«Samfundet i Vrengen»

Av ukjent forfatter (Njotarøy 2009)

Arbeidere og tønner ved trankokeri.

Lek, næring og trafikk i Kjøpmannskjær i 1890-årene

Lokalavisene har ofte lesverdige artikler som handler om forgangne tider. Artikkelen nedenfor sto i Tønsbergs Blad 14.5.1949, og vi tillater oss å trykke den uten å vite hvem forfatteren var. Han gir et interessant tidsbilde fra 1890-årene. Språket hans er beholdt, men feil er rettet.

I 1890-årene var Kjøbmannskjær et driftig sted. Her var liv og rørelse, og det var sjøen og hva sjøen gav, som var livsnerven. Det var akkurat i overgangstiden fra seil til damp. Seilskutenes glansperiode, den som hadde skapt velstanden for Nøtterø, var fortid. De store redere kvittet sig etterhvert med seilskutene og anskaffet dampskib isteden. Men av de mindre seilskutene var det ennu en del tilbake, og mange av disse hørte hjemme ytterst på Nøtterø hvor skipperne, som til like selv var redere, bodde, og bukten her i Kjøbmannskjær var deres ankerplass og oplagshavn om vintrene. Mange av de tidligere koffardiskippere – og sjøfolk ellers – var gått over i bottlenosefangsten som var forholdsvis ny og som hadde en blomstringstid i 90-årene. Ja, det var vel egentlig ishavsfangsten som gjorde Kjøbmannskjær til det livlige centrum som stedet var i 90-årene.

Ingeniør Nilssons kokerier

Her var det nemlig i midten av 80-årene bygget 2 trankokerier, et i selve Kjøbmannskjær og et i Bjønnhue. Disse bedrifters eier var ingeniør Alfred Nilsson, som oprindelig var svensk. Ingeniør Nilssons suksess med sine bedrifter og den store arbeidsrørsle som var her, hadde resultert i adskillig innvandring av svenske arbeidere og håndverkere som slo sig ned her. Svenskene utgjorde et ikke ubetydelig innslag av stedets befolkning. Nilsson solgte byggetomter til sine arbeidere, og efterhvert satt de alle i sine egne hjem, og i løpet av få år hadde Kjøbmannskjær fått den tettbebyggelse som satte sitt preg på stedet. Det var arbeid for alle, og mange var med som mannskaper i ishavsfangsten, og når fangstsesongen var slutt, arbeidet de på kokeriene til neste sesong, men det var jo mange, særlig av de «innfødte», som fremdeles søkte sin næring i almindelig koffardifart. Her var således ingen arbeidsledighet, og man kan vel si at det i grunnen var et lykkelig litet samfund her i Vrengen centrum på den tid.

Hver husstand hadde en farkost, noen hadde snekke. Snekka her har gaffelseil. (Foto: Th. Larsens fotosamling, Slottsfjellsmuseet)
Herlig gutteliv

Iallfall syntes vi smågutter at vi hadde det herlig, selv om vi ikke hadde radio med barnetime, ikke kino, ikke sykler, fotball eller i det hele tatt noe av det som nutidens gutter og ungdom vel ikke kan tenke sig foruten. Vi hadde nok ikke gymnastikk i skolen eller undervisning i svømming, men svømme kunde vi fra vi var en neve stor, vi lærte av hverandre. Det hendte nok at vi slukte adskillig sjøvann før vi lærte kunsten.
Men så holdt vi til ved eller i sjøen hele sommeren igjennom.

Lek og matauk

Hver husstand hadde jo en eller annen farkost, for det meste en pram, men noen hadde jo også snekke. Og ro kunde vi alle. Vi lå utpå og fisket småtorsk og hvitting, på samme tid et herlig friluftsliv for oss smågutter og et bidrag til matforsyningen hjemme. Var det dårlig fiskebit, hendte det jo at vi kastet buksen og tok oss en dukkert i mellomtiden. Jeg husker ved en anledning en av guttene mistet halve snøret; det røk over båtripen og forsvant nedigjennom dypet. Han stupte resolutt uti og kom opp igjen med snøret i hånden, og da han halte det opp, hadde han to hvittinger på.

