”Partigjerdene er råtne!”

posted in: Politisk historie | 0

Andreas Norland:

Fedrelandslaget i Tønsberg og på Nøtterøy

Andreas Norland ga i 1973 ut boken ”Hårde tider — Fedrelandslaget i norsk politikk” for unngå at denne historisk viktige organisasjonen skulle gå i glemmeboken. Oppdragsgiverne ga ham frie hender til å skrive ”the whole story”, selv om enkelte helst så boken uskrevet, og selv hadde han betenkeligheter fordi hans far; Realph Norland hadde spilt en fremtredende rolle i organisasjonen. ”Men mange var opptatt av å medvirke til en rettferdig fremstilling, som en motvekt mot negative og etter deres oppfatning usaklige karakteristikker i venstresidens beskrivelser av mellomkrigstidens politiske forhold… Alt dette hadde, mente de, skapt et helt feilaktig inntrykk av hva organisasjonen i virkeligheten representerte. ” skriver Norland til Njotarøy-redaksjonen. I Vestfold, Tønsberg og på Nøtterøy sto Fedrelandslaget sterkt.

To gamle protokoller fra «Fedrelandslaget» som er funnet på Nøtterøy, må være av de få slike dokumenter som fremdeles eksisterer fra denne engang store borgerlige organisasjonen med tilslutning over hele landet. Den satte spor etter seg i mellomkrigstidens politiske historie, men kom senere i miskreditt og ble nærmest glemt. «Fedrelandslaget» ble oppløst og arkivene brent den 25. september 1940, da tyskerne forbød alle andre politiske partier og organisasjoner enn Nasjonal Samling.
Protokollene som nå er kommet for en dag, er en styreprotokoll fra «Nøtterø Fedrelandslag» 1931–1936, og en medlemsfortegnelse fra «Tønsberg Fedrelandslag» 1929-1931. Selv om de bare dekker en liten del av «Fedrelandslaget»s 15-årige historie, forteller de noe om hvordan politisk engasjerte mennesker forsøkte å møte problemene i en tid med oppløsning og økonomisk krise.

Revolusjon?

En hard politisk kamp pågikk mellom på den ene siden de splittede borgerlige partier, på den annen Arbeiderpartiet og kommunistene. Da «Fedrelandslaget» oppstod i 1925, var det på bakgrunn av en utbredt frykt på borgerlig side for mulige konsekvenser i Norge av Arbeiderpartiets revolusjonære linje etter 1918, og samarbeidet mellom partiet og Moskva etter den russiske revolusjon. Enkelte revolusjonære aktivister kunne mistenkes for å ville gå til aksjon, mens flertallet blant «de røde» øyensynlig regnet med at Verdensrevolusjonen, som bebudet av Lenin, ville skylle over landene i vest med uimotståeligkraft.
På borgerlig side hadde flere organisasjoner, som Samfundsvernet og Samfundshjelpen, dels åpent, dels mer i stillhet, begynt forberedelser for væpnet motstand, praktisk innsats i en krisesituasjon og politisk mobilisering. Bakgrunnen er oppsummert slik i en artikkel i 1936 av en mangeårig formann i Samfundsvernet, Osloadvokaten Chr. Borchgrevink:
«De fleste har vel glemt de internasjonale og nasjonale detaljer på revolusjonsområdet fra 1918 og utover: den finske revolusjon og borgerkrig med dens 20 000 døde i løpet av 3 måneder, den russiske og tyske revolusjon, revolusjonsarbeidet i Norge, russernes undergravningsarbeid, Moskva-kommunismen, storstreiken, de rødglødende og opphissende artikler og agitasjonstaler».

Fedrelandslagts julekort med oppfordring om å melde seg inn i lagets ungdomsfylking.
Fedrelandslagts julekort med oppfordring om å melde seg inn i lagets ungdomsfylking.

”Energisk kamp»

«Fedrelandslaget» er den største tverrpolitiske organisasjon noen har klart å mobilisere for borgerlig samarbeide i norsk politikk. Laget ble dannet for å «føre en energisk kamp mot kommunismen og alle revolusjonære internasjonale bevegelser». Selv skulle organisasjonen ikke være et politisk parti, men arbeide gjennom partiene, for å skape «et sterkt nasjonalt styre bygget på et flertall i folket». Alle lojale nordmenn og alle nasjonale partier skulle samles til felles arbeide for landets gjenreisning og nasjonens velferd.

