Sjelefred og mystikk over ”Port Ami”

Av Erling Dittmann og Asgeir Th. Larsen (Njotarøy 2008)

”Port Ami” i september 2008. Malingen på fjellveggen trenger oppfrisking. (Foto: Svein Hermansen)

To som var der har beskrevet: Sjelefred og mystikk over ”Port Ami”

Midt i Nøtterøys og kystens flotteste skjærgård for fritidselskere ligger Hesteskjærene (Hesskjær). Rundt nordpynten kommer du inn i en av de mest besøkte, naturlige havnene her ute. ”Port Ami” (den vennlige havnen) lyser imot i klar, hvit skrift – alltid oppfrisket av noen. Nedenfor gjengir vi krøniken om ”Port Ami”, slik lektor Erling Dittmann (1927 – ) forteller den, hans vakre vise der utefra og fotograf Asgeir Th. Larsens (1903 -1992) opplevelse av øya – et manus Dittmann fikk av ham før Larsen døde. Dittmann har omtalt dette i sin vakre bok ”Gamle Tønsberg – evig ny”, som med hans tillatelse er vår kilde. Larsen var Tønsberg-gutt, men bodde i mange år sammen med sin familie i Kirkeveien 2 A på Teie. Han var en friluftsmann og skjærgårdselsker av rang.

Krøniken om Port Ami
”Port Ami” en sommer for lenge siden.

Først historien/krøniken om ”Port Ami”. Det finnes nok flere versjoner, her følger Dittmanns spennende utgave:

”På Hesteskjærene, like ved Fulehuk, ligger en liten havn. På folkemunne kalles den for Port Ami, som betyr den vennlige eller den kjære havn. Det er ikke mange som kjenner opprinnelsen til dette navnet, som går helt tilbake til 1200-tallet. Da var det en slektning av Marco Polo, Jacobo Polo, som strandet her i et fryktelig uvær. Jacobo, som var like reiselysten som sin slektning Marco, bestemte seg for å reise mot nord for finne Ultima Thule, verdens ende. Han hadde kart som bare gikk til Cimbrica Chersonesus, dvs. Jylland.

Etter å ha reparert i Falmouth i England klarer han med trusler om hard straff og løfter om gull å lokke med seg sitt mannskap i det havområde, som ble kalt Oceanus Innavigabilis, Nordsjøen. Men de strander, etter forferdelige stormer, blant båer og skjær, og finner til slutt en liten nødhavn, som etter tradisjonen har blitt kalt Port Ami. Det strandede mannskapet, som hadde mistet mange, rodde seg nå inn til uthavnen Årøsund, der de ble tatt godt imot av den lokale befolkning. Ja, så godt, forteller historien, at mange av dem giftet seg med stedets unge piker. Det skal være forklaringen på den mørke hårfargen og den lett italienske fysiognomi som finnes blant stedets befolkning.

Så sent som i september blomstrer ”Natt og Dag” eller stemorsblomst eller Viola tricolor, Nøtterøys kommuneblomst, i bergsprekkene på Hesskjær. (Foto: Svein Hermansen)

På lesiden i den vakre, lille havnen blir navnet Port Ami fremdeles frisket opp med hvitmaling hvert år. Port Ami har sin egen stemning, med frådende, vilt hav om høst og vinter, skjønn som en vårbrud sommertid. Ikke underlig at essayister og visediktere har dyppet sine penner for Port Ami”.

