Skipperne «refset» med slag og spark

Helge Paulsen:

Kildene forteller om volden ombord:

Sjøen var i forrige århundre distriktets største arbeidsplass – en kan nesten si den eneste, for det meste annet var i alle fall knyttet til sjøfarten på en eller annen måte. For flertallet av Nøtterøys menn var skuta ikke bare arbeidsplass, men hus og hjem det meste av året. Hva slags arbeidsplass var dette ?

Kosten var viktig ombord, og den var som regel skral. Det fins nok av skildringer av hvordan mannskapet i ruffen måtte banke marken ut av beskøytene – harde skonrokker som gjerne utgjorde brødet.

For byfogden i Tønsberg ble det i juli 1876 holdt sjørett. Skipper Anton Nordby hadde anmeldt fire mann fra fullriggeren «Høvding» for arbeidsnedleggelse og andre forseelser. «Høvding» tilhørte A.B. Bull på Fagerheim m.fl.
Reisen hadde gått til Quebec, til Montevideo og Buenos Aires, og i løpet av turen hadde det vært en rekke tvister ombord.
To av mannskapet forklarer for retten, ifølge byfogdens referat:

Skal amerikansk kjøtt lukte råttent?

«Med Hensyn til Kostholdet forklarer de Angjeldende No. 3 og 4, at dette var meget daarligt og utilstrækkeligt. Kjødet var bedærvet og stinkede saaledes at knapt Svinene vilde spise det. Flesket var godt, men blev tildelt i meget knappe Ransoner. Brødet var godt og tilstrækkeligt». Ved en bestemt anledning da mannskapet hadde fått for lite flesk, hadde de tatt fatet med seg akterut til kapteinen og satt det på dekket der. Skipperen hadde spurt om de ville ha flesket, og da de svarte nei, hadde han gitt stuerten ordre til å kaste det overbord.

Skipperen hevdet at kjøttet var spiselig, han Sa i retten at «det var amerikansk Kjød, der har en eiendommelig Lugt, naar det blir kogt; friskt var Kjødet imidlertid; det blev spist i Kahytten.»
(I skipperens kahytt spiste gjerne også styrmannen eller styrmennene; mannskapet fikk sin mat i ruffen).
Retten hadde muligens det syn at amerikansk kjøtt ikke vanligvis luktet råttent når det var kokt; i alle fall fikk ikke skipperen medhold, og saken ble henlagt.(1)

Vi skal her se nærmere på forholdene ombord i distriktets skuter i siste halvdel av 1800-tallet, slik det framgår av sjøforklaringer, sjørettssaker og andre skriftlige kilder.
I løpet av 25 år økte Norges samlede tonnasje i en grad som bare kan karakteriseres som eventyrlig: Fra omkring 1850 til omkring 1875 ble den femdoblet.

I Tønsberg tolldistrikt, som allerede i slutten av 1840-årene lå øverst på «norsktoppen» med hensyn til tonnasje, skjedde det en firedobling i samme periode.
Det var i denne perioden grunnlaget ble lagt for Norges rolle i nyere tid som sjøfartsnasjon i internasjonal målestokk; sjøfarten vokste ut av sin rolle som «binæring» i det norske samfunnet.

Til og med dikterne begynte å interessere seg for sjøfolkene. I 1861 skrev Henrik Ibsen det store diktet «Terje Vigen», og han forteller om ham:
«Han var i sin ungdom en vill krabat,
kom tidlig fra far og mor,
og hadde alt døyet mangen dravat
som yngste jungmann ombord. »
(En dravat er et stormkast, eller i overført betydning et slag eller støt). Og ikke lenge etter, i 1868, skrev Bjørnstjerne Bjørnson «Norsk Sjømannsang», som begynner med de kjente linjene: «Den norske sjømann er et gjænnembarket folkefærd; Hvor fartøj flyte kan, der er han første mann», og han sier i et av versene:
«Vor ære og vor magt har hvite sejl os bragt».

Sjøfolk og landkrabber

Skip og sjøfolk begynte for alvor å framstå i et visst romantisk skjær, noe som delvis har holdt seg like til våre dager. Selv her i distriktet, hvor folk i større grad enn de fleste andre steder har kjent de harde realitetene i sjøfarten og sjøfolks liv, har det stadig stått en viss glans av sjømannen, enten han var førstereisgutt eller skipper. De som ikke seilte, var «landkrabber», som var litt lavere vesener.

Men denne glansen var likevel ikke av ny dato; vi kan finne den omtalt 100 år før den perioden vi her behandler. Sognepresten i Tønsberg, prost Jens Müller, fikk i 1772 utgitt en bok som han kalte «Forsøg til Beskrivelse af Jarlsbergs Provstie i Aggershuus Stift udi Norge».

I beskrivelsen av dette prostiet, som også Nøtterøy hørte til, har han mange interessante observasjoner, også om sjøfolk, og han sier (s. 143-144):
«…Bønder som har vært utenlands, vil gjerne blande engelsk, fransk og tysk inn i språket, og de unge, som farer ennu, må stadig la seg høre «som saadanne, der have været længere enn hiemme bag Kakkelovnen».
Og prestene klager, både før og siden, over den mannlige delen av ungdommen; det er nesten ikke mulig å få banket katekismen inn i dem, ingenting annet står i hodet på dem enn det å komme ut å seile.

Eventyrglansen og virkeligheten

Men vi skal prøve å se litt mer nøkternt på denne eventyrglansen, se litt på hverdagen og virkeligheten. «Vår ære og vår makt» var det ofte så som så med, de tenkte nok ikke så mye på den, de som slet ved pumpene for å holde skuta flytende, eller bakset med stive seil og harde tau høyt over dekket i kuling og storm, og «de hvite Seil» var ofte grå og lappete. Et utall av sjøforklaringer i tingbøkene vitner om det, om sjøskade, ulykker og slit, om mobbing og juling, om rømming, desperasjon og selvmord.

