Slakter’n på Teie torv

Av Kari Joukoff (Njotarøy 2015)

På 50-tallet var det en rekke nisjebutikker på Teie torv. Havebyen levde. Her var fru Røds frukt og tobakk, frøken Haugs trikotasje, Heidelbergs farvehandel, Haugens sko og trikotasje, Kristiansens sport, Hermansens elektriske, melkeutsalg og tre kolonialhandler, Delikatessen, Finn Eide og Bærland. Øverst på Torvet lå Sig. Monrad Jacobsens kjøttforretning, som denne artikkelen skal handle om. Huset ligger der fortsatt, nesten uforandret, men med andre virksomheter.

En fremsynt bestefar
Gunnar Monrad Jacobsen er født i 1943 og vokste opp i huset på Torvet 1. Han er utdannet sivilingeniør og bedriftsleder i Norge og USA. Gift med Mona Skagen i 1978. Bor i Vestskogen.

Gunnar Monrad Jacobsen vokste opp her og kan fortelle historien om forretningens begynnelse og slutt. Det hele begynte med bestefaren, Hartvig Monrad Jacobsen. Han ble født i Sandefjord i 1878 og giftet seg i 1904 med Marie Birgitte Hansen fra Trolltorød på Nøtterøy. I ung alder deltok han i driften av skyss-stasjonen ved Skjee kirke. Etter en tid på Tverrved i Slagen flyttet han med familien til Stoltenberggata 16 i Tønsberg, hvor han holdt hester og hadde utstyr for å stå og selge kjøtt på torget i Tønsberg.

Gunnars bestefar var en framsynt mann. Reguleringsplanen for Nøterø Haveby ble vedtatt i 1921, og Torvet var en viktig del av planen. Fra å være skogbevokst utmark til Teie Hovedgård, skulle Teie torv bli et forretningssentrum. Hartvig Monrad Jacobsen var blant de første som satte opp hus her, på Torvet 1. Det var i 1928. Der startet han den nye slakterbutikken, og datteren hans, Harda, var ekspeditrise i forretningen.

Sigurd Monrad, ung pølsemaker i Leith Harbour.
I farens fotspor likevel

Hartvigs sønn, Sigurd Monrad, hadde først ingen planer om å bli slakter. Han tok Middelskolen i Tønsberg og utdannet seg som maskinist. I 1935 dro han til sjøs med Wilhelm Wilhelmsens M/S Tijuca. Men det var bedre fortjeneste på hvalfangst, så han tok en overvintring som pølsemaker på landstasjonen Leith Harbour i 1937/38.

Det skulle vise seg å komme godt med. Da han kom hjem, hadde søsteren Harda funnet seg en kjekk gutt fra Stokke. Sigurd Monrad ble invitert med hjem til denne familien på Døvle gård. Her ble han presentert for en av søsterene til den kjekke gutten. Hun var tydeligvis like kjekk, for i 1939 giftet Sigurd Monrad seg med Gudrun Sørhaug, som var hennes navn. Det betød slutten på sjømannsyrket. Han ville være hjemme hos Gudrun og familien. Veien videre var å overta butikken etter faren. Han kjøpte ut forretning og gård med sine oppsparte midler og et lån fra Semsbanken. Nå begynte en ny yrkeskarriere, som kjøpmann og slaktermester. Bakgrunnen som maskinist og som pølsemaker og farens nettverk gav en god start.

Teknisk begavet og litt av en tusenkunstner

Han hentet varene til butikken fra Kjøttsentralen ved Høyvekta i Tønsberg. Hit kom bønder fra bygdene rundt og leverte ferskt kjøtt. Det fantes ikke kjølerom, så varene lå i dagstemperatur til de ble hentet. Sigurd Monrad la vekt på at råvarekvaliteten skulle være best mulig. Kjøttet måtte prosesseres raskt. Derfor bygde han etter hvert både kjølerom og fryserom til virksomheten sin. Her kunne han bruke sin tekniske kompetanse og holdt selv alt ved like og i teknisk god stand. Så sørget han for rasjonell drift. Det betød at kjøttvarene måtte produseres i riktige mengder, slik at minst mulig gikk til spille. Svinn ble lagt i bakker og frosset ned og senere skåret i blokker til hundemat. Økonomien ble nøye overvåket, og regnskapet gjorde han opp hver dag.

I Pig street med råvarene rundt seg.
Gode medarbeidere, fornøyde kunder

Regnskapsfører Nilsen kom en gang i måneden. Han var ansatt på Esso, Slagentangen. På 50-tallet var det stor aktivitet der, og en av de amerikanske ingeniørene bodde på Ørsnes. De var lykkelige over at slakteren kunne snakke engelsk, så de kunne få den riktige «beef cut», biffen skåret slik de ønsket.

