Blant hvalær og båtær på Tenvik

Øystein Sårheim:

Ved slutten av forrige århundre bodde det i Nøtterøy i overkant av 5.000 innvånere, og sjømannsstanden har mer enn noen annen samfunnsklasse satt sitt preg på Nøtterøy helt opp i 1800-årene og et stykke inn i vårt århundre. Skjærgårdsfolk — som nøttlendingene var — er naturbundet til sjøen, og sjøbygden Nøtterøys historie er fortellingen om Nøtterøy-folks vekslende forhold til sjøen gjennom tidene. 

Nøttlendingene fant seg allerede for 300 år siden til rette på sjøen, og de fikk etter hvert en stolt flåte som for en stor del var bygget langs Nøtterøys strender. Tilliten til «blåmyra» ble etter hvert dominerende, og sjøen lokket med store «lotterigevinster». Listen over Nøtterøy-skutene opp gjennom tidene inneholder navn på fine, solide seilskip, og i mange Nøtterøy-hjem henger bilder av disse stolte «hvite sva­ner».
I 1890 begynte overgangen fra seil til damp. Denne overgangen førte også til forandring i de gamle eierforhold — partsrederiet — og aksjeselskapet kom i stedet.

Fangst av sel og hval i Ishavet

Ishavsfangsten etter sel og hval fikk stor økon­omisk betydning for Nøtterøy. Endel av Nøtterøy-sjøfolkene begynte nå å dra på fangst i Ishavet, og flere av de mest kjente fangstkap­teinene var fra Nøtterøy. Disse ishavsrede­riene ble ledet fra Tønsberg.
Fra midten av 1860-årene begynte det vi kaller den moderne hvalfangsts historie, og hvalene ble fanget langs Norges nordligste kyster av menn fra Vestfold. Svend Foyn (1809-1894) ble den berømte sel- og hval­fangstpionér. Selfangsten tjente som plattform til hans senere overgang til hvalfangsten.
Svend Foyns granatharpun og hans damp­hvalbåt «Spes & Fides» var ypperlige resulta­ter av teknisk utvikling i den moderne hval­fangst industrialisering.
Hvalfangsten i det nordligste Norge endte med totalt fangstforbud i 1904.

Hvalfangst i Kristianiafjorden

I det siste ti-året av 1800-tallet kom det sild inn i det som dengang het Kristianiafjorden, og det viste seg at hvalen fulgte etter silden. Skips­reder Carsten Bruun fra Tønsberg begynte å fange hval med hvalbåten «Immanuel», og i november 1890 ble den første hvalen — en finnhval på 55 fot — skutt i nærheten av Færder. På tre dager ble det skutt tre hval. Flere andre fulgte snart etter. Skipsfører Marcus C. Bull fanget med «Frey» og Albert Grøn fra Sandefjord med «Skjold». Ut på vin­teren var 7 båter i fangst. Fangsten sluttet i midten av januar, og utbyttet var 74 hval.
Det var imidlertid altfor mange som strøm­met til for å dele den sparsomme hvalbestand. I 1891 deltok hele 21 båter, men utbyttet ble bare 30 hval. I 1892 deltok 7 båter som fikk 14 hval, i 1893 og 1894 ble det bare 2 hval hvert år og i 1895 1 hval.

Trankoking

Det fantes flere trankokerier i distriktet: på Revodden, på Helodden ved Narverød og i Kjøpmannskjær.
Med tanke på å opparbeide de hval som ble fanget i Skagerak, bestemte skipsfører Marcus C. Bull, skipsreder Carsten Bruun og Svend Foyn seg i 1891 for å bygge opp en hvalstasjon med trankokeri i Tenvik.
Tenvik ligger på Nøtterøys sydvestre del innenfor Håøya i Vestfjorden. Her er det dypt vann, fine forhold for havn og god plass på land. Eiendommen som ble kjøpt inn, har i matrikkelen g.nr. 89, b.nr. 4 og besto av to teiger: Nordre Teig på 14,1 da. og Søndre Teig på 29,9 da. tilsammen 44 da.
Det ble bygget boder (nordre og søndre), fyrhus og kjele, kokeri med 6 koker, flense-plan, smie, trillebane ved søndre bod, tre bryg­ger, kontorbygning og på Søndre Teig besty­rerbolig. Videre ble det gravet ut brønn.
Det ble stor aktivitet på Tenvik i disse årene.
Da silden forsvant i midten av 90-årene, og hvalen ble borte, ble det slutt på hvalfangsten i Kristianiafjorden fra hvalstasjonen på Tenvik.
Marcus C. Bull fratrådte som bestyrer i februar 1894, og han ble avløst av Ole Nilsen. — Svend Foyn døde samme år.
Anlegget ble overtatt av Ole Nilsen som drev for egen regning fra 1898. Han hadde vært skipsfører og hvalfangstbestyrer og hadde også seilt som styrmann hos Svend Foyn. Han hadde 9 barn, og blant disse var hvalskytter Arthur Støkken Nilsen og maskin­sjef Ole Nilsen.
Bestyrer Ole Nilsen drev sitt kokeri til 1912 og kokte spekk, kjøtt og ben fra hval og sel. Blant annet kom adskillige sel- og bottlenose­skuter (nebbhval) med sine laster vest- og nordfra. Tranen ble på denne tiden nyttet til såpe, som smøremiddel til forskjellig bruk, som belysningsmiddel og til garveri- og tekstil­bedrifter. — Men hvaloljen ble etterhvert utkonkurrert som smøre- og belysningsmid­del. Også guano ble produsert de første årene til gjødning for bøndene.