Vi må naturligvis ha for øye at hardt arbeid ikke var noen ulykke, at streng disiplin kunne være nødvendig ombord, at nøysomhet i kostholdet var vanlig både ombord og i land. Men arbeidsforholdene og det autoritære styret, der kapteinen var «skipper nest Gud», førte ofte til konflikter, med urimeligheter, overgrep og vold.
La oss først se på et par eksempler på normalt slit og normale problemer. Rettsprotokollene vrimler av slike eksempler:

Skib – eller bark – «Providentia & Arent» var bygd i Årøysund i årene 1801-1802. Den tilhørte Agerup-familien. I 1862 var den altså 60 år gammel, en veteran i trelastfarten på Nordsjøen. Den 4. oktober det året gikk den fra Drammen, lastet med trelast for Purmerende i Holland. Dagen etter, 5. oktober, kom den inn til Bjørnebusund, Føynland, og la seg til der på grunn av «kontrær Vind». Skipper og reder, Rasmus Christensen Agerup, bodde på Bjørnebu, han var altså hjemme.

Søndag 12. oktober gikk barken ut i storm, og stormen tiltok. Den 20. oktober så de Lindesnes fyr, stormen økte stadig, og om kvelden samme dag brakk mesanbommen, skibet fikk økende lekkasje, og alle mann måtte pumpe uavbrutt. Fore-stagseil skjørnet, altså ble spjæret, en del av skansekledningen brakk, og deler av dekkslasta gikk overbord. De greide ikke å holde skibet lens, og i den svære sjøen tok de store mengder overvann. Storstumpen skjørnet. (Stumpene er bestemte seil, altså ikke seilstumper eller rester av seil; storstumpen er nedre mersseil).

De bestemte seg for å holde av for Færder, og først etter uavbrutt pumping i 26 timer fikk de fartøyet lens. 22. oktober var skuta igjen tilbake i Bjørnebusund og ankret opp. Bestemmelsesstedet, Purmerende, var like langt borte som før de dro.(2)

Slitet var normalt

Omtrent det samme hendte samtidig med Nøtterøybriggen «Maren Kirstine», som tilhørte Hans Pedersen Egenæs på Østre Ekenes og ble ført av sønnen P.H. Egenæs. Også den gikk fra Drammen 4. oktober 1862, med trelast til Ipswich i England, et stykke nord for London. Den måtte gå inn i Nesbryggsund på grunn av «kontrærig Vind», gikk ut igjen den 12. oktober i vind som økte til storm og som den 20. ble orkanaktig. Briggen arbeidet hardt og trakk vann, og med begge pumpene var det ikke mulig å holde skuta lens. Halvparten av dekkslasten måtte kastes overbord, de måtte vende og søke nødhavn, og 22. oktober kom de uten los inn til Jersøy havn. (3)

Nøtterøyskonnerten «Augusta» fikk den samme sjauen. Den tilhørte Hans Henrik Haraldsen Hovland og ble ført av sønnen Harald Haraldsen. Skonnerten gikk fra Drammen 30. september 1862, måtte gå inn i Knarbergsundet på grunn av motvind, ut igjen 9. oktober, og krysset vestover, «arbeidet sterkt», som det heter i protokollen. 14. oktober stod hele akterspeilet under vann, og det ble lekkasje. Den 17. ble en del av dekkslasten tatt av sjøen, og alt som var løst, måtte hives overbord. Den 18. brakk en uhyre sjø over fartøyet. Den 19. antok skipperen at de var et sted mellom Arendal og Kristiansand. Den 20. slo stormen om til vestsørvest, og de måtte holde av og styre nordost for nødhavn.
Resten av dekkslasten ble skylt over bord. De greide så vidt å holde seg klar av kysten, og den 21. oktober kunne de ankre opp i Buktesund ved Bjerkøy.(4)

Episodene foran var høyst vanlige. Det ble bare tatt opp rettslig forklaring for at skadene på skip og last skulle bli lovlig registrert, det som het å «melde sjøprotest». Det slit og stress skipper og mannskap gjennomgikk i de to-tre ukene de sloss med sjøen, kan vi bare forsøke å forestille oss. De sloss bokstavelig talt for livet. Og alle tre skutene var deretter fortsatt bare ved reisens begynnelse.

Vi skal heller se på en annen eller et par andre sider ved livet ombord. Det var uten tvil et hardt liv – ikke bare på grunn av slitet og det farefulle arbeidet, men også på grunn av den volden som utfoldet seg. Det var et mannssamfunn med en viss mengde vold innebygd i seg. De kompliserte systemene av seil og rigg, skrog og last og navigasjon i storm og stille, krevde en høy grad av samordning og styring under vanskelige og ofte farlige forhold. Den nødvendige disiplinen krevde mye av både skippere, styrmenn og mannskap. Ikke alle skippere og styrmenn hadde den psykologiske innsikt eller den menneskelige forståelse som trengtes for å opprettholde en disiplin uten vold og brutalitet. På den annen side hersket gjerne også i ruffen den sterkestes rett, med hundsing av de yngste eller svakeste.
Det var naturligvis alle grader av dette, og det er sannsynligvis rett, det som ble hevdet i samtiden, at det på norske skuter var langt bedre på dette området enn på de fleste andre nasjoners skip.

«Skibsdrengen» hoppet overbord

For bytinget i Tønsberg ble det den 9. november 1847 tatt opp et såkalt «Thingsvidne angaaende borteblevet Mandskab». For retten møtte skipper Torger Bakke fra Svelvik på Tjøme (senere Tjømes ordfører), skipper på barkskibet «Rosina» (136 1/2 kommerselest), som tilhørte faren, Hans Bakke på Kråkere. Som vitner møtte tømmermannen ombord, Mathias Hansen, og en av matrosene, Lars Jacobsen, begge fra Nøtterøy.

