Lisbeth Higley – Njotarøy 1993
Norges første fyr ble bygd på Lindesnes i 1655. Det gikk 42 år før fyr nummer to ble tent på Færder. Navnet Færder kommer trolig av det gammelnorske navnet for fire, dvs. de fire øyene Færder, Hoftøya, Langeskjær og Knappen. Øygruppen utenfor består av tre skjær og heter Tristein. Etter 160 år ble Færder fyr flyttet fra Færder til Tristein. Øyene kalles Store og Lille Færder. Landets nest eldste fyr vil om fire år (1993) ha lyst båter ut og inn Oslofjorden i 300 år. Denne artikkelen handler om den tiden fyret lå på Store Færder, og om menneskene som bodde der.
Kullfyret på Færder som blusset første gang i 1697, sto på øyas høyeste punkt, ca. 58 meter over havet. Det var en svært enkel innretning, og besto bare av en åpen fyrgryte av jern, som var plassert direkte på fjellet.
Christian V hadde gitt Jacob Wølner fra Drammen en evigvarende bevilling til å opprette og holde fyr der på egen bekostning. I følge kongebrevet skulle Wølner og hans arvinger som erstatning for byggeomkostningene og vedlikeholdet ha rett til å innkreve to skilling per lest av alle norske og danske skippere som hadde nytte av fyret. Da fyreieren i 1717 truet med å slukke fyret, ble avgiftsplikten utvidet til å gjelde for utenlandske skip også.
100 år i jernkurv
Driften av det privateide fyret ble forpaktet bort, og det viste seg å bli et svært innbringende foretak for eierne. I 100 år brant fyret i jernkurven i friluft på fjelltoppen ytterst i Oslofjorden. Men i 1797 påpekte lederen for det dansk-norske losvesenet, kaptein Løvenørn, «den sande nytte det ville være for søefarten om der kunne blive bygget et lidet tårn på Færder, hvorved fyret stod bedre og friere og tillige var et i alle tilfælde sikkert dagkjende.» Han mente at de sjøfarende på dagtid ventet å se et tårn, når kartet fortalte at det var et fyr der. Men hverken eierne eller forpakteren var villige til å påta seg utgiftene med å bygge et tårn. Dersom staten skulle overta driften, måtte Wølners arvinger kjøpes ut. Det ble inngått en økonomisk avtale, og fra 1798 var fyret statsdrevet.
I mai 1801 sto tårnet ferdig, og kullblusset brant nå inne i en stor lykt på toppen av tårnet. Byggmester Koch fra Kristiania som hadde stått for arbeidet, rapporterte fornøyd; «Fyret har overalt et gjennomtrengende skinn.»
Femti år senere ble kullfyret nedlagt, og en ny oljedrevet lykt med et linseapparat satt opp ved siden av det gamle tårnet. Dette var en stor forbedring, men likevel ikke ansett som tilstrekkelig godt nok som innseilingsfyr til Kristianiafjorden. Planene om et moderne støpejernsfyr ute på Tristein tok form. I 1857 sto det ferdig, og det beholdt navnet «Færder fyr» ved flyttingen. Vi skal ikke følge selve fyret videre, men se litt på hvordan livet var for menneskene som bodde og arbeidet på Store Færder; denne øya ytterst i skjærgården vår der mennesker ble født, levde og døde i 170 år.
Christian VI på besøk i Norge
Den første fyroppasseren het Anders Monsen og kom fra Bolærne. Da han flyttet ut til Færder, hadde nok eieren bare sørget for en liten vaktstue og et skur til kull. Da Anders giftet seg to år senere, hadde han bygd seg hus som antageligvis lå lunt plassert langt oppe i Hovik-glova vestafor fyret. Vi kjenner seks barn i ekteskapet, men to av sønnene døde unge. Familien strevet med kullbæring opp den steile fjellsiden, og den værharde og ofte isolerte øya var både en slitsom og farlig boplass for en familie.
