Ole på Skrøslingen

posted in: Sosialhistorie | 1

– Av Roar Engh – 

Ole var ikke gamle karen før han visste hvordan han skulle behandle en båt under vekslende vindforhold.

For noen år siden ga den nå avdøde Nøtterøy-mannen Eie Andersen ut tre usedvanlige bøker om øyfolket, folk som levde på øyene i Vestfoldskjærgården. Andersen fortalte historier om navngitte personer, historier han hadde fått fortalt av mennesker han hadde møtt og som hadde opplevd dem eller deres slektninger personlig. Gjennom historiene klarte Andersen å levendegjøre og udødeliggjøre øyfolket ved å gjenskape miljøet på øyene, et miljø som nok for de fleste enten har gått i glemmeboka, eller er totalt ukjent. Fortellingene strekker seg fra 1840 og fram til begynnelsen av forrige århundre, og han hadde selvsagt ikke muligheter til å kontrollere de opplysningene og historiene han fikk. Men, som han selv sa i forordet til den første boka om øyfolket: «Om noe skulle ligge på kanten av det historisk helt korrekte, mener jeg det har liten betydning i denne sammenheng. Historiske data er det rikelig anledning til å hente andre steder.» Fortellingen som følger her, er skrevet som en hyllest til Eie Andersen for hans unike bidrag til vår lokalhistorie. Den gir seg ikke ut for å være sann. Den er skrevet på bakgrunn av historiene om menneskene i Eie Andersens bøker, og selv om den ikke er sann, så kunne den ha vært det. Illustrasjonene er tegnet av Hans Gerhard Sørensen, og hentet fra bøkene. 

På Vestfoldkysten, sørøst for Nøtterøy, ligger det ei lita øy som heter Skrøslingen. I dag er øya ubebodd, man må nesten være arkeolog for å finne spor etter de menneskene som bodde her før i tida. Likevel, for omtrent 100 år siden bodde det minst tre familier på Skrøslingen. De levde av å fiske, kanskje kunne en av fedrene drive som los, i sesongen dro de eldre guttene på selfangst med ei av skutene til Svend Foyn. Som regel hadde de et par sauer i familien, de alte opp en og annen gris som ble slaktet til jul, i gode tider kunne de ha kjøpt ei drektig kvige, som kunne sikre dem både melk og kjøtt en stund framover. 

Ole vokste opp på Skrøslingen som nummer fire av en søskenflokk på seks. Fra tidlig alder av var Ole med på aktiviteter som hadde til hensikt å styrke familiens økonomi og velferd. På høsten var han med på å sette poteter på den vesle jordlappen de eide. På våren sanket han ærfuglegg og måkeegg både på Skrøslingen og på ubebodde øyer og holmer, som ikke lå lengre unna enn at han aleine eller sammen med en av søsknene kunne ro dit. Han var ikke gamle karen før han hadde fanget og vingestekket sin første måkeunge. Han var med på å rense og sløye den fisken faren og storebrødrene fisket, og ta vare på fiskeavfallet. Dette brukte han til å fore opp måkeungene med, slik at de hadde blitt både større og feitere når han tok livet av dem ut på høsten. Ole lærte snart å sette opp snarer for orrfugler og kråker. I heldige stunder kunne han også snike seg inn på ei and eller en andunge og på den måten bidra til husholdningen både med kjøtt, fjær og dun. Ederduna var de beste, men mengden med reir var ikke større enn at dyner og puter oftest ble stappa med de hvite fibrene på myrullblomsten, som måtte sankes inn hver seinsommer.

Fra han var seks år gammel var Ole innimellom med far og brødrene på fiske. Mest var han likevel på land og renset garn og agnet liner. Han dykket etter blåskjell til linene og deltok i arbeidet både med tørking og salting av fisken. Når oppkjøperen fra Tjøme kom for å handle fisk, sto Ole i bakgrunnen og fikk med seg de grunnleggende regler for pruting, kjøp og salg. Faren lærte ham også å skyte alke og korp, og selvfølgelig lærte Ole hvordan alka skulle behandles for ikke å smake tran.