De avgav vitneprov, som det står i protokollen, «med Hensyn til Omstændighederne med at Skibsdreng Anders Andreasen i Nordsøen gik over Bord og blev borte.»
Første vitne forklarte at det hadde skjedd i Nordsjøen den 17. april samme år:
«da Drengen Anders Andreasen havde kogt saa lidet Mad at der ikke var tilstrækkeligt til alle Folkene, da Maden der bestod i Suppe var tyk og han saaledes slog rent Vand i samme, slog Baadsmand Anders Mathisen til ham paa Øiet, hvorved Drengen blev saa opbragt at han løb over Bord. Baadsmanden og Styrmanden satte strax Baaden ud efter ham men det var ikke muligt at bjerge ham.»

Hvor gammel denne gutten var, sies det ingenting om i byfogdens tingbok. Men antakelig var han, siden han var «Skibsdreng» og kokk, mellom 12 og 15 år gammel. Det var førstereisgutten som vanligvis var kokk ombord.(5)
Det var et stort antall rømninger fra distriktets skuter, og det var svært ofte de yngste ombord som rømte, kokken og jungmannen. Den 11. januar 1848 ble det hos byfogden tatt opp et «Thingsvidne angaaende i Udlandet bortrømt Mandskab.» Et av vitnene var båtsmann Ole Christian Halvorsen fra Stangeby på Nøtterøy, og saken gjaldt skib «Nordstjernen» av Tønsberg. Skipper var Jacob Lyngaas.

Vitnene forklarte at i Bordeaux hadde kokken, Johan Hansen, rømt i land fra skipet. Han tok båten og rømte i land samme dag som skipet skulle gå. Han tok med seg en del av sine klær, hvorimot kisten og en del linned ble tilbake. Båtsmannen fra Stangeby sier at gutten var gjenstridig og «kunne heller ikke utføre riktig tjenesten som kokk». «Som Følge deraf blev han oftere irettesat, men Vidnet har ikke set ham blive mishandlet, men Vidnet saae at Skipperen een gang slog til ham med Haanden.»

Et annet Vitne, en av matrosene, sa «med Hensyn til Angjældendes Undvigelse» at «han saae saavel Skipperen som Styrmanden slog ham, ligesom Styrmanden bestandig skjeldte og kaldte Drengen og hvoraf han formodentlig blev kjed af det». Ellers mente han at gutten var «uefterrettelig i Opfyldelsen af sine Pligter».»

Hold kjeft, eller bli slått ned

Slike saker var det mange av. Når skipperen og styrmannen eller båtsmannen slo, var det en «irettesettelse», og grunnene som oppgis, er gjerne oppsetsighet, udugelighet eller dovenskap. En gutt som var litt ekstra sein og fomlete og lite flink, fikk det straks vanskelig. Men det var ikke bare førstereisgutter som ble slått og utskjelt. Selv gamle og erfarne sjøfolk kunne bli slått og mishandlet av irritable skippere, det viser mange rettslige avhør. Det gjaldt særlig hvis vedkommende mann hadde svart eller opponert på noen måte.

Ole Jensen Holtekjær var en Tjømeskipper som i 1855 kjøpte et lite bruk på Tangen på Bugården og dermed ble nøttlending. En matros fra Ødegården på Måkerøy anmeldte i 1851 skipperen for mishandling. Han forklarte seg for Sorenskriveren i Søndre Jarlsberg, og forklaringen hans ble bekreftet av styrmannen og et annet vitne. Matrosen var 26 år gammel. Han hevdet i retten at han ikke hadde gitt skipperen noen som helst grunn til mishandlingen, han hadde alltid gjort sitt arbeide forsvarlig ombord.

Det skjedde straks etter St. Hans året før, i 1850. Han hadde fått en ordre av skipperen om en jobb med riggen som viste seg umulig å gjennomføre, og han hadde sagt det til skipperen. Skipperen hadde bedt ham tie stille og gjøre det han var bedt om. Til det svarte matrosen at han ikke hadde noen grunn til å tie stille, og «at han hadde arbeidet for en mann før».

Skipperen, som var 44 år, slo ham i dekket, sparket hull i hodet på ham og slepte ham bortover dekket. Først den tredje dagen var han arbeidsdyktig.

Hva resultatet ble av saken, har jeg ikke funnet ut. Saken ble oversendt amtmannen, senere tatt opp igjen, men utsatt, for partene var, som det alltid het, «på sjøreise». Men det var ikke sjelden skippere ble bøtlagt i slike saker, hvis retten fant at handlingen var urimelig.(7)

Historien ovenfor hendte på den lille briggen «Heldine» (46 Cl.), der Ole Jensen Holtekjær var skipper på egen skute. Han eide den og førte den sammenhengende i over 20 år, ca. 1838-1859/60, kjente den naturligvis ut og inn, siden det var der ombord han bodde og virket nesten året rundt. Alt ombord tilhørte ham, bare unntatt det som var i mannskapets kister. Når noe ikke gikk som det skulle, berørte det skipperen direkte. Når en skipper førte sin egen skute, var orden og drift og vedlikehold av alle ting ombord en personlig sak for ham, på samme måte som det var hos skipperkona hjemme med alle ting i stue og kjøkken og skuffer og skap i forholdet til tjenestejenta.

Det er i dag vanskelig på grunnlag av de skriftlige kildene å skifte sol og vind i alle de konfliktene vi kan lese ut av tingbøker og ekstrarettsprotokoller. Vi kan bare fastslå at tallrike konflikter oppstod, sannsynligvis langt flere enn de som endte som sak hos byfogd eller skriver.

«Refselse» med tautamp og knyttnever

I 1856 kjøpte skipper Nils Mortensen Øhre på Meum en gammel brigg fra Trondheim, «Minerva» på 78 lester. Han førte den selv som skipper.