Michelsen og Nansen

«Fedrelandslaget» traff ved dannelsen i 1925 en utbredt stemning i store deler av befolkningen. Idéen kom fra en ung norsk ingeniør, Joakim Lehmkuhl, sønn av en av statsrådene i 1905– regjeringen og dessuten nevø av statsminister Christian Michelsen. Ved krigsutbruddet i 1940 emigrerte Lehmkuhl til Amerika og utviklet urfabrikken Waterbury Clock til det multinasjonale konsernet Timex Corporation.
Joakim Lehmkuhl fikk Christian Michelsen og Fridtjof Nansen til å stille seg i spissen for organisasjonen. Disse to magiske og sagnomsuste navnene, statsministeren fra 1905 og hans nære medarbeider under unionsoppløsningen, polarhelten Nansen, hadde en utrolig autoritet og tiltrekningskraft. Kunne noen redde fedrelandet, måtte det være disse to. De hadde gjort det en gang før.
I løpet av forholdsvis kort tid ble «Fedrelandslaget» utviklet til en landsomfattende og slagkraftig moderne politisk organisasjon med betydelig tilslutning. Da det var på høyden, hadde laget rundt 100 000 medlemmer, og med en «1000 dages valgkamp» bidro «Fedrelandslaget» vesentlig til en seier for de borgerlige partier ved stortingsvalget i 1930, da Arbeiderpartiet for siste gang flagget med revolusjon i sitt program. Ved siden av den politiske kampen, hvor «Fedrelandslaget» introduserte moderne metoder i agitasjonen, ble det drevet et positivt organiseringsarbeide, blant annet var «Fedrelandslaget» initiativtager til småindustrikontorene og landbruksungdommens 4 H.

Brysomt og geskjeftig

På tross av innsatsen, tilslutningen og fremgangen nådde «Fedrelandslaget» ikke sitt mål: Borgerlig samling. Venstre bekjempet konsekvent lagets virksomhet fra første stund. Bondepartiet (senere Senterpartiet) var velvillig stemt. Det samme var Frisinnede Folkeparti, men Høyre oppfattet «Fedrelandslaget» som brysomt, geskjeftig og tidvis en konkurrent når det gjaldt oppmerksomhet, medlemstegning og finansiering. Dessuten var Høyres daværende fører, C.J. Hambro, en intens motstander av laget og motarbeidet det når han kunne.
Etter stortingsvalget i 1930 fortsatte de borgerlige partienes innbyrdes krangel, til enorm skuffelse for «Fedrelandslaget»s mange innsatsvillige medlemmer. Dette fikk varige konsekvenser for organisasjonen. Ved stortingsvalget høsten 1933 kom så tilbakeslaget på landsbasis. I Vestfold, som i landet for øvrig, gikk de borgerlige partier markert tilbake (Venstre hadde en viss fremgang) og Arbeiderpartiet frem.

Fedrelandslagets valgplakat 1933. Symbolet med den sterke hånden som fatter om en flaggstang, ble brukt i mange sammenhenger i 1930årene. Fra Aschehoug, Norges Historie.
Fedrelandslagets valgplakat 1933. Symbolet med den sterke hånden som fatter om en flaggstang, ble brukt i mange sammenhenger i 1930årene. Fra Aschehoug, Norges Historie.

Forholdet til NS

For «Fedrelandslaget» ble dannelsen av Nasjonal Samling i 1933 et problem fordi en del av lagets mest utålmodige medlemmer, som lenge hadde forlangt handling, så et slikt nytt parti som en mer engasjerende mulighet enn «Fedrelandslaget»s mer passive påvirkning. At de borgerlige partier hadde avvist tanken om listeforbund med NS virket også inn. Vidkun Quisling var en kort periode medlem av Oslo Fedrelandslag, men gikk deretter ut, fordi han mente at laget manglet handlekraft.
For «Fedrelandslaget» ble den store saken på denne tiden spørsmålet om organisasjonen skulle gå over fra sitt opprinnelige mål, å være en idealistisk organisasjon, til å stille lister som eget parti. Lagets landsmøte i slutten av november 1933 kompromisset i et forsøk på å bremse overgangen til NS, ved å åpne muligheter for partidannelse og egne lister «i de kretser hvor tilfredsstillende samarbeide» om «Fedrelandslaget»s program, vedtatt på landsmøtet «ikke kan oppnåes».
I 1933 kom «Fedrelandslaget» med en kriseplan, «Norges Vei». Den hadde liten virkning, men er senere blitt anerkjent som et verdifullt
opplegg for løsning av landets økonomiske problemer. Det gikk jevnt og trutt nedover med laget utover i 1930-årene, dels svant tilslutningen, dels kom en mer aggressiv tone inn, ikke minst blant unge medlemmer. Et av de viktigste feltene hvor laget gjorde en innsats frem mot den annen verdenskrig, var kampen mot sosialistenes «brukne gevær» og agitasjon for et bedre forsvar, med liten effekt.

