsagn i rettssaken mot ham i mars 1946, skuffet over NS og vurderte å melde seg ut av partiet.

Men så hørte han rykter om at NS kunne motarbeides innenfra og ble stående som medlem. I 1941 ble han utnevnt til ordfører på Nøtterøy etter Peter Syse. Nå er det alltid slik at defensorat i egen sak ikke har krav på høyeste sannhetsgehalt. Bedre er det derfor å vurdere hva Jønland sa da han ble ordfører, på Nøtterøys herredstings møte den 10. september 1941. Akkurat på dette tidspunktet syntes optimismen på tyskernes og NS’ vegne å være mer berettiget enn noensinne før eller senere.

Jønland logret ikke

De tyske divisjonene stormet østover i Sovjetunionen, England sto alene og alt tydet på at Hitler ville vinne krigen. Det var i denne situasjon Jønland holdt sin programtale, meget sannsynlig uten tanke på hva som skulle komme snaue fire år senere. Jønland nevner ikke NS og ”den nye tid” med ett eneste ord. Han berømmer sine forgjengere i ordførerstolen og understreker at hans mål er fornuftig økonomisk styring. Han uttaler også at han er klar over at ”de siste års begivenheter” dessverre har påført kommunen tap av inntekter fra sjøfart og hvalfangst.

Det var klar tale og uten spor av opportunisme eller logring med halen for høyere makter. Ordfører Jønland gikk til verket med de formenn som var utnevnt i januar 1941. Samarbeidet fortsatte som tidligere, der ordføreren bestemte, dog etter å ha hørt formennenes innvendinger. Slik gikk høsten 1941 og hele 1942.

Fotografi fra 1943. En generatordrevet buss blir skjøvet av mannlige passasjerer opp en bakke. CO-gass fra Oreknott ga så liten effekt at motbakkene på Nøtterøy bare kunne overvinnes i gang-fart. Generatoren kan skimtes på bagasjebrettet bakerst på bussen. (Fotografi utlånt av forfatteren)

Krigshverdagen grå, også på Nøtterøy

Livet på Nøtterøy gikk sin vanlige gang. Det var et grått liv. Vinteren 1941/42 var den kaldeste i manns minne, og kampen for å holde hus og hjem tilstrekkelig oppvarmet ble en daglig utfordring. Det var mangel på brensel. Og god isolasjon og doble vinduer fantes ikke overalt.
I tillegg kom varemangelen. Forretningene på Nøtterøy, ca 50 i tallet, var for lengst tomme for de varer som var anskaffet før april 1940. Verst var kanskje savnet av ekte kaffe. Myndighetene svarte med å innføre streng rasjonering av fett, melk, mel, kjøtt og fisk, men også lær til skoreparasjoner. Kort sagt; alt som hadde verdi, var rasjonert.

Men nød lærer nøken kvinne å spinne, sier et gammelt ord. Og forretningene på Nøtterøy og i Tønsberg fikk et nytt tilbud til sine kunder. Det var erstatningsvarer. Sko ble laget av papir, ”kaffe” av brent korn, ”te” av tørkede blader fra Solbær- eller bjørnebærplanter. Tobakken var ikke lengre virginia, men hjemmeavlet.
Alt ble tatt vare på, skyller ble gitt til de såkalte villagriser, grisunger som ved kjærlig pleie på en veranda eller i et uthus skulle gi deilig mat til jul. I tillegg kom hold av kaniner, både for skinnets og kjøttets skyld. Jakten på fôr var så intens at Nøtterøy i krigsårene skal ha vært helt fritt for løvetann langs veikanter og i private haver.

Tekstiler til klær var en akutt mangelvare. Løsningen ble å stoppe og lappe, vrenge og sy om. Det ble nok mange rare antrekk, men hysteriet om merkeklær hadde ikke nådd frem til Nøtterøy og Norge under okkupasjonen.
Bensinen var strengt rasjonert, meget strengt. Løsningen for bussene ble drift på gass fra en generator fyrt med knott. Effekten var liten, så i motbakkene måtte passasjerene ofte ut og skyve bussen oppover. Særlig var bakken opp fra Gunnestad mot Borgheim sentrum drøy sammen med stigningen over Semsåsen.
Lykkelig var den som fra før okkupasjonen hadde en brukbar sykkel. Den ble brukt som aldri før eller senere. Punkterte dekket, var det å lappe. Og lappe. Og lappe igjen. Ekstra spreke nøttlendinger vek ikke tilbake for å ta seg en sykkeltur inn til Oslo, å bruke jernbanen var forbundet med restriksjoner.