I 1859 og 1860 pågikk det en sak mellom skipperen og en båtsmann fra Drøbak, og det var skipperen som hadde anmeldt båtsmannen. Anklagen var arbeidsnektelse og rømming, som hadde skjedd i en svensk havn sommeren 1858. Båtsmannen hadde en søndag vært i land uten tillatelse, og da han ble vekt av skipperen klokken halv fem mandag morgen, mente båtsmannen det var for tidlig å arbeide. Det mente skipperen det ikke var, og han forklarer for sorenskriveren at han forsøkte å få ham til å arbeide ved en refselse. Denne refselsen, står det i sorenskriverens protokoll, «bestod i at Deponenten med en Taugende gav Angjeldende nogle Rap Over Ryggen, uden at dette i mindste Maade kunde skade Angjeldende eller gjøre ham uduelig til Skibsarbejde».

Skipperen førte to vitner, og de var begge hans egne sønner, Morten Øre, som var 19 år og styrmann ombord, og Anton Øre, 15 år og jungmann.

Det var flere forhør i saken, i 1859 mens briggen lå i vinteropplag i Ekenessundet, i januar og mars 1860 ved ekstrarett på tingstedet Elgestad. Båtsmannen hevdet blant annet at «Minerva» var «ualminneliglekk».(8)
Morten Øre, sønn av skipperen, som var vitne og styrmann bare 19 år gammel, overtok «Minerva» som skipper to år etter, våren 1861, bare 21 år gammel. Samme sommer, den 4. august 1861, på reis fra Gøteborg til England, falt han overbord fra «Minerva» i Nordsjøen og druknet.

Broren Anton Øre, som var jungmann og 15 år gammel da han vitnet i saken, ble skipper på den samme «Minerva» i 1867 da han var 22 år gammel, og han førte briggen sammenhengende i 10 år, til den forliste i 1877.

Brigg «Enigheden» (121 Cl.) tilhørte Ole Andersen Føyen. Mot skipperen som førte briggen i 1858, Henrik Mørch, 33 1/2 år gammel, var det i 1859 sak om mishandling.

Det var en ganske stor brigg, som lå i dokk i Holland, og da den skulle ut av dokka, var det mannskapets jobb å hale den ut. De gikk langs dokka og dro i en trosse, ingen lett jobb. Jungmannen var fra Ramnes. Mens de halte, slo skipperen ham «2de Slag i Hovedet med knyttet Næve», hvorved han «flere Dage følte ondt i Hovedet». Skipperen hadde ingen grunn til å slå, for han gjorde det han skulle. Skipperen hadde sagt: «Nu maa du hale Johan», og han hadde svart: «Jeg haler da», og da slo skipperen. Skipperen på sin side sa i retten at jungmannen halte i en oppreist stilling og bare lot trossen gå forbi seg.(9)

Det fantes ingen organisasjon og ingen forhandlings- eller diskusjonsrett for mannskapene, konfliktene ble løst på stedet, helst med knyttnevene. Skipperen hadde rett til å «refse», som det het, folk han mente lurte seg unna eller gjorde feil.

Det er klart at det var forholdsvis få saker av vold eller mishandling som kom så langt som til rettslig behandling. For det første måtte den det var gått ut over, ha så mye av initiativ og styrke at han gikk til anmeldelse og sak, med det som fulgte av forhør og vitneprov og ubehageligheter. For det andre måtte det jo bevises at den overordnedes «refselse» var uberettiget og grunnløs.

Når vi likevel i rettsprotokollene finner en slik mengde av klagesaker om mishandling, er det like klart at slag og spark må ha vært temmelig vanlig, for ikke å si dagligdags, ombord i skutene.

Skipperen fikk 100 daler i bot

En skipper fra Ekenes, Henrik Christian Torgersen, Ekenesstokken, fikk i 1866 en bot på 100 spesiedaler for mishandling. Det var mange penger. Aktor hadde påstått 10 dagers fengsel på vann og brød for skipperen.
Klageren var en ung matros, 22 år gammel, ombord i skib «Hedevig», som tiltalte førte. På en tur mellom Sundsvall og Holland i 1865 hadde skipperen tildelt matrosen en rekke slag i bakhodet og ansiktet og spark i siden, fordi han ikke syntes arbeidet gikk fort nok unna.

I en stormbyge skulle matrosen hale inn mersebrasen, og da skipperen ropte: «Hall mere, din Tosk!» og matrosen Svarte at han halte så mye han orket, sa skipperen: «Hvad er det du siger!» og tildelte matrosen flere slag i hodet og spenn i siden, og det står i rettsprotokollen: «…under hvilken Behandling han bad Tiltalte ikke at slaa ham fordærvet». Det var nemlig lite annet matrosen kunne gjøre. Det var ille nok for en underordnet å svare en skipper eller styrmann, å ta igjen ville ha vært en forbrytelse.

Så hadde skipperen ropt til ham: «Gaa til Forbraserne din Tosk!», og puffet til matrosen. Han adlød, men idet han halte i brasene, tildelte skipperen ham «med knyttet Næve et slag under Næsen, saa at den hovnede, og Blodet randt ham ud af Munden». Det er i dommen dette sies, og dommen konkluderer med at tiltalte «med sin Brutalitet aabenbart har gjordt sig skyldig i Overtraedelse» av Sjøfartslovens paragraf 109. 100 spesiedaler og alle sakens omkostninger måtte skipperen betale.(10)

Paragraf 109 var en meget viktig paragraf i Sjøfartsloven, Lov om Søfarten, som ble undertegnet på Stockholms slott 24. mars 1860. Paragrafen gjorde det mulig for en menig sjømann å få sin rett overfor en alt for urimelig skipper eller styrmann. Den lød slik, i sin helhet:
«Med Bøder eller Fængsel ansees Skipperen og Styrmanden, naar de behandle Mandskabet med ubillig Haardhed, og med samme Straf Skipperen, naar han misbruger sin Ret til at tildele Mandskabet Revselse. Hvis Skipperen eller Styrmanden gjør Vane af at overskjælde eller bruge forhaanende Ytringer imod sine Underordnede, straffes han med Bøder.»
Riktignok fulgte etter 109 en rekke paragrafer som satte strenge straffer for mannskapets forseelser – fengsel for rømming (paragraf 112), fengsel eller bøter for å skjelle ut skipperen (114), fengsel eller straffarbeid for oppsetsighet eller ordrenektelse (115), straffarbeid hvis to eller flere i samråd beslutter oppsetsighet (116), OSV.