I juni 1733 skjedde det noe spesielt; kong Christian VI kom på Norgesbesøk. Reidar Stavseth skriver i «Loskapteienen» at losene holdt utkikk døgn etter døgn på Hvasseroddene. Losene hadde fått beskjed fra sin overordnede, loskaptein Gabriel Christiansen, inne i Tønsberg om at «majesteten visselig ville sette pris på en velkomsthilsen».
Ordren gikk ut på at alle losbåtene skulle seile eskadren i møte så snart den var i sikte. Videre kan vi lese: «Borte på Færder blaffet et lys, først ganske svakt, så flammet det sterkere opp og ble til et stort bål. Anders Monsen hadde fått opp varmen i fyrgryta som ellers var slokt for sommeren.»
Monsen i fem generasjoner
Anders to gjenlevende sønner, Mons og Jørgen, og sønnesønnene, Ola og Jørgen, fortsatte å bo på øya som gifte. En overtok oppasserjobben og den andre var medhjelper. Sønnesønnen Ola Monsen var oppasser da staten overtok driften i 1798. Han fikk 160-180 rdl i året for, å passe fyret og lønnet selv sine medhjelpere. Fyroppasseren hadde rett til å holde husdyr, og han skaffet selv opptenningsved mot tre tønner malt i året.
Det var også bolig til en los på Færder, for «det var bestemt at en fast los skulle bo på øya.» Ola Monsens datter Guri, giftet seg med den faste losen, Hans Korneliussen fra Nordre Nes. Hun fødte 8 av sine barn på Færder. De var tippoldebarn til fyrets første oppasser.
En annen av Olas døtre, Nilia, giftet seg med fastlosens bror, Hans Korneliussen, som også var los og fisker. I fristundene hadde losene rett til å fiske, selge sin fisk og frakte varer hvis det ikke gikk utover losjobben. «Fisket er godt her fra mai til september – mer eller mindre likt andre steder i Nordsjøen – for den som forstår seg på det og har redskap og båt til det,» skrev Koch.
«Øvelse i å miste»
Rundt nyttår i 1758 omkom begge de gjenlevende sønnene til Anders Monsen i en storm ved Færder. Mons og Jørgen var da rundt 50 år, og etterlot seg koner og tilsammen 11 barn. Ola Monsen som overtok oppasserjobben etter faren, og fetteren Anders Jørgensen som ble boende der som medhjelper, var rundt 20 år da fedrene deres forulykket.
Begge guttene giftet seg, og igjen ble det født 11 barn i to familier på Færder. Men i 1785 rammet ulykken igjen det lille øysamfunnet , og denne gang enda hardere. Som sin far, druknet også Anders Jørgensen rundt 50 år gammel. Med seg i båten hadde han sine to sønner og fetterens sønn, Mons. De tre guttene var bare tenåringer da de mistet livet i farvannet rundt Færder. Enken etter Anders flyttet bort med tre små døtre.
Men dersom det ikke var nøden som tvang, må det ha vært noe ved livet på denne værharde øya i havgapet som trakk, for i 1801 finner vi den 28 år gamle Karen Anne Andersdatter tilbake der. Hun står oppført i folketellinga som tjenestepike hos sin tremenning Guri og hennes mann, los Ola Korneliussen.
Standhaftig
Færder var ikke bare en farlig boplass. Det var også et slit å holde fyret i drift. All brensel måtte bæres opp en stupbratt sti, og det er forstålig om folkene enkelte ganger lot seg friste til å fyre for dårlig. I allefall innløp det klager på mangelfull fyring, og det ble sagt at «fyroppasser Monsen ikke er av de påliteligste.»
Ved et forhør som sorenskriveren holdt i Sandøsund i desember 1801, var både redere, skippere og loser tilstede. Monsen forsvarte seg med at veden var rå, og at det var vanskeligere å passe det nye fyret. Byggmester Koch var ikke enig. «Når fyret undertiden brenner mindre godt, kommer det av dårlig passing. Både Monsen og hans folk er ofte forsømmelige med å pusse ruter og tørke veden.» I 1802 meldte Koch at vakten hadde sovnet og fyret sloknet. «Monsen hadde vært i Larvik om dagen og sov nok sin rus ut.»