Nesten som i syden

Det kom vel med når vi badet, at vi øvet oss i å svømme med åpne øine under vannet, eller øvelsene vi hadde med å kaste en eller annen gjenstand ned på bunnen og så dukke ned og ta den op igjen. Vi hadde hørt av de større gutter som hadde vært ute til sjøs at negrene gjorde dette for betaling i de sydlige havner ute i verden. Vi hadde forresten en hudfarve som sterkt minnet om negrenes, ihvertfall om mulattenes. Vi var jo praktisk talt nakne, bare en liten knebukse, kanskje en skjorte på hele sommeren igjennem, og de voksne sa om oss at vi var like meget i vannet som på land om sommeren.

Vinterlek

Ja, sjøen var ofte vår tumleplass om vinteren også, med pilking på isen, eller vi seilte på isflak; på et passende stort isflak med en staur eller en bordende padlet vi oss ofte ganske langt. Det blev en ren konkurransesport dette, og det hendte at vi padlet oss helt over til Sundene fra Sevikbukten. Vi forstod jo ikke hvor farlig denne sport var.

D/S Oscar var den staseligste av lokalrutebåtene. Hun var bygget på Akers Mek. Værksted i Christiania i 1890, og var kontrahert Tønsberg og Omegns Dampskibsselskab. (Tjúma)
Barker og skonnerter

Jeg nevnte ishavsfangsten. Det var sel- og bottlenosefangsten, og det var et utall av skuter som gikk ut fra Kjøbmannskjær i mars måned og kom tilbake ut på sommeren. Hadde vi hatt kringkasting den gang, vilde det her vært adskillig stoff for reportasje. Selfangerne var store tremastere, barkskib, som foruten seil tillike hadde installert dampmaskin, de var således en kombinasjon av seilskuter og dampskib. Bottlenosefangerne var gjerne skonnerter eller mindre fartøyer og hadde utelukkende seilføring som fremkomstmiddel.

Kvik og Oscar

Annen nyttårsdag var den store forhyringsdagen inne i Tønsberg, og da var det et yrende liv i «byen”, som vi sa. Det het aldri Tønsberg, men rett og slett byen. Nu farer det jo rutebiler over Nøtterø og inn til byen flere ganger om dagen. Den gang var det to små dampbåter, Oscar og Kvik, som besørget trafikken mellom Tjøme, Nøtterøy og Tønsberg en gang daglig på hverdager, en på østsiden og en på vestsiden.

Anden nyttårsdag var nok en av de store dagene for disse båtene. Oscar gikk ut fra Ormelet og Kvik fra Langviken, de møttes i Kjøbmannskjær i ½8-tiden om morgenen, og Oscar gikk Vestfjorden inn til Tønsberg, mens Kvik fortsatte østover og efter å ha vært helt innom Narverød kom den til byen gjennem kanalen adskillig senere enn Oscar, som greide å være inne ved ½ 11-tiden. Om eftermiddagen fulgte de samme rute tilbake. De gikk fra byen kl. 2, så det var ikke lang tid folk hadde til rådighet, og det var jo gjerne mange ærend som skulle utføres. Det hendte jo også at en og annen var en tur innom «bolaget” og var blitt litt på en kant på hjemveien. Og så hadde «kaffehusene” i byen stortrafikk på slike dager.

Foyn-skute i Kjøpmannskjær. Merk utkikkstønne i stormasta og skorsteinen til dampmaskinen. I bakgrunnen, skonnerter. (Njotarøy).
Kløvninger til 7 øre

Kaffehusene ja, de vekker herlige minner. Der fikk vi «kløvninger”, det var store hvete eller vørterkaker, som var delt på midten og deretter kløvet i to og med en ustyrlig mengde godt smør. Slike kløvninger kostet 7 øre, og en kopp kaffe kostet 4 øre. Det var gjerne den kapital vi guttunger hadde å rutte med til egen forpleining når vi var sendt ærend til byen. Men vi hadde oftest ikke råd til å bruke båten. Vi gikk til fots den 13 kilometer lange vei inn, og vi gikk tilbake igjen efter utførte ærend. Det blev 26 kilometer på dagen. Vi brukte ca 2 timer hver vei, var det gunstige vær- og føreforhold, kunde vi nok greie det under også.

Avreise til isen

Efter at så forhyringen var i orden, blev det travle dager utover nyåret. I hjemmene skulde mannens eller sønnens, kanskje begges, tøi og utstyr gjøres i stand og så begynte proviantkjøringen ut til skutesiden. Når all provianten var om bord og alle forberedelser ellers var ferdig, seil og løpende rigg på plass, kom fangstmannskapene. Da blev det folksomt i Kjøbmannskjær. Særlig de store selfangerne trengte mange mann. Den fangsten foregikk jo på isen hvor mannskapene bevebnet med en speciell hakke eller ”kjeks” slo i hjel de små nyfødte selunger som lå på isen og solte seg. Bottlenosefangsten foregikk fra store robåter eller «gigger», hvorfra dyrene blev skutt med harpun. Fangstskutene hadde en rekke slik båter hengende under davidene på begge sider.