Fullriggeren «Norge» over verdenshavene

I 1860- og 70-årene var en av distriktets mest kjente skuter skib «Norge». (Skib var en bark eller en fullrigger; en brigg var bare en brigg). Det var ellers to kjente skuter ved navn «Norge», men ikke samtidig. Den siste av dem var fullriggeren «Norge» på 293 1/2 kommerselest, eller 576 registertonn. Den tilhørte Ole Olsen på Kaldnes, og gikk i langfart, men den endte sine dager ikke langt herfra; den forliste på Bøla, som er en holme og noen båer bare et par steinkast nordøst for Færder fyr. Det var 18. mai 1881; den hadde et mannskap på 14, og alle ble berget. Da var Ole Olsen død (1878), og Kaldnes med Teie og Fagerheim var blitt spist opp av Tønsberg ved byutvidelsen fra 1.januar 1877.

Før denne «Norge» var det en annen og nesten dobbelt så stor fullrigger «Norge» her i distriktet; den tilhørte skipsreder O.C. Berrum i Tønsberg. I mange år ble den ført av en Nøtterøyskipper. Den var innkjøpt fra utlandet i begynnelsen av 1860-årene og var i noen år den største skuta i distriktet, til det kom en enda større hit, den amerikanskbygde «Broderlandet», kjøpt av A.B. Bull på Fagerheim i 1865.

Tønsberg-fullriggeren «Norge», som lenge var størst og som var på 418 kommerselester, eller over 800 registertonn, kan vi følge rundt om på verdenshavene gjennom sjøforklaringer og i andre skriftlige kilder fra 60-og 70-årene. Her skal vi bare ta med et par episoder av «Norges» historie på havene:

Våren 1863, den 4. april, kan vi lese siste nytt om den i avisen «Tønsbergeren». Det var gamle nyheter, for de gikk ikke så fort dengang. Avisen forteller at skib «Norge», som gikk fra Cardiff 26. august i fjor, passerte linjen 29. september, Trinidad 9. oktober, Kapp det Gode Haab 29. oktober, Amsterdam Island 19. november, «Kysten av Australien 5te Decbr. og kom ind i Timorstrædet den 19de S.M. og ankom til Lossestedet Zebu, en af de phillipinske Øer, den 21 de Januar…Alt Vel ombord!».

Ja, alt var nok vel ombord. Men likevel kan vi lese i en rettslig forklaring som ble tatt opp da «Norge» kom hjem igjen, 15. mars 1864 i byfogdens tingbok, at skipperen forklarer hvordan 9 mann rømte fra ham i Cardiff, 6 mann da de var der våren 1861, 3 mann i juli 1862 samme sted; det var før de begynte på langturen som avisen skriver om. Alle de rømte var her fra distriktet. Tjømlingen Lars Gjertsen var da skipper ombord.(11)
I en sjøforklaring et par år senere, i slutten av 1866, blir det på et par korte linjer i protokollen meddelt om skib «Norge»:
«at paa dettes Reise til London bleve Skipperen Otto Jørgensen, som da førte Fartøiet, samt Iste Styrmand Andreas Andersen, skyllede overbord i Atlanterhavet i Begyndelsen af October Maaned.»
Av andre kilder går det fram at «Norge» var på vei fra Quebec i Canada til London. Skipperen som omkom, var fra Tønsberg, styrmannen fra Nes i Slagen. — Vitnene forklarte: Været hadde vært så hardt at de omkomne ikke kunne reddes, og de ble ikke engang straks savnet. En brottsjø over akterskipet må ha tatt dem.
Skipperen som forklarte dette, var den som overtok etter den omkomne da «Norge» kom til London. Det var Ole Gulliksen fra Kjølelund på Nøtterøy, som fra da av førte fullriggeren i flere år. (12)
I januar 1871, på Tønsbergs rådstue, trådte Tønsbergs faste sjørett sammen for å behandle en klagesak mot skipper Gulliksen.

«Da tidde han stille»

Det var tømmermannen ombord, 47 år gammel, som ville ha skipperen tiltalt og straffet for mishandling. Men tømmermannen ville frafalle sitt krav, hvis skipper Gulliksen i minnelighet ville erlegge en passende bot til fattigkassen på Nøtterøy, og tømmermannen syntes denne boten til fattigkassen burde være minst 40 spesiedaler.
Historien er utførlig referert i protokollen: Tømmermannen skulle lage noen skinner under ringene til de nedre merserær, og han hadde plassert dem nøyaktig slik han hadde fått ordre om av styrmannen. Da skipperen fikk se det, hadde han kalt tømmermannen en tosk, for skipperen ville ha dem høyere opp, og da tømmermannen hadde villet forklare at styrmannen ville ha det slik, ble han bedt om å tie stille. Da tømmermannen igjen ville forklare seg, slo skipperen til ham og rev ham i skjegget, og klorte ham samtidig opp i ansiktet. Dette var oppe i merset.

Merset er en halvsirkelformet plattform eller flate som ligger vannrett litt under toppen av masta, og som tjener til feste av mersestanga og vanter osv. Masta er altså ikke det vi vanligvis mener med mast. Den midterste «masta» på en fullrigger som «Norge» bestod av minst tre deler: Stormasta, som var den delen som var plantet i dekket, storstanga (som altså begynte i merset), storbramstanga over der igjen, og noen ganger en fjerde del, som var bovenbramstang.