Fedrelandslaget i Tønsberg

De to protokollene fra Nøtterøy er en styreprotokoll for «Nøtterø fedrelandslag» fra 1931 til 1936, og en medlemsprotokoll for «Tønsberg Fedrelandslag» for årene 1929-1931.
Medlemsprotokollen (319 medlemmer) inneholder mange kjente navn fra Tønsberg. En rekke av byens skipsredere var med. I tillegg til redernes personlige medlemskap var hvalfangstselskapene Antarctic og Pelagos registrert som medlemmer. Blant medlemmene var ellers f.eks. fylkesmann, tidligere Stortingsrepresentant, Jørgen H. Meinich og frue, tidligere fylkesmann og statsminister Abraham Berge, den allestedsnærværende direktør Christian Lindboe, Vestfold Kraftselskap, en drivende kraft i «Fedrelandslaget» i Vestfold, skoleinspektør Sylfest Muldal, sorenskriver Marcus Bull, byfoged Johan B. Borchgrevink, fylkesskogmester Julius M. Skustad, daværende o.r.sakfører. senere skipsreder Yngvar Hvistendahl, politimester Erling Hedels, politifullmektig Trygve Iversen, postmester Olaf Schartum, billedhugger Carl E. Paulsen, fabrikkeiere, tannleger, leger, hvalskyttere, skipskapteiner, grosserere og forretningsdrivende, håndverkere, ingeniører, bankfolk, lektorer, lærere og lærerinner, kontordamer og gymnasiaster. Fra Tønsbergs Blad var disponent Chr. Warhuus og red. Sekretær Ragnar Henriksen medlemmer.

… og på Nøtterøy

Styreprotokollen for Nøtterø Fedrelandslag åpner med et styremøte 12. januar 1931, ledet av ligningssjef Kr. Bjønness, som beskikket formann, og med styremedlemmene skolebestyrer J. Rødland, herredsgartner Ole Schjesvold og skipsfører Magnus Olsen tilstede. I referatet er det registrert at «Fra tidligere tid har ingen forhandlingsprotokol kunnet tilveiebringes». Av det korte referatet fremgår det at herredsgartner Schjesvold skulle være kontaktmann for «Fedrelandslaget»s avis, «Norges Fremtid», samt at bonde Olav Moe, på foredragsreise for «Fedrelandslaget», skulle tale på Nøtterøy 23. januar. Den da 58 år gamle Olav Moe fra Aurdal, kommune- og rikspolitiker, var en landskjent felespiller som blant annet hadde gitt konserter rundt om i Skandinavia og i USA. Han opptrådte på Tinghaug den 23. januar med et foredrag om «Lov, rett og folkestyre» for 60-70 som møtte frem på tross av dårlig vær og føre. Etter referatet i protokollen å dømme fremførte Moe sitt foredrag «paa en overordentlig fængslende maate» og høstet kraftig bifall, hvoretter han på sin fele fremførte en rekke nasjonale musikkstykker. Etter foredraget ble det vist en Fedrelandslagsfilm med innslag fra det store Nansen-stevnet i Tønsberg i 1928.
Neste styremøte er registrert i protokollen 12. desember 1931. Her var gårdbruker A. Gyth-Dehli, skipsfører Magnus Olsen, herredsgartner Schjesvold og maskinist Sigdahl Hansen tilstede, samt formannen, ligningssjef Bjønness. Hovedpoenget her var å beramme årsmøtet til den 28. januar 1932 i kombinasjon med et foredrag av «Fedrelandslaget»s sekretær Torolv Røberg. På dette årsmøtet ble lærer Alf Sørhus, Skjerve, valgt til formann, med S. Hansen, Cathrineborg som nestformann.