I Seviken hadde Svend Foyn slipp for sine hvalbåter og depoter for sine selfangere Morgenen med flere. Ellers var det noen store selfangere som hørte hjemme i Arendal, som hadde sine depoter og ankringsplasser i Kjøbmannskjær. Det var Samson, Viking, Njørd og Sterkodder.

Vraket i Sevikbukten

Den siste ligger den dag idag inderst i Sevikbukten. Det vil si restene av den. Den hadde sin plass ved en av de store buene ute i gamle Kjøbmannskjær, nær ved der som Vrengenbroen nu er bygget.

En septembermorgen, det var forresten en av markedsdagene i byen, var det opstått brand om bord, og da Oscar kom på sin tur til byen ved ½ 8-tiden om morgenen, blev den tatt til å slepe den brennende skute vekk, og den drog den likeså godt inn på Sevikbukten hvor ilden i fred fullendte sitt ødeleggelsesverk. I løpet av dagen var den før så stolte ishavsfarer bare vrakrester, og her har den da senere ligget i mer enn 50 år med litt av stavnen synlig over vannflaten.

Skøyter, ski og slådder

Vi gutters tidsfordriv om vinteren var ski, skøiter og kjelke, men altsammen var jo hjemmegjorte og primitive greier. Det var treskøiter med jern under, furuski med en tåstropp og en liten treklamp under foten, og det var hele bindingen, staver var det jo ikke tale om. Det var bare jentene som brukte staver. Kjelkene var såkalte «slådder», to bordfjeler på høikant med noen tverrbord å sitte på, og så var de beslått med båndjern under. Bakken fra Tokenes og ned til hovedveien var akebakken. Vi hadde jo ingen biler å være engstelige for å kollidere med den gang, og de spaserende fikk holde sig unda når Åsgårdsreien kom susende. Vi gikk på skolen annenhver dag, på Lysheim skole for lærer Bertel Hansen. Han var en flink lærer og et godt menneske, men vi satte jo ikke den gang den fornødne pris på ham. Som alle andre gutter var vi ikke særlig begeistret for skolegang. Det som var om å gjøre, var å bli ferdig med skolen og komme tilsjøs.

Tiden da man måtte rope fra Ropern til Ferjeodden for å få ferjemannen til å ro over, er slutt. Her den ”nye” kabelferja som krysset Vrengen omtrent der brua er nå, fotografert en vinterdag i 1917. En dame i spisslede blir fraktet over med håndkraft. (Foto: Th. Larsens fotosamling, Slottsfjellsmuseet)
Spennende hjemkomst

Når tiden nærmet sig til at ishavskutene skulde komme tilbake igjen utpå sommeren, var spenningen stor. Og ikke bare blant oss gutter. De som hadde menn, sønner eller kjærester med var jo spent på fangstresultatet, men kanskje mest på om alle mann var med tilbake. Man hadde jo ikke hatt noen kontakt med skutene fra de seilte ut i mars måned, så mangt kunde være hendt langt der oppe i Ishavet, og det var jo ikke et ufarlig yrke. Når skutene kom, kunde vi se seilene bak Mågerø-odden før de kom inn Vrengen. Og de kom for fulle seil helt inn til Kjøbmannskjær-bukten. Vi gutter kjente dem alle på lang lei. Det var Uller, Tangen, Magdalena, Copernicus, Elfi og hva de nu het alle sammen. Det vi speidet mest efter, var om de hadde flagget helt oppe under gaffelen eller bare halvveis oppe. Det hendte at det siste også var tilfellet.

Så snart skutene kom inn forbi Ropersberget, blev de møtt med salutt fra ingeniør Nilsson på Fagerberg, som hadde kanon til det bruk. Vi guttene rodde skutene i møte, og så snart ankerne var droppet og seilene beslått, fikk vi komme om bord, og da vanket det gjerne skibskjeks, rosiner og svisker og hva som ellers måtte være igjen av provianten og som var lekkerbiskener for oss. Og på land stod kvinnene og ventet på sine respektive menn eller kjærester.