Episoden mellom tømmermannen og skipperen begynte altså temmelig høyt over dekket. Så kom de ned på dekket, og der nede slo skipperen løs på tømmermannen, 12-14 slag med et «12-Garns Taug», men da det «ikke hjalp» – etter skipperens mening, for tømmermannen ville fortsatt forklare seg – slo skipperen løs på tømmermannen 2 ganger med bramstagseils skjøt, et tykt tau. «Da tidde han stille», sa skipperen i sin forklaring.

Deretter var tømmermannen syk og borte fra arbeidet i 4 dager.
Annenstyrmannen var vitne: Anton Julius Øre fra Øvre Stangeby (br.nr. 9), 22 år gammel. Han bekreftet tømmermannens opplysninger og klagens riktighet. Han kunne ikke se at det hadde vært noen uhøflighet fra tømmermannens side, men det er riktig at han fortsatte å unnskylde seg. Skipperen hadde da grepet tømmermannen i skjegget med venstre hånd og slo flere ganger med høyre. Tømmermannen hadde blødd i ansiktet og tinningen og hadde etterpå gule og blå striper på kroppen og var delvis hudløs. Skipperen kalte dette en refselse.
Også båtsmannen vitnet til fordel for tømmermannen.

Tømmermannen selv forklarte at han også tidligere var blitt skjelt ut av skipperen når han hadde gjort noe som styrmannen hadde gitt ordre om.

Saken endte med forlik, men det er sannsynlig at skipperen ellers ville ha blitt dømt. Tømmermannen frafalt klagen, og skipperen betalte 5 spesiedaler til «Understøttelseskassen for forliste Sømænd fra Nøtterø», og dessuten 5 spesiedaler til tømmermannen. Disse 10 spesiedaler betalte skipper Gulliksen på stedet, i Tønsbergs rådstue.(13)
Det nedverdigende for en 47 år gammel tømmermann, en kyndig og solid sjømann, ved å ta imot en slik behandling, sier ikke rettsprotokollen noe om, men vi kan jo forestille oss det. Skipper Gulliksen var selv 48 år.

En menig sjømann måtte bare passivt ta imot skipperens eller styrmannens slag og spark. Av enkelte rettsreferater, der det framgår at den overordnede systematisk denger løs på en mann, kan det se ut som om den overordnede forsøker å provosere mannen til å ta igjen – noe som ville ha ført til fengselsstraff hjemme.
Mannens mulighet til å få sin rett, var anmeldelse og rettssak.

Skipperen «tildeler refselse»

Samme høst, 1871, var det politisak mot skipper Lorentz Nilsen Bjønnes fra Nordre Gipø. Han var da skipper på «Mary» av Tønsberg. En matros, 20 1/2 år gammel, hadde anmeldt ham for mishandling. Mens de lå i havn, hadde skipperen hatt et par fremmede skippere på besøk ombord, og han syntes ikke matrosen var rask nok da han skulle ro dem tilbake til sine skip, og han hadde forlatt robåten et øyeblikk mens han ventet.
Da de kom ombord igjen etter å ha rodd gjestene dit de skulle, slo skipperen løs på ham uten å si noe, med fallrepet, først to slag over ryggen, så over øyet, og etter at han var falt overende, flere slag over siden. I flere dager hadde han merker etter slagene, hadde bloduttredelser og opphovnet øye.

Skipperen forklarte at han mente han hadde rett til å «tildele ham en refselse». Men vitnene støttet matrosen. Båtsmannen, 55 år gammel, sa at skipperen var «meget for streng», og han slo med fallrepet (tau til å holde seg i når en går ombord), og tauet var tykt og hadde en knop i enden. Han hadde slått matrosen i dekket med det.
Aktor i saken påstod skipperen tiltalt etter Sjøfartslovens § 109, med en mulkt av 15 spesiedaler til statskassen, og å bære sakens omkostninger.(14)

En liknende sak var oppe i den faste sjøretten i Tønsberg året før, i februar 1870, og gjaldt «Prinds Mauritz». Sjøretten bestod i henhold til Sjøfartsloven av dommeren og to «gode, i Søvæsen og Skibsanliggender kyndige Mænd» – det vil i praksis si skippere. Skipperne ble altså i sjøretten dømt av sine egne.

Fregattskipet «Prinds Mauritz» var en av de største Nøtterøyskutene i 1860- og 70-årene. Den var bygd i Holland i 1841 og innkjøpt til Nøtterøy av Ole Olsen på Kaldnes i 1862. Den var altså da over 20 år gammel, og den seilte i mye over 30 år etter det igjen – først for Ole Olsen, siden for Daniel Danielsen. (På samme måte som Ole Olsen hadde begynt som handelsfullmektig hos kjøpmann Aagaard i Tønsberg, begynte Danielsen som fullmektig hos Ole Olsen, overtok etter ham en del av forretningen og ble reder).

«Prinds Mauritz» målte 378 kommerselester, eller nesten 800 registertonn. Fregatten ble i en lang årrekke ført av skipper Hans Peter Zachariassen i Tønsberg. I likhet med andre større skuter herfra kan vi følge dens liv via sjøforklaringene og i andre skriftlige kilder. Den seilte i langfart, særlig på Amerika og Canada.
I London omkom bestemannen (nærmest understyrmann) i 1862 Ved drukning; i 1864 på reis fra Quebec til London ble en lettmatros skylt overbord av en brottsjø og kunne ikke reddes; en 23 år gammel matros, født på Nøtterøy, gikk overbord på samme måte i 1874 på vei til Quebec.

«Takk, Kaptein», sa Thorvald

Sjøforklaringen på Rådhuset i 1870 gikk i korthet ut på dette: «Prinds Mauritz» lå på reia (reden) utenfor Vliessingen i Holland. Skipper Zachariassen oppholdt seg i et hus i land, sammen med andre skippere. En båt hadde rodd i land for å hente skipperen. En av dem som rodde, var en gutt som het Thorvald Reinertsen. Roerne ventet i flere timer, det var kaldt, og Thorvald gikk i land for å se etter skipperen og kom inn i huset der han var i selskapelighet, sier rettsprotokollen.