Selv om manglene var følbare og savnet av gammeldags kosthold var stort, var det knapt noen på Nøtterøy som direkte sultet, selv om det ofte kunne rumle i maven. Nøtterøy var under okkupasjonen en typisk jordbrukskommune, og den som hadde kontakter, kunne nok skaffe seg en kjøttbit, noen egg, en melkeskvett og litt korn. Sånn under bordet.

Snorre-dagen, 23. september, skal være offentlig flaggdag. Brev fra fylkesmannen.

Litt statistikk

Likevel, det store forsyningsansvaret lå på tyskerne. Enkelt uttrykt kan man si at mengden av import til Norge var proporsjonal med den tyske krigslykken. Importen av hvete sank dramatisk fra 1942 til 1943 og opphørte fullstendig i 1944. Det viktige brødkornet rug ble importert med nær 300 000 tonn i 1943 og bare i underkant av 80 000 tonn året etter. Sukker, vesentlig fra sukkerroer, ble innført med nær 65 000 tonn i 1943 og bare 30 000 tonn i 1944. Tall og statistikk kan virke tørt, men er alltid interessant. Det var en lykke for Norge og Nøtterøy at krigen i Europa var slutt i mai 1945. Hadde den vart lenger, hadde forsyningskatastrofen inntruffet for fullt.

Man kan stille et berettiget spørsmål om nordmenn og nøttlendingers generelle helsetilstand under okkupasjonen. Også her finnes det statistikk. Først det positive: Antall tilfeller av smittsom tuberkulose var svakt fallende fra 1939 til 1945, mens tallet på anmeldte tilfeller av kjønnssykdommer steg dramatisk. I 1939 var det meldt i Norge 374 tilfeller av syfilis, i 1943 var tallet steget til 2773. Dødeligheten blant menn på grunn av hjerte— og karsykdommer var lavere under okkupasjonen enn i perioden før og etter. Forklaringen er enkel: Et smalere kosthold, mye mindre sukker og lavere konsum av brennevin og mye mer fysisk mosjon på sykkel eller på bærtur eller vedhogst hadde positive virkninger på folkehelsen.

Når det gjelder sinnets helse, kan man studere statistikken over innleggelser på psykiatriske sykehus. Tallene både for menn og kvinner er litt lavere for okkupasjonstiden enn for tiden før og etter. Norsk selvmordsstatistikk kan vel i fortiden ikke kalles særskilt pålitelig, men det viser seg likevel at antall selvmord, rapportert i perioden 1941-1945 lå på 139 menn og 42 kvinner.

Kvinnetallene er konstante før og senere, mens tallene for menn var på et bunnivå i forhold til hele tidsrommet fra 1931 til 1965. Kanskje følte norske menn at okkupasjonstiden og krigstiden tross alt var en meningsfylt tid?

Rutinesaker og økonomi

De fleste saker som ble behandlet på herredstingene under ledelse av en suveren ordfører, var politisk udramatiske. Det kunne være søknader om konsesjon på kjøp av eiendommer, rapporter fra kommunale nemnder, søknader om lønnsforhøyelser eller godtgjørelse eller innkjøp av kommunale papirsekker til de nødvendige lagre av poteter og kålrot. Selve budsjettet skapte heller ikke stor strid. Skatteprosenten hadde før okkupasjonen ligget på 13,5 men måtte heves til 16,5 i 1942. Budsjettperiodene gikk under okkupasjonen fra juni til juni og fulgte ikke kalenderåret. I ordfører Syses tid inntil sommeren 1941 opparbeidet Nøtterøy kommune seg et underskudd på 350 000 kr. Dette underskuddet måtte dekkes inn over flere år, blant annet med skatteøkning fra 1942. Formuesskatten ble økt fra 3 til 4 promille.

Nøtterøy kommune var rimelig i drift. Budsjettene lå på ca 2 millioner kroner i en kommune med ca 11 000 innbyggere. I 2006 er innbyggertallet litt over 20 000, og det kommunale budsjettet på nær 2 milliarder kroner, et tall som egentlig ikke sier så mye, både pga. fallet i pengeverdien og det langt større ansvar kommunen har for alle innbyggeres ve og vel. For å ta pengeverdien først: Tønsbergs Blad kostet i 1943 15 øre i løssalg. Nå er prisen hundre doblet til kr 15.