Sorenskriveren kom nå til Færder, men ingen var villige til å si noe, og da Monsen skulle slutte like etterpå, slapp han straff. Han fikk avskjed høsten 1802 med 100 rdl i årlig pensjon. Hans etterfølger i jobben skrev at Monsen forlangte 200 rdl for husene han eide på Færder. De ble beskrevet slik:
Et våningshus (ca 12 x 8 meter). Dette består av to mot hverandre bygde hus; i samme er; forstue med to soverom, våningsstue med jernovn, kjøkken med skorsten, bakerovn og trapp, samt vindfang utenfor huset. Et bryggerhus med bakerovn (ca 5,5 x 4,5 meter) En stall til 4 kreatur og sauer (ca 4 x 5 meter) En sjøbod ved stranden til får. Alle bygningene er av en etasje, for det meste av laft og tildels bordkledd.»
Tuftene etter noen av disse husene og inngjerdingene rundt finnes ennå under det tette krattet i glova på vestsiden av fyret. Fire villapaler bærer masser av frukt i den gamle hagen. Koch mente forøvrig at Ola Monsen ville leve lenge som pensjonist «da han bærer sin rus så standhaftig at han ikke er syk dagen etter, og vanen har gjort rusen til en medisin som forlenger hans liv.» Ola døde 17 år senere på Skrøslingen, over 80 år gammel. I alt 15 færderfolk flyttet inn til Skrøslingen, som kom i familiens eie, etter at slekten hadde bodd på Færder i 105 år.
«Et menneske af kultur»
Peter Friedrich Koch kom til Færder i 1799. Han skulle lede arbeidet med det nye fyrtårnet og husene som staten lot bygge på toppen av øya. Oppholdet fikk store følger for byggmesteren fra Kristiania. I 1802 skulle det ansettes ny fyrinspektør etter Ola Monsen. «Dette bør vare en menneske av kultur,» skrev Løvenørn. Koch må ha likt seg godt på den vanskelig tilgjengelige og forblåste øya, for han søkte jobben og flyttet dit med kone og fire barn. Koch blir beskrevet som overmåde driftig mann som ikke sparer noen møye.»
Utallige brev fra Koch gir oss innblikk i en iherdig forbedringsiver og et engasjement langt utover det stillingen krevde. I brevene skriver kan detaljert om bemanningssituasjonen, vaktordningen, bygging av nye hus, anlegg av vei fra Hovik-havnen på vestsida av øya og opp til tårnet, kaianlegg og havneforhold, rydding og oppdyrking av de steinete glovene og om ferskvannsforsyningen. Det var nok hans store innsats som gjorde at staten allerede etter to år satte opp lønna hans betraktelig.
«En klippe i sjøen»
Keich skriver at beboerne på Færder «bør være friske og sunne folk på grunn av de kalde vindene som nesten alltid blåser der.» Han navngir fire havner; Halvsteinshavn mot øst, Løken mot nord og på vestsiden Markul og Hovik som var hovedhavna nedenfor fyret. Ingen av disse var trygge havner for beboerne, og Koch var lykkelig når de kunne «unnvære doktorråd og apotekersalg, for fra og til denne øen er det vanskelig å komme og undertiden med livsfare forbundet. Thi øen ligger fri i sjøen og er en klippe, noe som ved vinter og sjøgang forhindrer landgangen. Farkostene må landtrekkes når det blåser opp til storm eller flykte til en av de nærmeste øene hvor det er havn å finne.» (Lorens Berg kaller havnene Holsteinshavn og Matkol.)
Koch forteller at de verste uvær han opplevde var en novemberdag i 1801, da bl.a. fire menn fra Tjøme druknet i Skagerak, og stormen i romjula 1806. Han holdt selv vakt i tårnet den natten;«rutene bøyde seg, så jeg hvert øyeblikk ventet at de skulle springe, og det var sjøsprut på vinduene 58 meter over havflaten.»