Da de kom ombord, slo skipperen Thorvald flere ganger i ansiktet, fordi han «hadde understått seg til å gå og kikke etter ham, som var stor nok til å greie seg selv».

Et av vitnene opplyste at Thorvald var blodig i ansiktet da han deretter kom inn i ruffen, og det var blod på dekket. En matros fra Smidsrød fortalte at han så at skipperen gjentatte ganger slo Thorvald i hodet. Lua falt overbord. For hvert slag sa Thorvald bare: «Takk, Kaptein», og stod hele tiden med korslagte armer.

Dagen etter var han arbeidsudyktig og kunne ikke spise på grunn av sår i munnen. – Skipper Zachariassen var da 37 år gammel.(15)

Gutten fikk bare «nogle Ørefigen»

«Elise», også kalt «Elisa», var en Tønsbergbrigg som tilhørte Peter Bull med flere. Den var på 87 kommerselester, av normal størrelse på den tiden. Den hadde tilknytning til Nøtterøy på den måten at den var bygd på Kaldnes i årene 1856-57, egentlig ombygd fra noe gammelt, men praktisk talt nybygd. Dessuten seilte den så å si bare med Nøtterøyfolk ombord, som regel også skipperen.

Skipper Nils Andreassen Øre (bruksnr. 9 på Stangeby) førte briggen i en årrekke. 16. januar 1866 var det sjøforklaring i Tønsberg i anledning en dødsulykke på «Elise» et par uker tidligere; det hendte i sjøen 7. januar. Da var kokken, en gutt som het Martinus Olsen, falt overbord og druknet.

Skipperen forklarte at kokken hadde vært til værs for å reve seil, hadde falt ned fra merset, slo hodet mot rekka og falt derpå i sjøen. Det ble kastet ut redningsbøye til ham, det blåste, men været var «tålelig». Men gutten ble liggende rolig på ryggen i sjøen uten å ta bøya, som lå like ved ham, og etter ca. et halvt minutt sank han.
Muligens har retten hatt mistanke om at gutten ikke ville reddes, med andre ord at det var selvmord, for vitnene ble spurt om kokken var blitt slått.

De to vitnene var: Styrmannen, Iver Nielsen, 23 år gammel, i likhet med skipperen fra Øvre Stangeby (br. nr. 4), og båtsmannen, Peder Olsen Føkås, 31 år. De fortalte at kokken riktignok, så vidt de husket tre ganger, hadde fått «nogle Ørefigen» av skipperen, men hadde ikke hatt mèn av det. Skipperen innrømte det, men det hadde vært fortjent, og noen mishandling hadde han ikke gjort seg skyldig i. (16)

Det er nesten unødvendig å spørre om skutene var farlige arbeidsplasser. «Elise» fikk en ny dødsulykke senere samme år, i september 1866. Da de skulle seile ut fra Drammen, med trelast til Skottland, falt en av matrosene overbord og druknet i Drammenselva.

«Elise» selv forliste 8. mai året etter, altså 1867, men det gikk visstnok ikke menneskeliv med. Det skjedde på en Frankrike-tur.

De to nevnte vitnene omkom begge senere omtrent på samme måte som kokken på «Elise»: Styrmann Iver Nielsen fra Stangeby falt ned fra riggen på en skute i 1887 i Atlanterhavet og slo seg ihjel.
Peder Olsen Føkås falt ned fra riggen på et skip som lå ved Jersøy her ved Nøtterøy.

Mange «kokker» forulykket

Det var ikke sjelden såkalte «kokker» – som regel 12-15 år gamle smågutter – ble jagd opp i riggen under vanskelige forhold som de ikke hadde erfaring eller krefter til å mestre, og det hendte stadig vekk ulykker av den grunn.
På briggen «Wilhelm Tell», som tilhørte A.B. Bull på Fagerheim, skjedde det, riktignok før A.B. Bull flyttet fra Valløy til Nøtterøy, en slik ulykke.

Skipperen var nøttlending, Even Christophersen fra Snipetorp, og det var han som forklarte seg i Tønsberg etterpå. «Wilhelm Tell» var på reis fra Østersjøen til Middelhavet. Denne natten hadde styrmannen gitt kokken ordre om å gå til værs, og gutten hadde falt overbord fra storvantet, uten at noen merket noe før de hørte ham skrike i sjøen. Han kunne ikke reddes, selv om det ble forsøkt: Skuta vendte, det ble satt ut en båt i mørket, en livbøye ble kastet ut. (17)
Det hendte slikt stadig vekk. På Tønsbergbriggen «Minstrel Boy» ble kokken feid til sjøs i august 1861 utenfor Risør «i særdeles stormende vær» da han stod i begrep med å fire en av fallene (fall er et tau til å fire eller heise seil eller rær). Ingen la merke til det før han var i sjøen en halv skipslengde akterut. På grunn av stormen kunne det ikke settes ut båt, men det ble kastet ut en bøye, og briggen ble braset bakk.(18)

På brigg «Elida», som var bygd på Kaldnes 1857-59 og tilhørte Ole Olsen – altså Nøtterøy skute – gikk kokken overbord i hardt vær og mørke i oktober 1862 under «Seilbjergning paa Dækslasten». Denne kokken var riktignok 28 år gammel, men sikkert førstereisgutt likevel. Han var fra Anholt i Skjee.

På bark «Garibaldi» til A.B. Bull falt skipsdrengen overbord utenfor Færder fyr 29. februar 1865 om morgenen. De kastet ut en bøye, men til ingen nytte.(19)
Slik kunne en fortsette.