Bokomslag til ingeniør Joakim Lehmkuhls ”Norges Vei” som kom ut i 1933. Boka var et angrep på borgerlig økonomisk politikk, som på flere punkter minnet om Arbeiderpartiets forslag til å løse krisene. Fra Aschehoug, Norges Historie.
Bokomslag til ingeniør Joakim Lehmkuhls ”Norges Vei” som kom ut i 1933. Boka var et angrep på borgerlig økonomisk politikk, som på flere punkter minnet om Arbeiderpartiets forslag til å løse krisene. Fra Aschehoug, Norges Historie.

Tilslutningen synker

Allerede nå begynte lokallaget på Nøtterøy å registrere synkende interesse. På et Bjørnsonmøte på Tinghaug 18. mars 1932 var fremmøtet ikke så godt som ventet, og på et åpent møte i Nesbryggen Vels lokale lørdag 24. september var fremmøtet «meget dårlig», som det heter i protokollen, men årsaken var antagelig at samme kveld var det to basarer i strøket. «Fedrelandslaget»s fylkessekretær i Vestfold, kaptein Christian E. Røren, Horten, Skulle holde foredrag om lagets mål og linjer, men som følge av det ellendige fremmøtet ble foredraget sløyfet.
På et nytt Bjørnson-møte på Tinghaug lørdag 19. november 1932 var fremmøtet noe bedre, og her holdt kaptein Røren foredrag, men denne gang om sjøforsvaret. Til gjengjeld snakket sekretær Torolv Røberg om «Fedrelandslaget», og de fremmøtte ble orientert om lagets nye avis, «ABC», som avløste «Norges Fremtid» i 1932. Lite skjedde øyensynlig før lokallaget holdt åpent diskusjonsmøte på Tinghaug torsdag 6. april 1933 med foredrag av Fedrelandslagssekretær, senere redaktør i Morgenbladet, Birger Kildal om «Fagforeninger og arbeidets frihet» for 23 fremmøtte.
Dette var valgåret 1933. Nøtterø Fedrelandslag arrangerte valgmøte for ca. 40 fremmøtte sammen med Bondepartiet på Tinghaug fredag 8. september, med foredrag av sekretær i «Fedrelandslaget», Magne Moe, sønn av spillemannen Olav Moe, samt for Bondepartiet av lensmann Hans Flaatten, Ramnes. Et valgmøte sammen med Nøtterø Høire ble planlagt, men protokollen antyder at det ikke ble noe av.
Årsberetningen for perioden 1932-1934 avspeiler vanskelighetene med å opprettholde virksomheten. Forsøk på å organisere studiesir
kler mislyktes. Likevel ble Nøtterø Fedrelandslag, i følge protokollen, fremholdt av fylkessekretæren som et av de beste lokallag i Vestfold når det gjaldt aktivt arbeide og medlemstall. Nøtterøy-styret hadde fellesmøte med styret i Tønsberg Fedrelandslag, vesentlig med sikte på å prøve å få mere liv i Tønsberg-laget.

Men Victor Mogens trakk folk

Etter denne beslutningen ebbet aktiviteten i Nøtterø Fedrelandslag ut. De få og meget korte referatene møteprotokollen inneholder fra styremøter i 1935 og 1936, forteller om beskjeden virksomhet, et par foredrag av Anders Lange med få tilhørere og et som måtte avlyses fordi det kom for få, er omtrent det hele, bortsett fra et stort foredragsmøte i Tønsberg Arbeiderforenings lokale med «Fedrelandslaget»s nye formann, radiokronikøren Victor Mogens, som taler. Her møtte 120 opp, sikkert både fordi Mogens akkurat på denne tiden var et landskjent navn og fordi han var inne i en konflikt med NRK-ledelsen. Mogens fikk et navn som en uhyre populær utenrikskronikør i radio etter 1927, men da NRK i 1933 ble overtatt av Staten, samtidig som Adolf Hitler kom til makten i Tyskland, kom etterhvert kritikk med påstander om politisk tendens og at han var for tyskvennlig. I 1937 opphørte hans virksomhet i radio.