Valsen om Port Ami

Så langt Dittmanns krønike. Men den kjente og kjære lokaldikter Erling Dittmann var ikke Dittmann om han ikke også laget sin Port Ami-vise. Den går på melodien Sunnanø-valsen, så nynn med, kjære leser, mens du vederkveges:

Blant Oslofjordens perlerad
av holmer og av skjær,
vi setter kursen dit vi vet
hvor paradiset er.
Så ankrer vi i vår kjære havn
til valsens melodi
:/: og nynner på et elsket navn:
vår sommers Port Ami :/:

Her smiler det i hver en sprekk
et tegn fra skaperhånd,
en ”Dag og Natt”, et rosekratt,
et glimt av skaperånd.
Og havet synger sin sommersang,
en solens symfoni,
:/: mens havstrøm svinger siv og tang
i fredens Port Ami :/:

Der ute blinker Færder fyr,
vår vaktmann langt i sør,
som hilser med sitt lange lys
fra natt til sola glør.
Og mang en fisker har søkt i nød
fra stormens raseri
:/: til Hest ́skjærs trygge moderskjød,
til lune Port Ami :/:

Ferskvannsdammene på toppen av Hesskjær med Fulehukskjæra i bakgrunnen. (Foto: Svein Hermansen)

Det lever i hvert menn’skesinn
en drøm om glede, fred,
som sommernattens lek med lys
der sol går aldri ned.
Det synger i oss en sang, et savn,
en lengs ́lens elegi
:/: om ankerfeste i en havn
som Hest ́skjærs Port Ami :/:

Asgeirs Port Ami

Og så til Asgeir Th. Larsens vare og lyrisk vakre stemning om ”Min øy”. Skildringen kan antagelig tidfestes til 1960-årene:

Det er sommersol over skjærgården, med glitrende bølger, der solstripen som et gullhav når helt ut til kimingen. Øyer og holmer ligger med strender og svaberg og bare venter på solhungrende mennesker. Dette er min øy. ”Min” er vel sterkt sagt, men det er den jeg lengter til hele den lange vinteren. Det er den jeg elsker mest av dem alle, min sommerøy.

Jeg lar snekken gli bedagelig rundt nordpynten og inn i bukten som ligger speilblank og innbydende. ”Port Ami” står det malt på fjellveggen. Og intet sted i skjærgården passer navnet bedre. Det lyser mot deg helt ut til Rauergrunn og Hollenderbåen og ønsker deg velkommen i all slags vær.

Underveis til ”Port Ami”. Båteieren, Carsten Bruun Christiansen til venstre. Asgeir Th. D. Larsen med genser som hans sønn Ansgar Th. (Teddy) har strikket, til høyre. (Foto: Kari Torgersen)

Ingen vind får noen makt her inne. Mot nord- øst og nordover ligger øyene og skjermer mot alt som kommer derfra, og mot syd skyter holmen selv rygg mot det som lurer fra den kanten, og det er så menn ikke småtterier når vår og høststormer har blåst seg opp ute i Skagerrak. Men ”Port Ami” ligger som en andedam med litt dragsug fra bølgene som jager forbi utenfor.

Jeg slår av motoren og siger inn til svaberget.
Vi er gamle venner, holmen og jeg, for meg er den ikke bare en livløs i havet. Nei, den er blitt noe levende, nesten et vesen med ånd og sjel og med en uendelighet av nyanser, farver, liv og stemninger.

”Her er jeg,” sier jeg høyt, og hopper i land.
”Velkommen,” klukker det mellom fjæresteinene.
Men nå skal det smake med en kruttsterk kaffetår….

Jeg henter fin, tørr rekved syd på holmen og nører opp på min gamle plass. Snart stiger den herligste duft av kaffe og bålrøyk opp mot blået, og siger sakte utover med solgangsbrisen. – Og kaffen! Gudenes nektar var ikke bedre.

Ja, du kan godt le, men i hele den vide verden finnes det ikke bedre kaffe enn den jeg koker på min gamle, svartsvidde blikkjele her ute på Hesteskjær.

Solen vandrer klar og sommervarm gjennom eteren. Øyene der ute i kimingen, og Færder fyr står der som en tynn strek over vannflaten.

Jeg tar meg en rusletur. Sydover går jeg meg en tur bortom steinsletta for å se etter jordbærene. Det pleier å være masser av dem her. Jo, så sannelig. De rødmer hist og her mellom stein og gule strå og nikker prøvende opp mellom strandnellik og natt-og-lyse-dag.