Rettssaker om grov spøk og farlig moro

Ombord var det også en form for vold eller trakassering, vi ville i dag kalt det mobbing, som kunne være vond for den det gikk ut over. Det var forskjellige former for grov «spøk», noe som også kunne ramme voksne folk. I 1870 var det en sak ved Tønsbergs faste sjørett mot den kjente ishavsskipperen Lars Larsen Skarphaga (førte bl.a. Svend Føyns «Eliezer»). Dette året førte han en fangstskute ved navn «Tay».

To av mannskapet som hadde vært med i isen, framførte en klage mot skipperen. En gang hadde skipperen slått til den ene da han var misfornøyd med noe han hadde gjort. En annen gang hadde han dradd ham i skjegget, hadde sparket ham og kalt ham en tosk.
En gang han var opptatt med å male, tok skipperen malerkosten og «sværtede Oles Skjæg antagelig for Spøg», sa et av vitnene.(20)

I en annen klagesak går det fram at en annen skipper hadde tatt en tjærekost fra tømmermannen og hadde klint inn hele tømmermannens skjegg med tjære. Men det var bare «for moro skyld», og tømmermannen kunne ikke forsvare seg mot det.

Også styrmennene kunne more seg med slikt. Og heller ikke mot styrmannen var det mulig å ta igjen uten å være hjemfallen til straff.

Hos Sorenskriveren ble det satt en ekstrarett 11. november 1859. Ombord på Tønsbergbarken «Enigheden» hadde styrmannen beordret en lettmatros, Kaspar Olsen fra Torgersøya (senere los, på Tørfest) til å stoppe pipa til en matros med krutt, som styrmannen hadde hentet og gitt ham. «Enigheden» lå da i Newcastle.

Det var styrmannen som nå var tiltalt. Som et resultat av eksplosjonen som skjedde da matrosen tente pipa, fikk han så store skader at han måtte bringes i land på sykehus i Newcastle og lå der i åtte dager. Han kom ombord igjen i Newcastle, men måtte forlate skipet i København og ble sendt hjem derfra med dampskip.

Matrosen var fra Eik i Slagen. I rettsprotokollen står det at han nå ser lite med det venstre øyet, det er som en tåke for det, og han har ofte smerter i hodet. Han er uskikket til å seile mere til sjøs.(21)

Det var nok ellers ikke ulykkene og slitet som gjorde livet surt og noen ganger uutholdelig for de yngste ombord, rene barna som de var. Det var slag og spark, denging og utskjelling som gjorde at svært mange rømte i utlandet, i det håp å komme til noe bedre. Som regel kom de til noe verre, engelske og amerikanske skuter som mønstret på rømlinger og det som verre var, fra mange nasjoner. Det var et stort antall rømninger fra distriktets skuter i 1850-, 60- og 70-årene, og en meget stor andel av de rømte var «kokk» eller «dreng».

Til sist må det presiseres at det å slå eller bli slått, dagligdags vold, ikke var noe spesielt for livet ombord. Det var antakelig bare vanligere, enda mer dagligdags, enn i land, på grunn av de særlige forholdene ombord, behovet for disiplin, og stresset under farlige og vanskelige forhold.

Men også i land ble tjenestefolk dengt av sine foresatte og barn ble slått av foreldrene, i langt større grad enn i våre dager. Også de skipperne som oftest slo, var høyst sannsynlig blitt slått og dengt som barn og unge, av sine fedre og av sine foresatte.

(Artikkelen er bygd på et foredrag undertegnede holdt på Nøtterøy Historielags møte i Teie Kirke 23. mars 1987. HP.)

Kilder

1. Statsarkivet (SA). Tbg. byfogd, Ekstrarettsprot, 6, 1874-78, fol. 143-144, 17.7.1876.
2. SA. Søndre Jarlsberg sorenskr. Notarialprot. 2, 1846-79, fol. 68, 23.10, 1862.
3. Sm, st, fol. 69, 23.10.1862.
4. Sm. St. fol. 65, 22.10.1862.
5. SA. Tbg. byfogd. Tingbok 25, 1836-1851, fol. 280b, 9. I 1. 1847. – Skipet kalles også «Rosena» og «Rosine».
6. Sm. St. fol. 287b, 11. 1. 1848.
7. SA. S.Jarlsb. sorenskr. Ekstraretts.prot. 2, 1842-51, fol. 657ff, 26,7. 1851.
8. SA. S.Jarlsb. sorenskr. Ekstraretts.prot. 6, Offentlige saker 1857-61, fol. 338-339, 23. II. 1859, fol. 353-3.54, I I. I. 1860: fol. 362-363, 15.3. 1860 – Tbg. byfogd, Tingbok 26, 1851-61, fol. 300b, 22.11.1859.
9. SA. S.Jarlsb. sorenskr., Ekstraretts.prot. 6, 1857-61, fol. 256, 21. I. 1859.
10. SA. S.Jarlsb. sorenskr. Domsbok 2, 186373, fol. 59-60, 20. I. 1866.
11. SA. Tbg. byfogd. Tingbok 27, 1861-66, fol. 159, 15.3.1864.
12. Sm. St. fol. 272, 18.12.1866.
13. SA. Tbg. byfogd, Ekstraretts.prot. 4, 186872, s. 475ff, 9.1. 1871.
14. Sm. st. s. 655ff. 22. 11. 1871 og 662, 22. 12, 1871
15. Sm. st. S. 309 ff. 17.2.1870.
16. SA. Tbg. byfogd. Tingbok 27, 1861-66, fol. 230, 16.1. 1866.
17. Sm. St. fol. 17-18, 14.5.1861.
18. Sm. St. fol. 59b, 17.12.1861.
19. Sm. St.: « Elida», fol. 1 16b, 3.3.1863; «Garibaldi», fol. 194, 19.3.1865.
20. SA. Tbg. byfogd, Ekstraretts.prot. 4, 186872, S. 408ff, 18.7, 1870.
21. SA. S.Jarlsb. sorenskr. Ekstraretts.prot. 6, Offentlige saker 1857-61, fol. 336b, 11.11.1859.