«Et stadig godtbrennende fyr»
I et brev fra januar 1804 klaget Koch over hvor vanskelig det var å få tak i folk han kunne stole på. Syv personer var sysselsatt med vaktholdet, som han beskrev slik:
1. vakt fra fyret tennes til kl 8 kveld.
2. vakt fra kl. 8 til kl. 12.
3. vakt fra kl. 12 til kl. 4.
4. vakt fra kl. 4 til fyret slukkes.
På første vakt gikk en fast mann. Peter Koch, 16 år, hadde vakt nummer tre. Så alternerte to personer mellom den andre og den fjerde vakten. «Skiftesvis fordi den siste vakten er lengre og fordi fyret da skal slukkes.» I tillegg gikk Koch og hans to unge døtre ekstravakter om nettene. «Jeg har den dyre erfaring at en sådann kontravagt er nødvendig for at et stadig godtbrennende og ikke sviende fyr skal vedlikeholdes, og for muligens å forminske hasarden og følgene av uetterrettlighet i årvåkenhet.»
Kanskje Koch og hans barn deltok i vaktordningen for å spare penger, men også fordi han nylig hadde hatt store problemer med en av sine ansatte. «Lars Narverød fra Tønsberg som jeg i min sykelige forfatning engasjerte i min eldste, bortreiste sønns sted, for å ha tilsyn med folket og avhjelpe i de uungålige kriser som stedet enn ikke i nøds- og dødstilfelder tilbyr midler til å unngå, så jeg meg nødsagt til å avskjedige ved nyttår, da jeg ved en kostbar erfaring ble overbevist om at denne personen var mer skadelig enn nyttig.»
Her hinter nok Koch til en anmeldelse fordi fyret hadde vært slokt noen timer en natt i november. Han ble frifunnet, men måtte betale store saksomkostninger. Koch hadde en en ansatt som han omtalte slik: «Brynjel fra Christiania, ugift, men aldeles udugelig til fyroppassingen, dog til kullbæring, vedhugging, vannbæring etc. uunnværlig.»
Geometrisk oppmåling
Sommeren 1804 tegnet Koch et kart over Færder og i et langt følgeskriv forteller han at jordstykkene i glovene til sammen utgjorde ca 16 mål. «Disse jordstykkene kan med flid og vindskipelighet, tid etter annen, forbedres ved stenopprydding, påbringelse av myrjord, gjødsel m.m. samt stengjerder.» «Øen har stene nok dertil!» skriver han galgenhumoristisk. «Det nord på øen liggende jordstykket G G G, er både det største og beste stykket, og tildels ikke ubekvemt til åker,» mente han. «Stykkene A og B kan stenges for kreatur og brukes til høydyrking. Til stykket D er ingen adgang for kreatur på grunn av bjergernes beliggenhet, og det kan derfor også brukes til høydyrking.»
Koch ønsket mere selvberging og ville bruke glovene til beite for 5-6 kyr, og til åker, «da det på grunn av vanntransporten er vanskelig og kostbart å kjøpe stallfôr som kreaturet ikke kan klare seg uten i 8 av årets måneder.» Det ville på grunn av «øens fatale beliggenhet» bli mindre byrdefullt om de kunne slippe å frakte alt de trengte ut dit med båt.
Rester av gamle steingjerder forteller oss at folkene der ute ble satt til å utføre annet arbeid enn fyrpassing. Veien fra Hovik opp til husene og tårnet ble lagt om og ble da «bekvem til kjørevei og et såre nyttig anlegg. Vi har i noen måneder brukt hest til å bringe kull opp til vinterbehov. Thi derved er det blitt hestearbeid som er hestearbeid. Det er bedre å sysselsette folkene med kullsortering og annet mennesklig arbeid enn å la dem utføre hestearbeid.»