Den kreative Lindboe

I Vestfold hadde «Fedrelandslaget» i sin glanstid betydelig tilslutning og en sterk stilling. Dette skyldtes ikke minst at en drivende kraft i fylket på nærsagt alle områder gikk helhjertet inn for organisasjonen. Det var direktøren i Vestfold Kraftselskap, Christian Lindboe, som mobiliserte sitt formidable organisasjonstalent, sin kreativitet og sitt omfattende kontaktnett. Da jeg snakket med ham, var han pensjonist og bodde på Hotell Garden i Oslo. Under flere langvarige middager der fortalte han meg hva han husket fra en spennende tid.
Christian Lindboes begrunnelse for å gå inn i «Fedrelandslaget» var ganske sikkert karakteristisk for manges beveggrunner:
«Jeg var begeistret for Nansen og hadde lest en brosjyre med taler av ham og Christian Michelsen. Jeg syntes det var så ergerlig at de borgerlige bare kivet og skjelte på hverandre. 
Sosialistene var veldig radikale, med revolusjonære tanker. Jeg syntes «Fedrelandslaget» måtte være en god idé og derfor gikk jeg inn i dette.
Selv ville jeg aldri bli politiker. Jeg ble spurt flere ganger og de ville stille meg til Stortinget, men jeg sa nei og kunne dermed gå til alle leire. Vi forsøkte å få de borgerlige partiene i Vestfold til å slutte opp om «Fedrelandslaget» og svaret var ja, de ville gjerne samarbeide, men Høyre ville bare samarbeide hvis de andre fulgte Høyre, og da nyttet det jo ikke.
Jeg kan ikke si at jeg trodde på revolusjon, men helt trygge var vi ikke. Vi hadde vanskelig for å tro at nordmenn kunne gjøre noe slikt, men så var det dette de sa om å klynge kapitalistene opp i lyktestolpene … De ga vel inntrykk av å være mere rebelske enn de egentlig var, det viste seg jo siden, men man kunne aldri vite …»

Konfrontasjon

«Jeg kom i kontakt med Lemkuhl og andre i “Fedrelandslaget”, som var nede og hjalp oss på en del møter. Jeg husker et stort møte i Larvik med Ola Thommessen, hvor jeg innledet og snakket om norsk arbeide og advarte mot å kjøpe utenlandske varer som strømmet inn den gangen og bidro til arbeidsløshet, fordi folk ikke kjøpte det vi laget selv. Det var samlet en del sosialister og kommunister bakerst i møtelokalet, lokalet var Stappfullt og de var rolige da jeg snakket, men da Thommessen var kommet igang, ble det piping og tumulter. Da de begynte å synge «Internasjonalen», spratt en av «Fedrelandslaget»s sekretærer opp og begynte å synge «Ja, vi elsker» istedet, og det måtte de jo da være med på, men møtet var ødelagt og Thommessen kunne ikke fullføre foredraget. Etterpå var det middag hjemme hos gamle banksjef Iversen i Larvik Sparebank, en av de siste av de virkelige gentlemen, bredskuldret med hvitt skjegg, redingot og flosshatt, som han hadde på også når han gikk på rabaldermøtet. Spetakkelet lot ikke til å affisere gamle Thommessen».

Nansen-stevnet i 1928

Et høydepunkt i «Fedrelandslaget»s virksomhet var det store Nansen-stevnet på Tønsberg Stadion den 26. august 1928, da henimot 15 000 mennesker samlet seg for å høre og hylde Fridtjof Nansen. Den som organiserte dette stevnet var Christian Lindboe, som i tilbakeblikk fortalte at de la større vekt på hyldest til Nansen enn på at dette var et arrangement for «Fedrelandslaget». «Fedrelandslaget»s beste krefter og forbindelser ble satt inn på å gjøre dette stevnet til en suksess. Det ble satt opp ekstratog, Fred. Olsen stilte passasjerskipet «Biarritz» til disposisjon for å frakte folk fra hovedstaden, Bastøfergene ble mobilisert og Lindboe fikk arkitekt Eikran til å tegne en spesiell tribune.
Da Nansen kom til stevnet, var alle skolebarn i Sem og Tønsberg oppstillet fra jernbanebroen og opp Stenmalen, alle med markblomster. Lindboe fortalte meg om et rørende syn da de minste barna, som stod nederst, ikke rakk opp for å gi Nansen blomster. En av dem mistet buketten. Da den aldrende høvdingen bøyde seg ned for å plukke den opp, kastet de blomster over ham og slo ring rundt ham, slik at han fortsatte oppover Stenmalen omgitt av barna.