De fleste av familiens gjøremål dreide seg om å sanke mat eller råstoffer til kleslaging og til huset, og Ole var med på det meste. Sprekkene i husveggene ble tettet med mose som ble plukket på rabbene om høsten, sprekkene i båten ble tettet igjen med kvae fra furutrærne. Drivgods ble sanket både til brensel og til byggemateriale, drev det i land et hampetau eller lintau, ble fibrene vasket, kuttet opp, banket og spunnet til garn til strikking og hekling. Alt måtte tas vare på, hverken mat, klær, møbler eller bygninger gjorde seg sjøl.

Nesten ingenting av den voksne verden var ukjent for Ole. Han visste hvordan man fisket med snøre og line, hvordan man rodde og satte seil, hvordan man satte garn og dro det opp, hvordan fisken skulle behandles og hva den var verdt. Ole visste hvordan man vant ut salt, lagde mat, hvordan brødet ble bakt, og hvor mye brensel som skulle til for å holde liv i ovnen over vinteren. Ole kunne skille ei hollenderskute fra en tysker, han kjente til kampen for å nå fram først for å få losjobben om bord, og han lærte snart både hvor skipsleia var, og hvilke skjær som kunne være farlige for skipsfarten.

Skrøslingen, riktignok noe seinere enn på Oles tid.

Familien til Ole hadde to rom i huset, ei stue, der den ene enden tjente som kjøkken, og et soverom. Det kunne bli trangt om plassen om vinteren, og de voksne hadde så godt som ingen muligheter til noe privatliv. Derfor kjente også Ole til de voksnes verden, han visste hva de snakket om, hva de gledet seg over og hva de bekymret seg over. Ole visste forskjell på mannfolkprat og kvinnfolkprat, og forskjellen på mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid. Han visste også hva slags ulykker brennevinet kunne føre til, og hva slags helvete det kunne være for en ung kvinne å bli gravid før hun ble gift.

Ole fikk gå på skole også. I fem somrer rodde han over til Hvalø, et par kilometer lengre nord, sammen med søsken og nabounger for å la seg opplyse av den omreisende skolelæreren. Tre dager i uka i seks uker hver sommer fikk Ole vite hvordan bokstavene så ut, hvordan man skulle forme dem og hva de betydde. Han husket vagt at han hadde vært i kirken på Nøtterøy en gang som liten gutt, da en søster av moren nord på Roppestadholmen døde. Katekismen og Pontoppidans forklaringer, som utgjorde mesteparten av innholdet på skolen, forbandt han straks med en kristendom som var knyttet til den store, hvite kirken. En sjelden gang hendte det også at han hørte noe om Stortinget og Kong Oscar, som hersket både over Norge og Sverige. 

Allerede som ganske liten guttunge fanget Ole måkeunger, foret dem godt gjennom sommeren og slaktet dem på høsten. På den måten fikk familien et godt tilskudd av kjøtt.

Verden bortenfor Skrøslingen og skjærgården var ikke viktig i Oles liv. Det hendte han var med mor inn til krambua på Nøtterøy, det hendte en gang eller to i året at de rodde helt inn til Tønsberg med noen tønner salt sild og kanskje handlet skråtobakk, husgeråd eller et par støvler. Dermed fikk han kjennskap til landet innenfor øya si også og til noen av de menneskene som bodde der. Allerede som trettenåring var Ole i stand til å delta på sin første selfangst i Nordishavet. Oppveksten hadde gitt ham tilstrekkelige erfaringer til at han kunne bli en dyktig sjømann.

Noter Historien om Ole på Skrøslingen er tidligere publisert i boka «Skolen i mulighetenes årtusen» utgitt på Cappelen forlag i 1999. Om liv og skjebner på øyene i Vestfold- skjærgården: Se «Øyfolket» av Eie Andersen.

Follow Roar Engh:

Født 1949 på Nøtterøy. Vokst opp på Grindløkka. Arbeidet som lærer og rektor i mange år, som lærer blant annet på Teigar ungdomsskole. De siste 25 år ansatt i lærerutdanningen på Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Sittet to perioder i Nøtterøy kommunestyre for Venstre.

Latest posts from

  1. Steinar Aronsen

    Fine bøker- har alle tre! Har også nær familie som bodde på en av øyene – Jensen slekten! 😊

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.