Kokeriets store tid

Men nu blev det en travel tid ved kokeriet. Skutene blev forhalet inn efter tur for å losse sin last av olje og spekk som skulle kokes i de store beholderne. Denne prosess medførte en gjennomtrengende og ikke nettopp behagelig lukt, men stedets folk var så vant til det, at det ikke sjenerte dem synderlig. Da var det verre med «graksen”, avfallet efter det utkokte kjøtt og spekk som blev kjørt utover jordene som gjødning og lå her og råtnet langsomt, preparert med olje som det var.

Men det blev også bragt til Kjøbmannskjær større vilt fra havet, nemlig hval som blev skutt utenfor kysten her sydpå. Det var i de år da det foregikk et rikt sildefiske i ytre Oslofjord. Hvalbåtene kom slepende med sitt bytte inn til Kjøbmannskjær, hvor de store skrottene blev dratt på land, flenset og partert. Jo, vi oplevde litt av hvert vi gutter i 90-årenes Kjøbmannskjær, og det kunde være mangt å berette om.

Hval som er skutt i Oslofjorden flenses på svaberget i Kjøpmannskjær.
Stor trafikk i Vrengen

Alle kystrutebåter og Englandsrutebåtene m.fl. gikk gjennem Vrengen, vi kjente dem av utseende, ja endog på fløitelyden, og vi kunde navnet på dem alle sammen. Alle måtte bruke dampfløiten før de skulde passere det trange og kronglete løpet ved Bjønnehue. Første gang Fred. Olsens Norway brukte den nye sirenen, var det mange som fikk sig et sjokk i livet. Gamle kjærringer korset og bar seg og trodde det var dommedag, andre mer nøkternt vurderende, sa det måtte være en kjempehubro. Sirenehylene var jo så gjennomtrengende, det hørtes som de kom alle steds fra eller op av jorden, hele luften var liksom mettet av lyden.

Marked i byen

Jeg nevnte «marken”. Den holdtes som kjent på Stensarmen. Det var jo verken jernbanespor eller kaianlegg den gang. Hvilket behov denne marken dekket, hadde ikke vi smågutter noe begrep om, det vi interesserte oss for, var karusellene og gjøglerteltene. De optredende var utenfor og reklamerte foran forestillingene, og da fikk vi jo se litt av herlighetene gratis. Det var jo ikke film og kino den gang, men noe som kaltes «titteskop”.

Mot en liten entre fikk man kikke i noen runde vinduer, omtrent som små koøier om bord, og her så man illustrert de største verdensbegivenheter og annet som hadde hendt. Jeg husker vi i et slikt titteskop fikk se illustrasjoner fra Theklas forlis, den sørgelige tragedie som knyttet sig til den store Tønsberg-skutens forlis i Atlanterhavet. Det var 4 mann igjen på vraket uten mat og vann, og i den fortvilte og desperate stilling de var i, blev den ene – efter loddtrekning – ofret til føde for de andre. Billedene fra denne tragedie gjorde et uutslettelig inntrykk i et guttesinn.

Stor trafikk, men farten var ikke alltid så stor. Her siger en vedjakt gjennom sundet.
Slutt på gamle dager

Ja, dette var altså noen minner fra 90-årenes Kjøbmannskjær. Nu er naturligvis billedet et helt annet. Det er blitt bro over til Tjøme, de stolte seilskuter er en saga blott, de gamle hus som før var fiskerhjem, er nu sommerbolig for byfolk. Motorbåter og racerseilere har avløst prammer og snekker, rutebiler farer frem og tilbake mange ganger om dagen, og om sommeren vrimler det av badegjester på alle strender og berg. Den moderne tid har satt sitt preg også på Kjøbmannskjær.

Om Theklas forlis kan du lese i Njotarøy 1993, «Gud hjelpe den sjømand i nød» av Helge Paulsen.

Såpefabrikk i Vrengen. Seilsnekke med spriseil.
Follow Einar Hay-Hansson:

f. 1978. Med interesse for historie og utrustet med EDB-maskin, digitaliserer jeg Nøtterøy historielag. Send en mail hvis du lurer på noe web@notteroyhistorielag.no

Latest posts from

  1. Ellen Heide Bjøringsøy og André Bjøringsøy

    Spennende og Interesant😊Selv bor vi i Sevika, på en del av eiendommen på Sjøholt. Som tidligere var eid av Svenn Foyn.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.