Et av de sentrale anklagepunktene mot okkupasjonstidens to NS-ordførere var bevilgningene til Frontkjemperkontoret, Protokollutskriften viser behandlingen av en slik bevilgning. Formennene kan få sine protester protokollert- ordføreren bestemte etter eget skjønn.

En stor utgiftspost var ”sosial forsorg”, en utgiftspost som ble uforholdsmessig høy for Nøtterøy med sine mange sjøfolk og hvalfangere i alliert tjeneste. Krigen gjorde at de sjøfolk som hadde familie, fikk store problemer med å sende hjem hyre eller ”trekk ”. Norske myndigheter både i London og Oslo fikk i stand en pragmatisk løsning med redusert utbetaling av trekk via Sverige. Utbetalingene lå på mellom kr 150 og kr 100 pr måned, og det var lite å klare seg på for en hustru med flere barn. En annen stor utgiftspost på Nøtterøy var skole, dvs. utgifter til den syvårige folkeskolen. Hva som gjemmer seg bak posten ”offentlige arbeider”, er mer uklart, men må være vedlikehold og utbedringer av det kommunale veinettet og kloakknettet. I det hele tatt var den kommunale virksomheten kjørt ned på et minimumsnivå. Det gjaldt spesielt boligbyggingen. Den gang, som i dag, var forsvarlig drift innen de gitte rammer et ideal for alle parter. Bare på ett område skulle det ble strid. Det gjaldt tilskudd til et formål som sto NS nær, støtten til frontkjemperne.

Frontkjempere var norske frivillige i tyskledede avdelinger som kjempet mot Sovjetunionen på Østfronten. Allerede i 1942 ble det bevilget kr 2 000 til det sentrale Frontkjemperkontoret i Oslo, en bevilgning som ble gjentatt i 1943 og 1944. Etter krigen ble disse bevilgningene stående sentralt i rettsoppgjøret mot de to NS-Ordførerne.

Jønland arrestert

Ordfører Jønland var ingen ihuga NS-mann. Og det ble registrert. Sommeren 1942 fikk han nyss om at hans tid som ordfører snart var ute. Og det var den i desember samme år. Jønland selv hevdet under rettssaken mot ham i mars 1946 at han sterkt overveiet å melde seg ut av NS i 1943, men at det ikke ble noe av. I stedet ble han som offiser arrestert av tyskerne i august 1943 og sammen med 1100 andre offiserer sendt til fangeleiren Schildberg i Polen. Der satt han til krigens slutt. Likevel ble han dømt i mars 1946. Straffen var 10 000 kroner i bot, 15 000 i inndragning og tap av statsborgerlige rettigheter for en periode av 10 år. Johannes Jønland døde 8. mars 1985.
Ny ordfører ble utnevnt for ubestemt tid, sammen med nye formenn og varaformenn på Nøtterøy for to år.

Olaf Frich

I Olaf Frich fikk NS endelig en ordfører som fullt og helt gikk inn for den nye tid. Han ble født i Bamble 19. juni 1893, var forretningsmann i Hof fra 1932 og gikk så i 1937 over til å bli forfatter og journalist. Han var en kort periode redaktør av avisen Jarlsberg og var fra 1938 lokalsekretær for partiet Høyre i Vestfold. Fra 1939 var han kommunevalgt styremedlem for Vestfold Fylkesmuseum. Han meldte seg inn i NS i oktober 1940 og ble presse- og propagandaleder i Hof for NS til høsten 1941 etter å ha meldt seg som frivillig til Den norske Legion, dog uten å bli antatt. I årene 1941–42 var han ordfører i hele tre kommuner samtidig, nemlig Hof, Svelvik og Strømm. Fra januar 1943 måtte han konsentrere seg om ordførervervet på Nøtterøy, men ble i juni 1943 i tillegg ansatt som kontorsjef for Arbeidsformidlingen i Vestfold.

Rent saklig merket ikke Nøtterøys innbyggere at det fra 1943 var ny ordfører. Men de som betalte skatt, merket at skattesatsen var økt fra 13,5 til 16,5 %. Forsyningssituasjonen var stadig vanskelig. Å skaffe innbyggerne nok ved var et tilbakevendende problem. Det var svært vanskelig å finne ledige hender til vedhugst. Arbeidsledigheten, som hadde ridd mye av mellomkrigstiden som en mare, forsvant med okkupasjonen. Tyskerne trengte arbeidskraft i store mengder, først til å bygge brakker, senere til å anlegge flyplasser og å bygge ut gamle og anlegge nye kystfestninger. Lønningene var gode, timelønnen på tyske anlegg kunne være på kr 2,50 og høyere, hvis arbeidere slo seg sammen og utførte arbeid på anbud. Vedhugst for Nøtterøy kommune var ikke mye attraktivt.