”Er styret veikt, er det fordi folket er veikt”

«Hvis en mistviller om fremtiden», sa Fridtjof Nansen i talen på dette stevnet , «er en vandring som den oppover bakkene her idag mellom Vestfolds ungdom og de tusener av strålende blå barneøyne så skjønn at tvilen må forsvinne».
Men ellers var Nansen krass i talen, hvor han sa at folket gjennomlevet en alvorlig prøvetid, splittet i mange politiske partier som trekker i hver sin retning:
«Jeg er ikke politiker og duger heller ikke til det, men fordi jeg ikke tilhører noe parti, kan jeg kanskje med litt mindre partibundne øyne enn mange se på det som foregår. Og da vil jeg si dere at etter min overbevisning er det partipolitikken som er blitt en fare i Norge i dette øyeblikk, den er ikke naturlig og sunn lenger, den har ikke fulgt med tiden og har ikke livets rett. Partigjerdene er råtne! Prøv dem skal De se at de ryker ved første taket. De er stivet opp med nymotens piggtråd for å holde partiflokkene sammen, men de vil ikke holde lenge … Et folk får det styre det fortjener, og er styret veikt er det fordi folket er veikt. Men politikerne vil nok når de vet at velgerne vil det, de trenger bare å bli stivet opp. Og vil de ikke – nuja så feier vi dem bort !»
Dette var «Fedrelandslaget»s budskap, fremført med Fridtjof Nansens autoritet, og det gjorde inntrykk. Talen hadde han ikke skrevet selv, 
men det spilte ingen rolle, det var Nansen som talte, og teksten ble senere spredt i en brosjyre i tusenvis av eksemplarer over hele landet under den politiske kampen frem mot det avgjørende stortingsvalget i 1930.

Nansen hyldes i Tønsberg2001_0007

Feiringen av Fridtjof Nansen munnet ut i ungdommens hyldest. I kveldstimene kom ungdom, anført av formannen i Tønsbergs Turnforening, Arne Aas, marsjerende med fakler som speilte seg i vannbassengene i stevneområdet.
Stevnets og byens honoratiores møttes til slutt til festmiddag på Hotel Klubben i Tønsberg, hvor bordet, etter hva Christian Lindboe fortalte, var så stort at det fylte hele festsalen. Fra Øivind Svendsen hadde Lindboe fått låne tøy ruller i rødt, hvitt og blått og Thv. Marthinsens Sølvvarefabrikk hadde lånt ut sølvkandelabre. Ved bordet var det tale bare for Fridtjof Nansen og deretter en fedrelandssang skrevet av Ola Thommessens sønn Bjørn, med melodi komponert av den meget musikalske Christian Lindboe. Noen linjer fra sangen antyder stemningen:

«… Det flagget som vi valgte oss,
er rødt nok som det er.
Og brenner luen i ditt bryst,
så reis dig norske mann
og la den slå som vredens lyn
mot dem som svek vårt land».

Gløden i kampen under en krisetid samlet og begeistret mange i «Fedrelandslaget»s storhetstid. Organisasjonens nedgang og bortgang fortrenger ikke resultatene av viljen til innsats hos de mange som engasjerte seg i en kamp for noe de trodde på og en protest mot noe de oppfattet som en trussel mot fedrelandet. De to håndskrevne protokollene fra Nøtterøy munner ut i blanke sider og gir et interessant glimt av organisasjonens skjebne.

Kilder:

Andreas Norland: ”Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk.” Dreyer 1973.
Rolf Danielsen: ”Borgerlig oppdemningspolitikk” , Høyres historie, bd. 2. Cappelen 1984.
Samtaler med Chr. Lindboe, 222. og 20.3 1972. Referat hos forfatteren.

Follow Andreas Norland:

f. 1935 i Bærum. Journalist i Tønsbergs Blad, Aftenposten og VG, 1959-1974. Sjefredaktør i Adresseavisen, VG, Osloavisen og Aftenposten, 1974-1994. Har gitt ut bok om rutebiltrafikken på Nøtterøy og Tjøme i 50 år (Øybuss), 1961, Stokke Sparebanks historie, 1963, ”Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk”, 1973, to kriminalromaner og ”Hovedstadens Høyre 1884-1984”. Redaktør i Schibsted siden 1994, og arbeider nå med ”Schibstedkonsernets historie.”

Latest posts from

Legg inn en kommentar