A/S Tenvik Trankokeri stiftet

Anlegget i Tenvik ble i 1912 solgt til hval­fangstselskapene A/S Hektor v/ Finn Bugge, A/S Kastor v/ Harald Krogh-Hansen og A/S Tønsberg Hvalfangeri v/ K. Ludv. Henriksen — alle kjente, ledende menn innen hvalfangst-og shippingnæringen.
A/S Tenvik Trankokeri ble stiftet med 1/3-part på hver av aksjonærene og med en aksje­kapital på kr. 30.000.
Det ble ansatt bestyrer, 0. 0. Thom, og han flyttet inn i bestyrerboligen — i mange år kalt «Onkel Toms hytte».
Trankokingen i Tenvik var imidlertid nå opphørt.
I begynnelsen av dette århundre startet den pelagiske hvalfangst i Sydishavet med flytende kokerier. Hver sommer kom kokeriene og hvalbåtene hjem for reparasjon og opplag og ilandføring av utstyr i bodene. «Ronald», «Maudie», «Busen» og «Orwell» ble mellom sesongene lagt opp i Tenvik, godt fortøyd i solide fester i fjellet nord for nordre bod.
Det ble også leiet ut ledig plass til andre sel­skaper. — På denne tiden ble det satt opp sen­trifuge til rensing av skrapolje.
I 1926 ble Andreas F. Andreassen ansatt som ny bestyrer.

Oppleggsårene 1931 —32

Etter hvert kom man frem til å bruke hvaloljen til spiselig fettstoff og anvendelse i margarin­produksjonen. I mellomkrigsårene var det en voldsom utvikling i den pelagiske fangsten og verdens hvaloljeproduksjon i Antarktis. Masse-produksjonen hadde til følge at det ble vanskelig å få avsatt oljen, og hele den norske hvalflåten ble liggende hjemme i sesongen 1931-32.
Kokeriene «Ronald» og «Maudie» ble lagt opp i Tenvik.
I disse årene ble de siste rester fra kokeri-virksomheten, pipen og fyrhuset revet, og bodene var nå bare til lagring.
Kaldnes mek. Verksted brukte i lang tid «Kokeriboden».

Sabotasjeangrep i 1944

I 1940 kom annen verdenskrig til Norge. Hval­fangstflåten som var på vei hjemover, ble diri­gert til England. Blant annet gikk fl.k. «Terje Vigen», som ble disponert av Bugge & Krogh­Hansen, til England med sin last.
De tyske okkupasjonsmyndigheter rekvi­rerte i 1942 nordre bod og «flenseplanen» i søndre bod til lagring av marineutstyr.
En natt i september 1944 gjorde Hjemme­styrkene et sabotasjeangrep og satte fyr på nordre bod med det tyske lageret som brant helt ned. Videre brant nordre utstikker, og søndre utstikker ble sterkt beskadiget.
Krigsskadetrygden satte erstatningsbeløpet til verdien av den brannskadede bod.

«Balaena»-perioden

Etter frigjøringen i 1945 tok virksomheten seg opp igjen på Tenvik. Blant annet ble det alle­rede i 1946 tatt iland 22.000 kg barder fra «Empire Victory». — Vasking av barder var noe man hadde begynt med i 1930-årene.
Fra United Whalers Limited’s ekspedisjon fl.k. «Balaena» ble lagret adskillig utstyr —både i boder og på land.
I 1947 ble det lagt ut teknisk ledning for fremføring av elektrisk strøm til reparasjon av hvalbåtene under opplegg.
I 1949 ble bygget ny bestyrerbolig som ble betalt av erstatningsbeløpet fra Krigsskade-trygden.
Etter sesongen 1949/50 ble blant annet lagret hvalkjøttekstrakt, og denne sommeren begynte en organisert oppussing av hvalbåtene ved hjelp av egne mannskaper. Flere hundre mann av «Balaena»-ekspedisjonen hadde i disse årene en god beskjeftigelse, og det var stor aktivitet i Tenvik i sommermånedene.
I disse årene ble det også foretatt forskjellige byggearbeider: Lagerbod med verksted, nordre brygge ble fornyet, et stort transittlager blant annet til hvalkjøttekstrakt, en større verkstedbygning i blokker, ny vaktstue ved porten, sementdekke støpt på nordre tomt (etter brannen), ny kran på søndre brygge og fortøyningsfester ble støpt
Det ble foretatt reparasjon av alle «Balaena»-ekspedisjonens hvalbåter og hjel­peskip mellom sesongene helt frem til somme­ren 1960. Denne sommeren solgte Hector Whaling Ltd’s (tidligere United Whalers Limi­ted) hele sin hvalfangstflåte, fl.k. «Balaena», som ble disponert av Bugge & Krogh-Hansen i Tønsberg, og alle selskapets beholdninger i Tenvik fjernet.
Andreas F. Andreassen sluttet dette året som bestyrer på Tenvik.