Artikkel i Tønsbergs Blad i forbindelse med ordførerens 50-årsdag i juni 1943.

“Nordens appelsin” og annen mat

Så var det forsyningssituasjonen. Okkupasjonstiden lærte nordmenn å sette pris på poteten og kålroten, den sistnevnte betegnet som ”Nordens appelsin”. Alle arealer ble tatt i bruk for å øke selvforsyningsgraden, men om potethøsten ble god, måtte man ha papirsekker for å kunne frakte og oppbevare de kostelige rotfruktene.

Nøtterøy er som øykommune velsignet med fiskerike farvann rundt seg. Under okkupasjonen kom fisken til sin fulle rett som matkilde. Men det var mange om beinet, for å si det slik. I februar 1944 ville ordfører Frich ha fylkesmann Hektoen med seg i et forbud mot at fremmede fiskere skulle tømme havets ressurser med snurrevad, en slags bunntrål. Fisken måtte forbeholdes nøttlendinger og andre innbyggere i Vestfolds kystkommuner.

Den 4. februar 1944 uttaler Ordfører Frich seg til lokalpressen, dvs. Tønsbergs Blad, om sitt arbeid på Nøtterøy. Den nye tid og NS nevnes ikke med et ord, men ordføreren kan opplyse at brenselsituasjonen var god, ikke minst takket være den milde vinteren. Han nevner fiskeforsyningen som et problem under løsning, men påpeker også at bolignøden er Nøtterøys største problem, mens fattigforsorgens utgifter har gått markant tilbake.

Den 16. desember 1944 er siste gang leserne av Tønsbergs Blad kan lese om ordfører Frich uten at ”ordfører” settes i anførselstegn, en praksis som ble innført etter frigjøringen. Bruken av anførselstegn skulle signalisere at vedkommende egentlig ikke var hva de hadde vært, men nærmest vært svindlere. Uansett hva man måtte mene om NS og den kommunale styring på Nøtterøy, er det et faktum at kommunen i nesten fire lange år ble ledet og drevet av menn som Jønland og Frich. Ikke av Peter Syse. Men det er sistnevnte som er betegnet som ordfører i hele perioden 1937 til 1948.

På betryggende avstand må det være grunn til å kritisere denne formen for redigering av historien. På Tinghaug finnes ikke et eneste fotografi verken av Jønland, Frich eller de personer som satt i de tre ulike herredsting under okkupasjonen. Men selv om de fortsatt er usynlige, var de aktivt til stede i nær fire viktige okkupasjonsår, på godt og vondt.

I referatet fra herredstingets møte 16. desember 1944 viser avisen til Ordfører Frichs tale til formennene. Han takker for godt samarbeid og påpeker at de protokollerte protestene har vært få. Han takker også Nøtterøys befolkning for den forståelse som var vist og avslutter med håpet om at året som kommer ”… vil gi oss fred og forskåne vår bygd og vårt land for lidelser og savn”.

Rettsoppgjøret

I mai 1945 ble det fred. Uten lidelse og savn. Unntatt for Ordfører Frich. Allerede 9. mai ble han arrestert og ble sittende i varetekt til rettssaken mot ham kom opp to år senere. Anklagen mot ham for tiden som ordfører på Nøtterøy nevnes men overskygges totalt av anklagene om aktivt samarbeid med det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik, såkalt angiveri. I tillegg kom påstanden om at Frich hadde vært en aktiv og aggressiv nazist som spredte uhygge og redsel rundt sin person. Dommen falt i juni 1947 og lød på åtte års tvangsarbeid. To år var allerede utholdt i varetekt. Olaf Frich døde i Andebu den 27. juni 1967.

Tiden burde snart være moden for en uhildet gjennomgang av hele landssvikoppgjøret, både det totale omfang, straffenivået, økonomisk inndraging og ikke minst tap av borgerlige rettigheter, noe som kan ha påvirket valgresultatene i høy grad de første ti år. Det er fristende å påstå at man i tiden etter mai 1945 kompenserte for slapphet utvist før okkupasjonen med en ny nidkjærhet og strenghet mot de som hadde satset på feil hest.