Pølsemaker Edgar Sørensen var en dyktig medarbeider i slakterbutikken. En av de gamle kundene forteller: «Georg ville bare ha lungemos fra Jacobsen, for han visste at Sørensen bare brukte lunger. Georg var usikker på hva slakterne i byen puttet i lungemosen.» Den samme kunden sier videre: «Til jul kjøpte vi en halv gris hos Årdal på Bjønnes. Skinka tok vi opp til Jacobsen, som saltet, røkte og tørket den. Han så ikke på at vi ikke hadde kjøpt grisen hos ham. Så hentet vi den i juni. Den store, fete høstmakrellen Georg fisket, ble saltet ned, og så tok vi den med Jacobsen etter utvanning og fikk den røkt før jul, både varm- og kaldrøkt.»

Fra venstre: Slaktermester Jacobsen og pølsemaker Sørensen. Er arbeidsklærne vasket i Sol eller i Blenda?

Servicen gikk langt ut over det man kan oppleve i dag. Butikken var åpen alle hverdager, og selv om en fortvilet kunde kom etter stengetid, åpnet de døren for henne. Den allsidige slakteren hadde pølsemaker, ekspeditriser og visergutter i sin tjeneste. Livet i butikken avspeilte datidens kjønnsdelte samfunn. Alle ekspeditrisene var kvinner, som oftest husmødre som jobbet deltid for å spe på familiens inntekt. De hadde hvite armforklær og «diademer» på hodet.

Viserguttene var alltid gutter. Dem var det mange av. Gunnar husker ikke alle, men han kan nevne Svein Gustavsen, Kjell Just Andersen, Ove Tveten, Egil Egelandsdal, Egil Salvesen, Reidar Moen, Øivind Ronander og Roar Engh. De var der i en periode av skoletiden sin for å tjene litt penger.

Pølsemakeri og røkeri lå i eget bygg i bakgården.
Slakteren, husmorens venn

Fru Jacobsen var en ressurs i butikken etterhvert som ungene vokste til. Hun hadde husmorskole, en utdannelse tilrettelagt for de som siktet seg inn på livet som profesjonell husmor. Slakterens kone var flink til å lage mat. På 50-tallet var det vanlig at husmødrene lagde mat «fra bunnen av» og søkte råd og oppskrifter fra hverandre. Her kunne også fru Jacobsen trå til og hjelpe uerfarne husmødre og andre kunder. I husmorens glanstid, på 50 og 60-tallet, var det hennes ansvar å sørge for velsmakende, næringsrikt og variert kosthold til familien.

«Hva skal jeg finne på til middag i dag?» Svaret lå ofte hos slakteren, en anbefaling av noe ferskt, noe nylaget. Den gang, som nå, serverte også ukebladene tips til middagsmenyer, staut norsk kost, basert på norske råvarer.

Rikholdig vareutvalg. Forslag til dagens middag på veggen. Fra venstre: Sigurd M. Jacobsen, Gudrun Jacobsen, Lise og Marit.
Annonse fra 1959. Oppmuntre en dyktig husmor!
En pølse er ikke en pølse

Noe av maten fra slakteren kunne være lettvint å tilberede, slik som lungemos, blodpudding og pølser. Pølsemaker Edgar Sørensen skar ferskt kjøtt, stappet og røkte pølser.

Det var stort utvalg, bl.a. Wienerwurst, Knackwurst, medisterpølser, fleskepølse og til jul: Sossiser med en helt spesiell krydderblanding. For å få lov til å kalle en pølse for Wiener eller Knack, var man forpliktet til å følge en bestemt oppskrift i forhold til ingredienser og mengde. Det var et offentlig tilsyn som kontrollerte det. Man kan altså si at det var en type merkevarer, og man brukte den tyske betegnelsen, wurst og ikke pølse, som de fleste gjør nå. Pølseskinnet var tarmer, importert fra Kina og fraktet i salttønner via grossist i Oslo. Melk hentet de på meieriet i byen, og krydder kom fra storgrossister i Drammen og Oslo. Kjøttkontrollen lå ved siden av høyvekta på Høytorvet.

Utendørs aktivitet foran pølsemakeriet på 40-tallet. Fra venstre: Ukjent, Reidar Moen, ukjent, Edgar Sørensen, Roar Pedersen og Bodil Hermansen. Foto utlånt av Øivind Ronander

De hadde laboratorieutstyr og tok bl.a. vevsprøver av gris for å sikre at kjøttet ikke inneholdt trikiner, før det ble godkjent og stemplet. Det ble solgt mer svin enn storfe, og man trengte ikke bekymre seg for resistente bakterier.

Særlig travelt var det i førjulstida. Gunnar forteller at moren, som hadde julestri både i butikken og i hjemmet, kunne være helt utblåst på julaften og kom ikke ajour før noen dager uti jula.

Aktivitet for store og små

Det kunne bli lange dager ellers også. Barna hjalp til. Gunnar husker at han bar griseskrotter på 60-70 kg. Teknikken var å ta dem på ryggen med bakbeina over skuldrene på hver side av hodet. Lettere var det å ta sykkelen og frakte wienerpølser til pølsekiosken ved den gamle Øybuss-stasjonen i Storgata. Han som drev den, bodde i dronning Blancas gate, hadde kiosken på hjul og kunne trille den med seg. Mang en øyboer fikk seg ei pølse fra Monrad Jacobsens pølsemakeri mens han ventet på bussen. Andre som fraktet varene på hjul, var viserguttene. De som ikke hadde sertifikat, syklet på 2-hjul sykkel med varekasse. Men de hadde også motorsykkel og varebil. Den første varebilen hadde tyskerne tatt under krigen.