Også balderbrå lyser fra bergsprekkene på Hesskjær en septemberdag. (Foto: Svein Hermansen)

De er små, jordbærene her ute, små og forblåste, men smaken? Det er sommer og sol i hvert bær, og de smelter på tungen, så til de bærene trengs hverken sukker eller fløte.

Jeg er aldri ensom her ute. Jeg har selskap for hvert skritt jeg tar. Der ligger en ær på egg. Jeg nikker til henne og får likesom et nervøst nikk tilbake, men hun blir liggende.

Der er lavvann nå, og eimen av våt tang driver innover holmen, og du kan høre tangen gnisse med en sprø tone for dønningsdraget i fjærebeltet.

Freden er enerådende her ute på slike dager som denne. Den svøper om meg sin gyldne kappe som et vennlig kjærtegn. Selv sjøfuglen vet å sette pris på den. De ligger strødd utover hvite svaberg som hvite skumdotter. Men kom ikke å si at de ikke er på vakt!

Au, nå kom jeg nok nær et måkerede. Jo, ganske riktig, der ligger en måkemor med to dunnøster under seg. Med et fornærmet varselskrik er hun på vingene, og før jeg får sagt ”unnskyld”, har alle skumdottene fått vinger, og et øredøvende leven bryter løs over mitt arme hode.

Snakket noen om fred? Jeg blir styrtbombet mens illsinte skrik flerrer luften. Og de er særdeles treffsikre, disse luftens stukaer. På kommando slipper de som har noe å slippe, sine visittkort på fredsforstyrreren med en presisjon som en hvilken som helst skarpskytter ville misunne dem.

På toppen av øya finnes relativt store ferskvannsdammer. Det påstås at disse aldri går tomme, og at kvinner i tørkesomre, for lenge siden, rodde hit ut med klesvasken. (Foto: Svein Hermansen)

Med hele måkeflokken over meg tar jeg en rask spurt og på hodet i sjøen. Jeg dukker et par ganger for å få av meg måkeskitten. Da jeg dukker opp igjen, er alle skumdottene på svaberget som før.

Freden er gjenopprettet i paradiset, jeg legger meg til tørk på en berghylle og lar solen bake. Nå vil jeg gjøre som måkene – døse. Det seiler noen lette sommerskyer oppe i blået. De kan ha de underligste formasjoner. De tar form av troll og jettestore uhyrer.

Men se, den som kommer, ligner skinnbarlig de Gaulle, med nese og lue og lang hals. Han har ikke hastverk i dag, franskmannen, men driver bedagelig nordover for sønnabrisen.

Men litt etter viskes konturene langsomt ut. Der forsvinner nesen, der luen, og til slutt er hans stolte profil som strøket bort av en ukjent hånd, og sommerhimmelen hvelver seg igjen høy og blå.

Men dagen går så altfor fort her ute. Skumringen kommer, og sommernatten kryper langsomt opp over østhimmelen. Det stilner mer og mer av. Det siste vindpust har gjespet fra seg og sovnet inn. Det kvekker litt fra en måkemor hist og her, småpratende bølger klukker mellom fjæresteinene og markerer stillheten, mens dønningene synger over båer og blankskurte svaberg.

Med sommernattens dypblå kappe om meg, sitter jeg og lytter og undrer. Kan virkelig en verden av kav og mas og larm ha plass til en slik vidunderlig stillhet som jeg opplever den her ute i havbrynet?

Jeg går til ro under berghammeren. Skal opp med solen i morgen og prøve rødtorsken ved Leiesteinskrakken. Jeg vil ha nytrukken steketorsk til frokost.

Follow Erling Dittmann:

f. 1927 i Tønsberg. Cand. philol. med engelsk hovedfag. Høyskolelektor på Eik Lærerhøyskole til han pensjonerte seg i 1994. Har utgitt flere bøker og holdt kåserier om gamle Tønsberg og andre historiske emner. Han fikk Kongens fortjenestemedalje i gull i 2008.

Latest posts from

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.