Led Nøtterøy meget?

Ordfører Peter Syse hevdet i sin tale til det gamle kommunestyret i august 1945 at ”Nøtterøy har lidt meget under okkupasjonen”. Spørsmålet blir hva som regnes som ”Nøtterøy”. I tap av menneskeliv utenfor kommunens grenser ligger Nøtterøy høyt blant Vestfolds kommuner. Forklaringen er selvsagt det høye antallet sjøfolk i alliert tjeneste. I tillegg kommer at fire jøder bosatt på Nøtterøy ble tatt av dage i Auschwitz. En Milorg-mann ble skutt under en aksjon på Nøtterøy i april 1945, og en kvinne ble drept i Tønsberg under tysk kontroll i september 1944. Men de aller fleste var sjøfolk.

Dette brevet er en liten mystifikasjon. Grindløkken skole var allerede sommeren 1940 rekvirert som base for SS-tropper som skulle få sin feltmessige utdanning på Nøtterøy. SS-soldatene forsvant nordover i første halvår av 1941. Hvorfor en allerede beslaglagt skole skulle båndlegges på nytt, er merkverdig.

Selve Nøtterøy var nærmest fysisk uberørt av krigen. Ingen bomber falt, ingen hus ble ødelagt av branner eller eksplosjoner, i heldig kontrast til Vallø, Sandefjord og Horten.

Det tyske militære nærværet på Nøtterøy varte fra mai 1940 da Torød skole ble beslaglagt til bruk for en tysk marinestab. Også Grindløkken skole ble beslaglagt for å huse SS-soldater som var under feltmessig opplæring i Norge. Det store nærværet kom først i april 1944. Da begynte tyskerne å bygge Vardås tunge kystbatteri, pluss en rekke nærforsvarsanlegg rundt sydkysten. Leiren for russiske krigsfanger på Bergan må også sees i sammenheng med anlegget på Vardås. Den tyske byggestaben rekvirerte plejehjemmet på Oserød slik at beboerne måtte flytte til middelskolen på Borgheim. Også Bergan og Skjerve skoler ble tatt i denne sammenheng.

Det kan diskuteres hva dette i sum innebar av lidelse for Nøtterøys befolkning. Lidelsen rammet i første rekke de russiske krigfanger som ble syke og uten legetilsyn ble fraktet ut til Bolærene for å dø av seg selv. Det er fristende å konkludere med at Nøtterøy led lite, når først ulykken var ute og landet ble okkupert. De tyske soldatene oppførte seg korrekt, så det er få, om noen minner om overgrep. Livet på Nøtterøy under okkupasjonen var grått og preget av mangel på det meste. Men slik var det også overalt ellers i Norge.

66 år er gått siden aprildagene i 1940, de tyngste i norsk historie. Kommunen Nøtterøy, og de aller fleste hjemmeværende innbyggere kom fra krigen uten for store sår, bortsett fra dem som led under tapet av falne ute. I 1945 begynte en ny tid som skulle innebære en velstandsvekst som ingen i 1945 ville ha trodd mulig. Men det er en annen historie.

Kilder og takksigelser

Også denne gang har forfatteren hatt uvurderlig utbytte av Kjartan Dales arbeid med Prosjekt Avisregistrering. Ved siden av avisartikler har et besøk på IKA, det Interkommunale Kommune Arkivet på Kongsberg vært meget nyttig. Det samme gjelder verket Historisk Statistikk fra 1968 og oppslagsverket Norsk Krigsleksikon.
Stor takk rettes til rådmann Kurt Orre og hans medarbeider Kjersti Hauan på Tinghaug og til arkivar Steinar Marvik, IKA.
Tidligere elev Tone Lind Jørgensen skrev i 1973 en verdifull historisk særoppgave om Nøtterøy kommune under krigen. Den var — og er – overraskende grundig. Takk for hjelpen, Tone!

Follow Tore Dyrhaug:

f. 1942 på Skarnes. Cand. philol. med historie hovedfag i 1968. Lektor, inspektør ved Nøtterøy v. skole 1977-1998. En rekke artikler om historiske emner i dagspressen, Vestfoldminne og Njotarøy. Utgitt flere bøker, bl.a. «Vestfold i krig og okkupasjon»(1984) og «Tyttebærkrigen»(1989).

Legg inn en kommentar