Industrivirksomhet

I 1963 solgte A/S Tenvik Hvalfangeri sine aksjer i A/S Tenvik Trankokeri til A/S Hector. — Det ble nå ansatt dagvaktmann, i noen år kaptein Gullik Jensen og deretter Trygve Ottesen.
I 1971 ble Kjell Ambjørnsen ansatt på full tid frem til 1984.
I 1970 startet Stål & Alum. Sveis A/S med produksjon av aluminiumtanker for olje- og melketransport m.v., og dette selskap fikk også et agentur for båter og båtmotorer.
Denne bedriften leide transittlageret, og i 1973 ble reist et tilleggsbygg slik at det ble et stort, rommelig fabrikklokale. Etter noen år ble denne bedriften nedlagt som følge av olje­krisen i 1974.
I disse årene var Nøtterøy kommune inter­essert i å erverve en del av arealet i Søndre Teig, og kjøpte en del til parkeringsplasser for beboerne på Veierland.
Flere rederier var interessert i Tenvik som opplagsplass for sine båter, blant annet Fred. Olsen til linjebåter, og mudderapparater og lektere tilhørende Bentsen & Boe. — Oppha­lingsslipp ble bygget for å kunne ta opp større båter.
I 1978 ble A/S Tenvik Trankokeris aksjeka­pital øket til kr. 50.000. Selskapet hadde fortsatt sitt opprinnelige navn, men det var nå
A/S Hektor og A/S N. R. Bugge som var eiere.
St. Hansaften 1979 brant produksjons­boden og «Transittlageret» samt 2. etasje i verkstedbygningen. Disse lokaler var leiet bort til et selskap som produserte plastbåter.
Gjenoppbygningen av ny industrihall ble påbegynt høsten 1981. Den ble på 755 m², 12 m takhøyde og med to Munck traverskraner.
I disse årene tjente også Tenvik som opp­lagsplass for kjølebåter, supplybåter, taubåter etc. To redningscontainere ble plassert på nordre del av tomten. En av disse ble blant annet brukt som undervisningslokaler for ele­ver på «Havnøy».
Etter at industrihallen var ferdig, leide Brødr. Holtan A/S den nye hallen og verkste­det til sin virksomhet. Videre ble i 1982 påbe­gynt reisingen av en lagerhall som et mellom­bygg i tilknytning til den gamle lagerbygningen og båthuset syd på tomten.
Fra 1983 var selskapet eiet av en aksjonær — Aktieselskapet Hektor. Dette selskap gikk så ved fusjon inn i A/S F. A. Bugge som dermed eide alle aksjene i selskapet.
I januar 1985 ble Tenvik Eiendomsselskap A/S stiftet med familien Holtan og A/S F. A. Bugge som eiere. Eiendommen på Tenvik med «påstående bygninger og alle andre installasjo­ner som krananlegg, transformator og annen utrustning for båtopplegg etc.» ble solgt til dette selskap. I dag leier Tenvik Eiendomssel­skap A/S eiendommen ut til Tenvik Industrier
A/S, Tenvik mek. Verksted A/S, Nøtterøyporten og andre. Disse bedrifters virksomhet består av reparasjon og opplegg av småbåter m.v. og det leies ut parkeringsplasser og småbåtplasser.
Ved salget til Tenvik Eiendomsselskap A/S overtok Nøtterøy kommune mesteparten av Søndre Teig, inklusiv småbåthavnen og bade­plassen, mens bestyrerboligen og verksmes­terboligen samt tre boligtomter ble solgt til pri­vatpersoner.
I dag presenterer Tenvik seg som en aktiv industripark tilpasset vår tid.
Vi tar også med at det på fjellet syd for søndre bod og nord for Kommunebryggen i mange år ble foretatt prøveskyting av Kongsberg Våpenfabrikks hvalkanoner, prøver på Henriksens mek. Verkteds granatharpuner og Reperbanens forløpere.
I de snart 100 år som har gått siden man begynte med trankoking på Tenvik, har det vært en mangeartet virksomhet som stort sett har hatt tilknytning til hvalfangst og shipping.
Det har vært gode og dårlige tider for de som har drevet på Tenvik, og det har vært stilt store krav til fremsyn, mot og utholdenhet hos bedriftens ledere.
Adskillige nøttlendinger har i alle disse årene hatt sine arbeidsplasser i det maritime miljø på Tenvik.