Prektig okse, klar for slaktebenken.

De fleste kundene hentet varene selv i butikken. Det meste kunne kjøpes i løsvekt og måtte deles, veies og pakkes inn. Ekspeditrisene håndterte kjøttøkser, oppskjærmaskiner og kassa-apparater. Innpakning var en kunst i seg selv. Før plasten overtok som emballasje på slutten av 60-tallet, var to lag papir vanlig, først et lag pergamentpapir og deretter tykkere papir utenpå. Og varene ble båret hjem i handlevesker. Bæreposer i plast kom først i 1965. Majones, kaviar og salater ble øst opp i papirformer. Man kunne kjøpe akkurat så mange gram eller kilo man ønsket av alle varer. «To hekto leverpostei, takk, og 12 Wienerwurst og en mark kjøttdeig!». Ekspeditrisen justerte vekten ved å ta litt av eller legge til på vektskålen. Slik fikk kunden akkurat den mengden hun hadde bedt om. Det var god skikk å ikke snyte på vekten, men heller gi litt godt mål. Prisen ble regnet ut med blyant på en liten papirblokk, før den ble slått på kassa. I 1958 kostet en kilo kjøttdeig kr. 9.08. Øreavrunding var ukjent den gangen. Det hendte at barna som var med mor til butikken, kastet sultne blikk mot pølsene som hang i lange lenker langs veggen, og av og til fikk de ei pølse mens de ventet.

De siste varene legges i kassa før visergutten rykker ut. Foto fra Ingvar Dillans Nøtterø-film
Virksomheten vokste

Gunnar kan ikke huske at faren noen gang averterte i avisen. Reklame ordnet han selv. Han fikk laget trekkpapir med bilde av butikken på baksiden. Det var en nyttig liten gave til kundene i den tiden man fortsatt skrev skjønnskrift med blekk. Og kundene fant veien, også til utsalget i Kirkeveien 37B, det tidligere meieriutsalget, hvor også Sverre Mysen startet sin sportsbutikk. Midt på 50-tallet bygde Jacobsen på her og anla kjeller under utvidelsen av huset. I denne filialen var sortimentet både kjøtt, grønnsaker og fisk. Vilt hentet de på Vestfold kjøle- og fryselager, hvor tidligere Tønsberg bryggeri lå. Med det sortimentet kunne Sigurd Monrad Jacobsen levere de fleste av råvarene til en ukes middagsmeny.

Fiskesalget ble ingen suksess, men kjøttutsalget fortsatte til 1967 da Skjeggerød overtok og benyttet hele bygget til pølsemakeri.

Sigurd Monrad Jacobsen hadde på det meste 10 ansatte i bedriften, fordelt på Teie torv og Kirkeveien 37B. I tillegg tok han agentur for et Østfoldfirma og solgte frysebokssentraler og kjølebokser til gårdsbruk. Han hadde både kompetanse og nettverk til å drive med denne virksomheten. Frysebokssentralene var populære i årene før de fleste fikk egne kjøleskap og frysebokser.

Alt for Damene nr. 10, 12. mars 1955.
Torvet 1 i fremtiden?

I 1983 døde Sigurd Monrad Jacobsen. Ernold Bellsund beskrev ham i minneord som nøye og renslig, med god forretningssans, hjelpsom, tillitsfull og ærlig. «Med et åpent og godt smil tok han imot sine kunder i forretningen». Skjeggerød overtok driften fram til 1989. Senere kom det andre virksomheter, som blomsterbutikk og fargehandel. Fru Jacobsen bodde i huset til 2004. Da ble huset solgt til Blå Kors, og i dag er det Mariblomst og Nøtterøy Jern & Bygg som leier lokaler.

Havebyens skjebne er i støpeskjeen. I følge nye planer skal området Teie torv fortsatt være et levende handelssentrum og møteplass. Mange behov skal dekkes, både forretningsmessige, miljømessige og kulturelle. «Hver for seg er enkelte av bygningene/bygningsmiljøene vurdert til middels bevaringsverdi, samlet sett representerer de et kulturhistorisk miljø med høy bevaringsverdi.» (Ref. Områderegulering nr. 92-2 Teie sentrum, konsekvensvurdering) Livet og virksomheten som har utspilt seg i disse husene gjennom årene, huskes av mange nøttlendinger og gir en følelse av tilhørighet og identitet. Slakterens Torvet 1 er et slikt hus.

Takk til Gunnar M. Jacobsen for utlån av bilder og bidrag til tekst.

Follow Kari Joukoff:

f.1941 og oppvokst på Nøtterøy. Pensjonist og bosatt her. Lærer og rektor. Har også arbeidet med organisasjon og ledelse, div. prosjektledelse. Slektsforskning som hobby. Vært styremedlem i Nøtterøy Historielag. Medlem av Njotarøy-redaksjonen.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.