Koch forteller også at han har begynt å anlegge hage rundt husene oppe på høyden, og at det finnes adskillige vannsteder der ute; 3 oppe ved tårnet og nummer 5 og 6 nord på øya. De er ikke «annet enn vannansamlinger av regn som tørker ut om sommeren og om vinteren uttømmes og bunnfryser. Nummer 6 syd på øya kalles «sjø», men dit er det nesten ufremkommelig.
Han mener også at det kan være lurt å plante trær, f. eks. pil og hassel, for på sikt å slippe vedtransporten dit ut. Koch skriver at han har gjort seg stor umake med å gjøre alle opplysningene tydelige og nøyaktige. «Jeg venter bifald!» avslutter han sitt brev til General-tollkammeret i København.
«Dette underlige sted»
Koch må ha trivdes på «dette underlige sted», som han kalte Færder, men synet hans ble raskt dårligere, og bare 56 år gammel søkte han avskjed. Han ble innvilget en pensjon på 250 rdl i 1809, men ble på Færder i et år til for å lære opp sin etterfølger, fyrinspektør Gjestvang. Koch flyttet ikke tilbake til hovedstaden, men slo seg ned på Tjøme. I 1815 var han, i følge Lorens Berg, formann for et selskap som arbeidet for å opprette en privatskole på Tjøme «da de bedrestilte familier ikke fant seg tjent med å sende sine barn til omgangsskolen, der lærerne ingen utdannelse hadde og ofte dårlige kunnskaper.» Skolen fikk navnet «Den Gode Hensigt.»
Store Færder fraflyttes
Gjestvang og etterfølgeren Penz var fyrvoktere i ca 20 år hver. Deretter fulgte bl.a. Johan Kristian Nilsen og Nils Olsen før fyret ble flyttet til Tristein i 1857. Hele tiden bodde også flere fyrdrenger, medhjelpere og loser der med familiene sine.
Da fyret ble flyttet, skulle folkene fortsatt bo på Store Færder. Departementet mente at det var uforsvarlig å sette opp bolighus ute på Tristein, som ikke rager så mange meterne over havet. Erfaring med værforholdene førte imidlertid til at Stortinget vedtok å bygge fyrbetjentboliger der ute. I 1867 ble derfor Store Færder fraflyttet og året etter ble boligene avertert til salgs for bortflytting. Det var to bolighus i gråstein, et bryggerhus, fjøs, oljemagasin og naust i bindingsverk.
Jeg har ikke klart å finne ut hvor disse husene ble satt opp igjen. Finnes det rester etter Færderhus i distriktet, tro? I Unneberg kan vi lese at da Gnr.71, Bnr.8, Bakkeskaug, Øvre Buerstad, fikk nytt uthus etter en brann i 1869, ble det brukt takstein fra Store Færder. Først mot slutten av 1980-åra ble denne taksteinen skiftet ut med ny.
I dag gror krattet igjen tett i de fleste glovene på Store Færder. Brisk, vidje, havtorn, mispel, krossved og kaprifolium ispedd generøse mengder slåpe og nypetorn gjør at det ikke er like lett å ta seg fram overalt. Men går du rundt med et våkent blikk, er det mulig å få øye på kulturminnene. Det finnes tydelige spor etter steinrydding, steingjerder, trapper og grunnmurer, og det vokser epletrær og bærbusker der.
Dersom øya skal besøkes, bør det være en dag med havblikk og lite svell. Da kan du rusle opp den bratte veien fra Hovik til restene av fyrtårnet og husene , og kanskje du vil være glad for at du slipper å bære opp kull nok til å holde et fyr brennende.
Kilder:
Berg, Lorens: Tjøme — en bygdebok. Christiania 1920.
Bjørkhaug og Pousson: Norges Fyr, bd. I. Oslo 1967.
Eriksen, Erling: Fyr på Store Ferder. Vestfold-minne 1967.
Rode, C. 5.: Norges Fyrvesen. Oslo 1941.
Stavseth, Reidar: Fyrkapteinen. Oslo 1942.
Riksarkivet: Generaltoldkammeret: Havne, Ringe og Fyrvesenet. Tre pakkesaker vedr. Færder fyr 1803-1814.
Legg inn en kommentar